Vikingene er tilbake i Miklagard - nå på motorsykkel!

Opplegget på kaia i Brindisi er som det pleier i Italia - et slags organisert anarki.
Det ER skiltet og det ER tilrettelagt med oppmerking, og mannskapet på kaia dirigerer i alle ANDRE retninger og ingen vet riktig om man er på rett plass, man må bare HÅPE
PÅ en eller annen merkelig måte havnet likevel vi motorsyklister på samme sted nede i bunnen av båten et sted.

En liten gruppe forvirrede motorsyklister

Det KUNNE jo blitt en god natts søvn om de ikke måtte gjenta 5 (!!) ganger at alle som skulle av på Corfu i 4-tiden måtte komme til resepsjonen og legge igjen kabinkortet sitt - og det på 5 (!!) ulike språk

Og om mrs. Khan ikke har dukket opp enda så flyter hun vel rundt der ute et sted og mr. Khan har forhåpentligvis blitt buret inne.

Vi kom oss litt smaløyde i land i Igoumenitsa, som ligger inne i en trang fjord med høye fjell rundt - nesten litt vestlandsk. Vi fikk oss en deilig kaffekopp og litt bakverk på en kafe på brygga og så var det av gårde.

Nydelige svingete veier tok oss høyt opp i fjellsidene i morgensola, det var såre vakkert!
Det kunne minne litt om i Abruzzo i Italia, men med mye tørrere luft og landskap. 
Den tørrere lufta er en velsignelse, i Italia var vi permanent klisne over hele kroppen.

Flott landskap

Og overalt disse små "altrene" der folk har kjørt seg i hjel....

Overalt var det skiltet om ville dyr, men det villeste vi så var en diger skilpadde på sin møysommelige vandring over veien.

Lunsj på den lokale tavernaen

Vi fikk oss vår første, fantastiske greske salat på en lokal "tabepna" De voksne damene som jobber der er dårlige i engelsk, men "greek sallad" kan de si. Du vet denne salaten med grovhakkete, søte tomater, fetaost, oliven, løk og en agurk som virkelig smaker....agurk!
Alle de lokale hadde med flasker med egen ouzo som de koste seg med etter maten. Og midt oppi det hele tronet den lokale presten.

Jeg fikk et ublidt møte med en gresk veps - en liten rakker som kræsjet inn i hjelmen og ble liggende å surre en stund før den tok hevn og stakk meg på haka.
Det var litt vondt, men jeg tenkte ikke mer på det før etter 30 sekunder da hele fjeset flammet opp, hodet ville eksplodere og øynene poppe ut - en megareaksjon!
Fikk en solid hakeslepp som hang og slang i mange dager etterpå - se video:

Limnion Resort & Spa

Første kvelden i Hellas havnet vi  på Limnion Resort & Spa, et hotell en del over vår betalingsvilje og med en kleskode som ikke på noen måte matcher innholdet av mc-baggene våre, men det var deilig med litt luksus etter en lang, slitsom og flott dag.

Vi bestemte oss for å måtte  "ofre" Hellas litt, få mange km under hjulene raskt. Vi ser at vi har litt dårlig tid til vår date i Istanbul der vi skal møte 3. musketer Gaute og kona hans Tone

Så vi valgte mindre, men raske veier - litt kjedeligere kjøring til en liten baderesort øst for Thessaloniki

Dagen etter på samme vis - gøyale, raske veier der Google Maps også tok oss ut på grusveier et par ganger
Vi kjørte en stund gjennom et litt dystert landskap, enorme skogområder var svidd av. Det må ha vært veldig dramatisk for de små landsbyene som lå midt inni der. Har lest meg til at det raste noen skrekkelige branner i nord-Hellas i 2023 der mange menneskeliv gikk tapt, blant annet en gruppe på 18 flyktninger som hadde tatt seg over fra Tyrkia til Hellas og som ble fanget i flammene: Dødelig skogbrann

Interessant nok leder småveiene vi kjørte langsmed hovedveien helt fram til bommene på grensa mellom Hellas og Tyrkia.
Det sparte oss for mye tid og  merkelig nok aksepterer de at mc'er sniker i køen, de slipper deg til og med frem!? 

