Endelig på veien

Togstasjonen i New Delhi

Dagen etter reiste vi fra New Dehli og jeg tror ikke noen var spesielt lei seg for det.

Vi ble fraktet til togstasjonen med buss, men den kunne ikke komme helt fram i kaoset utenfor stasjonen. En uhorvelig mengde folk skulle reise og alle skal gjennom en sikkerhetskontroll a la på flyplasser. 
I tillegg virker det som om folk bor på stasjonen, noen ligger rett på gulvet, andre plastflak -- og sover, midt i mylderet.

Takket være vår indiske guide kom vi oss til rett plattform og tog, dette hadde ikke vært enkelt -- eller overhodet mulig - på egen hånd!!

Toget var helt ok det, 1. klasse, air condition og god forpleining hele veien.

Etter en 3 timers togtur kommer vil til Kalka, der vi skifter over til "The Toy Train".

The Toy Train

Trangt om saligheten

Det er et lite, smalsporet tog, opprinnelig bygget av britene rundt forrige århundreskifte, og modernisert bittelitt seinere.
"Leketoget", som ligger på Unescos bevaringsliste, haler oss opp de svingete 100 km sporene til Shimla.
Det tok 5 timer og var en artig opplevelse, men vognene er bygget for en annen tid da folk var mindre og aksepterte forferdelige seter a la kirkebenker.

For storvokste nordmenn ble 5 timer i meste laget!!

Shimla

Shimla er britenes gamle sommerhovedstad, hit flyttet de administrasjonen når det ble for varmt om sommeren.

Byen ligger innhyllet i dis og det er veldig fuktig overalt.
Her ligger det mye gammel kolonial historie i alle vegger og er nok den dag i dag et sted for overklassen.

Men vi skal bare overnatte så vi ser ikke så mye av byen, dessverre.

Da vi skal dra morgenen etter har en bande apekatter okkupert motorsyklene våre og gir dem bare  fra seg under høylytte protester!

Gangstere

Nå begynner selve mc-turen, utrolig fint å være på veien etter all heten, kaoset og støyen.

I Shimla er det behagelig svalt, men utover dagen beveger vi oss ned i dalene og det blir fryktelig varmt, måler 42 grader på syklene.
16 mil er nok i slik hete.

Veiene er av veldig varierende standard.
Det går greit å kjøre på venstre side, men snart får flere av oss de første påminnelsene når man av gammel vane unnviker ved å kaste sykkelen mot høyre grøftekant - dit den møtende bilen også har tenkt seg.
Det oppstår noen situasjoner men ingen større uhell.

Man må lære seg den indiske kjørestilen som går på at det ingen veier er for smale til at man ikke kan ligge minst 3 i bredden.
Og det på veier som i utgangspunktet er smale og ofte veldig dårlige!

Det virker fullstendig vanvittig i starten, men man lærer etterhvert.
Hornet brukes HELE veien tiden for å varsle at man kommer og kjører forbi.
Man lærer seg at de skumleste er de som kjører forbi UTEN å tute.
Blinke gjør man IKKE, for det betyr at du vil at de bak skal kjøre forbi.

Vi har med oss to indiske hjelpere på mc, og tre ii følgebilene. De guider og fikser alt mulig underveis, det er helt uvurderlig med noen som kjenner kulturen og snakker språket!

Turen går høyt oppe i åssider og ned i dype, trange daler.
En utrolig ødelagt og smal vei er hovedveien til det lille tettstedet Sharahan der natta tilbringes.
Det er vanskelig å forstå at det går an å ha fungerende samfunn rundt omkring med SÅ dårlig ankomstvei. Men her kjører bussene, lastebilene, privatbilene og motorsyklene og konkurrerer hardt om den lille plassen som er.

Utsikten fra hotellet kunne vært fantastisk, men også her er det mye dis.
De klærne jeg vasket om ettermiddagen og hang til tørk var om mulig enda våtere morgenen etter 😞 

Buddisttempel

Netste dag går i samme tralten, det starter svalt og godt mens vi besøker et digert buddistkloster i nærheten. Men grademåleren dirrer snart oppunder 40 denne dagen også.

Vi kjører utrolig morsomme svinget veier, alt fra brede asfalterte veier til utraste humpeveier der halve veibanen har forsvunnet og man ser rett ned i dalen.

Man skal virkelig passe på som en smed hele tiden

Guidene har fortalt oss at om natten skal vi ligge i telt i Sangla
Jeg må innrømme at jeg ikke var spesielt entusiastisk ved tanken, men det viste seg å være litt godlynnet skremming.
Det viste seg å være solid "glamping" - store luksuriøse telt med eget baderom og det hele.

Vi kjører indiskproduserte Royal Enfield Himalayan, ensylindrede 450cc sykler som passer veldig godt til denne slags kjøring.

Før vi setter syklene fra oss om ettermiddagen går sjefsmekanikeren fra person til person og spør om tilstanden på sykkelen. Er det noe som helst fikses det i løpet av kvelden og sykkelen er like fin om morgenen.
Disse gutta er RÅ på reparasjoner og har en masse greier med seg i de to følgebilene.
I fjor byttet de gearkassen på en av syklene mens deltakerne spiste lunsj!! 😀 

Kjøreferdigheten hos de 21 deltakerne er overraskende god, alle mestrer det vi får presentert uten problemer.

Til lunsj og andre stopper degger inderne for oss med mat og drikke, vi blir grundig skjemt bort.

Snacksbord

Gaute og jeg har intercom og skravler i vei hele tiden.
Men det har en god sikkerhet innebygget også; Vi sørger for å få 3-4 andre mellom oss slik at det blir litt avstand. Da kan den som kjører først varsle om biler i mot, stein i veien, fine fotomotiver etc.

