The cold desert

Bønneflagg i fjellet

Regnet i går var mer alvorlig enn vi var klar over.
Da vi skulle starte fikk vi beskjed om at det var gått et ras noen km lenger oppe på den krøtterstien som de kaller "National Highway".
Det førte til at vi måtte tvinne tommeltotter i 4 timer mens arbeidsfolk lagde et såpass stort hull i raset at en bil kunne passere. Køen stod lang som et vondt år begge veier.
Stakkars folk som har dette som hverdag, for ras går det hele tiden.

Fjellet har endret karakter.
Veldig brått endret det seg fra høye topper og frodige dype daler til grå ørken, de lokale kaller det "The Cold Desert". De høye dalsidene består for det meste av løsmasser og ingen vegetasjon, fascinerende men litt dystert. Og det blir stadig lenger mellom steder med folk.

Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg hvor uendelig store og tilsynelatende fullstendig øde disse fjellområdene er!

Men når vi endelig kom avsted ble det nok en flott dag med besøk til verdens høyeste postkontor (😀) på rett nedenfor toppen på 4800 moh.  og et kloster oppå der med en munk som var hyggelig og inviterte oss inn.
Det var ingen ide å springe i trappene på den høyden, for å si det slik!

Hyggelig munk

Buddisme har fullstendig overtatt for hinduisme og bønneflaggene vaier overalt.

Dagen ender i Kaza og kanskje turens fineste hotell.
Vi sover på 3600 moh og jeg får en veldig dårlig natt med kvelningsfornemmelser og stadige ekstrahiv etter pusten. Høyden plager meg skikkelig.

Neste dag er nok dagen med de aller mest horrible veiene og broene på turen så langt, nesten en hel dag med skikkelige utfordringer - og skikkelig gøy!!

Et uendelig antall U-svinger med innebygde fallgruber, 300 meter rett ned utenfor, sinnsyke jeep- og lastebilsjåfører i begge retninger - det skjerper sansene!

Den som ikke blir en vesentlig bedre gruskjører etter denne turen er det ikke håp for 😀 

Veiarbeid, veiarbeid, veiarbeid....

Selv om det er veiarbeid overalt er behovet enormt og endeløst. 

Fjellene her nå er jo bare løsmasser og det blir mye ras og skader.

En ny regnskur la litt demper på humøret midt på dagen. Det var såpass at vi tok på regntøy, men heldigvis ga det seg fort. 

Oppe på de 6-7000 meter høye toppene rundt oss kunne vi se at det snødde som bare fy. 

Om kvelden er vi dødsslitne etter en lang dag, men vi har sett og opplevd mye flott!

Noen høydepunkter:

- De flotte kjegleformede steinformasjonene nede langs elva i Spiti Valley.

- Chicham Bridge, Asias høyest beliggende bro på 4100 moh. Du skal ikke være alt for høydesvak når du kjører over den broa og ser ned i juvet...

- Kryssingen over en delvis sammenrast bro over elva

Sjefsguide Arild tok en sjefsavgjørelse og ignorerte glatt skiltet som klart og tydelig varslet omkjøring.  

Det gjorde at vi fikk en morsom og temmelig vrien kryssing over en ganske sliten bro over elva, for på den andre siden var det sperret med en grushaug og en traktorgraver.

De første som prøvde seg fikk seg en skikkelig test på gruskunnskapene og balansen, de som kom etter fikk det litt lettere fordi våre eminente indiske hjelpere ryddet og ordnet litt for å få tullingene fram.

Kryssing på brorester

Vi tok av mot Chandratal-dalen på en vei som om mulig var enda verre (morsommere 😉) enn de tidligere på dagen.

Hvordan de klarer å kjøre vanlige personbiler inn hit fremstår som litt av et mysterium. 

Planen var å ha deilig medbragt lapskauslunsj litt borti veien der, men følgebilen kom aldri.

Etterhvert fikk vi høre at to lastebiler hadde smadret hverandre oppe i veien og sperret trafikken. Så da lot vi DEM styre med det og dro bare videre og ankom teltleiren i Chandratal ganske tidlig.

