Om kvelden 1. oktober kommer Mette med båt fra Corfu. Hun har helt mirakuløst rukket den siste båten, takket være en god porsjon flaks og en kjapp, kvinnelig taxisjåfør som fikk henne fra flyplassen til fergeterminalen med et nødskrik.
Så der kommer hun, sliten etter en lang dag på reisefot, slepende på en diger bag, men glisende og glad for å være på ferie.
Vi tilbringer neste dag i Sarandë, opp på borgen og ut på stranda.
Vi ser jo at Albania er et mye fattigere land enn f.eks Hellas.
Det viser seg i så mangt og kanskje spesielt i bygningene – de har få fine, gamle hus - mye slitne saker.
Enormt mange påbegynte og forlatte prosjekter står til nedfalls.
Noen må ha drømt VELDIG stort i sin tid....
Vi tilbringer et par netter i Sarandë før vi begir oss oppover kysten.
Mette skal være passasjer i 10 dager og deretter fly hjem fra Split i Kroatia.
Vi har få og helt åpne planer for oppholdet. Reisen min har vist til gagns at det er viktig å ha en ramme, men ikke for mye detaljer. Planer har en tendens til å endre seg uansett...
Etterpå tar vi oss over fjellet i et heftig pisseregn til byen til
Gjirokastër.
Den er i følge reklamen kjent for sin spesielle arkitektur fra osmannisk tid og for den flotte borgen som ruver over byen.
Men jeg må innrømme at det som gjorde mest inntrykk (på meg) var den lille turen vi "bare" skulle ta opp i byen for å se oss litt rundt først.
Vi startet på noe sleip brostein opp en gate. Den gikk over i en sementert vei som etter hvert ble uhyggelig bratt og smal og slynget seg opp imellom husene med 180 graders svinger.
Tror det er veldig bra at ikke Mette visste hvor redd jeg var for å steile eller velte oppi der.
Det er ikke lett å verken kjøre slik eller snu med en sykkel som totalt veier rundt 430 kg.
Vått, glatt og fælt var det også, men vi kom oss gudskjelov både opp og ned i live....
 |
| Amerikansk fly i borggården i Gjirokaster |
Borgen var flott den, men det mest kuriøse var nok det amerikanske jagerflyet fra 1957 som stod utstilt i borggården.
Historiene avviker en smule om hvordan det handlet der, alt etter hvem som forteller dem.
Se plakaten under 😆
 |
| Fra infoplakat om flyet med to versjoner |
Vi valgte å kjøre vestover igjen, ut mot kysten, høyt oppe i fjellet over passet Lekdush.
Det var mat for høydeskrekken min og da er tunnelsyn helt ok - ikke se ned!
Til slutt endte vi opp i den lille byen Orikum som i seg selv ganske uinteressant, men vi var slitne og trengte virkelig et sted å stoppe.
Noen ganger gir man bare f... i hvordan stedet er, bare det har et ok hotell man slappe av etter en slitsom dag.
Glimt fra Lekdush-passet:
Som de eneste gjestene tilbrakte vi kvelden der og fikk deilig middag.
Selv om albanerne produserer vin selv er det veldig dyrt både i butikk og på restaurant, prisene er omtrent som i Norge, så da blir det oftest øl isteden.
Engelskkunnskapene er det så som så med i Albania, men hotelldamen hadde også gått på italiensk-kurs (mye flinkere enn meg), så det var språket det gikk i (lett haltende).
Dette var den dagen det litt tilårskomne motorsykkelutstyret til Mette takket for seg.
Skinnbuksa hadde blitt søkkvåt og det halvråtne fóret liksom bare datt ut av den da hun vrengte den.
Da hun tok av seg jakka viste det seg at skulder- og albuebeskytterne hadde smuldret opp som kjeks.
Et par dager etterpå la hun igjen ryggskinna på et hotell. Noen liker å leve farlig!
Regnet ga seg etter hvert, men det blåste kraftig opp. Uværet førte til at strømmen gikk i hele området i flere omganger for til slutt å bli borte for godt.
Vi satt i et egentlig ganske koselig mørke inntil de fyrte opp en monstergenerator i bakgården som dro i gang strømmen i hele det store hotellet..
