Nordover og oppover

Det ble en god natt der i teltleiren i Chandratal, med tykke dyner og pledd.
Utenfor teltet var det rim på syklene om morgenen, men så snart sola viser seg over fjellene stiger temperaturen fort.

Vi får alltid god frokost med egg, naan, grønnsaker og av og til grøt. 
De fleste nordmennene fnøs av forslaget om chay - te - i begynnelsen, men nå etterhvert har pipen fått en annen lyd og det er ca 50/50 hvem som bestiller black coffee (no milk, no sugar!!) og hvem som tar chay.
Chayen serveres med melk og er som regel godt krydret med ingefær, kardemumme og andre godsaker - og plenty sukker :-)

Jeg er veldig forsiktig med hva jeg spiser og magen har holdt fred hele veien -- helt til noen timer ut i turen i dag...
Jeg kjente det begynte å murre litt i 10-tiden, men på vei opp verdens mest humpete, svingete "vei" tok panikken meg!
Det var bare å bråparkere ved siden av veien, gripe dopapiret som heldigvis lå øverst i baggen, flekke av seg hjelm, hansker, ryggskinne og jakke og kaste fra seg i tur og orden mens jeg sprang ut av syne og lot det stå til.
I den tilstanden kunne jeg ha huket meg ned rett på Karl Johan om nødvendig!
Men det ble heldigvis med den ene gangen og til i skrivende stund har jeg ikke kjent noe mer, puh!

Ofte møter vi svære sau- og geiteflokker som gjetes langs veiene; Først kommer det en hund, så kommer det 3-4 hester lastet med bagasje og til slutt flokken med gjeteren bak

Da er det bare å roe ned og la flokken passere.

Etter så mye heftig grus"vei" er det ganske deilig å komme opp på en bred, asfaltert vei og bare strekke ut mot Jispa der vi tar neste natta på ynkelige 3200 moh.

Fint hotell der de som vanlig har det sinnrike systemet med dusj som vasker hele baderommet og toalett samtidig, veldig praktisk!

Morgenen etter var det igjen ganske kaldt og jeg hadde selvfølgelig glemt å finne frem vinterhanskene og ullgenser.
Denne dagen skulle vi over 3 pass på over 5000 moh og der oppe var det hustrig.
Men igjen, etter at sola fikk virke litt var problemet borte.

Det er vanvittig storslått natur her oppe i Himalaya, det vanskelig å finne bilder som gir rettferdighet.
Fjellene skifter farge, tekstur og form hele tiden -- det er storslåtte scenarier rundt hver sving!
(Se filmen når den kommer 😀 )

Night stay, serveringsbord og seng rett bak

Høyt oppe tar vi kaffe(- og chay-!) pause på en av mange kombinerte kafeer og overnattingssteder.
Her kan folk ta inn og få enkel og billig servering og så bare strekke seg ut og ligge over på benkene langs veggene.

Gutta lager mat og hjelper til

...og tar oppvasken

Toppmarkering

På alle toppene skal folk fotografere seg selv og andre i alle mulige vinkler, begrenset interessante feriebilder, spør du meg.

Den lange kolonnen vår er visst også en stor attraksjon, for overalt hvor vi kommer driver folk og vinker og filmer, langs veien, fra biler, motorsykler osv
Vi må etterhvert finnes på mange hundre timer med opptak, ikke rart det må bygges mange datasentre rundt i verden 😀 

2 heftige motorsykkelopplevelser i dag;
Først Gata loop med sine 21 u-svinger bratt oppover.
(Stelvio - bare gå hjem og vogg!!)
Og mellom de asfalterte veiene/svingene har noen laget shortcuts i grusen rett opp og DET er virkelig heftig!
Her får jeg VIRKELIG bruk for alt jeg har lært på gruskurs, og for en fantastisk følelse av mestring når man kommer seg opp.

Etter lunsj på 4900 moh når vi det som kalles den Tibetanske høyslette -- den strekker seg fra der vi er og langt inn i Kina.
Den er flat og vid i en dal høyt oppe og for en stor del dekket med ganske fast grus og det er mulig å kjøre "overalt"
Noen partier med løs sand, hull og hauger krydrer opplevelsen og man må passe godt på - bare å holde farten oppe!

