Rødlys, blålys og lyset av for Tyrkia

 

Det gode liv i Cesme

Tyrkia må være det landet i verden med flest lyskryss!!!? De har til og med lyskryss inne i rundkjøringer. Ikke rart folk her er helt forvirra om hvordan rundkjøringer skal gjennomføres.
Og med konstant rød bølge, vi har tilbragt mye tid på rødt lys og er blitt kløppere til å snike oss helt fram - mellom, til høyre, til venstre. Å stå stille i solsteika i 35++ grader er ikke greit.

Antall politikontroller har gradvis avtatt ettersom vi har kommet vestover i landet. I skrivende stund, i Cesme, er det lenge siden vi har sett en. Det er ikke noe savn. Ikke at jeg egentlig føler meg truet, men det er noe uhyggelig med all den tunge bevæpningen, de pansrede kjøretøyene med mitraljøse på taket, stillingene dekket med sandsekker og bistre politfolk og militære.

Det litt kjedelige, flate terrenget fortsetter og vi kjører gjennom uendelige områder med det som ser ut som frukttrær. Det viser seg å være pistasjnøtter - i kolossale mengder.
Nysgjerrigpetteren Gaute vrenger inn på en gård der en gjeng folk holder på med noe styr rundt en diger maskin og vi får en omvisning og grundig forelesning i pistasjenøtt dyrking og -høsting. 

Tørking av pistasjnøtter

Det er ikke helt ulikt kaffe; Når fruktene henger på trærne har de mykt fruktkjøtt ytterst. De legges til tørk i sola og kjøres deretter i en maskin som fjerner det ytterste laget til de ligner på de overprisede pistasjnøttene vi får i heimen.

Pakking og frakt av pistasjnøtter

De har ikke kooperativer her, de påstår de ikke får lov av staten? Men de eier i alle fall maskineriet i fellesskap så alle kommer med sin høst og får dem renset, pakket i sekker og bringer det hjem igjen.
Høster en familie 2 tonn pistasj har de gjort en bra årsinntekt, det er visst en god business.

Og det er ikke måte på så hyggelig de synes det er at vi kommer og ser, de nærmest slåss om å vise oss rundt.
Og når vi skal gå skal vi ha med pistasjnøtter, så klart!
Men vi har ikke noe å ha dem i...
Løsningen er at de STAPPER lommene våre fulle av nøtter før vi får lov til å dra.
Vi knasker pistasjnøtter i mange dager etterpå.

Sunken moske (og landsby forøvrig)
Bilde: Nightstallion03: Creative Commons

Plutselig stuper veien bratt ned i en ravine og vår gamle venn, elven Eufrat (Frati lokalt), dukker opp nede i bunnen.
Der ligger også Halfeti, et lite sted med 50 serveringssteder, et par -tre mer eller mindre forlatte hoteller og 2 gjester - oss.
Mistenker at det er en smule mer fart her i sesongen. 

Mange kommer nok hit på dagstur for å ta båtturen oppover elva for å se på den sunkne moskeen Savasan Koy.

Det gjorde ikke vi, og det var kanskje dumt - for under overflaten her ligger en hel landsby som ble oversvømt i forbindelse med kraftutbygging lenger opp i elva.

Stille kveld i Halfeti

Akkedering nr 1

På vei til Adana oppdager Gaute et ganske skummelt hull i bakdekket på motorvraket han kjører rundt på. Ikke nok med at det er en gammel haug, den ble levert med nærmest blankslitte dekk også.
Han ringer utleier i Istanbul og de lover å finne et sted som fikser.
Mens vi står på gata og venter på beskjed kommer det først en kar med te fra EN butikk og deretter en annen ut fra nabobutikken med 2 flasker kaldt vann.

Så blir vi nærmest dyttet inn i en butikk og air condition settes på full guffe. 

Hva skal man si!?? Det er så utrolig hyggelig!

Google Translate:
Vi takker for te/vann
og dette er svaret

Utleier ringer tilbake og styrer oss i retning av en liten by og et verksted i nærheten av der vi er - i Osmanyie.
Vi tenker at DET var raskt levert, men nei - disse skal bare vurdere skaden.
4-5 mann samler seg rundt sykkelen og kikker, diskuterer og akkederer og etter en times tid sendes vi videre mot Adana.
Der skal vi treffe en annen som (vi tror) skal fikse dekket. 

