Verdens høyeste motorsykkeltur, siste del

Yak i Hanle

6. september er dagen for det aller høyeste punktet, Umling la på 5800 moh.
Jeg har jo fått litt erfaring med disse høye passene på 5000++ meter etter hvert og gruer meg litt..

Før vi drar ser vi på tradisjonelt yak-hold hos noen bønder som holder til utenfor murene til hotellet.
De tjores på rekke i lange rep og melkes og stelles litt før de slippes ut på beite.
Tydelig at de kan være litt ampre, for guttungen i familien er livredd dem :-)

På vei mot Umling La

Brann!

Vi legger av gårde på nye, utrolig støvete veier mot fjellet.
Det er humpete men det går ganske fort. Ved en stopp kommenterer Gaute "Er det noe som brenner?"
Da får vi se at veska til Lars har hengt inntil hjulet og friksjonsvarmen har fått hele greia til å ta fyr!

Darmender, sjefsmekanikeren, kaster seg over veska og begynner å kaste ut innholdet, klær, pass, billettkopier etc. Gudskjelov får de reddet passet som er brent i alle kanter, men "i live" :-)
"Dette passet skal jeg aldri kaste", sa Lars :-)

Det er en del uklarheter om utlendinger har LOV til å kjøre opp på fjellet, det finnes en masse regler som ikke er så lett å forstå.

Men vi velger til slutt å ta sjansen og kjører opp på ganske fine asfaltveier, faktisk, men max 3 meter brede med heftige stup på nedsiden.
Oppe på toppen hamrer hodepinen inn, jeg puster og peser, blir svimmel og uvel.
Smiler til fotografen, mer er ærlig talt usikker på om jeg klarer å kjøre ned igjen.

På toppen av Umling La

Inderne, som vanligvis er veldig høflige og nesten underdanige, får skikkelig huggtenner når de skal fotograferes foran dette merket; Alle 200 skal fotograferes en og en - og helst på motorsykkel, da er det slutt på enhver mulig nedarvet britisk køkultur.
Heldigvis kommer vi oss ganske raskt av gårde nedover og høydesyken roer seg litt når vi kommer lavere.
Jeg har for øvrig fått et HELT annet forhold til fjellklatrer Harilas bragder etter dette!!
Hun besteg Mount Everest på 8849 uten oksygen i mai i år - 3000 meter over meg, respekt!!!

Når vi kommer ned får vi en skikkelig overhøvling i en militærkontroll, vi skulle visst ikke vært i dette området i det hele tatt.
"Go back where you came from!" var den bryske beskjeden, godt han ikke visste at vi kom oppe fra Umling La :-)

Over de støvete slettene igjen og tilbake til det fine hotellet som har varmtvann i dusjen - det er en luksus vi ikke finner hver dag lenger.

Natta blir igjen halvdårlig pga pusten, og fra klokka 01:00 til 03:00 er det et bilhorn som henger på.
Ved frokosten morgenen etter spør jeg om det er andre som har vært plaget av dette?
Men det er ingen andre enn Gaute som har hørt noe, så den rådende teorien rundt bordet er at jeg har fått så høy tinnitus av toppturen at Gaute ble plaget av den han også.

Turen går videre til Pangong Lake, en salt innsjø uten noe naturlig utløp på 4500 moh.

Pangong Lake

Vi slapper av, her er det en svak, men eksisterende internettforbindelse på hotellet fra kl 18:30.

DET er også en luksus vi har måttet avstå en god stund og det blir reine lesesalsstemningen når alle skal sjekke ståa i heimen, betale regninger og oppdatere seg på jobb

Lesesal, heeeeeelt stille....

Her oppe i fjellheimen må vi også venne oss til at strømmen kuttes om natta, vanligvis ca 23:00 - 06:00.
De kjører aggregat og må spare på drivstoffet.

Middagen er den samme som vi har fått den siste uka med små variasjoner;
Ris, daal (krydret gul linsesaus), en saus med paneer (ferskost) og naan. For å være helt ærlig er den  indiske maten på indiske restauranter i Norge mye bedre!

Det er flere som begynner å hallusinere om koteletter, burgere og biff!

Fint besøk på hotellet, ikke lovlig som biff!

Etter middag blir vi invitert inn i en liten improvisert bursdagsfeiring for sjefskokken.
Dette innebærer at stakkaren får sunget bursdagssangen til seg av en del rustne stemmer og deretter blir smurt grundig inn med sin egen bursdagskake

Sære tradisjoner

Fra nå av går det nedover - altså med tanke på høydemeter!

