Fra høyland til høyvann på Balkan

 

To må man være!

Om kvelden 1. oktober kommer Mette med båt fra Corfu. Hun har helt mirakuløst rukket den siste båten, takket være en god porsjon flaks og en kjapp, kvinnelig taxisjåfør som fikk henne fra flyplassen til fergeterminalen med et nødskrik.

Flying Dolphin, bilde lånt fra Ionian Seaways

Så der kommer hun, sliten etter en lang dag på reisefot, slepende på en diger bag, men glisende og glad for å være på ferie.

Hun kommer over sundet mellom Corfu og Sarande med en "Flying Dolphin". 
Det er utrolig nok de samme hydrofoilene de brukte i Hellas på begynnelsen av 80-tallet da vi besøkte landet for første gang. De som ser ut som noe fra en science fiction film fra 50-tallet.

Fruen ble fornøyd med utsikten

Vi tilbringer neste dag i Sarandë, opp på borgen og ut  på stranda.

Vi ser jo at Albania er et mye fattigere land enn f.eks Hellas.
Det viser seg i så mangt og kanskje spesielt i bygningene – de har få fine, gamle hus - mye slitne saker.
Enormt mange påbegynte og forlatte prosjekter står til nedfalls.
Noen må ha drømt VELDIG stort i sin tid....

En av de karakteristiske soppformede
bunkrene det finnes et utall av i Albania

Og det er åpenbart mye svart økonomi, alt skal helst gjøres med CASH! («Terminalen funker ikke…»)
Og folkene her er heller ikke så vennlige, jeg får litt sånn Georgia-vibber.
Men det er vel kanskje slik det blir når man som folk er blitt undertrykket og kuet i årtier med et særdeles brutalt styresett og en sterk grad av isolering mot utenverdenen. Den beinharde kommunismen ble etterfulgt av total kollaps i økonomien tidlig på 90-tallet. Slikt tar tid å reparere...
Interessant lesning her: Albania
Eller kanskje de bare er drittlei turister etter en lang sesong.

Vi tilbringer et par netter i Sarandë før vi begir oss oppover kysten.
Mette skal være passasjer i 10 dager og deretter fly hjem fra Split i Kroatia.
Vi har få og helt åpne planer for oppholdet. Reisen min har vist til gagns at det er viktig å ha en ramme, men ikke for mye detaljer. Planer har en tendens til å endre seg uansett...

Vi starter med å oppsøke to av de viktigste severdighetene i området, Blue Eye og Gjirokastër.
Blue Eye er en kilde som kommer opp av bakken ved foten av fjellene som ligger ovenfor Sarandë.
Kilden er dyp og det glassklare vannet veller opp og blir til en elv som fortsetter nedover dalen. Vi går mot alle prinsipper og betaler 15 euro for å få kjøre de 3 km inn til kilden langs en fint tilrettelagt vei - til spott og spe for alle frisksporterne i shorts, t-skjorte og joggesko. 

Problemet med opplevelser på motorsykkeltur er at det er så masete å stoppe!
Man har på seg tunge, varme mcklær og -støvler. Skal man gå noen steder må man ta med seg tankveska med verdisaker og hjelmer og engste seg for at noen plyndrer bagasjen. mens man er borte
Det blir fort veldig tungvint!

Blue Eye

Litt by og litt borg i Gjirokastër

Etterpå tar vi oss over fjellet i et heftig pisseregn til byen til Gjirokastër.
Den er i følge reklamen kjent for sin spesielle arkitektur fra osmannisk tid og for den flotte borgen som ruver over byen.
Men jeg må innrømme at det som gjorde mest inntrykk (på meg)  var den lille turen vi "bare" skulle ta opp i byen for å se oss litt rundt først. 

Vi startet på noe sleip brostein opp en gate. Den gikk over i en sementert vei som etter hvert ble uhyggelig bratt og smal og slynget seg opp imellom husene med 180 graders svinger.
Tror det er veldig bra at ikke Mette visste hvor redd jeg var for å steile eller velte oppi der.
Det er ikke lett å verken kjøre slik eller snu med en sykkel som totalt veier rundt 430 kg.
Vått, glatt og fælt var det også, men vi kom oss gudskjelov både opp og ned i live....

Amerikansk fly i borggården i Gjirokaster

Borgen var flott den, men det mest kuriøse var nok det amerikanske jagerflyet fra 1957 som stod utstilt i borggården.

Historiene avviker en smule om hvordan det handlet der, alt etter hvem som forteller dem.
Se plakaten under 😆

Fra infoplakat om flyet med to versjoner

Vi valgte å kjøre vestover igjen, ut mot kysten, høyt oppe i fjellet over passet Lekdush.
Det var mat for høydeskrekken min og da er tunnelsyn helt ok - ikke se ned!

Til slutt endte vi opp i den lille byen Orikum som i seg selv ganske uinteressant, men vi var slitne og trengte virkelig et sted å stoppe.
Noen ganger gir man bare f... i hvordan stedet er, bare det har et ok hotell man slappe av etter en slitsom dag.

Glimt fra Lekdush-passet:

Som de eneste gjestene tilbrakte vi kvelden der og fikk deilig middag.
Selv om albanerne produserer vin selv er det veldig dyrt både i butikk og på restaurant, prisene er omtrent som i Norge, så da blir det oftest øl isteden.
Engelskkunnskapene er det så som så med i Albania, men hotelldamen hadde også gått på italiensk-kurs (mye flinkere enn meg), så det var språket det gikk i (lett haltende). 