Akkedering nr 2

Adressen viser seg å være til en kafe og der kommer det jammen et par blide karer ut og vinker oss til seg. 

Ny runde med akkedering og vurdering av dekket og det begynner å skumre.
Vil vi ha te? 

Nei, takk, vi vil gjerne få fikset dekket og komme oss videre. 

De kommer opp med en ny adresse i byen som vi drar til og DER har de faktisk skaffet et brukt, men anstendig dekk i riktig størrelse.
Det ble mange steg og mange timer, men det løste seg faktisk - kred til utleier på DEN!

Dagen etter skjønner Google Maps at vi trenger litt avveksling og utfordringer igjen og leder oss opp i fjellet på små, smale og svingete veier, gjennom bittesmå landsbyer. Helt nydelig!

Gutta spiller spill på tesjappa oppe i fjellet....
(Eier i blå skjorte: "Betale!?!?! Ikke tale om!")

...under det myndige blikket 
til landsfader Atatürk

I det terrenget begynner å helle ned igjen på andre siden stopper vi ved veikanten for å ta noen bilder.

En gammel varebil med et blidt ektepar vrenger opp bak oss - ene og alene for å kunne forære oss... BANANER!!?

En banan eller fire

Og ikke EN hver, nei - 4 stykker hver er det minste vi kan ha!

Det viser seg at Anamur som vi er på vei ned til er den reneste bananrepublikken. Nede ved sjøen her er klimaet supergunstig for banandyrking - varmt og fuktig - og 100.000 vis av kvadratmeter med kalkede drivhus stappet med bananpalmer fyller dalbunnen. Den søte lukten av banan kan til og med JEG kjenne (selv om jeg fremdeles mangler mye av både smak og lukt etter Covid'en)

Bananrepublikken Anamur - et hav av banandrivhus

Svigermor og hotellets
fysioterapeut Merlan 

I Side er Gautes svigermor Reidun på langstidsopphold og selvfølgelig legger vi oss innpå henne et par dager. 
Hun blir forvist til sofaen, stakkars menneske, mens Gaute og jeg tar plass i ektesengen.
Men alle var happy med løsningen - jeg tror svigermor også likte avvekslingen med et par kjekke unge menn på besøk.

Side er litt av en turistboble for oss som kommer fra det "virkelige" Tyrkia - fullt av skandinaviske turister og menyer på svensk. Men det er en grei avveksling etter all reisingen.

(Selv får jeg ikke sett NOE av Side fordi jeg måtte skrive forrige innlegg på denne bloggen. Det er et veldig hardt liv å være blogger og influenser)

Her får vi også turens til nå eneste dramatikk da stakkars Reidun snubler i en løs stein på fortauet, ramler og slår opp kneet - et skikkelig stygt og dypt kutt!
Det blir ambulanse, blålys og sying av både skulder og kne på legevakten på et privat sykehus.
Det er godt å se at alt blir håndtert så kjapt og profesjonelt. Her har de lang erfaring med turister som skader seg, så alt rundt valg av sykehus, reiseforsikring etc går på skinner.
Reidun er forøvrig en positiv, sprek og beintøff dame hvis eneste bekymring er at VI (Gaute og jeg) skulle være nødt til å oppleve dette 😀

Så er det tid for et par høydepunkter i det vestre Tyrkia - vi kjører 40 mil til Pamukkale, "bomullsfjellet".
Varmt, mineralholdig vann renner ut av fjellet på toppen. Mineralene avleires på vannets vei nedover og danner naturlige bassenger i terrasser der man kan vandre barføtt i deilig, lunkent vann.

Kleopatras basseng der hun etter sigende
skal ha dyppet sitt yndige legeme i det varme vannet.

Mette og jeg var her for 35 år siden og det har skjedd store forandringer, og  jeg kjenner meg ikke helt igjen.

Det er blitt et verdensarv-sted i regi av UNESCO og de har tatt litt styringen.
De store hotellene som trakk varmtvann fra kildene er revet og selve Pamukkale er faktisk større enn jeg husker.
Dette skyldes at man har laget kanaler og begynt planmessig å "vanne" fjellet.
De flytter vannstrømmene hver 2-3 dag for å sikre at den hvite "bomullen" vedlikeholdes.