Om natta blåste det så heftig at selv den tunge BMW'en stod og rugget skikkelig ute på parkeringsplassen. Alarmen ble utløst igjen og igjen så til slutt måtte jeg stå opp og flytte den inntil en vegg.
 |
Vi SÅ jo ingenting av Durres,
men her er i alle fall hotellhunden |
Dagen etter startet bra, men etter en times tid tok regnet oss igjen.
Og hvilket regn!!! Må være noe a la det Noah opplevde!
Nær null sikt gjennom visiret og det dannet seg store, skumle innsjøer på veiene.
På et tidspunkt klarte jeg ikke gire mc’en fordi vannet stod så høyt at det presset støvlene mot fotpinnene.
Biler som fór forbi sprøytet oss ned.
Så vi bare padlet oss inn til Durres og tilbragte resten av dagen i senga med takeaway, rødvin og serier.
Og a pro pos takeaway – den forkjærligheten de har her for glatte fliser og epoxymaling på fortauene passer j… dårlig med regn og slippers. Vet ikke hvor mange ganger jeg holdt på å ta livet av meg for å hente den maten!
Vi så seinere at det hadde vært enorme flommer , mange dødsfall og store ødeleggelser i Bosnia og Montenegro – det var ikke særlig hyggelige tv-bilder på nyhetene!
Neste dag la vi av gårde i sol og varme og jeg lot Furkot og Google Maps (uten motorvei) styre showet.
Slik fikk Mette sin første (utilsiktede) erfaring med gruskjøring, gjørme og forsering av store vanndammer der vi kjørte dels langt ute på bygda, dels i øde skogområder og dels krysset fram og tilbake under de digre motorveiene Google gjorde alt den kunne for å styre oss klar av.
Shkodër kunne by på en veldig flott borg over byen.
Vi spaserte ut dit og fikk blant annet overvære innspillingen av en lokal variant av «Mesternes Mester» - «Conquer the Castle»
En haug svette folk løp opp og ned og gjorde diverse øvelser oppe i borgen til stor åtgaum fra publikum, mens et utall droner SUSTE rundt ørene på oss.
 |
| Shkodër borg |
 |
| Shkodër borg |
Der oppe var det en fantastisk utsikt over byen og den store Shkodërsjøen som flyter ut mot havet gjennom et vidt delta.
Vi ble ellers minnet på at Albania i hovedsak er et muslimsk land der ca 60% bekjenner seg til islam.
Folk, både kvinner og menn, satt ute og koste seg på lørdagskvelden på uterestaurantene - de fleste med med te, kaffe og brus.
Vi hadde en moske rett utenfor hotellet, så der ante jeg litt uråd med noen litt dårlige erfaringer fra Tykria. Men det kom en fin, rolig og behagelig bønnesang fra minareten.
En tyrker forklarte meg da vi var i Efesos at det finnes tre stilarter innen bønneutrop - han sammenliknet det med "pop, rock and jazz".
I så fall var det nok pop-versjonen som strømmet fra minareten i Shkodër, ikke den motorsagvarianten som var mest vanlig i Tyrkia (Jazz?)
Om kvelden bestiller jeg den siste eSIM’en på turen - for Montenegro.
eSIM er en utrolig hendig greie - man kjøper og installerer et virtuelt SIM-kort på mobilen. Med dette får man en viss mengde data/dager - alt etter hva man ber om/betaler for. På den måten kan man surfe uendelig mye billigere enn via vanlig roaming, noe som er katastrofalt dyrt i landene utenfor EU. Det finnes nok enda rimeligere løsninger som å kjøpe fysiske SIM-kort på grensa, men da mister du mulighet til å ringe og sende SMS'er fra eget nummer om man skulle trenge det. Slik gjorde vi det i Tyrkia, Georgia, Armenia, Albania og Montenegro. Man kan ha flere eSIM installert side om side, så da vi dro fra Tyrkia til Georgia, videre til Armenia og tilbake igjen bare aktiverte/deaktiverte vi de forskjellige eSIM'ene fortøpende.
Grensa mellom Albania og Montenegro bød på en behagelig opplevelse.
En kar gikk langs køen på albansk side og samlet inn pass etc. og så var det å kjøre igjennom til en luke der en montenegrinsk fyr ga meg papirene tilbake og vi var igjennom.