Utpå der ser vi også villhester, en helt spesiell type hester - vakre dyr.
Men de er sky og holder seg på avstand, så ikke lett å få noen bilder av dem.

Vi fikk nye sykler på grensen mellom provinsene Himachal Pradesh og Ladakh - noen fagforeninger har fått igjennom at man ikke kan leie et kjøretøy i EN provins og kjøre den over i en annen. På den måten sikres en MASSE sysselsetting, tror jeg
Bra bytte for min del, jeg fikk sykkel med bønneflagg på - det sikrer reisen...

MC med bønneflagg, dobbel forsikring

Natta tilbringes i turens så langt enkleste sted ved Tsokarsjøen.
Det ser ut som en klynge hus utpå prærien, men helt ok!
Dusj og varmtvann kan vi ta en annen dag!

Tsokar Inn

Natta ble skrekkelig dårlig for jeg plages igjen av høydesyke her oppe på 4600 moh.
Hodepine og uvel, mesteparten av natta slet jeg med en følelse av noe i retning av hva jeg innbiller meg  waterbording må føles.
Hver gang man svever litt inn mot søvnen får man følelsen av å bli kvalt og må ha en 2-3 desperate, dype ekstratak - and repeat - and repeat!
Hører at flere av de andre har akkurat samme opplevelsen og det er noen litt slitne tryner ved frokosten dagen etter.

Jeg er så imponert over de indiske gutta som følger oss!
De står på pinne hele tiden, skrur og fikser og gjør alt for at vi skal ha en fin tur.
Gaute kræsjet dronen sin for et par dager siden og det var et skikkelig slag for filmen vi planlegger. Men i natt fiksa jammen meg sjefsmekanikeren DET også -- måtte bare lage seg noe spesialverktøy først, helt utrolig!

Mekanikerne in action

Dagen etter er det stort sett transport på snille, 16 mil asfalterte veier til Hanle som ligger rett ved den kinesiske grensen.

Netttilgang underveis kan vi bare glemme.
eSim for oss utlendinger (potensielle spioner?) er sperret av indiske myndigheter for i dette området MYLDRER det av militære.
Leir etter leir og enormt mange militære kjøretøyer på veiene.
Så vi blir avhengige av tilgang på hoteller, kafeer etc.

Fint, splitter nytt hotell for natten.
Det er interessant å se all byggevirksomheten over alt, masse hoteller skal opp. Men 95% står bare såvidt påbegynt med mur og armeringsjern strittende...

The cold desert

Bønneflagg i fjellet

Regnet i går var mer alvorlig enn vi var klar over.
Da vi skulle starte fikk vi beskjed om at det var gått et ras noen km lenger oppe på den krøtterstien som de kaller "National Highway".
Det førte til at vi måtte tvinne tommeltotter i 4 timer mens arbeidsfolk lagde et såpass stort hull i raset at en bil kunne passere. Køen stod lang som et vondt år begge veier.
Stakkars folk som har dette som hverdag, for ras går det hele tiden.

Fjellet har endret karakter.
Veldig brått endret det seg fra høye topper og frodige dype daler til grå ørken, de lokale kaller det "The Cold Desert". De høye dalsidene består for det meste av løsmasser og ingen vegetasjon, fascinerende men litt dystert. Og det blir stadig lenger mellom steder med folk.

Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg hvor uendelig store og tilsynelatende fullstendig øde disse fjellområdene er!

Men når vi endelig kom avsted ble det nok en flott dag med besøk til verdens høyeste postkontor (😀) på rett nedenfor toppen på 4800 moh.  og et kloster oppå der med en munk som var hyggelig og inviterte oss inn.
Det var ingen ide å springe i trappene på den høyden, for å si det slik!

Hyggelig munk

Buddisme har fullstendig overtatt for hinduisme og bønneflaggene vaier overalt.

Dagen ender i Kaza og kanskje turens fineste hotell.
Vi sover på 3600 moh og jeg får en veldig dårlig natt med kvelningsfornemmelser og stadige ekstrahiv etter pusten. Høyden plager meg skikkelig.