Pamukkale 1 - bassenger

Pamukkale 2

Pamukkale 3

Stedet myldrer selvfølgelig av russere, japanere og masse annet turistpakk.
Jeg skjønner ikke hvorfor ikke alle disse turistene kan gå et annet sted og overlate opplevelsene til ordentlige reisende....
Men det er et vakkert skue!

Det er også Efesos, ruinbyen som ligger utenfor byen med samme navn.
Det er noe veldig spesielt å vandre rundt i denne byen som er såpass intakt.
Vi ble fortalt sist vi var her at den gjennom århundrene ble dekket med sand og dermed beskyttet mot jordskjelv og andre ødeleggelser.
En del av sannheten er vel også at den bokstavelig talt er stablet på beina igjen av arkeologer med større eller mindre innsikt.
Byen er uansett et veldig fascinerende skue og et gløtt inn i en svunnen tid. Her er både bibliotek, bar,  offentlig toalett og horehus - alt en (mann) kan ønske seg. Det sies at det går en underjordisk tunell mellom biblioteket og horehuset - man måtte jo ha litt avveksling fra all lesingen!

Vi gikk dit på ettermiddagen for å få med oss den fine lyssettingen de har laget.
Det VAR flott, men det var også litt av et mareritt, for med mørket kom også MYGGEN!
Det var litt av et syn å se 100-vis av mennesker som stod og klasket seg intenst både her og der i påvente at lyset skulle skrus på. Det var ikke mange som ble stående så veldig lenge og nyte synet...

Biblioteket i Efesos

Efesos 2

Efesos 3

En av bursdagsgjestene

Bursdagen min ble behørig feiret inne i Efesos by.
Gaute ordnet med både middag, kake med 63 lys (i alle fall ett) og minst 4-stemt avsynging av bursdagssangen fra øvrig klientell.
Veldig vakkert, rørende og med høy stemning!

Ikke fritt for at dagen etter var LITT tung da vi salte på og bega oss ut til kysten ved Cesme - da var greit med litt luft i håret...

Litt svak planlegging gjorde at vi plutselig lå foran skjema, så her tok vi hele 3 overnattinger på et hyggelig lite hotell, nesten nede i havna i gamle Cesme.

I gamle dager hadde bl.a. Ving og Tjæreborg Cesme som reisemål og flere av (hotell- og restaurant)folka her snakket med en tåre i øyekroken om den gangen nordmennene var her...
Hotelldamen sa konsekvent "hei" og "ha det" når vi kom og gikk.

Hadde vi vært nødt til å tenke litt mer på budsjettet skulle vi jammen ha satset mer på Gautes dronefilming av stedene vi har bodd på. De er helt ville etter å få disse filmene til å markedsføre seg med, her kunne vi fått noen gode ordninger!

Cesme

Cesme er nok den aller mest "vestlige" byen vi har bodd i i Tyrkia, den minner mest om en gresk by i hvitt og blått.
Og det er kanskje ikke så rart, for Hellas ligger bare en (litt lang) svømmetur unna - øya Chios ligger praktisk talt inne i Tyrkia.

Her skiller Gaute og jeg lag. Han skal levere utleievraket tilbake i Istanbul og fly hjem derfra.

Den eneste muligheten å komme seg med båt fra Tyrkia til Hellas er via en av de greske øyene, så jeg skal ta båten til Chios og deretter til Aten.

Tyrkiaoppholdet ble dermed avrundet med 3 skikkelig sløve dager som ordentlige turister.
Litt vemodig er det jo, vi har hatt mange flotte og gode opplevelser i Tyrkia.
Men det er EN godt ting - jeg har kommet hele veien rundt Tyrkia uten kaskoforsikring uten at noe har skjedd. Fra og med Chios er jeg fullt forsikret igjen :-)

Bonusbilder / -film:

Vannpipe / shisha / hookah må prøves

Tyrkisk populærmusikk, her er det ikke mye vestlig pop!

Skal du kjøpe øl i Tyrkia må man på Tekel
eller en annen sjappe med blå skilt...