Det er en enorm aktivitet overalt, det bygges hoteller og fikses vei, men behovene er tilsynelatende uendelige. Mye arbeid utføres manuelt, kvinner står side om side med menn og skuffer og hakker og spar. Det ser tungt ut i heten....

Vi kjører nordover og langs grensen til Tibet. Folkene vi ser langs veiene er tydelig mer "kinesisk" utseende og buddistttempler overtar for hindutempler.

Buddistmunker, foto Gaute Munkeby

Vi ankommer Tabo i turens første regnvær, et skikkelig monsunregnskyll med lyn og torden.
Små grusras skremmer oss litt på det siste stykket, en får en stein i et gaffelbein slik at det skades, men ingen hendelser ellers.

Kvelden tilbringes i nær stummende mørke det meste av tiden fordi lynet har slått ut strømmen, men vi lider ingen nød. Mat lages på gass!

Stearinlys er koselig det

Sliten!!

 Hvis det er noen som sitter og venter på nyheter herfra må jeg bare si at vi kjører så lange dager og så intensivt at jeg sliter med å få tid til bloggingen.

Høyden gjør også sitt,  vi var på 4800 moh i dag og det tar på!

Jeg noterer for harde livet og skal komme sterkere tilbake hvis ikke rabiesen tar meg...

New Delhi -- på godt og vondt

Det er ikke bare-bare å komme seg inn i India!

Jeg har helt mista tellingen på hvor mange dokumenter jeg har fylt ut på nett på forhånd med omtrent den samme informasjonen og på flyplassen venter enda et par.
Men omsider er vi igjennom og kommer ut i den stupmørke natta i New Delhi.
Etter den AC-kjølte flyplassterminalen er det et lite sjokk å komme ut i den knallvarme, fuktige lufta. Selv midt om natta er det godt over 30 grader.
På bussturen til hotellet er det ikke så mye å se for rutene dugger så voldsomt.
Tidsforskjellen fra hjemme er på 3,5 timer så sånn omkring 4 om morgenen er vi i seng, laaaang dag 😀 

Morgenen etter venter flott hotellfrokost med masse ukjente saker.
En kokk forbarmer seg over oss -- "Det er ikke SÅNN du spiser det der, la meg vise deg"
Her er det langt mellom brødskiver med Jarlsberg!

India er på full fart til å bruke kort og tæpping, men det er fremdeles et must å ha med kontanter, så vi tilbringer noen timer etter frokost med å finne minibanker som virker og få tatt ut penger til felleskassa (tips, småinnkjøp) og til eget bruk.
Vi er 21 deltakere fra hele Sør-Norge og 2 reiseledere, så ting tar tid!

Bybildet virker kaotisk, det er uhorvelig mye folk og et vanvittig lydnivå.
Hornet brukes for alt det er verdt og biler, tuktuk'er, mopeder, sykler og rickshawer kjemper om plassen med nebb og klør, men utrolig nok kommer folk seg fram - om enn sakte.

Gate of India

Vi har tid til en liten sightseeing og drar for å se Gate Of India, det svære minnesmerket over Indias falne soldater fra ulike tidsepoker.

Det ligger inne i en storslått park som er omkranset av den sedvanlige muren av selgere av alskens krimskrams, snacks og drikke.

Vi vekker oppsikt som store, velfødde turister og folk kommer til å for å ta bilde sammen med oss og minnesmerket. 

Vi er også magneter for de mange små barna som sendes ut for å tigge. Det er vanskelig å gjøre seg hard og ignorere alle disse søte småttingene som drar deg i klærne og ser opp på deg med store bedende øyne.
Man stikker en liten seddel til noen av dem og de løper gledesstrålende og triumferende tilbake til  familien som finnes et sted i bakgrunnen

Men det er rett og slett så forferdelig varmt at vi raskt gjør retrett til bussens AC og store vifter, tett oppunder 40 tror vi.

Neste stopp er New Delhis motorsykkelgater.

For å komme hit må vi reise med tuktuk.
Det skjer i en rasende fart der kjøretøyet kastes frem og tilbake og snos gjennom trafikken.
Disse gutta er proffe, det går på millimeternøyaktighet.

Reiseleder akkederer pris

 

I motorsykkeldistriktet selges og repareres tilsynelatende alt av mopeder, scootere og  motorsykler og alt skjer ute på gata og i tilstøtende rom.

Gate opp og kvartaler ned, her kunne man vandret i dagesvis uten å se alt. For en nordmann som er vant til de velordnede verkstedene hjemme virker det uforståelig at man kan få til noe under slike forhold, men alt går! De er nok veldig mye flinkere til å REPARERE her, ikke bare bytte i dyre domme slik vi gjør hjemme.

Plutselig velter regnet ned en kort periode og gatene forvandles til elver.
Det demper varmen en kort stund men så slutter det like brått som det startet og snart er det like hett igjen.

Dekkbutikk i regnet

Det skrus

New Delhi blir for varmt, støyete og kaotisk for meg, for mye folk og fattigdom - jeg klarer ikke helt å nyte oppholdet her.
Jeg tror ikke noen av oss er lei seg for at vi i morgen skal fraktes til jernbanestasjonen for å reise videre nordover til startpunktet for mc-turen, Shimla

Mange lever et liv på gata

Vi klarte ikke helt å motstå hun her og ga mor litt penger
Hun ble så glad, men de er jo så mange......

Flyvelederstreiken er over, juhuuuu!!!

NRK.no

Mandag 24/8 om ettermiddagen.

Puhhhhh, nå begynte vi å bli skikkelig nervøse her!