Neste dag er nok dagen med de aller mest horrible veiene og broene på turen så langt, nesten en hel dag med skikkelige utfordringer - og skikkelig gøy!!

Et uendelig antall U-svinger med innebygde fallgruber, 300 meter rett ned utenfor, sinnsyke jeep- og lastebilsjåfører i begge retninger - det skjerper sansene!

Den som ikke blir en vesentlig bedre gruskjører etter denne turen er det ikke håp for 😀 

Veiarbeid, veiarbeid, veiarbeid....

Selv om det er veiarbeid overalt er behovet enormt og endeløst. 

Fjellene her nå er jo bare løsmasser og det blir mye ras og skader.

En ny regnskur la litt demper på humøret midt på dagen. Det var såpass at vi tok på regntøy, men heldigvis ga det seg fort. 

Oppe på de 6-7000 meter høye toppene rundt oss kunne vi se at det snødde som bare fy. 

Om kvelden er vi dødsslitne etter en lang dag, men vi har sett og opplevd mye flott!

Noen høydepunkter:

- De flotte kjegleformede steinformasjonene nede langs elva i Spiti Valley.

- Chicham Bridge, Asias høyest beliggende bro på 4100 moh. Du skal ikke være alt for høydesvak når du kjører over den broa og ser ned i juvet...

- Kryssingen over en delvis sammenrast bro over elva

Sjefsguide Arild tok en sjefsavgjørelse og ignorerte glatt skiltet som klart og tydelig varslet omkjøring.  

Det gjorde at vi fikk en morsom og temmelig vrien kryssing over en ganske sliten bro over elva, for på den andre siden var det sperret med en grushaug og en traktorgraver.

De første som prøvde seg fikk seg en skikkelig test på gruskunnskapene og balansen, de som kom etter fikk det litt lettere fordi våre eminente indiske hjelpere ryddet og ordnet litt for å få tullingene fram.

Kryssing på brorester

Vi tok av mot Chandratal-dalen på en vei som om mulig var enda verre (morsommere 😉) enn de tidligere på dagen.

Hvordan de klarer å kjøre vanlige personbiler inn hit fremstår som litt av et mysterium. 

Planen var å ha deilig medbragt lapskauslunsj litt borti veien der, men følgebilen kom aldri.

Etterhvert fikk vi høre at to lastebiler hadde smadret hverandre oppe i veien og sperret trafikken. Så da lot vi DEM styre med det og dro bare videre og ankom teltleiren i Chandratal ganske tidlig.

Teltleiren i Chandratal

Igjen hadde de norske guidene moret seg med å skremme oss med at vi skulle ligge i 2-mannstelt osv osv, og igjen var selvfølgelig sannheten at det er GLAMPING så det holder.

Soverommet i teltet, bad bak

Vi tok en liten sving opp til den hellige Chandratalsjøen før middag.
Vi var ikke alene der for å si det slik, en mengde indere vandret henførte langs bredden.

Det er strengt forbudt å bade i sjøen og ryktene vil ha det til at forbudet ble innført etter at sjefen for firmaet vi reiser med, Knut de Presno, kastet seg splitter naken ut i sjøen for noen år siden 😀 

Derfor er det nå en populær øvelse for inderne å gjøre armhevinger ved bredden for å kunne dyppe fjeset i den hellige sjøen uten å tilsmusse den (ytterligere).

Gaute kunne ikke være noe dårligere, selvfølgelig!

Gaute fukter fjeset uten å grise til sjøen med kroppen sin

Når sola forsvant ble det umiddelbart ganske kaldt, vi er tross alt på 4400 moh, så det var nydelig å kunne trekke inn i et varmetelt med vedfyring....

Varmetelt

Den eneste sorgen i dag var at vi ikke fikk se en eneste snøleopard, dette bør  Indian Adventures fikse til neste gang!

Snøleopard,  rappet fra bilde på hotellet i Kaza

Endelig på veien

Togstasjonen i New Delhi

Dagen etter reiste vi fra New Dehli og jeg tror ikke noen var spesielt lei seg for det.