..og ølet får man 
"Skammens sorte pose"

Jeg ble litt overveldet over at Gaute hadde slått såpass på stortromma
Men det var nok for noen litt mer bemidlede :-)

Tørking av paprika - brukes til en populær pasta

Banana Joe

Hotellkatten i Efesos - ble med og sov i senga også :-)

3-beint hagepuma i Cesme

Gaute med en fan

Tyrkerne ELSKER Atatürk - tyrkernes far.
Jeg mistenker at det er en slags protest, 
man ser ingen bilder av Erdogan, men MANGE
av Atatürk!

Side...

Kurdistan, politikontroller, kvinnesak og ville bjørner

 

I do! Nesten overalt etterlater vi bagasje på syklene over natt - opplever aldri noe tull.

Etter å ha "flyktet" fra Georgia går turen videre sørover i Tyrkia.

Erik klarte på mirakuløst vis å få ordnet papirene sine på den iranske ambassaden i Yerevan på under et døgn og bega seg oppover igjen.
Hvis armenerne og tyrkerne ikke hatet hverandre så skrekkelig hadde han kunne entret Tyrkia fra Armenia et sted. Men det finnes ingen grenseoverganger mellom disse to landene, så han må ut via Georgia igjen.
Uansett finner han et mye mer egnet sted å passere grensa mellom Georgia og Tyrkia enn Gaute og meg, så allerede samme kveld møtes trekløveret igjen i byen Kars.

På vei mot neste by, Dogubeyazit, leder Google oss innom Balik Gölü, Baliksjøen.
Det ble en artig rute oppe i høye fjell på veier som bare ble smalere og smalere og endte i et temmelig røft traktorspor i bratte bakker ned til sjøen.

Nede ved bredden støtte vi på en gjeng gjetere som holdt til der med alle sauene sine. De lurte fælt på hva i alle dager VI gjorde der!?
Erik forsøkte å få dem til å spille inn en bursdagshilsen til kona Erna, slik han har gjort med alle nasjonaliteter og språk vi har truffet på så langt.
JEG tror det de sa var "Leve Kurdistan", men er ikke sikker :-)

På vei ned til Baliksjøen

"Leve Kurdistan!"

Noen kilometer unna på de grove grusveiene langs vannet stod en kar og fallbød fisk, han hadde effektivt sperret veien med pickupen sin..
Jeg tror han trodde i fullt alvor at vi tre motorsyklistene var potensielle kjøpere av fisk :-)
Etter forsøket med 10 kg druer i bagasjen fristet det ikke å forsøke med fersk fisk i 35 varmegrader, så vi manøvrerte oss høflig utenom.

SÅ stor var den som glapp!
Fiskeskrøner ved Balik Gölü

Mount Aragats

På vei inn mot Dogubeyazit ser vi Mount Aragats med snø på toppen, der over grensa borte i Armenia. 

Oppå der skal Noa etter sigende ha strandet med arken, alle dyra og det hele da flommen begynte å gi seg.
Det må ha vært en aller helvetes flom, for toppen ligger på 5137 moh.




Dogubeyazit blir besøkt av en mengde folk som vil gå i fjellene i dette ganske ville fjellområdet.
Det påvirker priser, tilbud og etterspørsel ganske kraftig og vi får turens dårligste hotellrom; Dyrt (etter forholdene), uten AC, utsikt kun til en smal sjakt mellom husene og dusj som oversvømmer hele badet. 

Stedet skiller seg også ut fra andre byer vi har vært i, det minner meg om opplevelsene i Marokko for 40 år siden. Tiggere, trangt, skittent og lurvete. Men også fascinerende; blide folk og et yrende gateliv.
Små sjapper hele veien, hvorav minst halvparten (?) selger mobiler og tilbehør.
Folk (les menn) sitter langs alle fortau og drikker te, eller spiser grillet kjøtt fra de mange utsalgsstedene opp igjennom gata. Røyken ligger tett.
De eneste kvinnene vi ser er de som går gjennom gatene sammen med unger og/eller menn, de sitter ikke ned på de ultralave krakkene.

Morra-te i Dogubeyazit

.

Vedfyrt tekoker på markedet

Standard tekoker som ALLE hotellene har

Kjøttutsalg

"Ta bilde av oss, ta bilde av oss", fniser jentene.
De er frie og glade - foreløpig....

Kom, sitt - og drikk te med oss!

Nå er vi dypt inne i Kurdistan - det området kurderne ønsker å ha kontroll over.
Og som de har forsøkt å få kontroll over, også med voldelige midler som har blitt slått minst like voldsomt tilbake.
Tyrkiske myndigheter og PKK  har utkjempet mange kamper siden tidlig 70-tallet og helt opp til våre dager. 