Grensa er unnagjort - inne på tyrkisk side

Grenseovergangen gikk greit; Passkontroll på gresk side, en enkel tollkontroll på tyrkisk side, etterfulgt av ny passkontroll og deretter kjøretøykontroll som inkluderte fremvisning registreringspapirer på mc'en, Green Card (forsikring grønt kort) etc, heldigvis hadde jeg alt på stell
Og på hver side av grensa stod alvorlige soldater i fullt kamputstyr. Svære hauger med piggtråd lå klart til å sperre veien over grenseelva. De er IKKE bestevenner tyrkerne og grekerne, for å si det mildt.

Gutta på verkstedet

Vi kom oss inn til Kesan noen mil fra grensa og stoppet på et mc-verksted for å få tak i noe greier - som de ikke hadde. Men en ung fyr heiv seg på mopeden og kjørte foran oss til et annet verksted som HADDE.

Etterpå loset han oss til et hotell, for en service!
Men jeg tror vi gjorde hans dag også - han stod i alle fall minst en time utenfor hotellet etterpå og snakket i telefonen og jeg kunne ane "Yamaha", "BMW", "contact spray","Norway, Hollandia" omatt att og omatt att. 

Dagen etter startet med bittelitte dramatikk da ingen av kontrollene på venstre side av styret funket; lys, blinklys, horn, cruisekontroll etc etc 
Vi svingte inn i en liten landsby der hønene, kattene og hundene sirklet rundt oss - samt en gammal kjerring som lot som om hun feide veien, men hun var bare supernysgjerrig på hva slags forunderlige turister som hadde forvillet seg inn i gata hennes

Guiden vår

Jeg ble litt lang i maska et øyeblikk, men Erik, somm har teknisk bakgrunn,  tok kontroll og foreslo det jeg som IT-mann burde tenkt på med en gang selv - en restart! Så det var bare å finne fram verktøy og få koblet av batteriet. Og jaggu meg - alt funket igjen!
For en lettelse!

Egen vilje, egen velt

Vi gjorde litt TET gjennom solsikkeåkrene - inklusive en velt - men det fant sykkelen på helt av seg selv, uten meg oppå.
Videre på en masse flere småveier og havnet til slutt i en liten landsby med en enkel kafe. Vi spurte om vi kunne betale med kort, men det kunne vi ikke, Erik vrengte lommeboka og viste at vi ikke hadde cash, tykiske lira. 

Imke noe problem, bare å komme inn! Her skulle vi ikke betale noe!
Vi fikk flere runder med kaffe og da vi skulle gå kom eieren med en pose til hver av oss med kaldt vann, Pepsi og to sorter kjeks. De er jo så vennlige og gjestfrie at man blir helt på gråten!
Snakket litt med en gubbe som hadde jobbet 40 år i Tyskland og som kunne litt tysk, han ville jaggu betale han også!

Erik, kaffe og godteposer

Tone og Gaute hadde skaffet plass på hotellet der de bodde, sentralt i Istanbul på "Det gyldne horn". Veldig behagelig for oss å ha et mål, samme sted som vikingene kom i land på i hin hårde dage.

Men trafikken inn mot  Istanbul var skrekkelig. Uhyre aggressiv, folk bryter alle lover og regler på alle tenkelige og utenkelige måter. Filer krysses i hytt og pine og scootere kommer som lyn i mellom og på utsiden.
I rundkjøringer er det førstemann til mølla!
Det er ikke som i Italia der trafikken også tilsynelatende er aggressiv, men der folk tar hensyn til hverandre. Dette var faktisk FARLIG!
Et voldsomt og langvarig skybrudd gjorde ikke saken noe bedre. Vi er blitt advart mot regn og glatte veier i Tyrkia og det stemmer - de har en helt spesielt type asfalt som blir såpeglatt når det regner
Så vi er kjempeforsiktige...