Vi ble fraktet til togstasjonen med buss, men den kunne ikke komme helt fram i kaoset utenfor stasjonen. En uhorvelig mengde folk skulle reise og alle skal gjennom en sikkerhetskontroll a la på flyplasser. 
I tillegg virker det som om folk bor på stasjonen, noen ligger rett på gulvet, andre plastflak -- og sover, midt i mylderet.

Takket være vår indiske guide kom vi oss til rett plattform og tog, dette hadde ikke vært enkelt -- eller overhodet mulig - på egen hånd!!

Toget var helt ok det, 1. klasse, air condition og god forpleining hele veien.

Etter en 3 timers togtur kommer vil til Kalka, der vi skifter over til "The Toy Train".

The Toy Train

Trangt om saligheten

Det er et lite, smalsporet tog, opprinnelig bygget av britene rundt forrige århundreskifte, og modernisert bittelitt seinere.
"Leketoget", som ligger på Unescos bevaringsliste, haler oss opp de svingete 100 km sporene til Shimla.
Det tok 5 timer og var en artig opplevelse, men vognene er bygget for en annen tid da folk var mindre og aksepterte forferdelige seter a la kirkebenker.

For storvokste nordmenn ble 5 timer i meste laget!!

Shimla

Shimla er britenes gamle sommerhovedstad, hit flyttet de administrasjonen når det ble for varmt om sommeren.

Byen ligger innhyllet i dis og det er veldig fuktig overalt.
Her ligger det mye gammel kolonial historie i alle vegger og er nok den dag i dag et sted for overklassen.

Men vi skal bare overnatte så vi ser ikke så mye av byen, dessverre.

Da vi skal dra morgenen etter har en bande apekatter okkupert motorsyklene våre og gir dem bare  fra seg under høylytte protester!

Gangstere

Nå begynner selve mc-turen, utrolig fint å være på veien etter all heten, kaoset og støyen.

I Shimla er det behagelig svalt, men utover dagen beveger vi oss ned i dalene og det blir fryktelig varmt, måler 42 grader på syklene.
16 mil er nok i slik hete.

Veiene er av veldig varierende standard.
Det går greit å kjøre på venstre side, men snart får flere av oss de første påminnelsene når man av gammel vane unnviker ved å kaste sykkelen mot høyre grøftekant - dit den møtende bilen også har tenkt seg.
Det oppstår noen situasjoner men ingen større uhell.

Man må lære seg den indiske kjørestilen som går på at det ingen veier er for smale til at man ikke kan ligge minst 3 i bredden.
Og det på veier som i utgangspunktet er smale og ofte veldig dårlige!

Det virker fullstendig vanvittig i starten, men man lærer etterhvert.
Hornet brukes HELE veien tiden for å varsle at man kommer og kjører forbi.
Man lærer seg at de skumleste er de som kjører forbi UTEN å tute.
Blinke gjør man IKKE, for det betyr at du vil at de bak skal kjøre forbi.

Vi har med oss to indiske hjelpere på mc, og tre ii følgebilene. De guider og fikser alt mulig underveis, det er helt uvurderlig med noen som kjenner kulturen og snakker språket!

Turen går høyt oppe i åssider og ned i dype, trange daler.
En utrolig ødelagt og smal vei er hovedveien til det lille tettstedet Sharahan der natta tilbringes.
Det er vanskelig å forstå at det går an å ha fungerende samfunn rundt omkring med SÅ dårlig ankomstvei. Men her kjører bussene, lastebilene, privatbilene og motorsyklene og konkurrerer hardt om den lille plassen som er.

Utsikten fra hotellet kunne vært fantastisk, men også her er det mye dis.
De klærne jeg vasket om ettermiddagen og hang til tørk var om mulig enda våtere morgenen etter 😞 

Buddisttempel

Netste dag går i samme tralten, det starter svalt og godt mens vi besøker et digert buddistkloster i nærheten. Men grademåleren dirrer snart oppunder 40 denne dagen også.

Vi kjører utrolig morsomme svinget veier, alt fra brede asfalterte veier til utraste humpeveier der halve veibanen har forsvunnet og man ser rett ned i dalen.

