To Mordor and back

Se filmen her: TGT 2024 - Episode 4

På snørra i gørra - igjen

I skrivende stund er vi tilbake i Tyrkia.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle skrive noe slikt, men det føles som å komme hjem!
Georgia var en MEGET spesiell opplevelse.....

Mens vi enda var bestiser...

Vi kom oss helskinnet ut av Batumi og la i vei mot Sarumi. Google maps hadde noen artige krokveier i ermet og vi fikk kjent litt på både mestringsfølelse og tryningsfølelse alle mann. At Gaute med sin dusteutleiesykkel med automatgear og blankslitte dekk kom seg (nesten) helskinnet igjennom er et under...

Vi ankom det ganske så fine Hotell Sarumi etter et aldri så lite gjørmebad og det var kanskje ikke så rart at hotelldamen (og -eieren viste det seg) så litt rart på oss og ba om at vi parkerte litt lengre unna inngangen :-)

Etter å ha fått banket og skrapt av oss det verste og fått oss en dusj var vi klare for middag.
Ute ved bassenget var en stor gjeng i gang med en 52-års bursdag. Etter "litt" vin etc ble de ganske vennskapelige og dro oss med inn i feiringen.
Damene danset litt for seg selv i en ring i sine fine middagskjoler og høyhælte sko og gutta drakk.

Forbrødringen var komplett - helt til Gaute foreslo et gruppebilde ved bassenget med drone.
Jeg tok runden og forsøkte å få alle til å komme fram til bassengkanten.

DET skulle jeg ikke ha gjort..... Det å SNAKKE til damene er nemlig SVÆRT tabu!!
Stemningen var plutselig snudd helt på hodet og jeg forstod ikke hvor grovt jeg hadde syndet før den årvåkne hotelldamen kom og geleidet oss vekk og i sikkerhet mens hun (antakelig) forklarte den nå ganske så hissige bestevennen vår at vi var dumme turister som ikke visste bedre - please, ikke drep dem!
Det var en rar og faktisk litt skremmende opplevelse......

Hotelldamen hvisket; " They are from the village" som en forklaring...

I sikkerhet sammen med kveldens artister og hotellbestyrelsen

Mye morsommere var det med alle ungene fra et folkedanskompani som var på hotellet.
De så på landskamp Georgia - Tsjekkia på storskjerm og lagde så mye halloi at jeg nesten ble litt interessert selv et lite øyeblikk, men bare et lite øyeblikk....

Dagen etter fortsatte vi østover i Georgia, mot Telawi som ligger i hjertet av vinområdene i Georgia - Kakheti.

Trafikken er sinnssyk og man må passe på som en smed 100% av tiden.
Folk vil passere deg på alle kanter i utrolig fart. Å legge seg bak deg når de skal skifte fil er utenkelig, de tyner seg forbi for så å krysse over foran deg i siste øyeblikk - helst litt etter der veien tar av.

Oppstår det en kø vil alle forsøke å komme og fremover på alle måter. Vi så f.eks hvordan det kom en ambulanse for fulle sirener og bak hang en hale av 10-15 biler i kjølvannet.
Mange har hjemmelagde politi-blålys i grillen, men folk respekterer jo hverken ambulanse, politi eller brannbiler, så det er vel ganske fånyttes.

Der vi på bensinstasjonene i Tyrkia ble budt på te/cay blir vi her nærmest behandlet som gammel fisk - fyll tanken og stikk!
Stort sett alle vi møter på har fått installert omvendt smilebøyle, geipen henger og smilet når (eventuelt) aldri over overleppa.
Er det slik man blir av å leve i en ex sovjetstat?

Kontrastene er enorme, fra blandet velstand i byene til den usleste fattigdom på bygda utenfor. 
Det bygges som ville helvete overalt, samtidig som  forfallet er enormt både i by og land.
Mer eller mindre sammenraste hus, bilvrak, rustent anleggsustyr....
Og samtidig har de "Rusken-aksjoner", plukker søppel langs veien og holder det fint, sånn sett.

Husene i de små landsbyene vi kommer gjennom er triste greier, bygd av upussede/umalte betongelementer.

