The cold desert

Bønneflagg i fjellet

Regnet i går var mer alvorlig enn vi var klar over.
Da vi skulle starte fikk vi beskjed om at det var gått et ras noen km lenger oppe på den krøtterstien som de kaller "National Highway".
Det førte til at vi måtte tvinne tommeltotter i 4 timer mens arbeidsfolk lagde et såpass stort hull i raset at en bil kunne passere. Køen stod lang som et vondt år begge veier.
Stakkars folk som har dette som hverdag, for ras går det hele tiden.

Fjellet har endret karakter.
Veldig brått endret det seg fra høye topper og frodige dype daler til grå ørken, de lokale kaller det "The Cold Desert". De høye dalsidene består for det meste av løsmasser og ingen vegetasjon, fascinerende men litt dystert. Og det blir stadig lenger mellom steder med folk.

Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg hvor uendelig store og tilsynelatende fullstendig øde disse fjellområdene er!

Men når vi endelig kom avsted ble det nok en flott dag med besøk til verdens høyeste postkontor (😀) på rett nedenfor toppen på 4800 moh.  og et kloster oppå der med en munk som var hyggelig og inviterte oss inn.
Det var ingen ide å springe i trappene på den høyden, for å si det slik!

Hyggelig munk

Buddisme har fullstendig overtatt for hinduisme og bønneflaggene vaier overalt.

Dagen ender i Kaza og kanskje turens fineste hotell.
Vi sover på 3600 moh og jeg får en veldig dårlig natt med kvelningsfornemmelser og stadige ekstrahiv etter pusten. Høyden plager meg skikkelig.

Neste dag er nok dagen med de aller mest horrible veiene og broene på turen så langt, nesten en hel dag med skikkelige utfordringer - og skikkelig gøy!!

Et uendelig antall U-svinger med innebygde fallgruber, 300 meter rett ned utenfor, sinnsyke jeep- og lastebilsjåfører i begge retninger - det skjerper sansene!

Den som ikke blir en vesentlig bedre gruskjører etter denne turen er det ikke håp for 😀 

Veiarbeid, veiarbeid, veiarbeid....

Selv om det er veiarbeid overalt er behovet enormt og endeløst. 

Fjellene her nå er jo bare løsmasser og det blir mye ras og skader.

En ny regnskur la litt demper på humøret midt på dagen. Det var såpass at vi tok på regntøy, men heldigvis ga det seg fort. 

Oppe på de 6-7000 meter høye toppene rundt oss kunne vi se at det snødde som bare fy. 

Om kvelden er vi dødsslitne etter en lang dag, men vi har sett og opplevd mye flott!

Noen høydepunkter:

- De flotte kjegleformede steinformasjonene nede langs elva i Spiti Valley.

- Chicham Bridge, Asias høyest beliggende bro på 4100 moh. Du skal ikke være alt for høydesvak når du kjører over den broa og ser ned i juvet...

- Kryssingen over en delvis sammenrast bro over elva

Sjefsguide Arild tok en sjefsavgjørelse og ignorerte glatt skiltet som klart og tydelig varslet omkjøring.  

Det gjorde at vi fikk en morsom og temmelig vrien kryssing over en ganske sliten bro over elva, for på den andre siden var det sperret med en grushaug og en traktorgraver.

De første som prøvde seg fikk seg en skikkelig test på gruskunnskapene og balansen, de som kom etter fikk det litt lettere fordi våre eminente indiske hjelpere ryddet og ordnet litt for å få tullingene fram.

Kryssing på brorester

Vi tok av mot Chandratal-dalen på en vei som om mulig var enda verre (morsommere 😉) enn de tidligere på dagen.

Hvordan de klarer å kjøre vanlige personbiler inn hit fremstår som litt av et mysterium. 

Planen var å ha deilig medbragt lapskauslunsj litt borti veien der, men følgebilen kom aldri.

Etterhvert fikk vi høre at to lastebiler hadde smadret hverandre oppe i veien og sperret trafikken. Så da lot vi DEM styre med det og dro bare videre og ankom teltleiren i Chandratal ganske tidlig.

Teltleiren i Chandratal

Igjen hadde de norske guidene moret seg med å skremme oss med at vi skulle ligge i 2-mannstelt osv osv, og igjen var selvfølgelig sannheten at det er GLAMPING så det holder.

Soverommet i teltet, bad bak

Vi tok en liten sving opp til den hellige Chandratalsjøen før middag.
Vi var ikke alene der for å si det slik, en mengde indere vandret henførte langs bredden.

Det er strengt forbudt å bade i sjøen og ryktene vil ha det til at forbudet ble innført etter at sjefen for firmaet vi reiser med, Knut de Presno, kastet seg splitter naken ut i sjøen for noen år siden 😀 

Derfor er det nå en populær øvelse for inderne å gjøre armhevinger ved bredden for å kunne dyppe fjeset i den hellige sjøen uten å tilsmusse den (ytterligere).

Gaute kunne ikke være noe dårligere, selvfølgelig!

Gaute fukter fjeset uten å grise til sjøen med kroppen sin

Når sola forsvant ble det umiddelbart ganske kaldt, vi er tross alt på 4400 moh, så det var nydelig å kunne trekke inn i et varmetelt med vedfyring....

Varmetelt

Den eneste sorgen i dag var at vi ikke fikk se en eneste snøleopard, dette bør  Indian Adventures fikse til neste gang!

Snøleopard,  rappet fra bilde på hotellet i Kaza