The great Bangkok scam!

Mannen hvis eneste oppgave er å lage
omelett eller eggerøre porsjonsvis 

Startet dagen med en forsiktig frokost. La meg sjekke notatene....

Jepp, nettopp - nesten ubetydelig: 

- Samosa med peppermyntesaus

- Svinekjøtt i paprika med svart pepper

- Stekte risnudler

- Naan brød

- Sushi

- Nudelsuppe med mel-, kjøtt- og fiskeboller

- French toast og pannekaker med maple syrup

. Youghurt med friske bær

- Kaffe og juice

Lenger kom jeg dessverre ikke før magen rett og slett sa stopp...synd! Var jo bare halvveis i den sinnssyke frokostbuffeten Hotel Ramada disker opp med!

Fersk frukt i mengder....

Her finnes en endeløs rekke med varmretter, frukt, grønnsaker, søtsaker. De HAR de obligatoriske pølsene og baconet, men der stopper også likheten. Her får man alt man kan begjære fra det asiatiske kjøkken, helt fantastisk! 

Vi startet dagen med å lete opp museet der de oppbevarer de kongelige båtene.

Kongens båter, sikkert ikke hver dag disse er på sjøen...

Det var lettere sagt enn gjort! Men igjen opplevde vi det morsomme fenomenet at alle skjønte hvor vi var på vei og vinket og geberdet oss videre. Vi fant det til slutt - stengt. Men vi fikk nå et glimt av båtene og det var kanskje greit nok. Det som var mye bedre var at det viste seg at museet lå inne i det som kalles Thanburi Khlongs, Bangkoks svar på de flytende markeder (se gårsdagen)

Trange gangveier går langs smale kanaler, til dels overdekket med trær. Plutselig er det helt stille og storbyen føles langt unna. Bebyggelsen varierer fra den reine slummen med søppel i tjukke lag til mer eksklusive villaer. Innimellom er det små hole-in-the-wall serveringssteder. Folk oppholder seg på terrassene sine og lager mat eller vasker klær, noen tar siesta. Et rolig avbrekk fra den ganske masete storbyen rett utenfor.

Deretter tok vi turen til Wat Arun, dette fantastiske, gamle tempelet fra en kambodsjansk periode. 

Wat Arun, The Temple of the Dawn

Vi klatret opp så langt det var mulig å komme – langs stupbratte trapper, så bratte at det til tider oppstod trafikkaos av livredde mennesker som skrekkslagne klamret seg til rekkverkene.

Tempelet er utrolig forseggjort med innfelte mosaikker, relieffer, statuer. Flere steder var det restaureringsarbeid i gang, det så ut som et skikkelig Sisyfos-arbeid.

Fra høyttalere rundt omkring lød lyden av det som etter alt å dømme var en messe – en blanding av sånn tibetansk strupesang og noe som kunne høres ut som en overivrig salgsmann på et marked

Utsnitt fra Wat Arun

Vi tok båten over elva og bort til det kongelige palasset og begynte å gå mot inngangen. Midtveis traff vi på en vakt som kunne fortelle at pga en religiøs seremoni var palasset dessverre stengt for almenheten allerede kl 12:30 – og viste til et offisielt skilt på thai der vi så klokkeslettet blant alle «kråketærne»

Det KAN bli kjedelig, selv for Buddha, å stå inne i disse
templene hele tiden. Så da tar han seg en tur rundt i byen.
Som andre gamle folk er han litt stiv i ryggen, så en pickup
er god å ha.

Men masekoppen satte i gang å prakke på oss et alternativ rundtursopplegg, tegnet opp på kartet og forklarte; Først et besøk hos «The lucky Buddha», deretter til et sted der man kunne gjøre et kupp på gull og til slutt «The happy Buddha». Vi var ikke så veldig ivrige på noe sånt opplegg,  men han insisterte på at akkurat disse Buddhaene var det spesielt viktig å oppsøke nå rett etter nyttår. Det ville bringe lykke, sa han oppstemt. Han forklarte videre at det statlige «Mining cooperation» hvert år mellom 1. og 5. januar hadde et slags spesielt «product promotion sale» der vi kunne gjøre svært gode kjøp på gull og edelstener, så det ville være galskap å ikke benytte seg av dette nå – siste dagen av salget, løp og kjøp!!
Ikke nok med det, han hanket resolutt inn en tuk-tuk fra gata, beordret den stakkars sjåføren til å kjøre oss runden for en fast pris på latterlige 60 baht (12 kr)
Det var varmt, han var skrekkelig masete og pågående og vi tenkte - whatever, vi har jo tiden til det. Så før vi visste ordet av det var vi på vei!