Dette var den dagen det litt tilårskomne motorsykkelutstyret til Mette takket for seg.
Skinnbuksa hadde blitt søkkvåt og det halvråtne fóret liksom bare datt ut av den da hun vrengte den.
Da hun tok av seg jakka viste det seg at skulder- og albuebeskytterne hadde smuldret opp som kjeks.
Et par dager etterpå la hun igjen ryggskinna på et hotell. Noen liker å leve farlig!

Regnet ga seg etter hvert, men det blåste kraftig opp. Uværet førte til at strømmen gikk i hele området i flere omganger for til slutt å bli borte for godt.
Vi satt i et egentlig ganske koselig mørke inntil de fyrte opp en monstergenerator i bakgården som dro i gang strømmen i hele det store hotellet..

Om natta blåste det så heftig at selv den tunge BMW'en stod og rugget skikkelig ute på parkeringsplassen. Alarmen ble utløst igjen og igjen så til slutt måtte jeg stå opp og flytte den inntil en vegg. 

Vi SÅ jo ingenting av Durres,
men her er i alle fall hotellhunden

Dagen etter startet bra, men etter en times tid tok regnet oss igjen.
Og hvilket regn!!! Må være noe a la det Noah opplevde!
Nær null sikt gjennom visiret og det dannet seg store, skumle innsjøer på veiene.
På et tidspunkt klarte jeg ikke gire mc’en fordi vannet stod så høyt at det presset  støvlene mot fotpinnene.
Biler som fór forbi sprøytet oss ned.

Så vi bare padlet oss inn til Durres og tilbragte resten av dagen i senga med takeaway, rødvin og serier.
Og a pro pos takeaway – den forkjærligheten de har her for glatte fliser og epoxymaling på fortauene passer j… dårlig med regn og slippers. Vet ikke hvor mange ganger jeg holdt på å ta livet av meg for å hente den maten!

Vi så seinere at det hadde vært enorme flommer , mange dødsfall og store ødeleggelser i Bosnia og Montenegro – det var ikke særlig hyggelige tv-bilder på nyhetene!

Neste dag la vi av gårde i sol og varme og jeg lot Furkot og Google Maps (uten motorvei) styre showet.
Slik fikk Mette sin første (utilsiktede) erfaring med gruskjøring, gjørme og forsering av store vanndammer der vi kjørte dels langt ute på bygda, dels i øde skogområder og dels krysset fram og tilbake under de digre motorveiene Google gjorde alt den kunne for å styre oss klar av.

Shkodër kunne by på en veldig flott borg over byen.
Vi spaserte ut dit og fikk blant annet overvære innspillingen av en lokal variant av «Mesternes Mester» - «Conquer the Castle»
En haug svette folk løp opp og ned og gjorde diverse øvelser oppe i borgen til stor åtgaum fra publikum, mens et utall droner SUSTE rundt ørene på oss.

Shkodër borg

Shkodër borg

Der oppe var det en fantastisk utsikt over byen og den store Shkodërsjøen som flyter ut mot havet gjennom et vidt delta. 

Vi ble ellers minnet på at Albania i hovedsak er et muslimsk land der ca 60% bekjenner seg til islam.
Folk, både kvinner og menn, satt ute og koste seg på lørdagskvelden på uterestaurantene - de fleste med med te, kaffe og brus.
Vi hadde en moske rett utenfor hotellet, så der ante jeg litt uråd med noen litt dårlige erfaringer fra Tykria. Men det kom en fin, rolig og behagelig bønnesang fra minareten.
En tyrker forklarte meg da vi var i Efesos at det finnes tre stilarter innen bønneutrop - han sammenliknet det med "pop, rock and jazz".
I så fall var det nok pop-versjonen som strømmet fra minareten i Shkodër, ikke den motorsagvarianten som var mest vanlig i Tyrkia (Jazz?)

Om kvelden bestiller jeg den siste eSIM’en på turen - for Montenegro.
eSIM er en utrolig hendig greie - man kjøper og installerer et virtuelt SIM-kort på mobilen. Med dette får man en viss mengde data/dager - alt etter hva man ber om/betaler for. På den måten kan man surfe uendelig mye billigere enn via vanlig roaming, noe som er katastrofalt dyrt i landene utenfor EU. Det finnes nok enda rimeligere løsninger som å kjøpe fysiske SIM-kort på grensa, men da mister du mulighet til å ringe og sende SMS'er fra eget nummer om man skulle trenge det. Slik gjorde vi det i Tyrkia, Georgia, Armenia, Albania og Montenegro. Man kan ha flere eSIM installert side om side, så da vi dro fra Tyrkia til Georgia, videre til Armenia og tilbake igjen bare aktiverte/deaktiverte vi de forskjellige eSIM'ene fortøpende.

Grensa mellom Albania og Montenegro bød på en behagelig opplevelse.
En kar gikk langs køen på albansk side og samlet inn pass etc. og så var det å kjøre igjennom til en luke der en montenegrinsk fyr ga meg papirene tilbake og vi var igjennom.
Ikke bare var det raskt og effektivt, men de SAMARBEIDET!!! Hallelujah!
Straks vi er over i Montenegro ser vi at levestandarden er blitt vesentlig høyere.
Husene er finere, søpla er borte fra gatene, kortterminalene fungerer igjen, trafikkreglene overholdes i større grad og det finnes ikke så mange forlatte betongskjeletter.

