Kurdistan, politikontroller, kvinnesak og ville bjørner

 Se filmen her: TGT 2024 - Episode 5

I do! Nesten overalt etterlater vi bagasje på syklene over natt - opplever aldri noe tull.

Etter å ha "flyktet" fra Georgia går turen videre sørover i Tyrkia.

Erik klarte på mirakuløst vis å få ordnet papirene sine på den iranske ambassaden i Yerevan på under et døgn og bega seg oppover igjen.
Hvis armenerne og tyrkerne ikke hatet hverandre så skrekkelig hadde han kunne entret Tyrkia fra Armenia et sted. Men det finnes ingen grenseoverganger mellom disse to landene, så han må ut via Georgia igjen.
Uansett finner han et mye mer egnet sted å passere grensa mellom Georgia og Tyrkia enn Gaute og meg, så allerede samme kveld møtes trekløveret igjen i byen Kars.

På vei mot neste by, Dogubeyazit, leder Google oss innom Balik Gölü, Baliksjøen.
Det ble en artig rute oppe i høye fjell på veier som bare ble smalere og smalere og endte i et temmelig røft traktorspor i bratte bakker ned til sjøen.

Nede ved bredden støtte vi på en gjeng gjetere som holdt til der med alle sauene sine. De lurte fælt på hva i alle dager VI gjorde der!?
Erik forsøkte å få dem til å spille inn en bursdagshilsen til kona Erna, slik han har gjort med alle nasjonaliteter og språk vi har truffet på så langt.
JEG tror det de sa var "Leve Kurdistan", men er ikke sikker :-)

På vei ned til Baliksjøen

"Leve Kurdistan!"

Noen kilometer unna på de grove grusveiene langs vannet stod en kar og fallbød fisk, han hadde effektivt sperret veien med pickupen sin..
Jeg tror han trodde i fullt alvor at vi tre motorsyklistene var potensielle kjøpere av fisk :-)
Etter forsøket med 10 kg druer i bagasjen fristet det ikke å forsøke med fersk fisk i 35 varmegrader, så vi manøvrerte oss høflig utenom.

SÅ stor var den som glapp!
Fiskeskrøner ved Balik Gölü

Mount Aragats

På vei inn mot Dogubeyazit ser vi Mount Aragats med snø på toppen, der over grensa borte i Armenia. 

Oppå der skal Noa etter sigende ha strandet med arken, alle dyra og det hele da flommen begynte å gi seg.
Det må ha vært en aller helvetes flom, for toppen ligger på 5137 moh.




Dogubeyazit blir besøkt av en mengde folk som vil gå i fjellene i dette ganske ville fjellområdet.
Det påvirker priser, tilbud og etterspørsel ganske kraftig og vi får turens dårligste hotellrom; Dyrt (etter forholdene), uten AC, utsikt kun til en smal sjakt mellom husene og dusj som oversvømmer hele badet. 

Stedet skiller seg også ut fra andre byer vi har vært i, det minner meg om opplevelsene i Marokko for 40 år siden. Tiggere, trangt, skittent og lurvete. Men også fascinerende; blide folk og et yrende gateliv.
Små sjapper hele veien, hvorav minst halvparten (?) selger mobiler og tilbehør.
Folk (les menn) sitter langs alle fortau og drikker te, eller spiser grillet kjøtt fra de mange utsalgsstedene opp igjennom gata. Røyken ligger tett.
De eneste kvinnene vi ser er de som går gjennom gatene sammen med unger og/eller menn, de sitter ikke ned på de ultralave krakkene.

Morra-te i Dogubeyazit

.

Vedfyrt tekoker på markedet

Standard tekoker som ALLE hotellene har

Kjøttutsalg

"Ta bilde av oss, ta bilde av oss", fniser jentene.
De er frie og glade - foreløpig....

Kom, sitt - og drikk te med oss!

Nå er vi dypt inne i Kurdistan - det området kurderne ønsker å ha kontroll over.
Og som de har forsøkt å få kontroll over, også med voldelige midler som har blitt slått minst like voldsomt tilbake.
Tyrkiske myndigheter og PKK  har utkjempet mange kamper siden tidlig 70-tallet og helt opp til våre dager. 