Istanbul er ikke som EN by, men som MANGE byer i en uendelig, sammenhengende tett bebyggelse over et utall mil.
Jeg syntes vi hadde kjørt i det uendelige inne i byen da Erik sier: "It is still 35 km to go"
Det bor da også 22 millioner der, i følge lokalbefolkningen...

Vi kom fram uten en skramme, det var ikke gitt!

Tone og Gaute hadde skaffet et fint hotell i et gammelt hus i en "stille" gate - alt er relativt i senter av Istanbul :-)
Tok en øl på kafeen på andre siden av gata etter ankomst. Det tyrkiske flyvåpnet øvde på 30.august-feiringen og fløy rett over hustakene. Det er en ganske skremmende og voldsomt støyete opplevelse med jetjagere noen titalls meter over hodet på deg!!

Bonusbilder:

Istanbulpuser

Gjengen samlet i Istanbul

Vel parkert utenfor hotellet

Fersken på vei

                                                     

Gutta på kafe i Hellas

Veni, vidi, covid

Brindisi 24/8-2024

39 grader, sola HAMRER i huet. Det renner svette til og fra tenkelige og utenkelige steder - mye fra ALBUENE mine faktisk! Hodet dunker, synet svikter, hjertet hamrer.
Hva skulle jeg vel ikke gitt for en god regnskur nå!!?

Eeeeh, la oss spole litt tilbake, det har jo skjedd litt av hvert siden sist.
Vi forlot Bologna i løftet stemning etter et par fine dager som turister der.
Et langt og litt kjedelig strekk bragte oss til Bertinoro, en ellers søt liten landsby der den offisielle ACT-ruta starter.
Været var godt og optimismen høy selv om jeg våknet ganske forkjøla denne dagen.

Ruta tok oss raskt opp i øde åssider, høyere og høyere.
Jeg vet ikke hvorfor værgudene hater oss så mye, men vi hadde ikke før begynt på grusen, så veltet regnet ned igjen.
Mot toppen var veien vasket godt ut og lignet mer et elveleie enn en snill grusvei og så gikk det slik det pleier - litt uoppmerksom et øyeblikk der og forhjulet skvetter ut av sporet og man går på trynet.

På snørra i gørra - igjen

Et udramatisk fall, men TUNGT å komme opp igjen!
Først skal sykkelen på hjulene igjen med all bagasjen og så må den bakses baklengs ned igjen den bratte bakken. Å SNU denne elefanten i en bratt bakke er ikke å tenke på.

Gudskjelov får jeg hjelp av Erik og kommer meg ned. Men fullstendig gåen og med skadet selvtillit blir vi enige om å skippe mer grus den dagen og heller komme oss til et hotell i Citta di Castello for å få tørket opp og varmet oss.

Min versjon av det italienske
flagget anno 2024

Vel innlosjert der blir jeg ORDENTLIG dårlig utover ettermiddagen, Erik er en omsorgsfull person og stikker ut og skaffer en Covid-test - og ganske riktig....

VAR kanskje ikke så rart at jeg ble så utrolig sliten oppi lia der, da?
Natta og dagen derpå var horribel; tungpusta, høy feber, hoste og hodepine. Våkna på toppen av et vannbad, psyken lå på bånn.
Heldigvis fikk vi tryglet oss til en ekstra natt og jeg tilbragte tiden med dårlige amerikanske serier. De der som er såpass skrotete at man må spole over sekvensene der mann og kone diskuterer livet, barneoppdragelse etc...

Men - under over alle under - allerede neste dag var formen bedre og vi kom oss av gårde igjen.
Ned gjennom de supervakre regionene Marche og Abruzzo bar det. Høye, dramatiske fjell og dype daler og superfine mc-veier, virkelig flott! Her er det virkelig potensiale for mer feriering, på mc eller sykkel!