Enøyd bensinstasjonspus med en
glødende interesse for mc.

Fremme i Budva forteller hotellverten at den eneste valutaen i landet er Euro!?
Pussig, Montenegro er da ikke EU-medlem!?
Så jeg leser meg til at de etter selvstendigheten i 2001 knyttet seg til Deutsche Mark, helt uten noen avtale med sentralbanken i Tyskland. Det lille landet med bare 600000 innbyggerne bare valgte seg rett og slett en bunnsolid valuta. Og da tyskerne gikk over til Euro fulgte de bare etter.
Og i dette landet kan man betale med kort overalt, her er det ingen terminaler som "ikke virker".

De har store ambisjoner om å bli EU-medlemmer som nabolandet Kroatia, store plakater henger overalt med teksten «Montenegro EU 2028»
De sliter med en del ting, men de er på vei!

Budva gamleby - og en fotogen pus 😀

Budva

Budva er en riktig hyggelig liten kystby med en nydelig liten gamleby (stari grad).
Her kan man tusle rundt en stund og se seg omkring – og/eller sette seg ved foten av festningen og nyte et glass (riktignok overpriset) hvitvin i sola.  

Dagen etter kjører vi opp og gjennom nasjonalparken Lovcen.
Vi passerer et flott landskap oppe i fjellet inntil vi tipper over på andre siden og ser rett ned i vakre Kotor bay.

Kotor langt der inne i det fjerne

En skikkelig trollstige av en vei tar oss ned igjen fra fjellet. Mange steder er den for smal til at to biler kan møtes og folk må rygge og styre – da er det enklere med mc!

Kotor gamleby er et sånt sted man absolutt skulle sett, men da vi så antallet turistbusser og turister, droppet vi tanken.

Uansett, det var veldig fint å kjøre ut langs fjordene ut til Herceg Novi. litt sånn Vestlandsfjorder.

Temperaturen har nesten umerkelig krøpet nedover til «norske» temperaturer, rundt 23 grader på dagen.
Det er veldig deilig for meg som har hatt så mye hete på turen.
På kveldene er det på med langbukse og genser og det gjør absolutt ingenting.

Utsikten fra Vila Margot

I Herceg Novi bor vi på Vila Margot, et sted drevet av 3 eldre damer.
Det er et hotell som nok har vært veldig flott en gang, men som nå fremstår som litt slitent og likevel ganske sjarmerende
Et utall nivåer, stier, terrasser og ganger gjør at vi sliter big time med å finne både resepsjon, frokostsal og svømmebasseng.
Vi bunkrer litt godsaker fra en nærliggende "Market" og nyter ettermiddagssola - på naboens terrasse, der var det bedre lysforhold og ingen gjester (tror vi)

Vi entrer enda et nytt land dagen etter, inn i Kroatia.
Nok en veldig grei grense, ikke noe tull.
Jeg prøvde meg med den vanlige greia med å kjøre helt frem i køen.
Tyskeren i bobilen vi presset oss inn foran LIKTE det absolutt ikke, men han var for ordentlig til å klage ved annet enn å ligge en millimeter bak oss. 

Vi kjørte forbi Dubrovnik høyt oppe i åsene. Den ser utrolig fin ut og vi var enige om at vi må komme tilbake og utforske byen i en annen sammenheng – en liten tur neste år, kanskje?
Gamlebyen er så svær at man må bruke flere dager, tror jeg.

Til slutt endte vi opp helt ut på spissen av Peljesac-halvøya, til Gradina Guesthouse i Loviste.

Bra velkomst!

Verten tar oss i mot og forlanger at vi venter med bagasje etc og heller setter oss ned og tar imot et glass hvitvin på huset – det er en hyggelig velkomst, det!

Hotellet ligger nydelig til i en bukt og har bare en smal veistripe og sin egen uteservering mellom seg og kaia. Vi bor praktisk talt helt ute på bryggekanten med flott utsikt over sjøen fra balkongen

Loviste

Det er et lite sted, sesongen er over og vi er de eneste gjestene på hotellet. Men seilerne fra to båter som ligger på svai utenfor joiner oss til middag. Det er 6 tyskere i 40-årene på den ene og 4 briter i 70-årene på den andre, åpenbart erfarne folk alle sammen. Mye Helly Hansen!
Jeg får en litt vemmelig følelse i magen når jeg ser de 4 eldre britene kommer roende inn i en bitteliten gummibåt. Får et ekkelt bilde i hodet fra en annen sammenheng...

Men alt går bra og snart mesker de fleste av oss seg med grillet fisk og -grønnsaker. Fisken er hentet fra sjøen rett utenfor og blir oppbevart i en teine ved brygga. Mette spiser deilige lokale blåskjell.
Husets egenproduserte vin er rimelig og smaker fortreffelig til.

Loviste, grilling av fisk

Etter maten byr verten på både ett og to glass egenprodusert grappa og kirsebærlikør. 
Noen har forstått hvordan man skaffer seg superfornøyde gjester og gode reviews på Booking.com 😊

Photo shoot på brygga i Loviste.