Flygelederne har vært i streik siden fredag og truet med opptrapping både i morgen og onsdag og det begynte å se alvorlig skummelt ut for om vi skulle komme avgårde.
Indian Adventures hadde noen plan B'er oppi ermet, men dette er mye bedre enn å måtte busse til Gøteborg etc.
Mye annet å konsentrere seg om nå rett før!

Verdens høyeste MC-tur i India!

 

Om morgenen den 26. august 2026 setter vi oss på flyet på Gardermoen med retning New Delhi i India, 19 forventningsfulle og spente nordmenn og 2 reiseledere fra Indian Adventures

20 menn og 1 dame skal tilbringe 18 dager på reise sammen.

Fra New Delhi tar vi tog til Kalka (sånn med folk på taket etc) og så "The Toy Train" langs smale svingete spor helt opp til engelskmennenes sommerhovedstad i Shimla.

Der får vi utdelt syklene våre, indiskproduserte Royal Enfield Himalayan 450cc
En spektakulær 13 dagers motorsykkeltur tar oss nordover, høyt opp i fjellene, opp-opp-opp, helt over verdens høyeste farbare pass, Umling La på hele 5799 moh!
Så bærer det nedover igjen til Leh hvor vi parkerer syklene og flyr hjem via New Delhi.

Det gledes!!

Via Francigena juni 2026

Tirsdag 9. juni

Mette har funnet på at vi skal gå noen etapper langs Via Francigena.
Ruten strekker seg fra Canterbury i England til Roma (og enda litt lengre)

Man kjenner ruten fordi biskop Sigeric av Canterbury gikk til Roma i 990 og tilbake og dokumenterte hjemreisen: Via Francigena
Han døde bare 4 år etterpå, så det må ha tatt på!
Ildsjeler har gjort en kjempejobb med å forsøke å gjenskape veien han tok, dokumentere og skilte den for oss som kommer etter.
VÅR reise dekker bare en liten bit i Toscana, vi har karter og GPS og navigasjonsapper.
Jeg må si jeg beundrer disse reisende for over 1000 år siden som måtte spørre seg fram.

Onsdag 10. juni

Fremme i San Gimignano...

14,5 km skal egentlig ikke være så fryktelig langt, men i dag er jeg sliten og det verker i hofter og knær.
Gamlehjemmet kaller!

Startet fra Gardermoen i går i pøsende regnvær og det var som vanlig en fryd å lande i Pisa i deilig lunt Italiavær - omtrent som en veldig god norsk sommerdag. 

Starten i Gambassi Terme

Flyplassen i Pisa ligger omtrent på torget i byen, så vi hadde bare 15 minutter å gå til hotellet vårt.

Enkel og grei overnatting med to små hyperultraprosseserte plastinnpakkede kaker til frokost. 

Nærende og god start på dagen!

Hadde heldigvis hatt selvinnsikt nok til at vi ikke skulle starte med en 25 km etappe, så vi tok tog og buss til Gambassi Terme og startet der.

Var innom en alimentari og bunkret opp litt.
Det er en 5 timers tur til San Gimignano, advarte innehaveren!
Ble litt blek først, men så husket jeg at jeg jo aldri kan stole på en italiener som forteller om å bevege seg med noe annet enn bil.
Det er bare 14 km, prøvde jeg.
Ja - men det er mye opp og ned, sa han gravalvorlig...
Pfffft, vi er norske, svarte jeg hovmodig - og så gikk vi...

San Gimignano, langt der borte

Jojo - vi brukte bare 3 timer, men det VAR slitsomt og det VAR mye opp og ned og det var VELDIG godt å komme frem!
San Gimignano er utrolig flott, med sin gamleby og sine tårn.
Historien med alle tårnene her er den samme som i så mange andre steder vi ser i Toscana - rike menn som sammenlikner størrelse på utstyret sitt; Jo høyere tårn jo barskere fyr...

Men vi er slitne - og vi har vært her før. Da er det lov til bare å være turist på sparebluss, sette seg ned på piazzaen ganske raskt og ta et glass vin og bare nyte.

Torsdag 11. juni

Kom oss opp, beina var forunderlig bra etter gårsdagen.
Trasket igjennom San Gimignano og nå var det ganske annerledes, for nå kom alle turistbussene!!

Vi er jo turister selv, men det får da være måte på!
Når 100 busser tømmer lasten sin inn i den lille byen blir det trangt om saligheten.
Særlig når det er asiater som må gå med paraply for å være helt sikre på å unngå  å få en solstråle på seg.

I godt driv...en stund

Vi snakket med noen jenter fra Taiwan som var ute og vandret  samme rute som oss. De var innpakket fra tærne og opp til håret - langbukser, frakk, hansker hatt og skjerf foran fjeset. Fatter ikke at de orker i varmen!

Turen til Colle di Val d'Elsa var ca 15 km, men i dag gikk det lettere.
Enten fordi terrenget og høydekurvene var snillere eller så kan man jo også håpe at vi er blitt bittelitt inngått...?
Opp og ned i et ekstremt vakkert landskap - når man klarer å løfte blikket og nyte det.

Colle di Val d'Elsa er som navnet sier en kolle i dalen til Elsa (som igjen vel EGENTLIG er navnet på elva i bånn) - en nydelig liten by som strekker seg utover toppen av en bratt åsrygg, omgitt av en bymur.
Finner en fin liten B&B rett i utkanten av bymuren
Et lite, herlig sted med en fantastisk frokosthage rett nedenfor murene

Bymuren til Colle di Val di'Elsa

Vi inntar en god middag der jeg i min naivitet bestiller Bisteccha di Fiorentina.
Damen SER på meg og sier "Det ER 1,3 kg minimum kjøtt, er du sikker?"
Så det er bare å rygge tilbake og bestille en adskillig mindre kotelett...