Vi kjører over to nye 5000+ pass og kommer til slutt ned til Sumur i Nubra Valley.
For første gang på veldig lenge ser vi vegetasjon, ikke bare brun og grå grus og stein.
Det er herlig å hvile øynene på trær og blomster til tross for at vi er på nesten 3500 moh fremdeles.
Blir fremdeles andpusten av å pusse tennene...

Nubra Valley

Vi bor i et veldig koselig hotell i en hage og alt er vel. 

Det er bare EN ting....
Vi har levd under strenge øl-restriksjoner helt siden vi passerte 3000 moh første gangen.
Øl og høyde passer ikke sammen, det gjør tilstanden for de som ikke tåler høyden enda dårligere.

Men her er det blitt lovet at det skulle vente en kald en når vi kom frem.

Og det gjør det ikke!
Inderne drikker visstnok medbragt brennevin og ikke øl, så det er ofte at hotellene ikke har slike varer, eller skjenkebevilling i det hele tatt.
De skulle jo bare visst - de kunne jo krevd omtrent hva de ville for en pils til 21 tørste og slitne motorsyklister :-)
Men vi har vårt eminente indiske team som hiver seg i bilen til nærmeste tettsted, handler inn og får slukket denne brannen også.

Det er utrolig flott å ha denne organiseringen med de to norske guidene og det indiske teamet som står på pinne for oss hele tiden. 

Men det har også en bakside; Vi blir passiviserte. Alt blir ordnet for oss, vi behøver ikke tenke og vi får ikke / behøver ikke ha noen kontakt med de lokale.
Har tenkt mye på det gjennom turen, at det blir en veldig annerledes tur enn å reise bare 3-4 stykker.
MEN - med så mye rare regler og forordninger som er her (spesielt Ladakh) tror jeg DETTE området hadde vært veldig vanskelig å reise i uten lokalkunnskap.

Så vi koser oss med en øl til sola går ned og da dratter temperaturen rett ned, vi er høyt oppe fremdeles.

Siste stopp på mc-turen er den større byen Leh på 3500 moh.

Vi kommer hit etter enda et pass, Khardung La, på 5400 moh. 

Jeg kjenner det virker om om jeg er blitt allergisk mot høyder, hodepinen slår umiddelbart inn og lysten på flere pass er totalt borte.

Vi får en fridag i Leh, leverer fra oss syklene og tar en liten sightseeing i området til noen klostre/borger. Men vi er der nå at et kloster er et kloster er et kloster...

Bønnehjul hele veien fra dalen og opp til klosteret, det koster å være gudfryktig

Stupaer og Buddha (Må ha vært i yngre/lettere dager)

Leh ligger i en dal med snø-/brekledte topper hele veien rundt, det er et flott scenario.

Etter så mange dager rundt på "bøgda" er det både fantastisk og forferdelig å se så mye folk og trafikk og høre så mye støy igjen.

Hotellhagen i Leh

Her finnes det heller ikke øl på hotellet, men heldigvis nok av ansatte som gjerne tar seg en tur på butikken for deg i arbeidstiden. Overleveringen skjer i beste gangsterstil, i nøytral pose, vaktsomme blikk og raske pengeoverføringer.

Gateliv i Leh

Morgenen etter tar vi innenriksfly tilbake til New Delhi, sikkerhetskontrollen er strengere enn noen andre steder vi har vært og vi er flere som må flere ganger gjennom røntgen før de er fornøyde.

Å komme tilbake til den fuktige heten, støyen og kaoset i New Delhis gater var ikke noen høydare og vi var sjeleglade for at Indian Adventures hadde ordnet hotellrom for oss der vi kunne slappe av og vente på flyavgangen til Paris kl 01:00

Vår blide bussjåfør trer oss sikkert gjennom New Delhis gater

Det har vært en strålende gruppe å reise med!
Det er ikke gitt at en SÅ uensartet gjeng skal gå så godt overens på en så lang tur.
Alle har vært vennlige, blide og positive. 
Det eneste tilfellet av kortvarig dårlig stemning jeg så var da styrkeløfteren vår mot slutten av turen ble lurt til å kjøpe en "American Burger" bare for å finne en flat veggisburger.
DA var det antydning til bad vibes :-)

Opplevelsene har stått i kø og vi er alle mange erfaringer rikere - og blitt veldig mye dyktigere gruskjørere.