Hvordan kjøre rundt Bosnia

På vei nordover KUNNE vi tatt båt over fjorden fra Trpanj til Ploce, men valgte å kjøre nesten hele veien tilbake til der hvor den store, nye broa går over til fastlandet. Terrenget var fint, været godt og vi hadde all verdens tid..

Her har de gjort en interessant ting;
Bosnia har nemlig fått en smal korridor gjennom Kroatia, Neum-korridoren, for å ha tilgang til havet. Dermed er Kroatia delt i to med en slags liten enklave i sør som blant inneholder Dubrovnik.
For å gjøre kommunikasjonen enklere mellom de to kroatiske delene bygget man i 2018 en enorm bro over til fastlandet fra halvøya. På den måten kan man kjøre rundt Bosnia som enda ikke er et EU-land. Deilig for meg som har fått et litt hysterisk forhold til grenseoverganger.

I Kastels Sucurac, en liten by nær flyplassen i Split,  har vi en siste surreettermiddag med mat og vin på terrassen. Dette blir Mette og min sin siste kveld sammen før jeg neste morgen setter henne av på flyplassen i Split hvorfra hun flyr hjem til Norge.

For meg starter den lange transportetappen hjem.
Jeg gidder ikke gå i detaljer om den, annet enn å si at motorvei er dritkjedelig og slitsomt.
180 mil gjennom Kroatia, Slovenia, Østerrike, Tyskland og Danmark med regnbyger, tunellsyn og for lite varme klær er oppskrytt.

Litt nytt og litt gammelt i Danmark

Men på 2 1/2 dag kom jeg meg da til Rostock nord i Tyskland, med båt over til Sjælland, videre til København og til slutt danskebåten hjem.

Og i Oslo blir man møtt med flagg og varm velkomst av han som var førstemann hjemme!
Bedre blir det ikke, en fin avslutning på en fin tur :-)

For en fantastisk reise det har vært!

Hjemme - ikke fullt så strigla, på dagen 2 måneder etter avreise

Forsøk på en liten oppsummering

Med lykkearmbåndene som
beskyttet oss hele turen

Teamet:
Vi har til gangs fått erfare hvor viktig det er å være flere - men ikke for mange - på tur.

   - Sikkerhet om noe skulle skje.
   - Det sosiale hver dag, ha noen å dele
      opplevelsene med.
   - Samhold, vennskap, omsorg, støtte.
   - Kunne bidra med ulike kunnskaper og ferdigheter.
   - Kostnader, billigere f.eks med overnatting.
   - Dele på planlegging

Vi klarte å være gode venner på hele turen takket være en positiv, raus, avslappet og tålmodig innstilling fra alle.
En fantastisk gruppe!

Avstander:
Man skal ikke undervurdere avstander. I praksis orker man ikke så lange distanser og dager som man kanskje trodde. Dagene er ikke så lange som man tror og man får vondt overalt i lengden.
30 mil kan være veldig langt, det kommer an på været, varmen, veiene og dagsformen.

I huttaheiti

Navigasjon:
Jeg hadde laget rammen til turen i planleggingsverktøyet Furkot og brukte appen Guru Maps for navigeringen.
Furkot fant noen fantastiske ruter til oss, men noen ganger ble det for langt ute i huttiheita og for små og dårlige veier.
Ikke vær redd for å avvike grovt fra rammeplanen!
Appen Google Maps er et uvurderlig verktøy så lenge man har nett - velger man vekk motorvei kan man få mange fine opplevelser.
Vurder om du skal investere i en GPS-løsning med nedlastede kart som er uavhengig av nett; Garmin, TomTom etc....

Masse vann, til både innvortes
og utvortes bruk

Tid på året:

Jeg trodde vi skulle skjære klar av den verste heten når vi startet i midten av august.
Det stemte IKKE! Vi fikk en voldsom hete mellom 35 og 40 grader på store deler av turen.

Det suger energien ut av deg og gjør det umulig å stoppe og oppleve ting man kanskje BURDE ha opplevd.
Bruk drikkesekk eller sørg for å ha vann tilgjengelig hele tiden på annet vis, det er fort gjort å drikke for lite i varmen.

Hell vann innafor jakken og på buffen.
Fungerer omtrent som å pisse i buksa når det er kaldt, bare motsatt.

Jaja....

Camping:
For oss litt komfortsøkende gamlinger med et visst budsjett ble det ikke så mye av det.
I regn er det triste greier og i 30++ grader er det utelukket.
Østover er overnatting rimelig, særlig når flere deler rom.
Og man kan spare mye vekt på å ikke dra med telt, sovepose, liggeunderlag, stol og kokeutstyr som noen av oss gjorde (kremt...)

Kart fra "Road 
of Death"

Mobil:
Vi er blitt fullstendig avhengig av mobilen til
   - Kommunikasjon
   - Navigasjon, kart
   - Kamera
   - Hotellbestilling
   - Podcast
   - Finne rutetider
   - Lesestoff, oppslagsverk
   - Skrive/lese inn dagboksnotater
Det er bare å legge seg ned og dø om du mister mobilen, så ha med en i reserve.
Sørg for å ha tilstrekkelig data på eSIM eller fysisk SIM når vanlig roaming ikke er mulig.

Mobiler er lite glad i vann - jeg opplevde til stadighet nervepirrende episoder der mobilen sluttet å lade eller ikke lot seg betjene pga våt skjerm. Ikke hadde jeg gode nok hansker heller - ofte vanskelig å bruke hansker og telefon.