DET, samt at vi nå er i et geopolitisk en smule ustabilt hjørne med grenser til Iran, Irak og Syria gir seg utslag i et enormt politi- og militæroppbud.

Tyrkerne river seg i håret: PKK, flyktninger, smuglere og landkonflikter...

Vi fascineres og skremmes litt i starten av de mange politi- og militærkontrollene langs veien; Pass, førerkort, hvor kommer du fra, hvor skal du.... men etter hvert blir de bare irriterende gjentakelser og en sann plage i den sterke varmen.

Ofte vinkes vi raskt forbi som de åpenbare turistene vi er.
Men jeg lurer jo litt på hvordan det påvirker de som bor her å være under så heftig kontroll.
Kurderne er stolte folk og identifiserer seg ikke som tyrkere - "Leve Kurdistan".
Men for å få utdannelse og komme seg noen vei er de nødt til å snakke tyrkisk og forholde seg til det tyrkiske samfunnet.

Van er en mer "normal" by ved den enorme Van Gölü, Vansjøen.
Erik og jeg sporer opp det eneste (?) serveringsstedet i byen som selger øl, en riktig fin terrasse i 3 etasje.
Gaute jobber, kommer etter og får tilsendt en forklaring på hvor han skal gå.
Han går litt feil og braser inn et sted der en gjeng sitter og røyker jazztobakk og spiller kort.
Alle blir like forskrekket inntil de får sendt ham ut og i riktig retning.
Det foregår nok en del bak lukkede dører, ja...

Tørking av paprika

Vi får også en første leksjon i at det nok ikke står så veldig bra til med likestilling og kjønnsroller her i Tyrkia heller - ref forrige innlegg fra Georgia.

Gaute står i kø ved disken og henvender seg til en dame som sitter alene ved et bord og spør om hva som er verdt å se i denne byen. I løpet av millisekunder blir han avskåret av en hyggelig mann som eskorterer ham tilbake til bordet vårt og tilbringer den neste halvtimen med en utførlig utgreiing om severdigheter nær og fjern.
Vi stussa litt på dette, men skulle oppleve det samme seinere også, andre steder. Erik henvendte seg ved en anledning til to damer som satt ved et bord og snakket nederlandsk.
Sjefen over sjefen i restauranten så hva som var i ferd med å skje på ett av sine mange overvåkingskameraer og utkalte moralpolitistyrkene sine umiddelbart.
Her ble Erik fysisk vist bort og nærmest truet med utkastelse - det er simpelthen ikke LOV å snakke med kvinner!!!
Det hjalp ikke at både Erik og damene viste til at de var landsmenn og at alt var i orden - han hadde å komme seg vekk!
Det er første og eneste gangen på turen jeg har sett Erik sint...

På tur vestover passerer vi Nemrut Dagi - et stort meteorkrater.
Stedet er ved siden av det dype krateret også berømt for sine gamle statuer fra lenge før vår tidsregning. De markerer et gravsted og tempel høyt oppe på en av toppene rundt krateret - godt utenfor rekkevidde for gamle menn i motorsykkelantrekk!! Så jeg har lånt et bilde for anledningen:

Statuene ved Nemrut Dagi
Bilde: Bernard Gagnon, CC BY-SA 3.0 <https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0>, via Wikimedia Commons

For oss var nok det mest spektakulære selve veien inn i krateret - 20 smale og svingete kilometre innover i fjellet der ca 15 av dem er brosteinslagt. Her snakker vi vedlikehold!

Bjørn!

I bunnen av krateret møter vi noen av de få ville dyrene vi har sett på turen, bjørner!
Spektakulært, men hvor ville de egentlig er er jeg mer usikker på.
Jeg tror de var mer interessert i kjeks og snop enn i ferskt turistkjøtt.

Utsikt over krateret Nemrut Dagi

Adskillig villere er de gutta som stopper oss litt seinere - minst 8-10 mann (og en blid dame) som flagger oss ned.
De er en salig miks av trafikkpoliti, Jandarma (den halvmilitære politiet) og folk fra hæren.
De står midt i veien og veiver og vinker og retter maskinpistoler mot oss i det vi kommer ned et dalføre og ned mot en kontrollpost.
Det er litt skummelt egentlig og vi lurer jo fælt på hva det er som skjer. Ingen av dem snakker et ord engelsk, men det blir nå klart etter hvert at vi har kjørt for fort. (Vi VET jo selvfølgelig at vi har kjørt for fort - det gjør jo absolutt alle. Fartsgrensene her er i beste fall veiledende)
De hevder å ha tatt oss i radar, men fremlegger ikke noen helst dokumentasjon. 
Etter en uendelig lang akkedering forsvinner de mest stridbare og våpenstrittende av dem og vi sitter igjen med en enslig trafikkpolitikonstabel som printer og skriver og snakker i walkietalkie i en evig runddans.