Ikke bare var det raskt og effektivt, men de SAMARBEIDET!!! Hallelujah!
Straks vi er over i Montenegro ser vi at levestandarden er blitt vesentlig høyere.
Husene er finere, søpla er borte fra gatene, kortterminalene fungerer igjen, trafikkreglene overholdes i større grad og det finnes ikke så mange forlatte betongskjeletter.
 |
Enøyd bensinstasjonspus med en
glødende interesse for mc.
|
Fremme i Budva forteller hotellverten at den eneste valutaen i landet er Euro!?
Pussig, Montenegro er da ikke EU-medlem!?
Så jeg leser meg til at de etter selvstendigheten i 2001 knyttet seg til Deutsche Mark, helt uten noen avtale med sentralbanken i Tyskland. Det lille landet med bare 600000 innbyggerne bare valgte seg rett og slett en bunnsolid valuta. Og da tyskerne gikk over til Euro fulgte de bare etter.
Og i dette landet kan man betale med kort overalt, her er det ingen terminaler som "ikke virker".
De har store ambisjoner om å bli EU-medlemmer som nabolandet Kroatia, store plakater henger overalt med teksten «Montenegro EU 2028»
De sliter med en del ting, men de er på vei! |
| Budva gamleby - og en fotogen pus 😀 |
 |
Budva
|
Budva er en riktig hyggelig liten kystby med en nydelig liten gamleby (stari grad).
Her kan man tusle rundt en stund og se seg omkring – og/eller sette seg ved foten av festningen og nyte et glass (riktignok overpriset) hvitvin i sola.
Dagen etter kjører vi opp og gjennom nasjonalparken Lovcen.
Vi passerer et flott landskap oppe i fjellet inntil vi tipper over på andre siden og ser rett ned i vakre Kotor bay.
 |
| Kotor langt der inne i det fjerne |
En skikkelig trollstige av en vei tar oss ned igjen fra fjellet. Mange steder er den for smal til at to biler kan møtes og folk må rygge og styre – da er det enklere med mc!
Kotor gamleby er et sånt sted man absolutt skulle sett, men da vi så antallet turistbusser og turister, droppet vi tanken.
Uansett, det var veldig fint å kjøre ut langs fjordene ut til Herceg Novi. litt sånn Vestlandsfjorder.
Temperaturen har nesten umerkelig krøpet nedover til «norske» temperaturer, rundt 23 grader på dagen.
Det er veldig deilig for meg som har hatt så mye hete på turen.
På kveldene er det på med langbukse og genser og det gjør absolutt ingenting.
 |
| Utsikten fra Vila Margot |
I Herceg Novi bor vi på Vila Margot, et sted drevet av 3 eldre damer.
Det er et hotell som nok har vært veldig flott en gang, men som nå fremstår som litt slitent og likevel ganske sjarmerende
Et utall nivåer, stier, terrasser og ganger gjør at vi sliter big time med å finne både resepsjon, frokostsal og svømmebasseng.
Vi bunkrer litt godsaker fra en nærliggende "Market" og nyter ettermiddagssola - på naboens terrasse, der var det bedre lysforhold og ingen gjester (tror vi)Vi entrer enda et nytt land dagen etter, inn i Kroatia.
Nok en veldig grei grense, ikke noe tull.
Jeg prøvde meg med den vanlige greia med å kjøre helt frem i køen.
Tyskeren i bobilen vi presset oss inn foran LIKTE det absolutt ikke, men han var for ordentlig til å klage ved annet enn å ligge en millimeter bak oss.
Vi kjørte forbi Dubrovnik høyt oppe i åsene. Den ser utrolig fin ut og vi var enige om at vi må komme tilbake og utforske byen i en annen sammenheng – en liten tur neste år, kanskje?
Gamlebyen er så svær at man må bruke flere dager, tror jeg.
Til slutt endte vi opp helt ut på spissen av Peljesac-halvøya, til Gradina Guesthouse i Loviste.
 |
| Bra velkomst! |
Verten tar oss i mot og forlanger at vi venter med bagasje etc og heller setter oss ned og tar imot et glass hvitvin på huset – det er en hyggelig velkomst, det!