Ikke HELT i superform :-)

Nysgjerrige som vi er var vi også oppom L'Aquila som ble så skrekkelig rammet av jordskjelv i 2009. Store deler av det gamle sentrum ligger fortsatt i ruiner og mange av bygningene ellers i byen er skadet og midlertidig stivet opp med tre- og stålbjelker i påvente av mer permanent reparasjon.

Fikk ikke tatt noen bilder der, men det kommer på videoen til høsten.

Vi slet litt med å finne hotell denne fredagen. Det er visst ferieslutt for vanlige arbeidsfolk, selv om skolene ikke åpner før i september.
Så vi endte opp litt ute i huttaheiti, i Raiano, for å få tak over hodet.

Det viste seg å være et lykketreff  - det var en riktig hyggelig liten by med en stor fiesta på gang. Og fiestaer i små italienske byer skal man ikke kimse av!

Først religion, selvfølgelig - messe med påfølgende prosesjon rundt i byen.

Noen som tør

Deretter fest på torget med musikk og innleid band. Bra musikk, publikum satt høflig på stoler og så på, ikke EN var ute og danset. 

Jo - EN afrikansk kvinne med sin lille sønn svingte seg.

Det hele ble avsluttet med et heidundrende fyrverkeri ved midnatt. Redd for skogbranner er'em, men raketter skar'em ha!
Spektakulært og i takt med musikken, vent på videoen :-)

Så får det heller være at Erik nesten ble grisebanket av to strenge politidamer fra Polizia Locale for å ha parkert i gågata inne i Centro Storico.
Vi ble gode venner etterpå og fikk, etter å ha vist anger og ydmykhet, parkere på innegjerdet og avlåst kommunal grunn :-)

Turen gikk videre sydover i helt magisk nydelig natur.
Det er jo ikke slik at jeg er så veldig glad i å klyve rundt i fjellet, men å SE på dette landskapet er noe helt annet! Og veiene var fortsatt veldig bra.

Og været har jo blitt helt FANTASTISK bra. Sola skinner og temperaturen makser på mellom 36 og 39 grader, dag etter dag, det er helt forferdelig så bra det ble!

Et hyggelig møte mellom de langbente

I det vi entrer Puglia flater landskapet ut og blir helt preget av landbruk. Uendelige områder med oliven, druer og frukt.

Og nå er vi skikkelig sydpå igjen. Ute langs veiene er det søppelberg med jamne mellomrom, inne i byene flyter det i gatene.
Jeg skjønner ikke hvordan det kan endre seg så brått, mistenker at det har noe med kulturen å gjøre?

Forstemmende

Og å parkere på gata er plutselig nesten ikke LOV lenger.

Hotelverten i Cerignola ("Italy is the best country in the world, and Puglia is the best region in Italy!") guider oss lange veier til en låst, privat garasje.
Flott service, men synd at det skal behøve å være slik.

Siste etappe i Italia tar oss gjennom det brennheite, gule landskapet ned til Brindisi, havnebyen i sør.
Varmen tærer på, den tømmer energien din og evnen til å tenke og beslutte selv de enkleste ting.
Alt er fuktig og klebrig, selv passet som ligger i en lukket plastpose er lefsete og ekkelt.
Man MÅ jo ha kjøreutstyr som tåler en velt, men kroppen skriker etter å kaste skiten og kjøre California style slik de lokale gjør.

Cooling down: A man's gotta do what a
man's gotta do!

Kjøling som funker, helle
masse vann inn i jakka - og gjenta

Man vil bare kjøre og kjøre. Står man stille blir man stekt, beveger man seg får man i alle fall LITT luft og kjøling. Man drikker og drikker og alt bare fordamper. Urinen blir oransje, om det kommer noe i det hele tatt. Å stoppe for å se på noe blir stadig mindre sannsynlig.