Mark Twain skal ha uttalt dette om reising, som jeg skulle sagt det selv :-)
Og da tenker jeg både på India og stedene og folket her, og også på reisefølget

Takk hvis du har lest helt ned hit.
Om drøye to uker blir jeg pensjonist og en av de første oppgavene da er å gjøre Mette til video-enke igjen og sette sammen filmen fra turen - heng på!

Gautes avsluttende bilde til fellesgruppa etter hjemkomst

New Delhi

New Delhi

Matsalg på "The Toy Train"

Apegangstere

Sykkern!

Våre gode guider

Kloster i Tabo

Gutta fra Sørlandet - herlige typer selv om de så litt skumle ut!

Bønneflagg i fjellet

A-team, Marius, Gaute, Steinar

Fredelig i Hanle

A-team, Marius, Gaute, Steinar

Man har ikke mer moro enn det man lager selv...

Nordover og oppover

Det ble en god natt der i teltleiren i Chandratal, med tykke dyner og pledd.
Utenfor teltet var det rim på syklene om morgenen, men så snart sola viser seg over fjellene stiger temperaturen fort.

Vi får alltid god frokost med egg, naan, grønnsaker og av og til grøt. 
De fleste nordmennene fnøs av forslaget om chay - te - i begynnelsen, men nå etterhvert har pipen fått en annen lyd og det er ca 50/50 hvem som bestiller black coffee (no milk, no sugar!!) og hvem som tar chay.
Chayen serveres med melk og er som regel godt krydret med ingefær, kardemumme og andre godsaker - og plenty sukker :-)

Jeg er veldig forsiktig med hva jeg spiser og magen har holdt fred hele veien -- helt til noen timer ut i turen i dag...
Jeg kjente det begynte å murre litt i 10-tiden, men på vei opp verdens mest humpete, svingete "vei" tok panikken meg!
Det var bare å bråparkere ved siden av veien, gripe dopapiret som heldigvis lå øverst i baggen, flekke av seg hjelm, hansker, ryggskinne og jakke og kaste fra seg i tur og orden mens jeg sprang ut av syne og lot det stå til.
I den tilstanden kunne jeg ha huket meg ned rett på Karl Johan om nødvendig!
Men det ble heldigvis med den ene gangen og til i skrivende stund har jeg ikke kjent noe mer, puh!

Ofte møter vi svære sau- og geiteflokker som gjetes langs veiene; Først kommer det en hund, så kommer det 3-4 hester lastet med bagasje og til slutt flokken med gjeteren bak

Da er det bare å roe ned og la flokken passere.

Etter så mye heftig grus"vei" er det ganske deilig å komme opp på en bred, asfaltert vei og bare strekke ut mot Jispa der vi tar neste natta på ynkelige 3200 moh.

Fint hotell der de som vanlig har det sinnrike systemet med dusj som vasker hele baderommet og toalett samtidig, veldig praktisk!

Morgenen etter var det igjen ganske kaldt og jeg hadde selvfølgelig glemt å finne frem vinterhanskene og ullgenser.
Denne dagen skulle vi over 3 pass på over 5000 moh og der oppe var det hustrig.
Men igjen, etter at sola fikk virke litt var problemet borte.

Det er vanvittig storslått natur her oppe i Himalaya, det vanskelig å finne bilder som gir rettferdighet.
Fjellene skifter farge, tekstur og form hele tiden -- det er storslåtte scenarier rundt hver sving!
(Se filmen når den kommer 😀 )

Night stay, serveringsbord og seng rett bak

Høyt oppe tar vi kaffe(- og chay-!) pause på en av mange kombinerte kafeer og overnattingssteder.
Her kan folk ta inn og få enkel og billig servering og så bare strekke seg ut og ligge over på benkene langs veggene.

Gutta lager mat og hjelper til

...og tar oppvasken

Toppmarkering

På alle toppene skal folk fotografere seg selv og andre i alle mulige vinkler, begrenset interessante feriebilder, spør du meg.

Den lange kolonnen vår er visst også en stor attraksjon, for overalt hvor vi kommer driver folk og vinker og filmer, langs veien, fra biler, motorsykler osv
Vi må etterhvert finnes på mange hundre timer med opptak, ikke rart det må bygges mange datasentre rundt i verden 😀 

2 heftige motorsykkelopplevelser i dag;
Først Gata loop med sine 21 u-svinger bratt oppover.
(Stelvio - bare gå hjem og vogg!!)
Og mellom de asfalterte veiene/svingene har noen laget shortcuts i grusen rett opp og DET er virkelig heftig!
Her får jeg VIRKELIG bruk for alt jeg har lært på gruskurs, og for en fantastisk følelse av mestring når man kommer seg opp.