Teltleiren i Chandratal

Igjen hadde de norske guidene moret seg med å skremme oss med at vi skulle ligge i 2-mannstelt osv osv, og igjen var selvfølgelig sannheten at det er GLAMPING så det holder.

Soverommet i teltet, bad bak

Vi tok en liten sving opp til den hellige Chandratalsjøen før middag.
Vi var ikke alene der for å si det slik, en mengde indere vandret henførte langs bredden.

Det er strengt forbudt å bade i sjøen og ryktene vil ha det til at forbudet ble innført etter at sjefen for firmaet vi reiser med, Knut de Presno, kastet seg splitter naken ut i sjøen for noen år siden 😀 

Derfor er det nå en populær øvelse for inderne å gjøre armhevinger ved bredden for å kunne dyppe fjeset i den hellige sjøen uten å tilsmusse den (ytterligere).

Gaute kunne ikke være noe dårligere, selvfølgelig!

Gaute fukter fjeset uten å grise til sjøen med kroppen sin

Når sola forsvant ble det umiddelbart ganske kaldt, vi er tross alt på 4400 moh, så det var nydelig å kunne trekke inn i et varmetelt med vedfyring....

Varmetelt

Den eneste sorgen i dag var at vi ikke fikk se en eneste snøleopard, dette bør  Indian Adventures fikse til neste gang!

Snøleopard,  rappet fra bilde på hotellet i Kaza

Endelig på veien

Togstasjonen i New Delhi

Dagen etter reiste vi fra New Dehli og jeg tror ikke noen var spesielt lei seg for det.

Vi ble fraktet til togstasjonen med buss, men den kunne ikke komme helt fram i kaoset utenfor stasjonen. En uhorvelig mengde folk skulle reise og alle skal gjennom en sikkerhetskontroll a la på flyplasser. 
I tillegg virker det som om folk bor på stasjonen, noen ligger rett på gulvet, andre plastflak -- og sover, midt i mylderet.

Takket være vår indiske guide kom vi oss til rett plattform og tog, dette hadde ikke vært enkelt -- eller overhodet mulig - på egen hånd!!

Toget var helt ok det, 1. klasse, air condition og god forpleining hele veien.

Etter en 3 timers togtur kommer vil til Kalka, der vi skifter over til "The Toy Train".

The Toy Train

Trangt om saligheten

Det er et lite, smalsporet tog, opprinnelig bygget av britene rundt forrige århundreskifte, og modernisert bittelitt seinere.
"Leketoget", som ligger på Unescos bevaringsliste, haler oss opp de svingete 100 km sporene til Shimla.
Det tok 5 timer og var en artig opplevelse, men vognene er bygget for en annen tid da folk var mindre og aksepterte forferdelige seter a la kirkebenker.

For storvokste nordmenn ble 5 timer i meste laget!!

Shimla

Shimla er britenes gamle sommerhovedstad, hit flyttet de administrasjonen når det ble for varmt om sommeren.

Byen ligger innhyllet i dis og det er veldig fuktig overalt.
Her ligger det mye gammel kolonial historie i alle vegger og er nok den dag i dag et sted for overklassen.

Men vi skal bare overnatte så vi ser ikke så mye av byen, dessverre.

Da vi skal dra morgenen etter har en bande apekatter okkupert motorsyklene våre og gir dem bare  fra seg under høylytte protester!

Gangstere

Nå begynner selve mc-turen, utrolig fint å være på veien etter all heten, kaoset og støyen.

I Shimla er det behagelig svalt, men utover dagen beveger vi oss ned i dalene og det blir fryktelig varmt, måler 42 grader på syklene.
16 mil er nok i slik hete.

Veiene er av veldig varierende standard.
Det går greit å kjøre på venstre side, men snart får flere av oss de første påminnelsene når man av gammel vane unnviker ved å kaste sykkelen mot høyre grøftekant - dit den møtende bilen også har tenkt seg.
Det oppstår noen situasjoner men ingen større uhell.