Casa di trullo

Stoppet likevel et øyeblikk for å betrakte noen av de berømte trulli-husene som Puglia er så kjent for - de kommer i alle slags størrelser og varianter.
Noen ligger i ruiner, noen fungerer som lager og andre er tatt i bruk og innkorporerert i moderne boliger.
Ganske kule med den koniske toppen.

Cerignola: Jeg trodde det var en slags gravplass, men det viste seg å være gamle korrnlagre
De har ikke gjort maksimalt ut av stedet for å si det sånn!

Cerignola: OK, da - det hender de rydder også, det skal de ha!

Minoan Lines Brindisi - Igoumenitsa

Da er det bare å takke Italia for seg for denne gangen og komme seg på båten til Hellas og neste del av turen!!

PS: Her i Italia får vi endelig litt valuta for pengene, for her elsker selv gamle damer syklene våre. De synes de (og vi?) er GRISETØFFE!
Eller var det BARE gamle damer, nå husker jeg ikke helt....

Jeg vil hjem!

Trangt om saligheten på Autozug

Når det regner får man kose seg
som best man kan med litt dansk 
sikringskost i teltet

Hva slags land ER det jeg har havnet i??

Det regner jo gud bedre hele tiden her - Bergen er en ørkenby i forhold til dette.
Det var da IKKE slik det var planlagt :-)
I mitt hode var det alltid sol, passe varmt og vind i håret.

Det startet allerede ved ankomst København. Det var sol i det jeg forlot båten, bare slik at jeg skulle kunne bli god og våt uten regntøy noen minutter seinere.
Motorsykkel i regn er ikke noe gøy, det verste er at man ser så lite med vann på visiret. Og så blir det glatt! Våt, nylagt asfalt kan være skikkelig skummelt og alt av hvite linjer, fotgjengerfelter etc blir som skøyteis.

Jaja, jeg kom meg helskinnet ned til Hamburg etter litt camping i pisseregnet. Det er forøvrig også oppskrytt - alt blir vått og klamt!

Motorsykkel er veldig sosialt - det er lett å komme i snakk med folk.
Mange blir veldig interesserte når de ser at man har full turoppakning; Hvor kommer du fra, hvor skal du, ååååh det var langt!

Jeg fikk mine første tips om "what to see in Georgia" fra en skjeggete dansk biker på herretoalettet på en bensinstasjon langs veien - en riktig god prat der altså, pissoar-passiar.

Lange-Erik og en lettere
sammentrykket Marius

Jeg møtte min nederlandske kompis Erik på en kafe i nærheten av Altona stasjon i Hamburg, der biltogene starter fra, og litt etter bordet vi toget.
De setter opp noen vanlige vogner foran og en lang rekke med 2 etasjers transportvogner bak. Motorsykler og små biler går i første etasje, større biler på toppen. Så må man entre fra enden av toget og så langt inn man skal. Takhøyden er lav, skalla skikkelig et par ganger. Man ligger med hodet nesten nede på tanken og hjelm er et must!
For Erik som er over 2 meter høy og med snev av klaustrofobi er det bare så vidt det er MULIG å komme seg inn. Hjelmen hans så ikke ut etter ublid kontakt med taket.

Men med tysk presisjon forlot toget Altona presis på sekundet og vi ble fraktet hele veien gjennom natta til Innsbruck i Østerrike. Det er et drøyt stykke som det er godt å slippe!!

Så var det samme lidelseshistorien for å komme seg ut av f...skapet igjen og så kunne den EGENTLIGE turen starte.
Vi hadde planlagt å holde oss langt unna Autobahn og bare kjøre på de mindre veiene. Det gikk fint det, helt til vi ble stoppet av en brysk politimann som kunne fortelle at veien vi kjørte på var stengt for motorsyklister på lørdager!!??!
Så da havna vi ut på Autobahn da - over Brennerpasset og ned i dalen på italiensk side.
Nær Bolzano trakk skyene vekk en stund og solen tittet frem - og vipps var det 39 grader.
Det er varmt med fullt kjøreutstyr og regntøy over!!! Dampen veltet ut fra innsiden av pølseskinnet!