Etter lunsj på 4900 moh når vi det som kalles den Tibetanske høyslette -- den strekker seg fra der vi er og langt inn i Kina.
Den er flat og vid i en dal høyt oppe og for en stor del dekket med ganske fast grus og det er mulig å kjøre "overalt"
Noen partier med løs sand, hull og hauger krydrer opplevelsen og man må passe godt på - bare å holde farten oppe!

Utpå der ser vi også villhester, en helt spesiell type hester - vakre dyr.
Men de er sky og holder seg på avstand, så ikke lett å få noen bilder av dem.

Vi fikk nye sykler på grensen mellom provinsene Himachal Pradesh og Ladakh - noen fagforeninger har fått igjennom at man ikke kan leie et kjøretøy i EN provins og kjøre den over i en annen. På den måten sikres en MASSE sysselsetting, tror jeg
Bra bytte for min del, jeg fikk sykkel med bønneflagg på - det sikrer reisen...

MC med bønneflagg, dobbel forsikring

Natta tilbringes i turens så langt enkleste sted ved Tsokarsjøen.
Det ser ut som en klynge hus utpå prærien, men helt ok!
Dusj og varmtvann kan vi ta en annen dag!

Tsokar Inn

Natta ble skrekkelig dårlig for jeg plages igjen av høydesyke her oppe på 4600 moh.
Hodepine og uvel, mesteparten av natta slet jeg med en følelse av noe i retning av hva jeg innbiller meg  waterbording må føles.
Hver gang man svever litt inn mot søvnen får man følelsen av å bli kvalt og må ha en 2-3 desperate, dype ekstratak - and repeat - and repeat!
Hører at flere av de andre har akkurat samme opplevelsen og det er noen litt slitne tryner ved frokosten dagen etter.

Jeg er så imponert over de indiske gutta som følger oss!
De står på pinne hele tiden, skrur og fikser og gjør alt for at vi skal ha en fin tur.
Gaute kræsjet dronen sin for et par dager siden og det var et skikkelig slag for filmen vi planlegger. Men i natt fiksa jammen meg sjefsmekanikeren DET også -- måtte bare lage seg noe spesialverktøy først, helt utrolig!

Mekanikerne in action

Dagen etter er det stort sett transport på snille, 16 mil asfalterte veier til Hanle som ligger rett ved den kinesiske grensen og er nok mest kjent for sitt store 1600-talls kloster som ruver på en klippe over byen og kikker over til den andre severdigheten, stjerneobservatoriet på den motsatt side av dalen.

Nettilgang underveis kan vi bare glemme.
eSim for oss utlendinger (potensielle spioner?) er sperret av indiske myndigheter for i dette området MYLDRER det av militære.
Leir etter leir og enormt mange militære kjøretøyer på veiene.
Så vi blir avhengige av tilgang på hoteller, kafeer etc.

Fint, splitter nytt hotell for natten.
Det er interessant å se all byggevirksomheten over alt, masse hoteller skal opp. Men 80% står bare mer eller mindre påbegynt med mur og armeringsjern strittende...

The cold desert

Bønneflagg i fjellet

Regnet i går var mer alvorlig enn vi var klar over.
Da vi skulle starte fikk vi beskjed om at det var gått et ras noen km lenger oppe på den krøtterstien som de kaller "National Highway".
Det førte til at vi måtte tvinne tommeltotter i 4 timer mens arbeidsfolk lagde et såpass stort hull i raset at en bil kunne passere. Køen stod lang som et vondt år begge veier.
Stakkars folk som har dette som hverdag, for ras går det hele tiden.

Fjellet har endret karakter.
Veldig brått endret det seg fra høye topper og frodige dype daler til grå ørken, de lokale kaller det "The Cold Desert". De høye dalsidene består for det meste av løsmasser og ingen vegetasjon, fascinerende men litt dystert. Og det blir stadig lenger mellom steder med folk.

Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg hvor uendelig store og tilsynelatende fullstendig øde disse fjellområdene er!