Mobilt bøteleggingskontor

Omsider får vi en lapp i hånda og så forsvinner han brått og vi står igjen, litt matte i solsteika.
Alle har fått samme boten på 1602(!) tyrkiske Lira - ca 450 kroner.
At vi må betale på et tidspunkt er det ikke noen tvil om, de har full kontroll.
På en tidligere politikontrollpost peker politimannen på tablet'en sin og spør om det er jeg som er "Marius Bjelland" - antakeligvis ut fra nummerskiltet på sykkelen....

På vei til Batman (jepp, spenstig navn) ser vi saltutvinning fra oppkommer i fjellet langs veien.
I følge hotelldamen vår kan dette "organiske" saltet kurere blant annet demens - "Spiser du salt husker du alt" er slagordet her.

Salt til salgs langs veien

Utvinning av salt, vann ledes inn i bassenger
som lukkes og vannet fordamper

Resepsjonsdamene på hotellet i Batman, de var villig med på photo shoot :-)

Vi opplever at dagene kanskje ikke inneholder de STORE høydepunktene på denne delen av turen.
Men hver dag har sine mikroopplevelser; vakre steder, fine møter med folk, flotte kjøreopplevelser. 
Det skal ikke stikkes under en stol at vi føler det blir mye kjøring, så vi bestemmer oss for en ekstra hviledag i Mardin.

Dette er også et viktig punkt for gjengen, for det er her Erik har bestilt service og nye dekk til sykkelen sin og det er her våre veier endelig skilles - vi kjører mot vest og han mot øst og 6 uker i Iran.

Rett i turistfella

Erik tilbringer det meste av "hviledagen" med å få gjennomført verkstedbesøket og å få tak i euro i kontanter til sitt Iran-besøk.
Våre betalingskort funker ikke der.
Han blir litt svett når han oppdager at bankene i Mardin har like lite kontanter og valuta som en vanlig norsk bankfilial - helt til han blir tipset om å gå til en av gullselgerne som det er mange av her.
Og DER er det cash, i bøtter og spann :-)
8% vekslingsgebyr, men han får pengene.
Jeg tror det må være et under, eller en grov svikt hos Mastercard at de ikke sperrer kortet hans etter et "gullkjøp" på 2500 euro, og deretter ytterligere uttak av maksbeløp i 8-10 minibanker da han oppdager at han må betale verkstedsbesøket cash!
Dette er vel OPPSKRIFTEN på et stjålet kort?

Vi to andre nyter gamlebyen i Mardin som er et nettverk av små, trange gater høyt oppe i en åsside - riktig pittoresk.
Vi har utsyn over uendelige sletter i alle retninger og særlig kveldslyset er veldig vakkert oppi her.

Utsikten fra gamlebyen i Mardin

Skulle ha nytt det enda mer om jeg ikke hadde vært så plaget med renneræv... Det MÅTTE jo komme!

Vi har en hyggelig middag med Erik før våre veier igjen skilles, denne gangen for godt på denne turen.
Litt emosjonelt blir det jo, jeg tror det lurer en tåre i øyekroken på noen og enhver...
Vi ønsker ham alt godt for den lange reisen han begir ut på og VI fortsetter vestover.  

Bonusbilder:

Erik gjeter sauer ved Baliki Gölü

ALLTID gode frokoster i Tyrkia!

Pide, Tyrkias svar på pizza

Borgen over Dogubeyaz

De bygger ENORMT mye i Tyrkia! Og ikke alt er like vakkert....

Gaute jobber og har møter...

...og møter...

...og møter...

...og møter...