Fredag 12. juni

Ut fra byen Colle di Val di'Elsa stuper Via Francigena ned og følger elvedalen oppover.
Supervakkert med vann og skog og det er åpenbart et populært område for byens befolkning for å slappe av og ta seg et bad i det grå(!!) vannet
Gråfargen skyldes all kalken som skilles ut i vannet

Det var en nydelig start på dagen, men den skulle bli slitsom etterhvert...

Midtveis gikk jeg SKIKKELIG tom, både fysisk og mentalt.
Helt tomt...

Det var et ork å komme seg videre helt frem til målet, Monteriggioni.

Her hadde vi nok tatt oss litt vann over hodet, jeg er i alle fall ikke klar for 22 km i steikheten med sinte høydekurver.

Så det var en Bjelland på felgen som vaklet de siste metrene opp den stupbratte bakken til Monteriggioni på ettermiddagen.

Selv ikke en siesta i gresset var nok til å berge denne dagen

Monteriggioni

Monteriggioni er så liten at vi nesten kunne gått tvers igjennom den uten å merke det :-)
En miniby beskyttet av en mur hele veien rundt med EN liten piazza der de rigget i stand til en herlig RAVE (!!??!) på fredags ettermiddagen.
Sånt skulle da vært forbudt!!?! 

Fredagsrave i en pittoresk middelalderby som Monteriggioni!!?

Fremme i Monteriggioni

Skyggelek i Monteriggioni

Lørdag 13. juni

Vi fortsetter på vår vei mot Siena, stive og støle. 

Klok av skade deler vi den siste 22 km lange etappen i 2 og vandrer gjennom skoger og langs enger i det nydelige toscanske landskapet til vi kommer til Torre della Chiocciola, en B&B omtrent halvveis på veien.
Dette blir sånn opplevelse vi drømmer om og som vi husker seinere; Å bli tatt i mot av en blid vertinne som lover lasagne til middag og som i mellomtiden forsyner oss med vino bianco locale som hun henter fra fat i kjelleren.
Hun styrer på og kommer med bruschetta, potetgull og melon og vet ikke hva godt hun skal gjøre for oss. En ganske annen opplevelse enn et kjedelig hotell!

B&B Torre della Ghiocciola

Naboen, det EGENTLIGE Torre
della Giocciola

Velkomstpakke, vino e frutta

En herlig middag med nogo attåt inntas på plassen foran huset og så sitter vi bare og nyter og ser skumringen og etterhvert mørket komme.
Helt stille bortsett fra fugler, sirisser og noen høylytte frosker.
Noe så deilig!

Frokosten var også noe for seg selv, her er en vertinne som strekker seg langt for gjestene sine!

...og dette var bare starten, viste det seg.

Søndag 14. juni

Det er en nydelig etappe, det siste strekket mot Siena, med mye skogstier og grusveier med snille høydekurver.

Vi er godt restituerte, selv etter all vinen vi fikk i går.

Etter ca 15 km så er vi ved reisens mål, Siena.
Vi kommer samtidig med varmen også, heten denne ettermiddagen i Siena er heftig!

Den nordlige byporten til Siena

Det er søndag ettermiddag når vi kommer til byen og forberedelsene til det kjente hesteløpet, Il Palio, er i full gang.
De ulike bydelene har SINE hester og sine farger, flagg og uniformer og paraderer nå rundt i byen med heftig tromming som gir skikkelig gjenklang i de trange gatene omkranset av høye hus.
Vi har vært her før, men det var artig å se det igjen!
Det virker veldig sosialt; folk i alle aldre deltar i paradene og familiene trasker bak før de til slutt samles og tar et måltid sammen i "klubblokalet"

Det har vært en fin vandretur alt i alt, med mange flotte partier i det vakre toscanske landskapet - av mange omtalt som Italias svar på Ås...

Men det er ikke til å stikke under en stol at disse gamle kroppene har mange vondter etterhvert.

Det verker i hofter, knær, legger og føtter - og etterhvert rygg og skuldre fordi det er uvant å gå med sekk.
Så det spørs vel om vi ikke vender tilbake til sykkel som det foretrukne framkomstmiddelet, det er litt snillere for kroppen (bortsett fra rompa, da...)

Mandag 15. juni

Togstasjonen i Siena ligger dypt nede i dalen under byen.
Verdens lengste (?) rulletrapp bringer oss hele veien ned.
Irriterende at jeg ikke visste om den da vi syklet opp her i 2012... 😀 

Siste natta tar vi ute ved kysten, i Viareggio, bare 2 timer unna med tog.
Jeg opplever at det er god togdekning og rimelig presist i Italia.
Når de ikke streiker da, men det er i alle fall vanligvis kommunisert ganske god tid  i forveien.

Viareggio  er en skikkelig badeby, men på en ærlig måte - og vi er gudskjelov ute i god tid før turistsesongen.

For det meste tomme strender - foreløpig...

Utsikt til Grand Hotel Royal fra vårt LITT
mer nøkterne etablissement

Jo mer vi vandret i denne byen jo bedre blir det;

I nord har du strendene, bassengene, strandbarene og de dyre luksusmerkene, flotte gamle hoteller på rekke og rad.

Gammeldags art deco arkitektur preger kystlinjen.

Her bygges det!

..og her er monteringsarbeidet i full gang.

Går du inn mot yachthavna (et STORT kapittel for seg, her bygges og fortøyes noen av de største jeg har sett) og forbi kommer du inn i de litt enklere og trivelige bydelene med små serveringssteder, parker og kanaler.

Og den Pasta Vongole vi fikk her er kanskje den beste jeg har spist i Italia.

Og med det avrunder vi årets Italiatur (i alle fall den første... 😀 ) og går hjem

Fra høyland til høyvann på Balkan

 

To må man være!