Man må lære seg den indiske kjørestilen som går på at det ingen veier er for smale til at man ikke kan ligge minst 3 i bredden.
Og det på veier som i utgangspunktet er smale og ofte veldig dårlige!

Det virker fullstendig vanvittig i starten, men man lærer etterhvert.
Hornet brukes HELE veien tiden for å varsle at man kommer og kjører forbi.
Man lærer seg at de skumleste er de som kjører forbi UTEN å tute.
Blinke gjør man IKKE, for det betyr at du vil at de bak skal kjøre forbi.

Vi har med oss to indiske hjelpere på mc, og tre ii følgebilene. De guider og fikser alt mulig underveis, det er helt uvurderlig med noen som kjenner kulturen og snakker språket!

Turen går høyt oppe i åssider og ned i dype, trange daler.
En utrolig ødelagt og smal vei er hovedveien til det lille tettstedet Sharahan der natta tilbringes.
Det er vanskelig å forstå at det går an å ha fungerende samfunn rundt omkring med SÅ dårlig ankomstvei. Men her kjører bussene, lastebilene, privatbilene og motorsyklene og konkurrerer hardt om den lille plassen som er.

Utsikten fra hotellet kunne vært fantastisk, men også her er det mye dis.
De klærne jeg vasket om ettermiddagen og hang til tørk var om mulig enda våtere morgenen etter 😞 

Buddisttempel

Netste dag går i samme tralten, det starter svalt og godt mens vi besøker et digert buddistkloster i nærheten. Men grademåleren dirrer snart oppunder 40 denne dagen også.

Vi kjører utrolig morsomme svinget veier, alt fra brede asfalterte veier til utraste humpeveier der halve veibanen har forsvunnet og man ser rett ned i dalen.

Man skal virkelig passe på som en smed hele tiden

Guidene har fortalt oss at om natten skal vi ligge i telt i Sangla
Jeg må innrømme at jeg ikke var spesielt entusiastisk ved tanken, men det viste seg å være litt godlynnet skremming.
Det viste seg å være solid "glamping" - store luksuriøse telt med eget baderom og det hele.

Vi kjører indiskproduserte Royal Enfield Himalayan, ensylindrede 450cc sykler som passer veldig godt til denne slags kjøring.

Før vi setter syklene fra oss om ettermiddagen går sjefsmekanikeren fra person til person og spør om tilstanden på sykkelen. Er det noe som helst fikses det i løpet av kvelden og sykkelen er like fin om morgenen.
Disse gutta er RÅ på reparasjoner og har en masse greier med seg i de to følgebilene.
I fjor byttet de gearkassen på en av syklene mens deltakerne spiste lunsj!! 😀 

Kjøreferdigheten hos de 21 deltakerne er overraskende god, alle mestrer det vi får presentert uten problemer.

Til lunsj og andre stopper degger inderne for oss med mat og drikke, vi blir grundig skjemt bort.

Snacksbord

Gaute og jeg har intercom og skravler i vei hele tiden.
Men det har en god sikkerhet innebygget også; Vi sørger for å få 3-4 andre mellom oss slik at det blir litt avstand. Da kan den som kjører først varsle om biler i mot, stein i veien, fine fotomotiver etc.

Det er en enorm aktivitet overalt, det bygges hoteller og fikses vei, men behovene er tilsynelatende uendelige. Mye arbeid utføres manuelt, kvinner står side om side med menn og skuffer og hakker og spar. Det ser tungt ut i heten....

Vi kjører nordover og langs grensen til Tibet. Folkene vi ser langs veiene er tydelig mer "kinesisk" utseende og buddistttempler overtar for hindutempler.

Buddistmunker, foto Gaute Munkeby

Vi ankommer Tabo i turens første regnvær, et skikkelig monsunregnskyll med lyn og torden.
Små grusras skremmer oss litt på det siste stykket, en får en stein i et gaffelbein slik at det skades, men ingen hendelser ellers.

Kvelden tilbringes i nær stummende mørke det meste av tiden fordi lynet har slått ut strømmen, men vi lider ingen nød. Mat lages på gass!

Stearinlys er koselig det

Sliten!!