Og stadig vekk ser man disse underlige opphopningene av ekstremt kostbare biler. Et sted teller jeg 12 svarte blankpolerte Mercedes Geländewagen utenfor et hus, ispedd noen raske sportsbiler.
Man gjør seg jo noen tanker...

Veivedlikehold her er også litt spesielt - det er ikke helt slik vi er vant til - at de freser asfalten og legger på ny.
De GRAVER heller opp hele veien, og nåde den som ikke har maskineri til å forsere disse kilometerlange strekkene...

Hotellresepsjonen med en kvevri krukke. 
Kjøpte med EN flaske, har ikke plass til mer på mc'en

Vi tar inn på et hotell i Telawi og får smake den berømte KVEVRI vinen. Det er vin som er laget i store leirkrukker. De fyller krukkene opp med most, stein og stilker og graver dem ned i et halvt år. Resultatet er en veldig aromatisk og herlig vin - den skal jeg forske mer på når jeg kommer hjem!

På veien kommer vi innom dette berømte stedet der to elver møtes og der forskjeller i sammensetning og temperatur gjør at de ikke samles før etter flere kilometer - fascinerende!

Familietreff i Tblisi

Moder Georgia våker over Tblisi.
Et sverd i den ene hånden mot
fiender, et beger vin i den andre
til venner

Vi drar tilbake mot Tblisi og med den sedvanlige fare for liv og helse kommer vi oss inn til gamlebyen.
Man blir utrolig sliten av å være på alerten HELE tiden!

Hotellet vi hadde sett oss ut var FULLT, det er første gangen vi har opplevd på turen.
Men det er kanskje ikke så rart - det er fylt opp med nordmenn på en gruppereise, deriblant Gautes kusine Gunnhild og mannen Ulf. 

Vi måtte jo nesten slå av en prat når man støter på landsmenn ute i verden, så vi tar frokost på deres hotell. 

Gamlebyen i Tblisi var koselig og full av liv

Vi vandret opp på åsen der Mor Georgia har stått i ulike utførelser siden 1958 - kanskje det mest turistiske vi har gjort på hele turen - og fikk et flott utsyn over byen.

Et inntrykk fra Tblisi:

Klare meldinger i Tblisi

Dagen etter vender vi nesa mot Armenia som er ytterpunktet på reisen.

Vi kjører i regnet gjennom et ganske så tørt landskap mot grensa, det mest interessante er egentlig den utrolige konsentrasjonen av biler uten front eller hekk, bilvrak og bilverksteder.

Og atter en gang - en ny og grenseløs opplevelse!
Gaute kommer med sin idiotiske leiesykkel fra Istanbul og sine tyrkiske papirer.
Ikke SJANS for at han kommer inn, nei! Han blir sendt tilbake til den nærmeste byen for å få oversatt papirene hos en Notarius Publicus (?)
Det er 4 mil dit og kontoret stenger om 10 minutter.

Vi gir opp!

Erik får reise alene til Yerevan i Armenia og få det stempelet han trenger på sitt visa til Iran på den iranske ambassaden der mens jeg og Gaute drar tilbake med retning Tyrkia.
Det er ikke fritt for at det er et ganske emosjonelt øyeblikk å plutselig skulle skille lag på denne måten.

Erik har vært et fantastisk reisefølge hele veien og jeg er bekymret for at han skal være på egen hånd i nytt og ukjent land. Vi klemmer hverandre og tar farvel.

Men tristessen går snart over i irritasjon; Jeg er jo sjekket ut av Georgia og ikke f... om jeg får bare snu og komme tilbake, nei!
Jeg må reise over til Armenia og gå igjennom hele kverna der også, både immigrasjon og emigrasjon.
Jeg har besluttet å ikke gå i alle detaljer, må bare si at der er SÅ deilig å komme fra et land der det finnes fungerende systemer.
Her er det håndskrevne lapper, printing av dokumenter, scanning og utskrift av de samme dokumentene, betaling for å komme inn og ut med mc, og en endeløs, nitid gransking av av alle dokumenter omattat og omattatt......
Tilbringer ca 20 sekunder i Armenia, akkurat den tiden det tar å komme rundt rundkjøringen etter grensa og tilbake. Jeg kjører nesten over et par forsikringsselgere som løper i veien og roper og bærer seg. I den sinnsstemningen jeg er nå tror jeg at jeg hadde latt det stå til, gitt!