Om kvelden 1. oktober kommer Mette med båt fra Corfu. Hun har helt mirakuløst rukket den siste båten, takket være en god porsjon flaks og en kjapp, kvinnelig taxisjåfør som fikk henne fra flyplassen til fergeterminalen med et nødskrik.

Flying Dolphin, bilde lånt fra Ionian Seaways

Så der kommer hun, sliten etter en lang dag på reisefot, slepende på en diger bag, men glisende og glad for å være på ferie.

Hun kommer over sundet mellom Corfu og Sarande med en "Flying Dolphin". 
Det er utrolig nok de samme hydrofoilene de brukte i Hellas på begynnelsen av 80-tallet da vi besøkte landet for første gang. De som ser ut som noe fra en science fiction film fra 50-tallet.

Fruen ble fornøyd med utsikten

Vi tilbringer neste dag i Sarandë, opp på borgen og ut  på stranda.

Vi ser jo at Albania er et mye fattigere land enn f.eks Hellas.
Det viser seg i så mangt og kanskje spesielt i bygningene – de har få fine, gamle hus - mye slitne saker.
Enormt mange påbegynte og forlatte prosjekter står til nedfalls.
Noen må ha drømt VELDIG stort i sin tid....

En av de karakteristiske soppformede
bunkrene det finnes et utall av i Albania

Og det er åpenbart mye svart økonomi, alt skal helst gjøres med CASH! («Terminalen funker ikke…»)
Og folkene her er heller ikke så vennlige, jeg får litt sånn Georgia-vibber.
Men det er vel kanskje slik det blir når man som folk er blitt undertrykket og kuet i årtier med et særdeles brutalt styresett og en sterk grad av isolering mot utenverdenen. Den beinharde kommunismen ble etterfulgt av total kollaps i økonomien tidlig på 90-tallet. Slikt tar tid å reparere...
Interessant lesning her: Albania
Eller kanskje de bare er drittlei turister etter en lang sesong.

Vi tilbringer et par netter i Sarandë før vi begir oss oppover kysten.
Mette skal være passasjer i 10 dager og deretter fly hjem fra Split i Kroatia.
Vi har få og helt åpne planer for oppholdet. Reisen min har vist til gagns at det er viktig å ha en ramme, men ikke for mye detaljer. Planer har en tendens til å endre seg uansett...

Vi starter med å oppsøke to av de viktigste severdighetene i området, Blue Eye og Gjirokastër.
Blue Eye er en kilde som kommer opp av bakken ved foten av fjellene som ligger ovenfor Sarandë.
Kilden er dyp og det glassklare vannet veller opp og blir til en elv som fortsetter nedover dalen. Vi går mot alle prinsipper og betaler 15 euro for å få kjøre de 3 km inn til kilden langs en fint tilrettelagt vei - til spott og spe for alle frisksporterne i shorts, t-skjorte og joggesko. 

Problemet med opplevelser på motorsykkeltur er at det er så masete å stoppe!
Man har på seg tunge, varme mcklær og -støvler. Skal man gå noen steder må man ta med seg tankveska med verdisaker og hjelmer og engste seg for at noen plyndrer bagasjen. mens man er borte
Det blir fort veldig tungvint!

Blue Eye

Litt by og litt borg i Gjirokastër

Etterpå tar vi oss over fjellet i et heftig pisseregn til byen til Gjirokastër.
Den er i følge reklamen kjent for sin spesielle arkitektur fra osmannisk tid og for den flotte borgen som ruver over byen.
Men jeg må innrømme at det som gjorde mest inntrykk (på meg)  var den lille turen vi "bare" skulle ta opp i byen for å se oss litt rundt først. 

Vi startet på noe sleip brostein opp en gate. Den gikk over i en sementert vei som etter hvert ble uhyggelig bratt og smal og slynget seg opp imellom husene med 180 graders svinger.
Tror det er veldig bra at ikke Mette visste hvor redd jeg var for å steile eller velte oppi der.
Det er ikke lett å verken kjøre slik eller snu med en sykkel som totalt veier rundt 430 kg.
Vått, glatt og fælt var det også, men vi kom oss gudskjelov både opp og ned i live....

Amerikansk fly i borggården i Gjirokaster

Borgen var flott den, men det mest kuriøse var nok det amerikanske jagerflyet fra 1957 som stod utstilt i borggården.

Historiene avviker en smule om hvordan det handlet der, alt etter hvem som forteller dem.
Se plakaten under 😆

Fra infoplakat om flyet med to versjoner

Vi valgte å kjøre vestover igjen, ut mot kysten, høyt oppe i fjellet over passet Lekdush.
Det var mat for høydeskrekken min og da er tunnelsyn helt ok - ikke se ned!

Til slutt endte vi opp i den lille byen Orikum som i seg selv ganske uinteressant, men vi var slitne og trengte virkelig et sted å stoppe.
Noen ganger gir man bare f... i hvordan stedet er, bare det har et ok hotell man slappe av etter en slitsom dag.

Glimt fra Lekdush-passet:

Som de eneste gjestene tilbrakte vi kvelden der og fikk deilig middag.
Selv om albanerne produserer vin selv er det veldig dyrt både i butikk og på restaurant, prisene er omtrent som i Norge, så da blir det oftest øl isteden.
Engelskkunnskapene er det så som så med i Albania, men hotelldamen hadde også gått på italiensk-kurs (mye flinkere enn meg), så det var språket det gikk i (lett haltende). 

Dette var den dagen det litt tilårskomne motorsykkelutstyret til Mette takket for seg.
Skinnbuksa hadde blitt søkkvåt og det halvråtne fóret liksom bare datt ut av den da hun vrengte den.
Da hun tok av seg jakka viste det seg at skulder- og albuebeskytterne hadde smuldret opp som kjeks.
Et par dager etterpå la hun igjen ryggskinna på et hotell. Noen liker å leve farlig!