DET, samt at vi nå er i et geopolitisk en smule ustabilt hjørne med grenser til Iran, Irak og Syria gir seg utslag i et enormt politi- og militæroppbud.

Tyrkerne river seg i håret: PKK, flyktninger, smuglere og landkonflikter...

Vi fascineres og skremmes litt i starten av de mange politi- og militærkontrollene langs veien; Pass, førerkort, hvor kommer du fra, hvor skal du.... men etter hvert blir de bare irriterende gjentakelser og en sann plage i den sterke varmen.

Ofte vinkes vi raskt forbi som de åpenbare turistene vi er.
Men jeg lurer jo litt på hvordan det påvirker de som bor her å være under så heftig kontroll.
Kurderne er stolte folk og identifiserer seg ikke som tyrkere - "Leve Kurdistan".
Men for å få utdannelse og komme seg noen vei er de nødt til å snakke tyrkisk og forholde seg til det tyrkiske samfunnet.

Van er en mer "normal" by ved den enorme Van Gölü, Vansjøen.
Erik og jeg sporer opp det eneste (?) serveringsstedet i byen som selger øl, en riktig fin terrasse i 3 etasje.
Gaute jobber, kommer etter og får tilsendt en forklaring på hvor han skal gå.
Han går litt feil og braser inn et sted der en gjeng sitter og røyker jazztobakk og spiller kort.
Alle blir like forskrekket inntil de får sendt ham ut og i riktig retning.
Det foregår nok en del bak lukkede dører, ja...

Tørking av paprika

Vi får også en første leksjon i at det nok ikke står så veldig bra til med likestilling og kjønnsroller her i Tyrkia heller - ref forrige innlegg fra Georgia.

Gaute står i kø ved disken og henvender seg til en dame som sitter alene ved et bord og spør om hva som er verdt å se i denne byen. I løpet av millisekunder blir han avskåret av en hyggelig mann som eskorterer ham tilbake til bordet vårt og tilbringer den neste halvtimen med en utførlig utgreiing om severdigheter nær og fjern.
Vi stussa litt på dette, men skulle oppleve det samme seinere også, andre steder. Erik henvendte seg ved en anledning til to damer som satt ved et bord og snakket nederlandsk.
Sjefen over sjefen i restauranten så hva som var i ferd med å skje på ett av sine mange overvåkingskameraer og utkalte moralpolitistyrkene sine umiddelbart.
Her ble Erik fysisk vist bort og nærmest truet med utkastelse - det er simpelthen ikke LOV å snakke med kvinner!!!
Det hjalp ikke at både Erik og damene viste til at de var landsmenn og at alt var i orden - han hadde å komme seg vekk!
Det er første og eneste gangen på turen jeg har sett Erik sint...

På tur vestover passerer vi Nemrut Dagi - et stort meteorkrater.
Stedet er ved siden av det dype krateret også berømt for sine gamle statuer fra lenge før vår tidsregning. De markerer et gravsted og tempel høyt oppe på en av toppene rundt krateret - godt utenfor rekkevidde for gamle menn i motorsykkelantrekk!! Så jeg har lånt et bilde for anledningen:

Statuene ved Nemrut Dagi
Bilde: Bernard Gagnon, CC BY-SA 3.0 <https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0>, via Wikimedia Commons

For oss var nok det mest spektakulære selve veien inn i krateret - 20 smale og svingete kilometre innover i fjellet der ca 15 av dem er brosteinslagt. Her snakker vi vedlikehold!

Bjørn!

I bunnen av krateret møter vi noen av de få ville dyrene vi har sett på turen, bjørner!
Spektakulært, men hvor ville de egentlig er er jeg mer usikker på.
Jeg tror de var mer interessert i kjeks og snop enn i ferskt turistkjøtt.