Men når vi endelig kom avsted ble det nok en flott dag med besøk til verdens høyeste postkontor (😀) på rett nedenfor toppen på 4800 moh.  og et kloster oppå der med en munk som var hyggelig og inviterte oss inn.
Det var ingen ide å springe i trappene på den høyden, for å si det slik!

Hyggelig munk

Buddisme har fullstendig overtatt for hinduisme og bønneflaggene vaier overalt.

Dagen ender i Kaza og kanskje turens fineste hotell.
Vi sover på 3600 moh og jeg får en veldig dårlig natt med kvelningsfornemmelser og stadige ekstrahiv etter pusten. Høyden plager meg skikkelig.

Neste dag er nok dagen med de aller mest horrible veiene og broene på turen så langt, nesten en hel dag med skikkelige utfordringer - og skikkelig gøy!!

Et uendelig antall U-svinger med innebygde fallgruber, 300 meter rett ned utenfor, sinnsyke jeep- og lastebilsjåfører i begge retninger - det skjerper sansene!

Den som ikke blir en vesentlig bedre gruskjører etter denne turen er det ikke håp for 😀 

Veiarbeid, veiarbeid, veiarbeid....

Selv om det er veiarbeid overalt er behovet enormt og endeløst. 

Fjellene her nå er jo bare løsmasser og det blir mye ras og skader.

En ny regnskur la litt demper på humøret midt på dagen. Det var såpass at vi tok på regntøy, men heldigvis ga det seg fort. 

Oppe på de 6-7000 meter høye toppene rundt oss kunne vi se at det snødde som bare fy. 

Om kvelden er vi dødsslitne etter en lang dag, men vi har sett og opplevd mye flott!

Noen høydepunkter:

- De flotte kjegleformede steinformasjonene nede langs elva i Spiti Valley.

- Chicham Bridge, Asias høyest beliggende bro på 4100 moh. Du skal ikke være alt for høydesvak når du kjører over den broa og ser ned i juvet...

- Kryssingen over en delvis sammenrast bro over elva

Sjefsguide Arild tok en sjefsavgjørelse og ignorerte glatt skiltet som klart og tydelig varslet omkjøring.  

Det gjorde at vi fikk en morsom og temmelig vrien kryssing over en ganske sliten bro over elva, for på den andre siden var det sperret med en grushaug og en traktorgraver.

De første som prøvde seg fikk seg en skikkelig test på gruskunnskapene og balansen, de som kom etter fikk det litt lettere fordi våre eminente indiske hjelpere ryddet og ordnet litt for å få tullingene fram.

Kryssing på brorester

Vi tok av mot Chandratal-dalen på en vei som om mulig var enda verre (morsommere 😉) enn de tidligere på dagen.

Hvordan de klarer å kjøre vanlige personbiler inn hit fremstår som litt av et mysterium. 

Planen var å ha deilig medbragt lapskauslunsj litt borti veien der, men følgebilen kom aldri.

Etterhvert fikk vi høre at to lastebiler hadde smadret hverandre oppe i veien og sperret trafikken. Så da lot vi DEM styre med det og dro bare videre og ankom teltleiren i Chandratal ganske tidlig.

Teltleiren i Chandratal

Igjen hadde de norske guidene moret seg med å skremme oss med at vi skulle ligge i 2-mannstelt osv osv, og igjen var selvfølgelig sannheten at det er GLAMPING så det holder.

Soverommet i teltet, bad bak

Vi tok en liten sving opp til den hellige Chandratalsjøen før middag.
Vi var ikke alene der for å si det slik, en mengde indere vandret henførte langs bredden.

Det er strengt forbudt å bade i sjøen og ryktene vil ha det til at forbudet ble innført etter at sjefen for firmaet vi reiser med, Knut de Presno, kastet seg splitter naken ut i sjøen for noen år siden 😀 

Derfor er det nå en populær øvelse for inderne å gjøre armhevinger ved bredden for å kunne dyppe fjeset i den hellige sjøen uten å tilsmusse den (ytterligere).

Gaute kunne ikke være noe dårligere, selvfølgelig!

Gaute fukter fjeset uten å grise til sjøen med kroppen sin

Når sola forsvant ble det umiddelbart ganske kaldt, vi er tross alt på 4400 moh, så det var nydelig å kunne trekke inn i et varmetelt med vedfyring....

Varmetelt

Den eneste sorgen i dag var at vi ikke fikk se en eneste snøleopard, dette bør  Indian Adventures fikse til neste gang!

Snøleopard,  rappet fra bilde på hotellet i Kaza