Tilbake i Georgia møter jeg Gaute og vi setter raskeste kurs mot Tyrkia - nå vil vi ut av dette eländet!

Vi kjører gjennom et veldig vakkert område, høyt oppe i fjellet - litt sånn Hardangervidda.

Og på 2200 moh., ikke så langt  fra grensa finner vi Family Corner, et lite familiedrevet hotell og cafe - veldig rustikt.
Folka her viser seg å være veldig hyggelige, men det kan vi forklare med at de egentlig er armenske kurdere.

Family Corner

Storkereir overalt

Far i huset på Family Corner

En siste grensepassering med det sedvanlige hodeløse styret (bare såvidt Gaute får lov til å ta vraket tilbake til hjemlandet) - og vi er "hjemme" i Tyrkia igjen - der denne historien startet.

Jeg forstår at Erika Fatland, som har skrevet noen utrolig interessante bøker om Russland og alle randstatene (Sovjetistan og Grensen), regner Georgia som et av verdens beste land å besøke.

Sorry, Erika, der må vi bare bli enige om å være VELDIG uenige - jeg skal aldri sette mine bein der igjen!

Georgia (is not) on my mind - fritt etter Ray Charles

Bonusbilder:

Tblisi by nighr

Tildels skumle veier

Ville dyr!

Salg langs veien

Løkplukkersker

Borgen over Gori - Stalins fødeby
Veldig forglemmelig....

"The Road of Death" og andre koseturer

 Se filmen her: TGT 2024 - Episode 3

Det tyrkiske politiet kødder man ikke med!

Turen fortsetter gjennom Tyrkia. Jeg skal ikke kjede deg med flere svulstige veibeskrivelser, men det er utrolig flott, dette landskapet og Erdogan-veiene.

Etter et opphold i Erzincan - der vi får gratis middag bare fordi vi er mc-turister - kommer vi til Bayburt der et nytt høydepunkt på turen venter - "The Road of Death" - vei D915 mellom Bayburt og Of ved kysten.

D915 © Erkan Yure/Facebook

Jeg har sett mange videoer på nett av dette grusstrekket som på sitt høyeste går over Gecidi pass på 2400 moh. og har av en eller annen grunn gledet meg veldig til å kjøre der selv.

Blir litt skeptisk når vi nærmer oss og ser at fjellet er innhyllet i tåke.
Jo høyere vi kommer dess kaldere blir det og i det grusveien begynner er vi fullstendig innhyllet i fuktig tåke som legger seg på visiret. 12 grader.
Sikten er max 20-30 meter - etter det forsvinner han foran fullstendig ute av syne..

Vi snegler oss frem, veiene er veldig smale, våte og stedvis i dårlig forfatning. Plutselig går det utforbakke på andre siden - se bildet over (som jeg har rappet fra en som var der en dag man kunne se noe)
38 hårnålssvinger av den VIRKELIG krappe og bratte sorten!
Helt ned i krabbetempo, jobbe med balansen og vri 300 kg mc og bagasje rundt disse svingene. Igjen går tankene til MC Adventure Tours på Hedmarken der jeg har forberedt meg på gruskjøring. Uten den basistreningen der hadde jeg vært i store problemer nå.
Men ikke i så store problemer som de to irakerne som kommer kjørende mot oss i en liten, lav Hyundai. Vi klarte å overtale dem til å snu - de ville ha havnet i deep shit oppi der!
Sånn i etterkant tror jeg at jeg skal være J... glad for at jeg ikke kunne se noe utenfor veien. Hva var det jeg tenkte på - jeg med min høydeskrekk???
Jeg er søkkvåt til skinnet og det aller meste kommer innenfra - det er pur angstsvette!

Vi får oss en liten pause på en kaffesjappe oppe i fjellet der, et sted som er blitt berømt på nettet.