 Hvis det er noen som sitter og venter på nyheter herfra må jeg bare si at vi kjører så lange dager og så intensivt at jeg sliter med å få tid til bloggingen.

Høyden gjør også sitt,  vi var på 4800 moh i dag og det tar på!

Jeg noterer for harde livet og skal komme sterkere tilbake hvis ikke rabiesen tar meg...

New Delhi -- på godt og vondt

Det er ikke bare-bare å komme seg inn i India!

Jeg har helt mista tellingen på hvor mange dokumenter jeg har fylt ut på nett på forhånd med omtrent den samme informasjonen og på flyplassen venter enda et par.
Men omsider er vi igjennom og kommer ut i den stupmørke natta i New Delhi.
Etter den AC-kjølte flyplassterminalen er det et lite sjokk å komme ut i den knallvarme, fuktige lufta. Selv midt om natta er det godt over 30 grader.
På bussturen til hotellet er det ikke så mye å se for rutene dugger så voldsomt.
Tidsforskjellen fra hjemme er på 3,5 timer så sånn omkring 4 om morgenen er vi i seng, laaaang dag 😀 

Morgenen etter venter flott hotellfrokost med masse ukjente saker.
En kokk forbarmer seg over oss -- "Det er ikke SÅNN du spiser det der, la meg vise deg"
Her er det langt mellom brødskiver med Jarlsberg!

India er på full fart til å bruke kort og tæpping, men det er fremdeles et must å ha med kontanter, så vi tilbringer noen timer etter frokost med å finne minibanker som virker og få tatt ut penger til felleskassa (tips, småinnkjøp) og til eget bruk.
Vi er 21 deltakere fra hele Sør-Norge og 2 reiseledere, så ting tar tid!

Bybildet virker kaotisk, det er uhorvelig mye folk og et vanvittig lydnivå.
Hornet brukes for alt det er verdt og biler, tuktuk'er, mopeder, sykler og rickshawer kjemper om plassen med nebb og klør, men utrolig nok kommer folk seg fram - om enn sakte.

Gate of India

Vi har tid til en liten sightseeing og drar for å se Gate Of India, det svære minnesmerket over Indias falne soldater fra ulike tidsepoker.

Det ligger inne i en storslått park som er omkranset av den sedvanlige muren av selgere av alskens krimskrams, snacks og drikke.

Vi vekker oppsikt som store, velfødde turister og folk kommer til å for å ta bilde sammen med oss og minnesmerket. 

Vi er også magneter for de mange små barna som sendes ut for å tigge. Det er vanskelig å gjøre seg hard og ignorere alle disse søte småttingene som drar deg i klærne og ser opp på deg med store bedende øyne.
Man stikker en liten seddel til noen av dem og de løper gledesstrålende og triumferende tilbake til  familien som finnes et sted i bakgrunnen

Men det er rett og slett så forferdelig varmt at vi raskt gjør retrett til bussens AC og store vifter, tett oppunder 40 tror vi.

Neste stopp er New Delhis motorsykkelgater.

For å komme hit må vi reise med tuktuk.
Det skjer i en rasende fart der kjøretøyet kastes frem og tilbake og snos gjennom trafikken.
Disse gutta er proffe, det går på millimeternøyaktighet.

Reiseleder akkederer pris

 

I motorsykkeldistriktet selges og repareres tilsynelatende alt av mopeder, scootere og  motorsykler og alt skjer ute på gata og i tilstøtende rom.

Gate opp og kvartaler ned, her kunne man vandret i dagesvis uten å se alt. For en nordmann som er vant til de velordnede verkstedene hjemme virker det uforståelig at man kan få til noe under slike forhold, men alt går! De er nok veldig mye flinkere til å REPARERE her, ikke bare bytte i dyre domme slik vi gjør hjemme.

Plutselig velter regnet ned en kort periode og gatene forvandles til elver.
Det demper varmen en kort stund men så slutter det like brått som det startet og snart er det like hett igjen.