Sleeping Buddha

Så for vi av sted gjennom Bangkok igjen. Det er pussig hvordan handlegatene har konsentrert seg rundt de samme produktene. I en gate selger alle butikkene bare Buddhaer i alle størrelser og fasonger. I neste gate selger de tilsynelatende bare clutchlameller, i neste gate hadde alle butikkene dreide bordbein i teak! I en gate reparerte de scootere og i en annen solgte de knapper i alle former og farger.

Omsider nådde vi tempelet til «The lucky Buddha». Sjåføren vår viste oss til riktig bygning, merkelig nok et ganske lite og unnselig tempel i utkanten av det store området.
Det var veldig stille der inne, kun ett annet menneske satt der inne og kontemplerte. Etter en liten stund spurte han på feilfritt engelsk hvor vi kom fra. Han forklarte at han het Andy, var thai opprinnelig og nå bosatt i England. Han hadde jobbet for Skanska i Sverige i noen år og hadde mange norske kolleger og venner, blant andre Tore som bodde på Lysaker! Verden er ikke så stor, gitt!

The lucky Buddha. Jeg tror at
hvis Buddha visste hva de
bruker templene hans til hadde
han blitt ganske bøs!

Han fortalte at Tore reiste ned til Thailand hvert år på disse tider. Reisene finansierte han – og vel så det – ved å handle billig gull på det statlige "Mining Cooperation" salget. Han pleide å handle for ca 20.000 kroner, vel hjemme igjen kunne han selge smykkene for det dobbelte av hva han hadde gitt for dem til David-Andersen på Karl Johan eller Gullfunn.

Vi tok farvel med den litt glatte Andy og reiste videre i tuk-tuk’en. En varselbjelle ringte stadig høyere i hodet. Dette hørtes jo unekt

elig litt fantastisk ut..? Hvorfor GJØR de det, hvorfor har de disse fantastiske salgene – og i en så begrenset tidsperiode? Og hvorfor skulle de ville være SÅ snille med turistene..? Men det kunne jo ikke være lureri heller, både palassvakten og Andy fortalte jo samme historien?

Jeg tok for sikkerhets skyld frem mobilen og googlet «Bangkok Mining Cooperation»

Og der STRØMMET det på, gitt!! Beskrivelser helt identiske med denne over… Palassvakten som sa det var stengt pga en religiøs seremoni, den helt utrolig billige rundturen i tuk-tuk’en, den vennlige engelskspråklige i tempelet osv osv…..

Juks og fanteri fra ende til annen!

Vi kom omsider fram til utsalgsstedet der vi ble tatt vel imot ute på gaten. Store skilt utenfor butikken viste at det var kameraforbud inne. Vi forklarte sjåføren at vi ikke var interessert. Da ble han lettere hysterisk og veivet og vinket for å vise at vi måtte gå inn og gjøre kuppet vårt!

Irritert over hele opplegget ga jeg ham de 60 bahtene og så gikk vi. Stakkars – han så helt knust ut J 

Solnedgang over elva

HAH - til pass for ham, for et utkrøpent opplegg, med så mange folk involvert og i så mange ledd!!

Og så bra de hadde gjort leksa si med mye detaljkunnskap om de ulike landene folk kommer fra. David-Andersen på Karl Johan, liksom!!?
Jeg leste raskt gjennom noen av lidelseshistoriene på nett, det er mange som lar seg lure. Når de kommer hjem finner de ut at gullet og edelstenene ikke ekte, eller av ussel kvalitet.

Vi hadde nok neppe kommet til å kjøpe noe, til det var vi blitt altfor mistenksomme til hele greia, men uansett – thank you, Google!!!!
Men sånn i etterkant blir det jo en en morsom historie..

Resten av dagen tilbrakte vi hovedsak på en kafe nede ved elva der vi ventet på solnedgangen. Vi hadde spist der to kvelder før, når vi nå så stedet i dagslys, nøyde vi oss med øl, derfor litt forsinket posting i dag J

Byggene på den ene siden av elva speiler seg i glassbyggene på den andre