Man skal virkelig passe på som en smed hele tiden

Guidene har fortalt oss at om natten skal vi ligge i telt i Sangla
Jeg må innrømme at jeg ikke var spesielt entusiastisk ved tanken, men det viste seg å være litt godlynnet skremming.
Det viste seg å være solid "glamping" - store luksuriøse telt med eget baderom og det hele.

Vi kjører indiskproduserte Royal Enfield Himalayan, ensylindrede 450cc sykler som passer veldig godt til denne slags kjøring.

Før vi setter syklene fra oss om ettermiddagen går sjefsmekanikeren fra person til person og spør om tilstanden på sykkelen. Er det noe som helst fikses det i løpet av kvelden og sykkelen er like fin om morgenen.
Disse gutta er RÅ på reparasjoner og har en masse greier med seg i de to følgebilene.
I fjor byttet de gearkassen på en av syklene mens deltakerne spiste lunsj!! 😀 

Kjøreferdigheten hos de 21 deltakerne er overraskende god, alle mestrer det vi får presentert uten problemer.

Til lunsj og andre stopper degger inderne for oss med mat og drikke, vi blir grundig skjemt bort.

Snacksbord

Gaute og jeg har intercom og skravler i vei hele tiden.
Men det har en god sikkerhet innebygget også; Vi sørger for å få 3-4 andre mellom oss slik at det blir litt avstand. Da kan den som kjører først varsle om biler i mot, stein i veien, fine fotomotiver etc.

Det er en enorm aktivitet overalt, det bygges hoteller og fikses vei, men behovene er tilsynelatende uendelige. Mye arbeid utføres manuelt, kvinner står side om side med menn og skuffer og hakker og spar. Det ser tungt ut i heten....

Vi kjører nordover og langs grensen til Tibet. Folkene vi ser langs veiene er tydelig mer "kinesisk" utseende og buddistttempler overtar for hindutempler.

Buddistmunker, foto Gaute Munkeby

Vi ankommer Tabo i turens første regnvær, et skikkelig monsunregnskyll med lyn og torden.
Små grusras skremmer oss litt på det siste stykket, en får en stein i et gaffelbein slik at det skades, men ingen hendelser ellers.

Kvelden tilbringes i nær stummende mørke det meste av tiden fordi lynet har slått ut strømmen, men vi lider ingen nød. Mat lages på gass!

Stearinlys er koselig det

Sliten!!

 Hvis det er noen som sitter og venter på nyheter herfra må jeg bare si at vi kjører så lange dager og så intensivt at jeg sliter med å få tid til bloggingen.

Høyden gjør også sitt,  vi var på 4800 moh i dag og det tar på!

Jeg noterer for harde livet og skal komme sterkere tilbake hvis ikke rabiesen tar meg...

New Delhi -- på godt og vondt

Det er ikke bare-bare å komme seg inn i India!

Jeg har helt mista tellingen på hvor mange dokumenter jeg har fylt ut på nett på forhånd med omtrent den samme informasjonen og på flyplassen venter enda et par.
Men omsider er vi igjennom og kommer ut i den stupmørke natta i New Delhi.
Etter den AC-kjølte flyplassterminalen er det et lite sjokk å komme ut i den knallvarme, fuktige lufta. Selv midt om natta er det godt over 30 grader.
På bussturen til hotellet er det ikke så mye å se for rutene dugger så voldsomt.
Tidsforskjellen fra hjemme er på 3,5 timer så sånn omkring 4 om morgenen er vi i seng, laaaang dag 😀 

Morgenen etter venter flott hotellfrokost med masse ukjente saker.
En kokk forbarmer seg over oss -- "Det er ikke SÅNN du spiser det der, la meg vise deg"
Her er det langt mellom brødskiver med Jarlsberg!

India er på full fart til å bruke kort og tæpping, men det er fremdeles et must å ha med kontanter, så vi tilbringer noen timer etter frokost med å finne minibanker som virker og få tatt ut penger til felleskassa (tips, småinnkjøp) og til eget bruk.
Vi er 21 deltakere fra hele Sør-Norge og 2 reiseledere, så ting tar tid!