Dekkbutikk i regnet

Det skrus

New Delhi blir for varmt, støyete og kaotisk for meg, for mye folk og fattigdom - jeg klarer ikke helt å nyte oppholdet her.
Jeg tror ikke noen av oss er lei seg for at vi i morgen skal fraktes til jernbanestasjonen for å reise videre nordover til startpunktet for mc-turen, Shimla

Mange lever et liv på gata

Vi klarte ikke helt å motstå hun her og ga mor litt penger
Hun ble så glad, men de er jo så mange......

Flyvelederstreiken er over, juhuuuu!!!

NRK.no

Mandag 24/8 om ettermiddagen.

Puhhhhh, nå begynte vi å bli skikkelig nervøse her!

Flygelederne har vært i streik siden fredag og truet med opptrapping både i morgen og onsdag og det begynte å se alvorlig skummelt ut for om vi skulle komme avgårde.
Indian Adventures hadde noen plan B'er oppi ermet, men dette er mye bedre enn å måtte busse til Gøteborg etc.
Mye annet å konsentrere seg om nå rett før!

Verdens høyeste MC-tur i India!

 

Om morgenen den 26. august 2026 setter vi oss på flyet på Gardermoen med retning New Delhi i India, 19 forventningsfulle og spente nordmenn og 2 reiseledere fra Indian Adventures

20 menn og 1 dame skal tilbringe 18 dager på reise sammen.

Fra New Delhi tar vi tog til Kalka (sånn med folk på taket etc) og så "The Toy Train" langs smale svingete spor helt opp til engelskmennenes sommerhovedstad i Shimla.

Der får vi utdelt syklene våre, indiskproduserte Royal Enfield Himalayan 450cc
En spektakulær 13 dagers motorsykkeltur tar oss nordover, høyt opp i fjellene, opp-opp-opp, helt over verdens høyeste farbare pass, Umling La på hele 5799 moh!
Så bærer det nedover igjen til Leh hvor vi parkerer syklene og flyr hjem via New Delhi.

Det gledes!!

Via Francigena juni 2026

Tirsdag 9. juni

Mette har funnet på at vi skal gå noen etapper langs Via Francigena.
Ruten strekker seg fra Canterbury i England til Roma (og enda litt lengre)

Man kjenner ruten fordi biskop Sigeric av Canterbury gikk til Roma i 990 og tilbake og dokumenterte hjemreisen: Via Francigena
Han døde bare 4 år etterpå, så det må ha tatt på!
Ildsjeler har gjort en kjempejobb med å forsøke å gjenskape veien han tok, dokumentere og skilte den for oss som kommer etter.
VÅR reise dekker bare en liten bit i Toscana, vi har karter og GPS og navigasjonsapper.
Jeg må si jeg beundrer disse reisende for over 1000 år siden som måtte spørre seg fram.

Onsdag 10. juni

Fremme i San Gimignano...

14,5 km skal egentlig ikke være så fryktelig langt, men i dag er jeg sliten og det verker i hofter og knær.
Gamlehjemmet kaller!

Startet fra Gardermoen i går i pøsende regnvær og det var som vanlig en fryd å lande i Pisa i deilig lunt Italiavær - omtrent som en veldig god norsk sommerdag. 

Starten i Gambassi Terme

Flyplassen i Pisa ligger omtrent på torget i byen, så vi hadde bare 15 minutter å gå til hotellet vårt.

Enkel og grei overnatting med to små hyperultraprosseserte plastinnpakkede kaker til frokost. 

Nærende og god start på dagen!

Hadde heldigvis hatt selvinnsikt nok til at vi ikke skulle starte med en 25 km etappe, så vi tok tog og buss til Gambassi Terme og startet der.

Var innom en alimentari og bunkret opp litt.
Det er en 5 timers tur til San Gimignano, advarte innehaveren!
Ble litt blek først, men så husket jeg at jeg jo aldri kan stole på en italiener som forteller om å bevege seg med noe annet enn bil.
Det er bare 14 km, prøvde jeg.
Ja - men det er mye opp og ned, sa han gravalvorlig...
Pfffft, vi er norske, svarte jeg hovmodig - og så gikk vi...