Hotellet ligger nydelig til i en bukt og har bare en smal veistripe og sin egen uteservering mellom seg og kaia. Vi bor praktisk talt helt ute på bryggekanten med flott utsikt over sjøen fra balkongen
 |
| Loviste |
Det er et lite sted, sesongen er over og vi er de eneste gjestene på hotellet. Men seilerne fra to båter som ligger på svai utenfor joiner oss til middag. Det er 6 tyskere i 40-årene på den ene og 4 briter i 70-årene på den andre, åpenbart erfarne folk alle sammen. Mye Helly Hansen!
Jeg får en litt vemmelig følelse i magen når jeg ser de 4 eldre britene kommer roende inn i en bitteliten gummibåt. Får et ekkelt bilde i hodet fra en annen sammenheng...
Men alt går bra og snart mesker de fleste av oss seg med grillet fisk og -grønnsaker. Fisken er hentet fra sjøen rett utenfor og blir oppbevart i en teine ved brygga. Mette spiser deilige lokale blåskjell.
Husets egenproduserte vin er rimelig og smaker fortreffelig til.
 |
| Loviste, grilling av fisk |
Etter maten byr verten på både ett og to glass egenprodusert grappa og kirsebærlikør.
Noen har forstått hvordan man skaffer seg superfornøyde gjester og gode reviews på Booking.com 😊
 |
| Photo shoot på brygga i Loviste. |
 |
| Hvordan kjøre rundt Bosnia |
På vei nordover KUNNE vi tatt båt over fjorden fra Trpanj til Ploce, men valgte å kjøre nesten hele veien tilbake til der hvor den store, nye broa går over til fastlandet. Terrenget var fint, været godt og vi hadde all verdens tid..
Her har de gjort en interessant ting;
Bosnia har nemlig fått en smal korridor gjennom Kroatia, Neum-korridoren, for å ha tilgang til havet. Dermed er Kroatia delt i to med en slags liten enklave i sør som blant inneholder Dubrovnik.
For å gjøre kommunikasjonen enklere mellom de to kroatiske delene bygget man i 2018 en enorm bro over til fastlandet fra halvøya. På den måten kan man kjøre rundt Bosnia som enda ikke er et EU-land. Deilig for meg som har fått et litt hysterisk forhold til grenseoverganger.
I Kastels Sucurac, en liten by nær flyplassen i Split, har vi en siste surreettermiddag med mat og vin på terrassen. Dette blir Mette og min sin siste kveld sammen før jeg neste morgen setter henne av på flyplassen i Split hvorfra hun flyr hjem til Norge.
For meg starter den lange transportetappen hjem.
Jeg gidder ikke gå i detaljer om den, annet enn å si at motorvei er dritkjedelig og slitsomt.
180 mil gjennom Kroatia, Slovenia, Østerrike, Tyskland og Danmark med regnbyger, tunellsyn, 3 grader og for lite varme klær er oppskrytt.
 |
| Litt nytt og litt gammelt i Danmark |
Men på 2 1/2 dag kom jeg meg da til Rostock nord i Tyskland, med båt over til Sjælland, videre til København og til slutt danskebåten hjem.
Og i Oslo blir man møtt med flagg og varm velkomst av han som var førstemann hjemme!
Bedre blir det ikke, en fin avslutning på en fin tur :-)
For en fantastisk reise det har vært!
 |
| Hjemme - ikke fullt så strigla, på dagen 2 måneder etter avreise |
Forsøk på en liten oppsummering
 |
Med lykkearmbåndene som
beskyttet oss hele turen |
Teamet:
Vi har til gangs fått erfare hvor viktig det er å være flere - men ikke for mange - på tur.
- Sikkerhet om noe skulle skje.
- Det sosiale hver dag, ha noen å dele
opplevelsene med.
- Samhold, vennskap, omsorg, støtte.
- Kunne bidra med ulike kunnskaper og ferdigheter.
- Kostnader, billigere f.eks med overnatting.
- Dele på planlegging
Vi klarte å være gode venner på hele turen takket være en positiv, raus, avslappet og tålmodig innstilling fra alle.
En fantastisk gruppe!
Avstander:
Man skal ikke undervurdere avstander. I praksis orker man ikke så lange distanser og dager som man kanskje trodde. Dagene er ikke så lange som man tror og man får vondt overalt i lengden.