Regnet ga seg etter hvert, men det blåste kraftig opp. Uværet førte til at strømmen gikk i hele området i flere omganger for til slutt å bli borte for godt.
Vi satt i et egentlig ganske koselig mørke inntil de fyrte opp en monstergenerator i bakgården som dro i gang strømmen i hele det store hotellet..

Om natta blåste det så heftig at selv den tunge BMW'en stod og rugget skikkelig ute på parkeringsplassen. Alarmen ble utløst igjen og igjen så til slutt måtte jeg stå opp og flytte den inntil en vegg. 

Vi SÅ jo ingenting av Durres,
men her er i alle fall hotellhunden

Dagen etter startet bra, men etter en times tid tok regnet oss igjen.
Og hvilket regn!!! Må være noe a la det Noah opplevde!
Nær null sikt gjennom visiret og det dannet seg store, skumle innsjøer på veiene.
På et tidspunkt klarte jeg ikke gire mc’en fordi vannet stod så høyt at det presset  støvlene mot fotpinnene.
Biler som fór forbi sprøytet oss ned.

Så vi bare padlet oss inn til Durres og tilbragte resten av dagen i senga med takeaway, rødvin og serier.
Og a pro pos takeaway – den forkjærligheten de har her for glatte fliser og epoxymaling på fortauene passer j… dårlig med regn og slippers. Vet ikke hvor mange ganger jeg holdt på å ta livet av meg for å hente den maten!

Vi så seinere at det hadde vært enorme flommer , mange dødsfall og store ødeleggelser i Bosnia og Montenegro – det var ikke særlig hyggelige tv-bilder på nyhetene!

Neste dag la vi av gårde i sol og varme og jeg lot Furkot og Google Maps (uten motorvei) styre showet.
Slik fikk Mette sin første (utilsiktede) erfaring med gruskjøring, gjørme og forsering av store vanndammer der vi kjørte dels langt ute på bygda, dels i øde skogområder og dels krysset fram og tilbake under de digre motorveiene Google gjorde alt den kunne for å styre oss klar av.

Shkodër kunne by på en veldig flott borg over byen.
Vi spaserte ut dit og fikk blant annet overvære innspillingen av en lokal variant av «Mesternes Mester» - «Conquer the Castle»
En haug svette folk løp opp og ned og gjorde diverse øvelser oppe i borgen til stor åtgaum fra publikum, mens et utall droner SUSTE rundt ørene på oss.

Shkodër borg

Shkodër borg

Der oppe var det en fantastisk utsikt over byen og den store Shkodërsjøen som flyter ut mot havet gjennom et vidt delta. 

Vi ble ellers minnet på at Albania i hovedsak er et muslimsk land der ca 60% bekjenner seg til islam.
Folk, både kvinner og menn, satt ute og koste seg på lørdagskvelden på uterestaurantene - de fleste med med te, kaffe og brus.
Vi hadde en moske rett utenfor hotellet, så der ante jeg litt uråd med noen litt dårlige erfaringer fra Tykria. Men det kom en fin, rolig og behagelig bønnesang fra minareten.
En tyrker forklarte meg da vi var i Efesos at det finnes tre stilarter innen bønneutrop - han sammenliknet det med "pop, rock and jazz".
I så fall var det nok pop-versjonen som strømmet fra minareten i Shkodër, ikke den motorsagvarianten som var mest vanlig i Tyrkia (Jazz?)

Om kvelden bestiller jeg den siste eSIM’en på turen - for Montenegro.
eSIM er en utrolig hendig greie - man kjøper og installerer et virtuelt SIM-kort på mobilen. Med dette får man en viss mengde data/dager - alt etter hva man ber om/betaler for. På den måten kan man surfe uendelig mye billigere enn via vanlig roaming, noe som er katastrofalt dyrt i landene utenfor EU. Det finnes nok enda rimeligere løsninger som å kjøpe fysiske SIM-kort på grensa, men da mister du mulighet til å ringe og sende SMS'er fra eget nummer om man skulle trenge det. Slik gjorde vi det i Tyrkia, Georgia, Armenia, Albania og Montenegro. Man kan ha flere eSIM installert side om side, så da vi dro fra Tyrkia til Georgia, videre til Armenia og tilbake igjen bare aktiverte/deaktiverte vi de forskjellige eSIM'ene fortøpende.

Grensa mellom Albania og Montenegro bød på en behagelig opplevelse.
En kar gikk langs køen på albansk side og samlet inn pass etc. og så var det å kjøre igjennom til en luke der en montenegrinsk fyr ga meg papirene tilbake og vi var igjennom.
Ikke bare var det raskt og effektivt, men de SAMARBEIDET!!! Hallelujah!
Straks vi er over i Montenegro ser vi at levestandarden er blitt vesentlig høyere.
Husene er finere, søpla er borte fra gatene, kortterminalene fungerer igjen, trafikkreglene overholdes i større grad og det finnes ikke så mange forlatte betongskjeletter.

Enøyd bensinstasjonspus med en
glødende interesse for mc.

Fremme i Budva forteller hotellverten at den eneste valutaen i landet er Euro!?
Pussig, Montenegro er da ikke EU-medlem!?
Så jeg leser meg til at de etter selvstendigheten i 2001 knyttet seg til Deutsche Mark, helt uten noen avtale med sentralbanken i Tyskland. Det lille landet med bare 600000 innbyggerne bare valgte seg rett og slett en bunnsolid valuta. Og da tyskerne gikk over til Euro fulgte de bare etter.
Og i dette landet kan man betale med kort overalt, her er det ingen terminaler som "ikke virker".