San Gimignano, langt der borte

Jojo - vi brukte bare 3 timer, men det VAR slitsomt og det VAR mye opp og ned og det var VELDIG godt å komme frem!
San Gimignano er utrolig flott, med sin gamleby og sine tårn.
Historien med alle tårnene her er den samme som i så mange andre steder vi ser i Toscana - rike menn som sammenlikner størrelse på utstyret sitt; Jo høyere tårn jo barskere fyr...

Men vi er slitne - og vi har vært her før. Da er det lov til bare å være turist på sparebluss, sette seg ned på piazzaen ganske raskt og ta et glass vin og bare nyte.

Torsdag 11. juni

Kom oss opp, beina var forunderlig bra etter gårsdagen.
Trasket igjennom San Gimignano og nå var det ganske annerledes, for nå kom alle turistbussene!!

Vi er jo turister selv, men det får da være måte på!
Når 100 busser tømmer lasten sin inn i den lille byen blir det trangt om saligheten.
Særlig når det er asiater som må gå med paraply for å være helt sikre på å unngå  å få en solstråle på seg.

I godt driv...en stund

Vi snakket med noen jenter fra Taiwan som var ute og vandret  samme rute som oss. De var innpakket fra tærne og opp til håret - langbukser, frakk, hansker hatt og skjerf foran fjeset. Fatter ikke at de orker i varmen!

Turen til Colle di Val d'Elsa var ca 15 km, men i dag gikk det lettere.
Enten fordi terrenget og høydekurvene var snillere eller så kan man jo også håpe at vi er blitt bittelitt inngått...?
Opp og ned i et ekstremt vakkert landskap - når man klarer å løfte blikket og nyte det.

Colle di Val d'Elsa er som navnet sier en kolle i dalen til Elsa (som igjen vel EGENTLIG er navnet på elva i bånn) - en nydelig liten by som strekker seg utover toppen av en bratt åsrygg, omgitt av en bymur.
Finner en fin liten B&B rett i utkanten av bymuren
Et lite, herlig sted med en fantastisk frokosthage rett nedenfor murene

Bymuren til Colle di Val di'Elsa

Vi inntar en god middag der jeg i min naivitet bestiller Bisteccha di Fiorentina.
Damen SER på meg og sier "Det ER 1,3 kg minimum kjøtt, er du sikker?"
Så det er bare å rygge tilbake og bestille en adskillig mindre kotelett...

Fredag 12. juni

Ut fra byen Colle di Val di'Elsa stuper Via Francigena ned og følger elvedalen oppover.
Supervakkert med vann og skog og det er åpenbart et populært område for byens befolkning for å slappe av og ta seg et bad i det grå(!!) vannet
Gråfargen skyldes all kalken som skilles ut i vannet

Det var en nydelig start på dagen, men den skulle bli slitsom etterhvert...

Midtveis gikk jeg SKIKKELIG tom, både fysisk og mentalt.
Helt tomt...

Det var et ork å komme seg videre helt frem til målet, Monteriggioni.

Her hadde vi nok tatt oss litt vann over hodet, jeg er i alle fall ikke klar for 22 km i steikheten med sinte høydekurver.

Så det var en Bjelland på felgen som vaklet de siste metrene opp den stupbratte bakken til Monteriggioni på ettermiddagen.

Selv ikke en siesta i gresset var nok til å berge denne dagen

Monteriggioni

Monteriggioni er så liten at vi nesten kunne gått tvers igjennom den uten å merke det :-)
En miniby beskyttet av en mur hele veien rundt med EN liten piazza der de rigget i stand til en herlig RAVE (!!??!) på fredags ettermiddagen.
Sånt skulle da vært forbudt!!?! 

Fredagsrave i en pittoresk middelalderby som Monteriggioni!!?

Fremme i Monteriggioni

Skyggelek i Monteriggioni

Lørdag 13. juni

Vi fortsetter på vår vei mot Siena, stive og støle. 