Kaffestopp

Ikke så lett å overse kaffesjappa
med dette flagget over veiebn

Oppkvikket, oppvarmet og oppløftet av lovnaden at vi nå var snart nede fortsetter vi. 

Det var selvfølgelig ikke sant, men det verste var overstått.

Et bittelite inntrykk her - det ser jo helt udramatisk ut, men jeg lover at det var skummelt! :-)
Fyldigere dekning i filmen til høsten.

Omsider letter tåka litt også og vi kan se litt mer på vei ned mot byen Of, endepunktet nede ved Svartehavet. Et skikkelig alpelandskap åpenbarer seg på vei ned. Små landsbyer klamrer seg fast høyt oppe i fjellsidene. Her hadde "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu" hatt mye å hente.

Som en siste hilsen fra fjellet HØLJER det ned det siste strekket mot havet - men så skinner sola opp.

Of er ikke så langt fra Sarpi, grensa mot Georgia.

Vi overnatter, rommet har ikke AC så vi setter dører og vinduer på vid gap - uvitende om at vi har et sånt moske-høyttalerstativ rett utenfor....

NESTEN gjennom

Neste morgen er det grensekryssing til Georgia.
Før grensa står trailerne i kø, km etter km etter km... Det må være en fæl jobb å være trailersjåfør.

Tyrkerne smiler oss gjennom og bortsett fra en ufattelig ineffektivitet på georgisk side går det ganske greit for meg og Erik.
Det går jo noen timer, men ikke verre enn forventet. Vi gjør slik vi lærte inn til Tyrkia og kjører fram til starten av køen.
Her er folk IKKE like glade for det og vi får mye grov kjeft fra de vi passerer - omattat og omattat. Det skal bli et lite frempek til trafikkulturen i Georgia...

Gaute blir straffet med å bli sendt bakover i køen og vi må vente en god stund før han kommer seg gjennom.
Og det skal bli verre, for på georgisk side nekter de plent å slippe ham inn med utleiesykkelen! 

Tyske syklister...

Masse styr, men Gaute får kontakt med utleiefirmaet og får klarlagt HVILKET av de utallige dokumentene de har sendt med ham som er det riktige. Omsider gidder de georgiske grensevaktene å kaste et ekstra blikk (med Google Lens og oversetter 😀) på papirene hans og vi kommer oss gjennom, puh!

Vi prater litt med en gruppe tyskere som tråkker seg på vei mot Georgia. De sykler og tar seg en jobb innimellom for å finansiere turen. De som har holdt på lengst startet fra Hamburg for over et år siden!
Med seg i en tilhenger har de sin kjære hund.
En snål tilværelse, den er ikke for alle!

...med hunden på slep

Obligatorisk mc-forsikring må kjøpes på grensa. Det er et utall sjapper som selger slikt, veksler penger etc. Det foregår ganske ryddig og de tar ikke noen upris - selv om det er dustete.

Jeg ER jo forsikret, men vi er utenfor Green Card-samarbeidet, og da hjelper det ikke....

Vi kjører inn til Batumi og får en første kjennskap til den fullstendig  VANVITTIGE georgiske kjørestilen.
Dette er det verste vi har opplevd så langt! Vi trodde vi hadde sett det meste i Istanbul - men der kjører de som kjøreskoleelever i forhold til georgierne.

Hadde if.no visst hva som foregår her hadde de nok ikke gitt meg kaskoforsikring for Georgia, nei!  Vi ser kræsja og ramponerte biler overalt.
Det er den skjære galskap, det er INGEN som følger noen som helst slags regler - her er det hver mann for seg selv.
Det myldrer av biler - ingen scootere - og merkverdig mange ekstremt dyre saker; Lamborghini, Maserati, Jaguar, BMW, Mercedes - sportsbiler og svære SUV'er.
Her det mange som har mye penger!

Vi må bare være ultra-defensive for at det ikke skal skje noe med oss.

Batumi er også en helt forunderlig by, men de mest ekstreme byggene. Litt a la Dubai, bare enda mer spinnvilt. Høyt, smalt, vridd, kunstnerisk, kitchy.