Vær forberedt på at store områder kan være uten internettdekning - f.eks. i Sveits(!)
Last ned offline kart når du har muligheten og be alltid om nett på serveringssteder og hoteller.
(I Tyrkia opplevde vi at de lokale delte sitt private internett med oss)

Bagasje:
PRØV å pakke lettere, disse beistene av noen sykler er tunge nok som det er.
Man kan vaske klær hele tiden - ta med såpe og en vanntett pakkpose, uvurderlig som "vaskemaskin"
Underbukser pynter opp og tørker utmerket oppå toppveska.

Bensin:
Det var aldri noe problem med bensin - ikke før Autobahn og en solid feilnavigering....

Politi:
Vi hadde overhodet ikke noe problem med øvrigheta, selv ikke da vi (velfortjent) fikk en bot for råkjøring i Tyrkia. Ingen forsøkte å presse oss for penger slik man har hørt om.

Grensepasseringer:
Det finnes en egen del i Helvete reservert for en del grensefunksjonærer.
Bevar roen, pass på papirene dine, få av deg varmt tøy, forbered deg på at det tar tid. Ikke provoser og ikke bli provosert.
I varmen tillater de at du sniker foran i køen, prøv!

Kulturforskjeller:
Aksepter at det er til dels store forskjeller, og spesielt i synet på kvinners deltakelse. 
Vær forsiktig med politikk øst i Tyrkia, "Kurdistan" er et uhyre omstridt begrep som vekker store følelser.

Go west, old man!

Paliovarka, vest-Hellas. Basseng og sjøen bak - vakreste stedet jeg har bodd.

Det skulle selvfølgelig ikke være lett å komme seg ut av Tyrkia, det skulle da bare mangle.
På kaia i Cesme rådet det vanlige anarkiet; Ingen info og folk beveget seg som en engstelig saueflokk fra det ene stedet til det andre inntil man endelig fant ut hvilken luke man skulle stå ved for å sjekke inn på båten.
Da det var var gjort var det "bare" å komme seg gjennom grensekontrollen...
Én passkontroll, én til, så til politiet for en passkontroll og så til en annen skranke for å registrere motorsykkelen ut. Og her ventet trafikkboten - den var ikke glemt :-)
Han var hyggelig nok, han politimannen, istedenfor bare å peke slik de pleier, ledet han meg hele vei ut igjen til den luka der boten skulle betales - i CASH, selvfølgelig.
Etter en halvtimes tid kom han som skulle ha penga. Boten hadde merkelig krympa fra 1602 til 1127 Lira? 
Noen som trenger noe tyrkisk cash? Vær kjapp, med en årlig inflasjon på 70% taper penga seg fort!
Ok - syndene er gjort opp for, inn igjen.
Problemet er bare at han som ledet meg ut beholdt passet mitt, så nå sleit jeg med å komme gjennom passkontrollen. På dette tidspunktet var jeg så lei at jeg bare raste gjennom køen og forbi - DA ble det oppstandelse :-)
Men i all skrikingen fikk jeg pekt på han politimannen som hadde passet og kom gjennom uten at noen skjøt meg.

Lykkelig over å ha kommet gjennom til Chios

Jeg ble veldig begeistret for Tyrkia og tyrkerne mens jeg var der, men de har VIRKELIG noe å jobbe med når det gjelder systemer!

Kaoset på Chios  er en historie verdt også, det er en BITTELITEN kai som skal svelge unna hundre- for ikke å si tusenvis av passasjerer som kommer over fra Tyrkia i bolker.
Køen slynget seg på den smale kaia i 5 bredder, de som stod ytterst mot sjøen var i konstant fare for å bli dyttet i vannet.

Jaja, omsider var jeg tilbake til til Hellas!
Jeg tilbragte noen timer med å kjøre rundt på Chios.
Det er en veldig vakker øy, med masse fine veier for en som er blitt skikkelig varm i trøya på svingete småveier!

Til slutt satte jeg meg på en liten taverna i Pyrgi og skrev forrige innlegg i ro og mak.

Forfatter på taverna i Pyrgi

På ettermiddagen luntet jeg ned til havna og sent på kvelden kom båten som skulle ta meg til Pireus.

Etter en behagelig nattseilas salet jeg på i Pireus tidlig om morgenen og la meg på motorveien fordi jeg var livredd for å bli fanget i morgenrushet rundt Aten.
Jeg valgte å kjøre på nordsiden av Peloponnes og lot etter hvert Google Maps finne veien for meg.

Etter en stund nådde jeg Korint-kanalen, via en temmelig hemmelig grusvei som Google kjente til.
Det er et utrolig fascinerende byggverk som skiller Peloponnes og fastlandet, svimlende dypt og ganske smal. Her har de holdt på å lage kanal siden 600 fvt. med mer eller mindre hell, men nå ligger den der og en mengde turistbåter passerer igjennom hvert år.

Jeg passerte i rolig tempo gjennom utrolig mange fine steder langs nordkysten, så mange at jeg til slutt måtte ut på motorvei igjen for å få unna noen mil.
Langt vest, i nærheten av Patras, krysset jeg over den enorme brua som forbinder Peloponnes og fastlandet og fortsatte videre vestover.