30 mil kan være veldig langt, det kommer an på været, varmen, veiene og dagsformen.
 |
| I huttaheiti |
Navigasjon:
Jeg hadde laget rammen til turen i planleggingsverktøyet
Furkot og brukte appen
Guru Maps for navigeringen.
Furkot fant noen fantastiske ruter til oss, men noen ganger ble det
for langt ute i huttiheita og
for små og dårlige veier.
Ikke vær redd for å avvike grovt fra rammeplanen!
Appen
Google Maps er et uvurderlig verktøy så lenge man har nett - velger man vekk motorvei kan man få mange fine opplevelser.
Vurder om du skal investere i en GPS-løsning med nedlastede kart som er uavhengig av nett; Garmin, TomTom etc....
 |
Masse vann, til både innvortes
og utvortes bruk |
Tid på året:
Jeg trodde vi skulle skjære klar av den verste heten når vi startet i midten av august.
Det stemte IKKE! Vi fikk en voldsom hete mellom 35 og 40 grader på store deler av turen.
Det suger energien ut av deg og gjør det umulig å stoppe og oppleve ting man kanskje BURDE ha opplevd.
Bruk drikkesekk eller sørg for å ha vann tilgjengelig hele tiden på annet vis, det er fort gjort å drikke for lite i varmen.
Hell vann innafor jakken og på buffen.
Fungerer omtrent som å pisse i buksa når det er kaldt, bare motsatt.
 |
| Jaja.... |
Camping:
For oss litt komfortsøkende gamlinger med et visst budsjett ble det ikke så mye av det.
I regn er det triste greier og i 30++ grader er det utelukket.
Østover er overnatting rimelig, særlig når flere deler rom.
Og man kan spare mye vekt på å ikke dra med telt, sovepose, liggeunderlag, stol og kokeutstyr som noen av oss gjorde (kremt...)
 |
Kart fra "Road
of Death" |
Mobil:
Vi er blitt fullstendig avhengig av mobilen til
- Kommunikasjon
- Navigasjon, kart
- Kamera
- Hotellbestilling
- Podcast
- Finne rutetider
- Lesestoff, oppslagsverk
- Skrive/lese inn dagboksnotater
Det er bare å legge seg ned og dø om du mister mobilen, så ha med en i reserve.
Sørg for å ha tilstrekkelig data på eSIM eller fysisk SIM når vanlig roaming ikke er mulig.
Mobiler er lite glad i vann - jeg opplevde til stadighet nervepirrende episoder der mobilen sluttet å lade eller ikke lot seg betjene pga våt skjerm. Ikke hadde jeg gode nok hansker heller - ofte vanskelig å bruke hansker og telefon.
Vær forberedt på at store områder kan være uten internettdekning - f.eks. i Sveits(!)
Last ned offline kart når du har muligheten og be alltid om nett på serveringssteder og hoteller.
(I Tyrkia opplevde vi at de lokale delte sitt private internett med oss)
Bagasje:
PRØV å pakke lettere, disse beistene av noen sykler er tunge nok som det er.
Man kan vaske klær hele tiden - ta med såpe og en vanntett pakkpose, uvurderlig som "vaskemaskin"
Underbukser pynter opp og tørker utmerket oppå toppveska.
Bensin:
Det var aldri noe problem med bensin - ikke før Autobahn og en solid feilnavigering....
Politi:
Vi hadde overhodet ikke noe problem med øvrigheta, selv ikke da vi (velfortjent) fikk en bot for råkjøring i Tyrkia. Ingen forsøkte å presse oss for penger slik man har hørt om.
Grensepasseringer:
Det finnes en egen del i Helvete reservert for en del grensefunksjonærer.
Bevar roen, pass på papirene dine, få av deg varmt tøy, forbered deg på at det tar tid. Ikke provoser og ikke bli provosert.
I varmen tillater de at du sniker foran i køen, prøv!
Kulturforskjeller:
Aksepter at det er til dels store forskjeller, og spesielt i synet på kvinners deltakelse.
Vær forsiktig med politikk øst i Tyrkia, "Kurdistan" er et uhyre omstridt begrep som vekker store følelser.
Det er en nydelig etappe, det siste strekket mot Siena, med mye skogstier og grusveier med snille høydekurver.