Batumi by night

Batumi:

Kontrasten fra det religiøse, dydige og rolige Tyrkia er enorm!
For tyrkerne må et sted som dette være det legemliggjorte Sodoma og Gomorrah - her er det full rulle. Overalt er det barer og restauranter og innimellom mindre stands der noen driftige har stilt opp 4-5 kjøleskap med mere øl, vin og sprit. Musikken gjaller som om det er en kamp om å overdøve naboen.
Jeg undres hva de tenker, de tre burkakledde som vandrer igjennom dette her anført av en skjeggete kar. Fryder de seg egentlig, der inne i teltene sine?

Vi gruer oss i alle fall til å kjøre ut av byen i morgen....

Tyrkerne imponerer stort!

Se filmen her: TGT 2024 - Episode 2

Den blå moske

Istanbul er en spesiell og flott by - om man overlever innfarten!
Jeg kunne skrevet side opp og side ned om denne byen, men jeg må fatte meg i korthet fordi jeg er så håpløst på etterskudd med bloggingen. 

Det er store kontraster på små avstander her vi bor!
Byen er Fantastisk og Falsk, Flott og Forferdelig, Fattigslig og Fornem, Fager og Frynsete, Finurlig og Forglemmelig....

Og mer Blå Moskè

Man må være pent kledd for å
komme inn i den Blå Moske

Vi tilbragte 2 netter i byen og fikk gjort en solid vandring i sentrale strøk. Vi hadde booket en guidet tur dag 2 og bussen kom og hentet oss i 9-tiden. Da vi hadde kjørt en liten time ble vi satt av omtrent der vi ble plukket opp - sysselsetting på høyt nivå.

Så fikk vi en fin omvisning der vi vandret og fikk med oss mye flott, blant annet Den Blå Moskè, The Grand Bazaar, Hippodromen, utsiden av Hagia Sofia (vi gadd ikke betale de 30€ i skatt som Erdogan plutselig skal ha pr person for å slippe oss inn i 2. etasje(!))
Etterpå krysset vi på egen hånd elva over til andre siden og spiste det en berømt matkjenner her beskriver som den BESTE fiskewrap'en i hele Istanbul.

Artig da å se at fisken var makrell fra Norge :-)

Rikdom og fattigdom side om side

Norsk makrell i Istanbulsk wrap

Vi var også innom Sultan Ahmets grav, han som finansierte mye av moroa vi har sett på.
(Hele området heter faktisk Sultanahmet)
Der ligger han selv, sammen med et skjønnsomt utvalg fruer og et sjokkerende antall barn i kister.
Forklaringen på alle barnekistene var at da sultanen himself døde måtte sønnene slåss innbyrdes om makten og en av dem endte med å kverke ALLE de andre for å kunne overta som sultan.
Tøft liv å være sultansønn den gangen!

Stakkars sultansønner!

Kvelden ble toppet på spektakulært vis med besøk i hammam - tyrkisk bad.
DET er en opplevelse på godt og vondt; Man blir vasket og massert så det knaker i en gammal skrott. Jeg ble fantastisk ren og fresh og hadde bare LITT vondt i ryggen og i høyre kne etter behandlingen, det gikk over på en liten ukes tid.
De gutta legger ingenting i mellom - annet enn skum og hampevott!

Før....

...og etter

Dagen etter måtte vi si farvel til Tone og reise ut til utleiesjappa der Gaute skulle leie mc. Sant å si begynte vi å lure på om det BLE noen sykkel, for det var en noget forvirrende kommunikasjon med selskapet. 

Men vi kom, så og fikk chay (te) mens de balte med papirer og drev og monterte/demonterte det som etter sigende skulle være/bli Gautes mc. 

På et tidspunkt vurderte de også å kjøre Gaute til en slags offisiell instans i byen. Der skulle han få LEST opp et milelangt dokument på engelsk som hadde et eller annet å gjøre med at vi skal forlate landet og inn i Georgia - for å være HELT sikker på at han forstod. Heldigvis ble det ikke noe av og vi kunne omsider komme avgårde.

Suksess - klart for tur!