Klok av skade deler vi den siste 22 km lange etappen i 2 og vandrer gjennom skoger og langs enger i det nydelige toscanske landskapet til vi kommer til Torre della Chiocciola, en B&B omtrent halvveis på veien.
Dette blir sånn opplevelse vi drømmer om og som vi husker seinere; Å bli tatt i mot av en blid vertinne som lover lasagne til middag og som i mellomtiden forsyner oss med vino bianco locale som hun henter fra fat i kjelleren.
Hun styrer på og kommer med bruschetta, potetgull og melon og vet ikke hva godt hun skal gjøre for oss. En ganske annen opplevelse enn et kjedelig hotell!

B&B Torre della Ghiocciola

Naboen, det EGENTLIGE Torre
della Giocciola

Velkomstpakke, vino e frutta

En herlig middag med nogo attåt inntas på plassen foran huset og så sitter vi bare og nyter og ser skumringen og etterhvert mørket komme.
Helt stille bortsett fra fugler, sirisser og noen høylytte frosker.
Noe så deilig!

Frokosten var også noe for seg selv, her er en vertinne som strekker seg langt for gjestene sine!

...og dette var bare starten, viste det seg.

Søndag 14. juni

Det er en nydelig etappe, det siste strekket mot Siena, med mye skogstier og grusveier med snille høydekurver.

Vi er godt restituerte, selv etter all vinen vi fikk i går.

Etter ca 15 km så er vi ved reisens mål, Siena.
Vi kommer samtidig med varmen også, heten denne ettermiddagen i Siena er heftig!

Den nordlige byporten til Siena

Det er søndag ettermiddag når vi kommer til byen og forberedelsene til det kjente hesteløpet, Il Palio, er i full gang.
De ulike bydelene har SINE hester og sine farger, flagg og uniformer og paraderer nå rundt i byen med heftig tromming som gir skikkelig gjenklang i de trange gatene omkranset av høye hus.
Vi har vært her før, men det var artig å se det igjen!
Det virker veldig sosialt; folk i alle aldre deltar i paradene og familiene trasker bak før de til slutt samles og tar et måltid sammen i "klubblokalet"

Det har vært en fin vandretur alt i alt, med mange flotte partier i det vakre toscanske landskapet - av mange omtalt som Italias svar på Ås...

Men det er ikke til å stikke under en stol at disse gamle kroppene har mange vondter etterhvert.

Det verker i hofter, knær, legger og føtter - og etterhvert rygg og skuldre fordi det er uvant å gå med sekk.
Så det spørs vel om vi ikke vender tilbake til sykkel som det foretrukne framkomstmiddelet, det er litt snillere for kroppen (bortsett fra rompa, da...)

Mandag 15. juni

Togstasjonen i Siena ligger dypt nede i dalen under byen.
Verdens lengste (?) rulletrapp bringer oss hele veien ned.
Irriterende at jeg ikke visste om den da vi syklet opp her i 2012... 😀 

Siste natta tar vi ute ved kysten, i Viareggio, bare 2 timer unna med tog.
Jeg opplever at det er god togdekning og rimelig presist i Italia.
Når de ikke streiker da, men det er i alle fall vanligvis kommunisert ganske god tid  i forveien.

Viareggio  er en skikkelig badeby, men på en ærlig måte - og vi er gudskjelov ute i god tid før turistsesongen.

For det meste tomme strender - foreløpig...

Utsikt til Grand Hotel Royal fra vårt LITT
mer nøkterne etablissement

Jo mer vi vandret i denne byen jo bedre blir det;

I nord har du strendene, bassengene, strandbarene og de dyre luksusmerkene, flotte gamle hoteller på rekke og rad.

Gammeldags art deco arkitektur preger kystlinjen.

Her bygges det!

..og her er monteringsarbeidet i full gang.

Går du inn mot yachthavna (et STORT kapittel for seg, her bygges og fortøyes noen av de største jeg har sett) og forbi kommer du inn i de litt enklere og trivelige bydelene med små serveringssteder, parker og kanaler.

Og den Pasta Vongole vi fikk her er kanskje den beste jeg har spist i Italia.

Og med det avrunder vi årets Italiatur (i alle fall den første... 😀 ) og går hjem