...og møter
Misunner ham ikke jobben hans :-)

To Mordor and back

Se filmen her: TGT 2024 - Episode 4

På snørra i gørra - igjen

I skrivende stund er vi tilbake i Tyrkia.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle skrive noe slikt, men det føles som å komme hjem!
Georgia var en MEGET spesiell opplevelse.....

Mens vi enda var bestiser...

Vi kom oss helskinnet ut av Batumi og la i vei mot Sarumi. Google maps hadde noen artige krokveier i ermet og vi fikk kjent litt på både mestringsfølelse og tryningsfølelse alle mann. At Gaute med sin dusteutleiesykkel med automatgear og blankslitte dekk kom seg (nesten) helskinnet igjennom er et under...

Vi ankom det ganske så fine Hotell Sarumi etter et aldri så lite gjørmebad og det var kanskje ikke så rart at hotelldamen (og -eieren viste det seg) så litt rart på oss og ba om at vi parkerte litt lengre unna inngangen :-)

Etter å ha fått banket og skrapt av oss det verste og fått oss en dusj var vi klare for middag.
Ute ved bassenget var en stor gjeng i gang med en 52-års bursdag. Etter "litt" vin etc ble de ganske vennskapelige og dro oss med inn i feiringen.
Damene danset litt for seg selv i en ring i sine fine middagskjoler og høyhælte sko og gutta drakk.

Forbrødringen var komplett - helt til Gaute foreslo et gruppebilde ved bassenget med drone.
Jeg tok runden og forsøkte å få alle til å komme fram til bassengkanten.

DET skulle jeg ikke ha gjort..... Det å SNAKKE til damene er nemlig SVÆRT tabu!!
Stemningen var plutselig snudd helt på hodet og jeg forstod ikke hvor grovt jeg hadde syndet før den årvåkne hotelldamen kom og geleidet oss vekk og i sikkerhet mens hun (antakelig) forklarte den nå ganske så hissige bestevennen vår at vi var dumme turister som ikke visste bedre - please, ikke drep dem!
Det var en rar og faktisk litt skremmende opplevelse......

Hotelldamen hvisket; " They are from the village" som en forklaring...

I sikkerhet sammen med kveldens artister og hotellbestyrelsen

Mye morsommere var det med alle ungene fra et folkedanskompani som var på hotellet.
De så på landskamp Georgia - Tsjekkia på storskjerm og lagde så mye halloi at jeg nesten ble litt interessert selv et lite øyeblikk, men bare et lite øyeblikk....

Dagen etter fortsatte vi østover i Georgia, mot Telawi som ligger i hjertet av vinområdene i Georgia - Kakheti.

Trafikken er sinnssyk og man må passe på som en smed 100% av tiden.
Folk vil passere deg på alle kanter i utrolig fart. Å legge seg bak deg når de skal skifte fil er utenkelig, de tyner seg forbi for så å krysse over foran deg i siste øyeblikk - helst litt etter der veien tar av.

Oppstår det en kø vil alle forsøke å komme og fremover på alle måter. Vi så f.eks hvordan det kom en ambulanse for fulle sirener og bak hang en hale av 10-15 biler i kjølvannet.
Mange har hjemmelagde politi-blålys i grillen, men folk respekterer jo hverken ambulanse, politi eller brannbiler, så det er vel ganske fånyttes.

Der vi på bensinstasjonene i Tyrkia ble budt på te/cay blir vi her nærmest behandlet som gammel fisk - fyll tanken og stikk!
Stort sett alle vi møter på har fått installert omvendt smilebøyle, geipen henger og smilet når (eventuelt) aldri over overleppa.
Er det slik man blir av å leve i en ex sovjetstat?

Kontrastene er enorme, fra blandet velstand i byene til den usleste fattigdom på bygda utenfor. 
Det bygges som ville helvete overalt, samtidig som  forfallet er enormt både i by og land.
Mer eller mindre sammenraste hus, bilvrak, rustent anleggsustyr....
Og samtidig har de "Rusken-aksjoner", plukker søppel langs veien og holder det fint, sånn sett.

Husene i de små landsbyene vi kommer gjennom er triste greier, bygd av upussede/umalte betongelementer.

Og stadig vekk ser man disse underlige opphopningene av ekstremt kostbare biler. Et sted teller jeg 12 svarte blankpolerte Mercedes Geländewagen utenfor et hus, ispedd noen raske sportsbiler.
Man gjør seg jo noen tanker...