Og alltid blir vi budt chay - her på bensinstasjon i Sakarya

Vi var overivrige etter å komme ut av det som enkelte av oss omtalte som Mordor, og etter å ha kjempet oss igjennom masse trafikk kom vi oss ut på en motorvei som vi fulgte så lenge at vi følte at NÅ er det trygt å ta av på sideveiene.
Det var jo selvfølgelig bare tull, bare en 5-6 mil fra Istanbul - så nå havnet  vi inn i industriområdene rundt byen.
Men til slutt var vi ute og det hele stilnet litt av. 

Smykkemannen

Vi spiste lunsj nede ved sjøen der en fyr kom og ba oss så pent om å flytte syklene fordi vi hadde parkert der han skulle ha smykke- og kunststanden sin.

Som takk fikk vi hvert vårt armbånd som nå fungerer som lykkeamuletter og team symbol.

Vi er overbevist om at disse armbåndene har sikret oss gode hotellrom hele veien etterpå!
(Selv om Gaute nok vil hevde at hans overtalelsesevner også spiller inn)

TGT sine lykkeamuletter

Hyggelig fruktmann med en
hel kasse med druer og fersken  

Nå finner vi virkelig de små, fine veiene - gjennom små landsbyer, landbruksområder og skoger.
Det er grusomt varmt så vi tar en pause midt på dagen, kjører ned mot en elv der vi ser noen trær som kaster skygge.
Det viser seg fort at det er folk der som jobber i en frukthage like i nærheten.
Først bryr de seg ikke så mye, men så tør de opp.
De kommer med druer og fersken og NØDER oss til å forsyne oss. Og ikke bare for å spise der, men til å ta med!

Før han vet ordet av det har Gaute fått en pose med ca 10 kg druer og fersken i toppboksen sin, det nytter ikke å nekte! Og det går jo selvfølgelig som det må gå på en motorsykkel som humper og rister i 39 graders varme. På kvelden har han en herlig suppe i toppboksen og i baggen. Men utrolig hyggelig var det!

Og dette bare gjentar seg og gjentar seg gjennom turen, tyrkerne er så vennlige, gjestfrie og gavmilde. Vi får etter hvert et utall slike opplevelser, mer om det siden.

Språk er vanskelig, de fleste tyrkere snakker rett og slett ikke engelsk, i alle fall ikke på bygda.
Men vi har glede av Google Translate - i alle fall så lenge vi har internett, og DET er ikke overalt her på landet. Vi har lært oss å laste ned kart i Google Maps for offline bruk!

Om kvelden stopper vi i nærheten av Ankara og takket være lykkeamulettene (og litt Gaute...) får vi et flott hotellrom på Boss Otel (hotell) med tidenes parkering for mc'ene - inne i vestibylen, ved heisen!
Damene som jobbet i restauranten innenfor gikk helt i fistel og ropte og skrek, helt til hotellmannen kom tilbake og beroliget dem. 
Hotellmannen påstod det var fordi de var så redde for oss :-)
Ble bestevenner etterpå.
Blir en morsom scene i filmen, alt er på tape :-)

Tidenes parkering!

Vi fortsetter mot Kappadokya som er et delmål for turen.
PÅ veien kjører vi gjennom den lille landsbyen Everen. Vi blir fascinert av en voldsom musikk og tromming og stopper for å snoke litt - og VIPPS - er vi invitert i bryllup.
Vi blir halt inn til heftig akkompagnement av trommer og fløyter og nødet til å sette oss ned i herreavdelingen. Damene sitter i et tilsvarende telt på andre siden av gårdsplassen.
Vi blir servert mat og drikke og "prater" om løst og fast med de andre gjestene. Vi håndhilser på et utall folk og skjønner etter hvert i alle fall hvem som er brudgom og brudgommens far og bror. Bruden ser vi dessverre ikke noe til - bryllup pågår over flere dager og vi skjønte ikke helt hvor de var i prosessen.
Og det er ikke snakk om å gå før vi har gjort ære på selskapet ved å være med i sirkeldansen - mennene for seg og kvinnene for seg. Det er som å være på film, vi føler nesten at det er VI som blir hovedpersonene!
Varme, flotte mennesker!