Mesolongi, en nasjonalpark og et veldig spennende område med masse laguner dukket opp langs kysten. Kunne kjøre ut på de smale sandtungene som delte opp lagunene og konstanterte at de i alle fall drev med fiske og saltutvinning i stor skala.
Landsbyene i området var omgitt av vann på alle kanter.

Vest-Hellas er i det hele tatt et av de flotteste områdene jeg har kjørt i på turen med kupert landskap, herlige veier og uendelig mange steder med fantastisk utsikt.
Etter en aktiv kjøredag tok jeg inn på Thesmos Village i Paliovarka, kanskje DET fineste stedet jeg har overnattet. De holdt åpent på siste uka og jeg og et fransk par var de eneste gjestene som fikk nyte den fantastiske solnedgangen.

Magisk utsikt

Morgenen etter startet med et heidundranes regnvær med lyn og torden.
Det var litt sjokkartet etter så mange dager i strekk med steikende sol og hete – og nesten litt forfriskende.

Jeg hadde enda god tid før jeg skulle møte Mette i Sarande, Albania, så jeg siktet meg inn på et sted jeg har hørt om mange ganger - Meteora - inne i landet. Nye flotte, svingete veier og også over et aldri så lite, forblåst og kjølig fjellpass, Katarapasset, på rundt 1700 meter.

Meteora er VIRKELIG noe for seg selv, her finnes en veldig spesiell geologi som har etterlatt en rekke søyler/klipper av fjell. Oppå disse klippene har man opp igjennom århundrene bygget store og mindre klostre for både munker og nonner, 6 av dem finnes fremdeles i dag. Utrolig imponerende med alt det arbeidet som er lagt ned i bygninger og veier!

Meteora

Meteora

Meteora

Fin bro jeg for forbi

Men nå begynner det å nærme seg min date med fruen i Sarande.

Jeg backtracker mye av gårsdagens kjøring, over Katarapasset igjen (mot enveiskjøring og med hjertet i halsen) og kommer meg til grensa mellom Hellas og Albania.
Gudskjelov er det en ganske rolig og søvnig håndtering i grensekontrollen på begge sider, så det hele passeringen er overstått på 10-15 minutter.



Jeg har hørt en masse fælt om sinnssyke albanske sjåfører, så jeg er skikkelig på alerten den første tiden.
Men etter at det var JEG som hele tiden måtte kjøre forbi en masse trege albanske pensjonister glir frykten over.

Sarande er slett ikke den vakre havnebyen reklamen skal ha det til, men jeg finner etter litt leting et greit hotell med utsikt over havna.

Om natta føler jeg at senga gynger, men tenker ikke så mye over det. det er vel naboene som driver og har seg eller noe, tenker jeg i halvsøvne.

Dagen etter kan jeg lese om jordskjelv i området. Greit med godt sovehjerte av og til 😄







r

Rødlys, blålys og lyset av for Tyrkia

 

Det gode liv i Cesme

Tyrkia må være det landet i verden med flest lyskryss!!!? De har til og med lyskryss inne i rundkjøringer. Ikke rart folk her er helt forvirra om hvordan rundkjøringer skal gjennomføres.
Og med konstant rød bølge, vi har tilbragt mye tid på rødt lys og er blitt kløppere til å snike oss helt fram - mellom, til høyre, til venstre. Å stå stille i solsteika i 35++ grader er ikke greit.

Antall politikontroller har gradvis avtatt ettersom vi har kommet vestover i landet. I skrivende stund, i Cesme, er det lenge siden vi har sett en. Det er ikke noe savn. Ikke at jeg egentlig føler meg truet, men det er noe uhyggelig med all den tunge bevæpningen, de pansrede kjøretøyene med mitraljøse på taket, stillingene dekket med sandsekker og bistre politfolk og militære.

Det litt kjedelige, flate terrenget fortsetter og vi kjører gjennom uendelige områder med det som ser ut som frukttrær. Det viser seg å være pistasjnøtter - i kolossale mengder.
Nysgjerrigpetteren Gaute vrenger inn på en gård der en gjeng folk holder på med noe styr rundt en diger maskin og vi får en omvisning og grundig forelesning i pistasjenøtt dyrking og -høsting. 

Tørking av pistasjnøtter

Det er ikke helt ulikt kaffe; Når fruktene henger på trærne har de mykt fruktkjøtt ytterst. De legges til tørk i sola og kjøres deretter i en maskin som fjerner det ytterste laget til de ligner på de overprisede pistasjnøttene vi får i heimen.

Pakking og frakt av pistasjnøtter

De har ikke kooperativer her, de påstår de ikke får lov av staten? Men de eier i alle fall maskineriet i fellesskap så alle kommer med sin høst og får dem renset, pakket i sekker og bringer det hjem igjen.
Høster en familie 2 tonn pistasj har de gjort en bra årsinntekt, det er visst en god business.

Og det er ikke måte på så hyggelig de synes det er at vi kommer og ser, de nærmest slåss om å vise oss rundt.
Og når vi skal gå skal vi ha med pistasjnøtter, så klart!
Men vi har ikke noe å ha dem i...
Løsningen er at de STAPPER lommene våre fulle av nøtter før vi får lov til å dra.
Vi knasker pistasjnøtter i mange dager etterpå.