Veivedlikehold her er også litt spesielt - det er ikke helt slik vi er vant til - at de freser asfalten og legger på ny.
De GRAVER heller opp hele veien, og nåde den som ikke har maskineri til å forsere disse kilometerlange strekkene...

Hotellresepsjonen med en kvevri krukke. 
Kjøpte med EN flaske, har ikke plass til mer på mc'en

Vi tar inn på et hotell i Telawi og får smake den berømte KVEVRI vinen. Det er vin som er laget i store leirkrukker. De fyller krukkene opp med most, stein og stilker og graver dem ned i et halvt år. Resultatet er en veldig aromatisk og herlig vin - den skal jeg forske mer på når jeg kommer hjem!

På veien kommer vi innom dette berømte stedet der to elver møtes og der forskjeller i sammensetning og temperatur gjør at de ikke samles før etter flere kilometer - fascinerende!

Familietreff i Tblisi

Moder Georgia våker over Tblisi.
Et sverd i den ene hånden mot
fiender, et beger vin i den andre
til venner

Vi drar tilbake mot Tblisi og med den sedvanlige fare for liv og helse kommer vi oss inn til gamlebyen.
Man blir utrolig sliten av å være på alerten HELE tiden!

Hotellet vi hadde sett oss ut var FULLT, det er første gangen vi har opplevd på turen.
Men det er kanskje ikke så rart - det er fylt opp med nordmenn på en gruppereise, deriblant Gautes kusine Gunnhild og mannen Ulf. 

Vi måtte jo nesten slå av en prat når man støter på landsmenn ute i verden, så vi tar frokost på deres hotell. 

Gamlebyen i Tblisi var koselig og full av liv

Vi vandret opp på åsen der Mor Georgia har stått i ulike utførelser siden 1958 - kanskje det mest turistiske vi har gjort på hele turen - og fikk et flott utsyn over byen.

Et inntrykk fra Tblisi:

Klare meldinger i Tblisi

Dagen etter vender vi nesa mot Armenia som er ytterpunktet på reisen.

Vi kjører i regnet gjennom et ganske så tørt landskap mot grensa, det mest interessante er egentlig den utrolige konsentrasjonen av biler uten front eller hekk, bilvrak og bilverksteder.

Og atter en gang - en ny og grenseløs opplevelse!
Gaute kommer med sin idiotiske leiesykkel fra Istanbul og sine tyrkiske papirer.
Ikke SJANS for at han kommer inn, nei! Han blir sendt tilbake til den nærmeste byen for å få oversatt papirene hos en Notarius Publicus (?)
Det er 4 mil dit og kontoret stenger om 10 minutter.

Vi gir opp!

Erik får reise alene til Yerevan i Armenia og få det stempelet han trenger på sitt visa til Iran på den iranske ambassaden der mens jeg og Gaute drar tilbake med retning Tyrkia.
Det er ikke fritt for at det er et ganske emosjonelt øyeblikk å plutselig skulle skille lag på denne måten.

Erik har vært et fantastisk reisefølge hele veien og jeg er bekymret for at han skal være på egen hånd i nytt og ukjent land. Vi klemmer hverandre og tar farvel.

Men tristessen går snart over i irritasjon; Jeg er jo sjekket ut av Georgia og ikke f... om jeg får bare snu og komme tilbake, nei!
Jeg må reise over til Armenia og gå igjennom hele kverna der også, både immigrasjon og emigrasjon.
Jeg har besluttet å ikke gå i alle detaljer, må bare si at der er SÅ deilig å komme fra et land der det finnes fungerende systemer.
Her er det håndskrevne lapper, printing av dokumenter, scanning og utskrift av de samme dokumentene, betaling for å komme inn og ut med mc, og en endeløs, nitid gransking av av alle dokumenter omattat og omattatt......
Tilbringer ca 20 sekunder i Armenia, akkurat den tiden det tar å komme rundt rundkjøringen etter grensa og tilbake. Jeg kjører nesten over et par forsikringsselgere som løper i veien og roper og bærer seg. I den sinnsstemningen jeg er nå tror jeg at jeg hadde latt det stå til, gitt!

Tilbake i Georgia møter jeg Gaute og vi setter raskeste kurs mot Tyrkia - nå vil vi ut av dette eländet!