Et lite inntrykk i videoen her, mer i filmen :-)

Turen tar oss over en smal landtunge tvers over Tuz Gölu, den store saltsjøen.
Det er stekende hett, den svære innsjøen er 1,5 meter dyp på det dypeste og det utvinnes salt i stor målestokk ved breddene.

Ikke akkurat Hardangervidda....

Erik

Gaute

Rødskjær i vannet

Om kvelden når vi Göreme som er byen sentralt i Kappadokya.
Det er ikke fritt for at det er et litt nedslående førsteinntrykk, med eventbyråer,  hundrevis av ATV'er (firhjulinger), jeeper, barer, restauranter - ekstremt turistifisert!
Men shit - vi er jo turister vi også....

Lykkeamuletten (og Gaute) skaffer oss et flott 3-mannsrom høyt oppe i byen. Det viser seg at ballongferden dagen etter er avlyst pga sterk vind, så vi bestemmer oss for å bli en ekstra dag for å få med oss dette spektakulære synet. 
Området er kjent for sine spektakulære fjellformasjoner og alle hulene der det har bodd mennesker i uminnelige tider. Jeg lar bildene tale for seg:

Göreme by night

De kaller det "Love Valley", ikke vet jeg....

Love Valley

Men (and woman) in black

Dag to står vi opp i otta, halv fem, og klatrer opp på åsryggen over hotellet.
Og vi får med oss det spektakulære synet av 150-200 ballonger som svever opp i soloppgangen med passasjerer under.
Et utrolig vakkert og fascinerende syn!

Se et lite videoklipp her;

Og mere bilder:

Alle vil se.

Alle vil se.

Vi reiser videre gjennom et landskap høyt oppe i fjellene, mellom 1500 og 2000 meter over havet og med veldig mye høyere fjell rundt. Det er enorme sletteområder der det dyrkes korn og veiene er helt sinnssykt bra! 4-feltsveier med god asfalt, og de er ikke redde for vilt bratte bakker og hårnålssvinger i topp og bånn!

Det ene smellvakre tablået etter det andre kommer frem.
Når du tror du har sett det flotteste og villeste dukker det opp noe ENDA flottere rundt neste sving.
Det føles av og til som om man skulle være på en annen planet når man stuper ned i bratte, trange daler og opp igjen. Spesielt i ettermiddagssolen kommer fargene fram i rødt, gult, grønt...

Etter en natt i Malatya når vi turens høydepunkt nummer to - Kemaliye Dark Canyon.
En grusvei som er karvet ut av- og inn i fjellsiden med håndemakt langs elven Eufrat - en 8 km vei så smal og svingete at det tar pusten fra en. Høyt oppe i dalsiden, delvis i tunnel. Her gjelder det å se fram og ikke ned! En feil her så er det over og ut - og ned.
Jeg innrømmer at jeg noen ganger tenker på hva i all verden jeg TENKTE på da jeg planla denne turen, jeg som har sånn høydeskrekk!

Men det går fint og når vi snur og kjører tilbake er den verste skrekken borte og jeg kan nyte tilbaketuren og til og med være litt bajas her og der.

Vi snakket med et ungt tyrkisk mc-par om litt løst og fast og kom inn på dette med de fantastisk gode veiene. Hun bare himlet litt med øynene og "det er Erdogan det"
Men det var ikke av begeistring, det skjønte vi jo fort - det var mer det at det var det ENE gode han hadde fått til.
Minner litt om en annen diktator vi vet om som også fikk fart på økonomien ved hjelp av veibygging og Volkswagen...

Fremme, da er det bare tilbaketuren igjen

Fornøyd og eplekjekk

To støvete herrer

Erik

Kemaliye Tas Yolu og Eufrat nedenfor

Og noen helt useriøse er bare på hurratur...

Neste gang dreier det seg om "The Road Of Death" mellom Bayburt og Of - følg med!

Bonusbilder:

Tyrkerne elsker melon og dyrker masse av det

Kaffebrygging i det fri

Hyggelig kafevert som forsynte oss
med digg fra egen hage

Det var fritt frem å kjøre rundt i terrenget

Og noen skal bare ta en selfie....