De har store ambisjoner om å bli EU-medlemmer som nabolandet Kroatia, store plakater henger overalt med teksten «Montenegro EU 2028»
De sliter med en del ting, men de er på vei!

Budva gamleby - og en fotogen pus 😀

Budva

Budva er en riktig hyggelig liten kystby med en nydelig liten gamleby (stari grad).
Her kan man tusle rundt en stund og se seg omkring – og/eller sette seg ved foten av festningen og nyte et glass (riktignok overpriset) hvitvin i sola.  

Dagen etter kjører vi opp og gjennom nasjonalparken Lovcen.
Vi passerer et flott landskap oppe i fjellet inntil vi tipper over på andre siden og ser rett ned i vakre Kotor bay.

Kotor langt der inne i det fjerne

En skikkelig trollstige av en vei tar oss ned igjen fra fjellet. Mange steder er den for smal til at to biler kan møtes og folk må rygge og styre – da er det enklere med mc!

Kotor gamleby er et sånt sted man absolutt skulle sett, men da vi så antallet turistbusser og turister, droppet vi tanken.

Uansett, det var veldig fint å kjøre ut langs fjordene ut til Herceg Novi. litt sånn Vestlandsfjorder.

Temperaturen har nesten umerkelig krøpet nedover til «norske» temperaturer, rundt 23 grader på dagen.
Det er veldig deilig for meg som har hatt så mye hete på turen.
På kveldene er det på med langbukse og genser og det gjør absolutt ingenting.

Utsikten fra Vila Margot

I Herceg Novi bor vi på Vila Margot, et sted drevet av 3 eldre damer.
Det er et hotell som nok har vært veldig flott en gang, men som nå fremstår som litt slitent og likevel ganske sjarmerende
Et utall nivåer, stier, terrasser og ganger gjør at vi sliter big time med å finne både resepsjon, frokostsal og svømmebasseng.
Vi bunkrer litt godsaker fra en nærliggende "Market" og nyter ettermiddagssola - på naboens terrasse, der var det bedre lysforhold og ingen gjester (tror vi)

Vi entrer enda et nytt land dagen etter, inn i Kroatia.
Nok en veldig grei grense, ikke noe tull.
Jeg prøvde meg med den vanlige greia med å kjøre helt frem i køen.
Tyskeren i bobilen vi presset oss inn foran LIKTE det absolutt ikke, men han var for ordentlig til å klage ved annet enn å ligge en millimeter bak oss. 

Vi kjørte forbi Dubrovnik høyt oppe i åsene. Den ser utrolig fin ut og vi var enige om at vi må komme tilbake og utforske byen i en annen sammenheng – en liten tur neste år, kanskje?
Gamlebyen er så svær at man må bruke flere dager, tror jeg.

Til slutt endte vi opp helt ut på spissen av Peljesac-halvøya, til Gradina Guesthouse i Loviste.

Bra velkomst!

Verten tar oss i mot og forlanger at vi venter med bagasje etc og heller setter oss ned og tar imot et glass hvitvin på huset – det er en hyggelig velkomst, det!

Hotellet ligger nydelig til i en bukt og har bare en smal veistripe og sin egen uteservering mellom seg og kaia. Vi bor praktisk talt helt ute på bryggekanten med flott utsikt over sjøen fra balkongen

Loviste

Det er et lite sted, sesongen er over og vi er de eneste gjestene på hotellet. Men seilerne fra to båter som ligger på svai utenfor joiner oss til middag. Det er 6 tyskere i 40-årene på den ene og 4 briter i 70-årene på den andre, åpenbart erfarne folk alle sammen. Mye Helly Hansen!
Jeg får en litt vemmelig følelse i magen når jeg ser de 4 eldre britene kommer roende inn i en bitteliten gummibåt. Får et ekkelt bilde i hodet fra en annen sammenheng...

Men alt går bra og snart mesker de fleste av oss seg med grillet fisk og -grønnsaker. Fisken er hentet fra sjøen rett utenfor og blir oppbevart i en teine ved brygga. Mette spiser deilige lokale blåskjell.
Husets egenproduserte vin er rimelig og smaker fortreffelig til.

Loviste, grilling av fisk

Etter maten byr verten på både ett og to glass egenprodusert grappa og kirsebærlikør. 
Noen har forstått hvordan man skaffer seg superfornøyde gjester og gode reviews på Booking.com 😊

Photo shoot på brygga i Loviste.

Hvordan kjøre rundt Bosnia

På vei nordover KUNNE vi tatt båt over fjorden fra Trpanj til Ploce, men valgte å kjøre nesten hele veien tilbake til der hvor den store, nye broa går over til fastlandet. Terrenget var fint, været godt og vi hadde all verdens tid..

Her har de gjort en interessant ting;
Bosnia har nemlig fått en smal korridor gjennom Kroatia, Neum-korridoren, for å ha tilgang til havet. Dermed er Kroatia delt i to med en slags liten enklave i sør som blant inneholder Dubrovnik.
For å gjøre kommunikasjonen enklere mellom de to kroatiske delene bygget man i 2018 en enorm bro over til fastlandet fra halvøya. På den måten kan man kjøre rundt Bosnia som enda ikke er et EU-land. Deilig for meg som har fått et litt hysterisk forhold til grenseoverganger.

I Kastels Sucurac, en liten by nær flyplassen i Split,  har vi en siste surreettermiddag med mat og vin på terrassen. Dette blir Mette og min sin siste kveld sammen før jeg neste morgen setter henne av på flyplassen i Split hvorfra hun flyr hjem til Norge.