Vi kjører gjennom et veldig vakkert område, høyt oppe i fjellet - litt sånn Hardangervidda.

Og på 2200 moh., ikke så langt  fra grensa finner vi Family Corner, et lite familiedrevet hotell og cafe - veldig rustikt.
Folka her viser seg å være veldig hyggelige, men det kan vi forklare med at de egentlig er armenske kurdere.

Family Corner

Storkereir overalt

Far i huset på Family Corner

En siste grensepassering med det sedvanlige hodeløse styret (bare såvidt Gaute får lov til å ta vraket tilbake til hjemlandet) - og vi er "hjemme" i Tyrkia igjen - der denne historien startet.

Jeg forstår at Erika Fatland, som har skrevet noen utrolig interessante bøker om Russland og alle randstatene (Sovjetistan og Grensen), regner Georgia som et av verdens beste land å besøke.

Sorry, Erika, der må vi bare bli enige om å være VELDIG uenige - jeg skal aldri sette mine bein der igjen!

Georgia (is not) on my mind - fritt etter Ray Charles

Bonusbilder:

Tblisi by nighr

Tildels skumle veier

Ville dyr!

Salg langs veien

Løkplukkersker

Borgen over Gori - Stalins fødeby
Veldig forglemmelig....

"The Road of Death" og andre koseturer

 Se filmen her: TGT 2024 - Episode 3

Det tyrkiske politiet kødder man ikke med!

Turen fortsetter gjennom Tyrkia. Jeg skal ikke kjede deg med flere svulstige veibeskrivelser, men det er utrolig flott, dette landskapet og Erdogan-veiene.

Etter et opphold i Erzincan - der vi får gratis middag bare fordi vi er mc-turister - kommer vi til Bayburt der et nytt høydepunkt på turen venter - "The Road of Death" - vei D915 mellom Bayburt og Of ved kysten.

D915 © Erkan Yure/Facebook

Jeg har sett mange videoer på nett av dette grusstrekket som på sitt høyeste går over Gecidi pass på 2400 moh. og har av en eller annen grunn gledet meg veldig til å kjøre der selv.

Blir litt skeptisk når vi nærmer oss og ser at fjellet er innhyllet i tåke.
Jo høyere vi kommer dess kaldere blir det og i det grusveien begynner er vi fullstendig innhyllet i fuktig tåke som legger seg på visiret. 12 grader.
Sikten er max 20-30 meter - etter det forsvinner han foran fullstendig ute av syne..

Vi snegler oss frem, veiene er veldig smale, våte og stedvis i dårlig forfatning. Plutselig går det utforbakke på andre siden - se bildet over (som jeg har rappet fra en som var der en dag man kunne se noe)
38 hårnålssvinger av den VIRKELIG krappe og bratte sorten!
Helt ned i krabbetempo, jobbe med balansen og vri 300 kg mc og bagasje rundt disse svingene. Igjen går tankene til MC Adventure Tours på Hedmarken der jeg har forberedt meg på gruskjøring. Uten den basistreningen der hadde jeg vært i store problemer nå.
Men ikke i så store problemer som de to irakerne som kommer kjørende mot oss i en liten, lav Hyundai. Vi klarte å overtale dem til å snu - de ville ha havnet i deep shit oppi der!
Sånn i etterkant tror jeg at jeg skal være J... glad for at jeg ikke kunne se noe utenfor veien. Hva var det jeg tenkte på - jeg med min høydeskrekk???
Jeg er søkkvåt til skinnet og det aller meste kommer innenfra - det er pur angstsvette!

Vi får oss en liten pause på en kaffesjappe oppe i fjellet der, et sted som er blitt berømt på nettet.

Kaffestopp

Ikke så lett å overse kaffesjappa
med dette flagget over veiebn

Oppkvikket, oppvarmet og oppløftet av lovnaden at vi nå var snart nede fortsetter vi. 

Det var selvfølgelig ikke sant, men det verste var overstått.

Et bittelite inntrykk her - det ser jo helt udramatisk ut, men jeg lover at det var skummelt! :-)
Fyldigere dekning i filmen til høsten.