Sunken moske (og landsby forøvrig)
Bilde: Nightstallion03: Creative Commons

Plutselig stuper veien bratt ned i en ravine og vår gamle venn, elven Eufrat (Frati lokalt), dukker opp nede i bunnen.
Der ligger også Halfeti, et lite sted med 50 serveringssteder, et par -tre mer eller mindre forlatte hoteller og 2 gjester - oss.
Mistenker at det er en smule mer fart her i sesongen. 

Mange kommer nok hit på dagstur for å ta båtturen oppover elva for å se på den sunkne moskeen Savasan Koy.

Det gjorde ikke vi, og det var kanskje dumt - for under overflaten her ligger en hel landsby som ble oversvømt i forbindelse med kraftutbygging lenger opp i elva.

Stille kveld i Halfeti

Akkedering nr 1

På vei til Adana oppdager Gaute et ganske skummelt hull i bakdekket på motorvraket han kjører rundt på. Ikke nok med at det er en gammel haug, den ble levert med nærmest blankslitte dekk også.
Han ringer utleier i Istanbul og de lover å finne et sted som fikser.
Mens vi står på gata og venter på beskjed kommer det først en kar med te fra EN butikk og deretter en annen ut fra nabobutikken med 2 flasker kaldt vann.

Så blir vi nærmest dyttet inn i en butikk og air condition settes på full guffe. 

Hva skal man si!?? Det er så utrolig hyggelig!

Google Translate:
Vi takker for te/vann
og dette er svaret

Utleier ringer tilbake og styrer oss i retning av en liten by og et verksted i nærheten av der vi er - i Osmanyie.
Vi tenker at DET var raskt levert, men nei - disse skal bare vurdere skaden.
4-5 mann samler seg rundt sykkelen og kikker, diskuterer og akkederer og etter en times tid sendes vi videre mot Adana.
Der skal vi treffe en annen som (vi tror) skal fikse dekket. 

Akkedering nr 2

Adressen viser seg å være til en kafe og der kommer det jammen et par blide karer ut og vinker oss til seg. 

Ny runde med akkedering og vurdering av dekket og det begynner å skumre.
Vil vi ha te? 

Nei, takk, vi vil gjerne få fikset dekket og komme oss videre. 

De kommer opp med en ny adresse i byen som vi drar til og DER har de faktisk skaffet et brukt, men anstendig dekk i riktig størrelse.
Det ble mange steg og mange timer, men det løste seg faktisk - kred til utleier på DEN!

Dagen etter skjønner Google Maps at vi trenger litt avveksling og utfordringer igjen og leder oss opp i fjellet på små, smale og svingete veier, gjennom bittesmå landsbyer. Helt nydelig!

Gutta spiller spill på tesjappa oppe i fjellet....
(Eier i blå skjorte: "Betale!?!?! Ikke tale om!")

...under det myndige blikket 
til landsfader Atatürk

I det terrenget begynner å helle ned igjen på andre siden stopper vi ved veikanten for å ta noen bilder.

En gammel varebil med et blidt ektepar vrenger opp bak oss - ene og alene for å kunne forære oss... BANANER!!?

En banan eller fire

Og ikke EN hver, nei - 4 stykker hver er det minste vi kan ha!

Det viser seg at Anamur som vi er på vei ned til er den reneste bananrepublikken. Nede ved sjøen her er klimaet supergunstig for banandyrking - varmt og fuktig - og 100.000 vis av kvadratmeter med kalkede drivhus stappet med bananpalmer fyller dalbunnen. Den søte lukten av banan kan til og med JEG kjenne (selv om jeg fremdeles mangler mye av både smak og lukt etter Covid'en)

Bananrepublikken Anamur - et hav av banandrivhus

Svigermor og hotellets
fysioterapeut Merlan 

I Side er Gautes svigermor Reidun på langstidsopphold og selvfølgelig legger vi oss innpå henne et par dager. 
Hun blir forvist til sofaen, stakkars menneske, mens Gaute og jeg tar plass i ektesengen.
Men alle var happy med løsningen - jeg tror svigermor også likte avvekslingen med et par kjekke unge menn på besøk.

Side er litt av en turistboble for oss som kommer fra det "virkelige" Tyrkia - fullt av skandinaviske turister og menyer på svensk. Men det er en grei avveksling etter all reisingen.

(Selv får jeg ikke sett NOE av Side fordi jeg måtte skrive forrige innlegg på denne bloggen. Det er et veldig hardt liv å være blogger og influenser)

Her får vi også turens til nå eneste dramatikk da stakkars Reidun snubler i en løs stein på fortauet, ramler og slår opp kneet - et skikkelig stygt og dypt kutt!
Det blir ambulanse, blålys og sying av både skulder og kne på legevakten på et privat sykehus.
Det er godt å se at alt blir håndtert så kjapt og profesjonelt. Her har de lang erfaring med turister som skader seg, så alt rundt valg av sykehus, reiseforsikring etc går på skinner.
Reidun er forøvrig en positiv, sprek og beintøff dame hvis eneste bekymring er at VI (Gaute og jeg) skulle være nødt til å oppleve dette 😀

Så er det tid for et par høydepunkter i det vestre Tyrkia - vi kjører 40 mil til Pamukkale, "bomullsfjellet".
Varmt, mineralholdig vann renner ut av fjellet på toppen. Mineralene avleires på vannets vei nedover og danner naturlige bassenger i terrasser der man kan vandre barføtt i deilig, lunkent vann.