For meg starter den lange transportetappen hjem.
Jeg gidder ikke gå i detaljer om den, annet enn å si at motorvei er dritkjedelig og slitsomt.
180 mil gjennom Kroatia, Slovenia, Østerrike, Tyskland og Danmark med regnbyger, tunellsyn, 3 grader og for lite varme klær er oppskrytt.

Litt nytt og litt gammelt i Danmark

Men på 2 1/2 dag kom jeg meg da til Rostock nord i Tyskland, med båt over til Sjælland, videre til København og til slutt danskebåten hjem.

Og i Oslo blir man møtt med flagg og varm velkomst av han som var førstemann hjemme!
Bedre blir det ikke, en fin avslutning på en fin tur :-)

For en fantastisk reise det har vært!

Hjemme - ikke fullt så strigla, på dagen 2 måneder etter avreise

Forsøk på en liten oppsummering

Med lykkearmbåndene som
beskyttet oss hele turen

Teamet:
Vi har til gangs fått erfare hvor viktig det er å være flere - men ikke for mange - på tur.

   - Sikkerhet om noe skulle skje.
   - Det sosiale hver dag, ha noen å dele
      opplevelsene med.
   - Samhold, vennskap, omsorg, støtte.
   - Kunne bidra med ulike kunnskaper og ferdigheter.
   - Kostnader, billigere f.eks med overnatting.
   - Dele på planlegging

Vi klarte å være gode venner på hele turen takket være en positiv, raus, avslappet og tålmodig innstilling fra alle.
En fantastisk gruppe!

Avstander:
Man skal ikke undervurdere avstander. I praksis orker man ikke så lange distanser og dager som man kanskje trodde. Dagene er ikke så lange som man tror og man får vondt overalt i lengden.
30 mil kan være veldig langt, det kommer an på været, varmen, veiene og dagsformen.

I huttaheiti

Navigasjon:
Jeg hadde laget rammen til turen i planleggingsverktøyet Furkot og brukte appen Guru Maps for navigeringen.
Furkot fant noen fantastiske ruter til oss, men noen ganger ble det for langt ute i huttiheita og for små og dårlige veier.
Ikke vær redd for å avvike grovt fra rammeplanen!
Appen Google Maps er et uvurderlig verktøy så lenge man har nett - velger man vekk motorvei kan man få mange fine opplevelser.
Vurder om du skal investere i en GPS-løsning med nedlastede kart som er uavhengig av nett; Garmin, TomTom etc....

Masse vann, til både innvortes
og utvortes bruk

Tid på året:

Jeg trodde vi skulle skjære klar av den verste heten når vi startet i midten av august.
Det stemte IKKE! Vi fikk en voldsom hete mellom 35 og 40 grader på store deler av turen.

Det suger energien ut av deg og gjør det umulig å stoppe og oppleve ting man kanskje BURDE ha opplevd.
Bruk drikkesekk eller sørg for å ha vann tilgjengelig hele tiden på annet vis, det er fort gjort å drikke for lite i varmen.

Hell vann innafor jakken og på buffen.
Fungerer omtrent som å pisse i buksa når det er kaldt, bare motsatt.

Jaja....

Camping:
For oss litt komfortsøkende gamlinger med et visst budsjett ble det ikke så mye av det.
I regn er det triste greier og i 30++ grader er det utelukket.
Østover er overnatting rimelig, særlig når flere deler rom.
Og man kan spare mye vekt på å ikke dra med telt, sovepose, liggeunderlag, stol og kokeutstyr som noen av oss gjorde (kremt...)

Kart fra "Road 
of Death"

Mobil:
Vi er blitt fullstendig avhengig av mobilen til
   - Kommunikasjon
   - Navigasjon, kart
   - Kamera
   - Hotellbestilling
   - Podcast
   - Finne rutetider
   - Lesestoff, oppslagsverk
   - Skrive/lese inn dagboksnotater
Det er bare å legge seg ned og dø om du mister mobilen, så ha med en i reserve.
Sørg for å ha tilstrekkelig data på eSIM eller fysisk SIM når vanlig roaming ikke er mulig.

Mobiler er lite glad i vann - jeg opplevde til stadighet nervepirrende episoder der mobilen sluttet å lade eller ikke lot seg betjene pga våt skjerm. Ikke hadde jeg gode nok hansker heller - ofte vanskelig å bruke hansker og telefon.

Vær forberedt på at store områder kan være uten internettdekning - f.eks. i Sveits(!)
Last ned offline kart når du har muligheten og be alltid om nett på serveringssteder og hoteller.
(I Tyrkia opplevde vi at de lokale delte sitt private internett med oss)

Bagasje:
PRØV å pakke lettere, disse beistene av noen sykler er tunge nok som det er.
Man kan vaske klær hele tiden - ta med såpe og en vanntett pakkpose, uvurderlig som "vaskemaskin"
Underbukser pynter opp og tørker utmerket oppå toppveska.

Bensin:
Det var aldri noe problem med bensin - ikke før Autobahn og en solid feilnavigering....

Politi:
Vi hadde overhodet ikke noe problem med øvrigheta, selv ikke da vi (velfortjent) fikk en bot for råkjøring i Tyrkia. Ingen forsøkte å presse oss for penger slik man har hørt om.

Grensepasseringer:
Det finnes en egen del i Helvete reservert for en del grensefunksjonærer.
Bevar roen, pass på papirene dine, få av deg varmt tøy, forbered deg på at det tar tid. Ikke provoser og ikke bli provosert.
I varmen tillater de at du sniker foran i køen, prøv!

Kulturforskjeller:
Aksepter at det er til dels store forskjeller, og spesielt i synet på kvinners deltakelse. 
Vær forsiktig med politikk øst i Tyrkia, "Kurdistan" er et uhyre omstridt begrep som vekker store følelser.