Bybildet virker kaotisk, det er uhorvelig mye folk og et vanvittig lydnivå.
Hornet brukes for alt det er verdt og biler, tuktuk'er, mopeder, sykler og rickshawer kjemper om plassen med nebb og klør, men utrolig nok kommer folk seg fram - om enn sakte.

Gate of India

Vi har tid til en liten sightseeing og drar for å se Gate Of India, det svære minnesmerket over Indias falne soldater fra ulike tidsepoker.

Det ligger inne i en storslått park som er omkranset av den sedvanlige muren av selgere av alskens krimskrams, snacks og drikke.

Vi vekker oppsikt som store, velfødde turister og folk kommer til å for å ta bilde sammen med oss og minnesmerket. 

Vi er også magneter for de mange små barna som sendes ut for å tigge. Det er vanskelig å gjøre seg hard og ignorere alle disse søte småttingene som drar deg i klærne og ser opp på deg med store bedende øyne.
Man stikker en liten seddel til noen av dem og de løper gledesstrålende og triumferende tilbake til  familien som finnes et sted i bakgrunnen

Men det er rett og slett så forferdelig varmt at vi raskt gjør retrett til bussens AC og store vifter, tett oppunder 40 tror vi.

Neste stopp er New Delhis motorsykkelgater.

For å komme hit må vi reise med tuktuk.
Det skjer i en rasende fart der kjøretøyet kastes frem og tilbake og snos gjennom trafikken.
Disse gutta er proffe, det går på millimeternøyaktighet.

Reiseleder akkederer pris

 

I motorsykkeldistriktet selges og repareres tilsynelatende alt av mopeder, scootere og  motorsykler og alt skjer ute på gata og i tilstøtende rom.

Gate opp og kvartaler ned, her kunne man vandret i dagesvis uten å se alt. For en nordmann som er vant til de velordnede verkstedene hjemme virker det uforståelig at man kan få til noe under slike forhold, men alt går! De er nok veldig mye flinkere til å REPARERE her, ikke bare bytte i dyre domme slik vi gjør hjemme.

Plutselig velter regnet ned en kort periode og gatene forvandles til elver.
Det demper varmen en kort stund men så slutter det like brått som det startet og snart er det like hett igjen.

Dekkbutikk i regnet

Det skrus

New Delhi blir for varmt, støyete og kaotisk for meg, for mye folk og fattigdom - jeg klarer ikke helt å nyte oppholdet her.
Jeg tror ikke noen av oss er lei seg for at vi i morgen skal fraktes til jernbanestasjonen for å reise videre nordover til startpunktet for mc-turen, Shimla

Mange lever et liv på gata

Vi klarte ikke helt å motstå hun her og ga mor litt penger
Hun ble så glad, men de er jo så mange......

Flyvelederstreiken er over, juhuuuu!!!

NRK.no

Mandag 24/8 om ettermiddagen.

Puhhhhh, nå begynte vi å bli skikkelig nervøse her!

Flygelederne har vært i streik siden fredag og truet med opptrapping både i morgen og onsdag og det begynte å se alvorlig skummelt ut for om vi skulle komme avgårde.
Indian Adventures hadde noen plan B'er oppi ermet, men dette er mye bedre enn å måtte busse til Gøteborg etc.
Mye annet å konsentrere seg om nå rett før!

Verdens høyeste MC-tur i India!

 

Om morgenen den 26. august 2026 setter vi oss på flyet på Gardermoen med retning New Delhi i India, 19 forventningsfulle og spente nordmenn og 2 reiseledere fra Indian Adventures

20 menn og 1 dame skal tilbringe 18 dager på reise sammen.

Fra New Delhi tar vi tog til Kalka (sånn med folk på taket etc) og så "The Toy Train" langs smale svingete spor helt opp til engelskmennenes sommerhovedstad i Shimla.

Der får vi utdelt syklene våre, indiskproduserte Royal Enfield Himalayan 450cc
En spektakulær 13 dagers motorsykkeltur tar oss nordover, høyt opp i fjellene, opp-opp-opp, helt over verdens høyeste farbare pass, Umling La på hele 5799 moh!
Så bærer det nedover igjen til Leh hvor vi parkerer syklene og flyr hjem via New Delhi.

Det gledes!!