Det var bare å vrenge opp mot fjellet, vi var jo heldigvis rett ved Dolomittene. Oppe i høyden var det en mye mer levelig temperatur - og også mer regn og tåke, herlig!
Hotellprisene i dette turistområdet er sinnssyke så vi gikk for camping i Canazei og det funket ok, for værgudene var noenlunde medgjørlige denne kvelden/natten.

Canazei, Dolomittene i bakgrunnen

Dagen etter brøt helvetet løs igjen. Ett minutt etter avreise var det å bråstoppe langs veien og få hivd på seg regntøyet igjen og resten av formiddagen foregikk i høljeregn og tåke.
Vi krysset noen fine fjellpass, bl.a. Passo Pordoi. Jeg har hørt at det skal være fint oppå der, men har ingen anelse om hvordan det så ut.
Utpå ettermiddagen kastet vi inn (det våte) håndkledet - raskeste veien til Bologna og 2 netter på hotell!

Erik har en avtale i dag med en utstyrsleverandør, GP Mucci, en halvtime fra Bologna.
De lager blant annet solide bash plates, den beskyttelsen adventure motorsykler som våre har under motoren.
Erik skal på en mye lengre tur enn meg (og Gaute som vi treffer i Istanbul) - blant annet en lang runde i Iran, det gale mennesket. Så for ham er det enda viktigere at alt er på stell.

Bologna er en kjempefin by (anbefales!!) og hele veien rundt kjernen av byen finner man rester av den gamle bymuren og mange av de opprinnelige inngangsportalene.
Vi fant et supert og rimelig hotell nær Porta Maggiore med flott parkering for mc i en avlåst bakgård. 
Der står de fint under tak og fungerer som tørkestativ for telt etc.

Porta Maggiore med hotel Predini i bakgrunnen

Noe som er veldig spesielt med Bologna er i portici - de overbygde gatene.
Dette stammer, etter det jeg forstår, fra skatteleggingssystemet noen hundreår tilbake. Huseiere betalte skatt for hus etter grunnflaten på bakkenivå. Så det løste man elegant med å lage andre- og de påfølgende etasjene mye større slik at de henger over veien på begge sider.
Så her kan man stort sett gå tørrskodd over alt, selv med slikt uvær vi har hatt i dag.
Her er en liten timelapse video jeg lagde da vi var her i november 2022 med Mette og Marianne - veien fra kirken oppe i åsen og ned i byen. Sjekk alle portici'ene!

Det har vært deilig med et opphold fra regnet.
Men om noen dager har jeg en snikende følelse av at vi kommer til å savne 25 grader og regn.
For i morgen kommer godværet i følge yr.no

Så jeg tror jeg blir en stund til likevel, når jeg tenker meg om :-)

Et lite Bologna-inntrykk:

The Grand Tour 2024

Tungt lastet

Så er den endelig her, dagen jeg har ventet på  - bokstavelig talt i flere år!

Jeg har gledet og gruet meg, grublet, frydet og angret, lengtet og fryktet, planlagt og prokrastinert så det holder.  Og i dag starter selve TUREN! 

Det kjennes litt absurd i skrivende stund....

Slik er planen i grove trekk; 3 mann, 60 dager, 14 land, mer enn 12.000 km, millioner av inntrykk.

En ikke HELT korrekt skisse, men skitt la gå...

Jeg setter meg på motorsykkelen i Ås idag, 14. august, og drar med ferge fra Oslo til København.
Jeg treffer vår nederlandske venn Erik i Hamburg, og sammen entrer vi Autozug som over natta tar oss til Innsbruck. På den måten sparer vi en laaaaang og kjedelig transport gjennom Tyskland.
Vi fortsetter ned gjennom Østerrike og Italia, dels på kule sideveier som følger Adventure Country Tracks (ACT), og dels på vanlige  (og raskere) veier, til vi til slutt ender i Brindisi

Derfra blir det nattseilas til Igoumenitsa, videre gjennom Hellas, inn i Tyrkia til Istanbul.
Her skal vi også følge deler av gresk og tyrkisk Trans European Trail (TET), noe som byr på litt heftigere utfordringer med grus og mer ulendt terreng.
I Istanbul møter vi 3. mann, Gaute, som flyr dit og leier seg en motorsykkel.