Utsikt over krateret Nemrut Dagi

Adskillig villere er de gutta som stopper oss litt seinere - minst 8-10 mann (og en blid dame) som flagger oss ned.
De er en salig miks av trafikkpoliti, Jandarma (den halvmilitære politiet) og folk fra hæren.
De står midt i veien og veiver og vinker og retter maskinpistoler mot oss i det vi kommer ned et dalføre og ned mot en kontrollpost.
Det er litt skummelt egentlig og vi lurer jo fælt på hva det er som skjer. Ingen av dem snakker et ord engelsk, men det blir nå klart etter hvert at vi har kjørt for fort. (Vi VET jo selvfølgelig at vi har kjørt for fort - det gjør jo absolutt alle. Fartsgrensene her er i beste fall veiledende)
De hevder å ha tatt oss i radar, men fremlegger ikke noen helst dokumentasjon. 
Etter en uendelig lang akkedering forsvinner de mest stridbare og våpenstrittende av dem og vi sitter igjen med en enslig trafikkpolitikonstabel som printer og skriver og snakker i walkietalkie i en evig runddans.

Mobilt bøteleggingskontor

Omsider får vi en lapp i hånda og så forsvinner han brått og vi står igjen, litt matte i solsteika.
Alle har fått samme boten på 1602(!) tyrkiske Lira - ca 450 kroner.
At vi må betale på et tidspunkt er det ikke noen tvil om, de har full kontroll.
På en tidligere politikontrollpost peker politimannen på tablet'en sin og spør om det er jeg som er "Marius Bjelland" - antakeligvis ut fra nummerskiltet på sykkelen....

På vei til Batman (jepp, spenstig navn) ser vi saltutvinning fra oppkommer i fjellet langs veien.
I følge hotelldamen vår kan dette "organiske" saltet kurere blant annet demens - "Spiser du salt husker du alt" er slagordet her.

Salt til salgs langs veien

Utvinning av salt, vann ledes inn i bassenger
som lukkes og vannet fordamper

Resepsjonsdamene på hotellet i Batman, de var villig med på photo shoot :-)

Vi opplever at dagene kanskje ikke inneholder de STORE høydepunktene på denne delen av turen.
Men hver dag har sine mikroopplevelser; vakre steder, fine møter med folk, flotte kjøreopplevelser. 
Det skal ikke stikkes under en stol at vi føler det blir mye kjøring, så vi bestemmer oss for en ekstra hviledag i Mardin.

Dette er også et viktig punkt for gjengen, for det er her Erik har bestilt service og nye dekk til sykkelen sin og det er her våre veier endelig skilles - vi kjører mot vest og han mot øst og 6 uker i Iran.

Rett i turistfella

Erik tilbringer det meste av "hviledagen" med å få gjennomført verkstedbesøket og å få tak i euro i kontanter til sitt Iran-besøk.
Våre betalingskort funker ikke der.
Han blir litt svett når han oppdager at bankene i Mardin har like lite kontanter og valuta som en vanlig norsk bankfilial - helt til han blir tipset om å gå til en av gullselgerne som det er mange av her.
Og DER er det cash, i bøtter og spann :-)
8% vekslingsgebyr, men han får pengene.
Jeg tror det må være et under, eller en grov svikt hos Mastercard at de ikke sperrer kortet hans etter et "gullkjøp" på 2500 euro, og deretter ytterligere uttak av maksbeløp i 8-10 minibanker da han oppdager at han må betale verkstedsbesøket cash!
Dette er vel OPPSKRIFTEN på et stjålet kort?

Vi to andre nyter gamlebyen i Mardin som er et nettverk av små, trange gater høyt oppe i en åsside - riktig pittoresk.
Vi har utsyn over uendelige sletter i alle retninger og særlig kveldslyset er veldig vakkert oppi her.

Utsikten fra gamlebyen i Mardin

Skulle ha nytt det enda mer om jeg ikke hadde vært så plaget med renneræv... Det MÅTTE jo komme!

Vi har en hyggelig middag med Erik før våre veier igjen skilles, denne gangen for godt på denne turen.
Litt emosjonelt blir det jo, jeg tror det lurer en tåre i øyekroken på noen og enhver...
Vi ønsker ham alt godt for den lange reisen han begir ut på og VI fortsetter vestover.  

Bonusbilder:

Erik gjeter sauer ved Baliki Gölü

ALLTID gode frokoster i Tyrkia!

Pide, Tyrkias svar på pizza

Borgen over Dogubeyaz

De bygger ENORMT mye i Tyrkia! Og ikke alt er like vakkert....

Gaute jobber og har møter...

...og møter...

...og møter...

...og møter...

...og møter
Misunner ham ikke jobben hans :-)