Kleopatras basseng der hun etter sigende
skal ha dyppet sitt yndige legeme i det varme vannet.

Mette og jeg var her for 35 år siden og det har skjedd store forandringer, og  jeg kjenner meg ikke helt igjen.

Det er blitt et verdensarv-sted i regi av UNESCO og de har tatt litt styringen.
De store hotellene som trakk varmtvann fra kildene er revet og selve Pamukkale er faktisk større enn jeg husker.
Dette skyldes at man har laget kanaler og begynt planmessig å "vanne" fjellet.
De flytter vannstrømmene hver 2-3 dag for å sikre at den hvite "bomullen" vedlikeholdes.

Pamukkale 1 - bassenger

Pamukkale 2

Pamukkale 3

Stedet myldrer selvfølgelig av russere, japanere og masse annet turistpakk.
Jeg skjønner ikke hvorfor ikke alle disse turistene kan gå et annet sted og overlate opplevelsene til ordentlige reisende....
Men det er et vakkert skue!

Det er også Efesos, ruinbyen som ligger utenfor byen med samme navn.
Det er noe veldig spesielt å vandre rundt i denne byen som er såpass intakt.
Vi ble fortalt sist vi var her at den gjennom århundrene ble dekket med sand og dermed beskyttet mot jordskjelv og andre ødeleggelser.
En del av sannheten er vel også at den bokstavelig talt er stablet på beina igjen av arkeologer med større eller mindre innsikt.
Byen er uansett et veldig fascinerende skue og et gløtt inn i en svunnen tid. Her er både bibliotek, bar,  offentlig toalett og horehus - alt en (mann) kan ønske seg. Det sies at det går en underjordisk tunell mellom biblioteket og horehuset - man måtte jo ha litt avveksling fra all lesingen!

Vi gikk dit på ettermiddagen for å få med oss den fine lyssettingen de har laget.
Det VAR flott, men det var også litt av et mareritt, for med mørket kom også MYGGEN!
Det var litt av et syn å se 100-vis av mennesker som stod og klasket seg intenst både her og der i påvente at lyset skulle skrus på. Det var ikke mange som ble stående så veldig lenge og nyte synet...

Biblioteket i Efesos

Efesos 2

Efesos 3

En av bursdagsgjestene

Bursdagen min ble behørig feiret inne i Efesos by.
Gaute ordnet med både middag, kake med 63 lys (i alle fall ett) og minst 4-stemt avsynging av bursdagssangen fra øvrig klientell.
Veldig vakkert, rørende og med høy stemning!

Ikke fritt for at dagen etter var LITT tung da vi salte på og bega oss ut til kysten ved Cesme - da var greit med litt luft i håret...

Litt svak planlegging gjorde at vi plutselig lå foran skjema, så her tok vi hele 3 overnattinger på et hyggelig lite hotell, nesten nede i havna i gamle Cesme.

I gamle dager hadde bl.a. Ving og Tjæreborg Cesme som reisemål og flere av (hotell- og restaurant)folka her snakket med en tåre i øyekroken om den gangen nordmennene var her...
Hotelldamen sa konsekvent "hei" og "ha det" når vi kom og gikk.

Hadde vi vært nødt til å tenke litt mer på budsjettet skulle vi jammen ha satset mer på Gautes dronefilming av stedene vi har bodd på. De er helt ville etter å få disse filmene til å markedsføre seg med, her kunne vi fått noen gode ordninger!

Cesme

Cesme er nok den aller mest "vestlige" byen vi har bodd i i Tyrkia, den minner mest om en gresk by i hvitt og blått.
Og det er kanskje ikke så rart, for Hellas ligger bare en (litt lang) svømmetur unna - øya Chios ligger praktisk talt inne i Tyrkia.

Her skiller Gaute og jeg lag. Han skal levere utleievraket tilbake i Istanbul og fly hjem derfra.

Den eneste muligheten å komme seg med båt fra Tyrkia til Hellas er via en av de greske øyene, så jeg skal ta båten til Chios og deretter til Aten.

Tyrkiaoppholdet ble dermed avrundet med 3 skikkelig sløve dager som ordentlige turister.
Litt vemodig er det jo, vi har hatt mange flotte og gode opplevelser i Tyrkia.
Men det er EN godt ting - jeg har kommet hele veien rundt Tyrkia uten kaskoforsikring uten at noe har skjedd. Fra og med Chios er jeg fullt forsikret igjen :-)

Bonusbilder / -film:

Vannpipe / shisha / hookah må prøves

Tyrkisk populærmusikk, her er det ikke mye vestlig pop!

Skal du kjøpe øl i Tyrkia må man på Tekel
eller en annen sjappe med blå skilt...

..og ølet får man 
"Skammens sorte pose"

Jeg ble litt overveldet over at Gaute hadde slått såpass på stortromma
Men det var nok for noen litt mer bemidlede :-)

Tørking av paprika - brukes til en populær pasta

Banana Joe

Hotellkatten i Efesos - ble med og sov i senga også :-)

3-beint hagepuma i Cesme

Gaute med en fan

Tyrkerne ELSKER Atatürk - tyrkernes far.
Jeg mistenker at det er en slags protest, 
man ser ingen bilder av Erdogan, men MANGE
av Atatürk!

Side...