Gaute, Erik og Marius

Vi tre musketerer gjør så en rundtur i Tyrkia, Georgia og Armenia.
Erik påstår han ikke er redd for NOE, så han forlater oss lengst øst i Tyrkia til fordel for en lang rundtur i Iran. Vi andre følger UDs reiseråd (VI har ikke lyst til å råtne i et iransk fangehull som CIA-spioner) og vender nesa vestover igjen.
Gaute og jeg skiller lag nordvest i Tyrkia, han leverer sykkelen tilbake i Istanbul mens jeg fortsetter vestover.

Vi har bevisst ikke lagt strikte planer, men lar turen bli til underveis. Vi har selvfølgelig en grovskisse, men avviker og korter ned/forlenger der vi må og vil. Håper å treffe mange folk underveis som kan gi gode råd og forslag til steder å se.

1. oktober flyr Mette til Korfu og tar samme kveld ferga over til Sarandë - tvers over fjorden i Albania - der vi møtes. Vi får en drøy uke sammen oppover langs kysten av Balkan før hun flyr hjem fra Split og jeg får det siste transportstrekket hjem.
Jeg klokker etter planen inn hjemme 13. oktober - akkurat i tide til å gå på vakt på mandagen ….. Topp!

Følg meg gjerne her på bloggen så skal jeg etter fattig evne prøve å formidle inntrykk underveis - gode som dårlige..
Blir veldig glad for tilbakemeldinger, bare husk å sette navnet ditt på kommentaren, ellers ser jeg ikke hvem det er som skriver.
Jeg tenker også å bruke PolarSteps underveis - en app som tracker turen slik at du kan se på kartet hvor jeg befinner meg til enhver tid - link HER.  Trykk følg/follow så får du oppdateringer underveis.

Til vinteren kommer det flere helaftens spillefilmer fra turen på min YouTube kanal Geriatracks, det er bare å begynne å glede seg 😋

De fleste som kjenner meg har hørt alt DETTE før, men for ordens skyld:

Ewan McGregor og Charlie Borman

I 1994 kjøpte jeg min første motorsykkel og i 2012 kjøpte jeg min første BMW R1200 GS – og kan du gjette hvorfor?

Selvfølgelig kan du det, jeg hadde jo kommet over tv-serien "The Long Way Round" (2004) der Ewan McGregor og Charlie Borman "helt på egen hånd" taklet alle brasene og tok seg rundt jorda fra London til New York (!!) på sine BMW R1150 GS motorsykler. 

Min fremtid var beseglet, jeg skulle bli en MC Adventurer som dem!
Men som alle vet - jeg er sent utviklet.

Jeg tok et grunnkurs i gruskjøring da jeg ble 50 for å forberede meg for eventyret, Mongolia kaller!
Neste år tok jeg et nytt. Og året etter også. Og deretter enda ett. Og sånn gikk no åran....

Jeg er antakeligvis den i verden som har flest grunnkurs i gruskjøring.

Men jeg turte liksom aldri å ta steget over i «videregående» der de gærne gutta herjet, så det BLE med disse grunnkursene som jeg nå kaller «årlig rustløsing» for å skjule tafattheten litt. (Har vært på grunnkurs i år også! )
Jeg rakk å «slite ut» den første GS'en mens jeg forberedte meg, så det ble en ny BMW R1250 GS i 2021. Det skal ikke stå på utstyret!
Uansett - jeg føler at jeg er bra forberedt på det vi måtte møte av dårlige veier, grus, fjellpass, elveleier etc etc 😀.

Ønsk oss lykke til!

Sånt man må regne med...