Omsider letter tåka litt også og vi kan se litt mer på vei ned mot byen Of, endepunktet nede ved Svartehavet. Et skikkelig alpelandskap åpenbarer seg på vei ned. Små landsbyer klamrer seg fast høyt oppe i fjellsidene. Her hadde "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu" hatt mye å hente.

Som en siste hilsen fra fjellet HØLJER det ned det siste strekket mot havet - men så skinner sola opp.

Of er ikke så langt fra Sarpi, grensa mot Georgia.

Vi overnatter, rommet har ikke AC så vi setter dører og vinduer på vid gap - uvitende om at vi har et sånt moske-høyttalerstativ rett utenfor....

NESTEN gjennom

Neste morgen er det grensekryssing til Georgia.
Før grensa står trailerne i kø, km etter km etter km... Det må være en fæl jobb å være trailersjåfør.

Tyrkerne smiler oss gjennom og bortsett fra en ufattelig ineffektivitet på georgisk side går det ganske greit for meg og Erik.
Det går jo noen timer, men ikke verre enn forventet. Vi gjør slik vi lærte inn til Tyrkia og kjører fram til starten av køen.
Her er folk IKKE like glade for det og vi får mye grov kjeft fra de vi passerer - omattat og omattat. Det skal bli et lite frempek til trafikkulturen i Georgia...

Gaute blir straffet med å bli sendt bakover i køen og vi må vente en god stund før han kommer seg gjennom.
Og det skal bli verre, for på georgisk side nekter de plent å slippe ham inn med utleiesykkelen! 

Tyske syklister...

Masse styr, men Gaute får kontakt med utleiefirmaet og får klarlagt HVILKET av de utallige dokumentene de har sendt med ham som er det riktige. Omsider gidder de georgiske grensevaktene å kaste et ekstra blikk (med Google Lens og oversetter 😀) på papirene hans og vi kommer oss gjennom, puh!

Vi prater litt med en gruppe tyskere som tråkker seg på vei mot Georgia. De sykler og tar seg en jobb innimellom for å finansiere turen. De som har holdt på lengst startet fra Hamburg for over et år siden!
Med seg i en tilhenger har de sin kjære hund.
En snål tilværelse, den er ikke for alle!

...med hunden på slep

Obligatorisk mc-forsikring må kjøpes på grensa. Det er et utall sjapper som selger slikt, veksler penger etc. Det foregår ganske ryddig og de tar ikke noen upris - selv om det er dustete.

Jeg ER jo forsikret, men vi er utenfor Green Card-samarbeidet, og da hjelper det ikke....

Vi kjører inn til Batumi og får en første kjennskap til den fullstendig  VANVITTIGE georgiske kjørestilen.
Dette er det verste vi har opplevd så langt! Vi trodde vi hadde sett det meste i Istanbul - men der kjører de som kjøreskoleelever i forhold til georgierne.

Hadde if.no visst hva som foregår her hadde de nok ikke gitt meg kaskoforsikring for Georgia, nei!  Vi ser kræsja og ramponerte biler overalt.
Det er den skjære galskap, det er INGEN som følger noen som helst slags regler - her er det hver mann for seg selv.
Det myldrer av biler - ingen scootere - og merkverdig mange ekstremt dyre saker; Lamborghini, Maserati, Jaguar, BMW, Mercedes - sportsbiler og svære SUV'er.
Her det mange som har mye penger!

Vi må bare være ultra-defensive for at det ikke skal skje noe med oss.

Batumi er også en helt forunderlig by, men de mest ekstreme byggene. Litt a la Dubai, bare enda mer spinnvilt. Høyt, smalt, vridd, kunstnerisk, kitchy.

Batumi by night

Batumi:

Kontrasten fra det religiøse, dydige og rolige Tyrkia er enorm!
For tyrkerne må et sted som dette være det legemliggjorte Sodoma og Gomorrah - her er det full rulle. Overalt er det barer og restauranter og innimellom mindre stands der noen driftige har stilt opp 4-5 kjøleskap med mere øl, vin og sprit. Musikken gjaller som om det er en kamp om å overdøve naboen.
Jeg undres hva de tenker, de tre burkakledde som vandrer igjennom dette her anført av en skjeggete kar. Fryder de seg egentlig, der inne i teltene sine?

Vi gruer oss i alle fall til å kjøre ut av byen i morgen....