Veni, vidi, covid

Se filmen her: TGT 2024 - Episode 1

Brindisi 24/8-2024

39 grader, sola HAMRER i huet. Det renner svette til og fra tenkelige og utenkelige steder - mye fra ALBUENE mine faktisk! Hodet dunker, synet svikter, hjertet hamrer.
Hva skulle jeg vel ikke gitt for en god regnskur nå!!?

Eeeeh, la oss spole litt tilbake, det har jo skjedd litt av hvert siden sist.
Vi forlot Bologna i løftet stemning etter et par fine dager som turister der.
Et langt og litt kjedelig strekk bragte oss til Bertinoro, en ellers søt liten landsby der den offisielle ACT-ruta starter.
Været var godt og optimismen høy selv om jeg våknet ganske forkjøla denne dagen.

Ruta tok oss raskt opp i øde åssider, høyere og høyere.
Jeg vet ikke hvorfor værgudene hater oss så mye, men vi hadde ikke før begynt på grusen, så veltet regnet ned igjen.
Mot toppen var veien vasket godt ut og lignet mer et elveleie enn en snill grusvei og så gikk det slik det pleier - litt uoppmerksom et øyeblikk der og forhjulet skvetter ut av sporet og man går på trynet.

På snørra i gørra - igjen

Et udramatisk fall, men TUNGT å komme opp igjen!
Først skal sykkelen på hjulene igjen med all bagasjen og så må den bakses baklengs ned igjen den bratte bakken. Å SNU denne elefanten i en bratt bakke er ikke å tenke på.

Gudskjelov får jeg hjelp av Erik og kommer meg ned. Men fullstendig gåen og med skadet selvtillit blir vi enige om å skippe mer grus den dagen og heller komme oss til et hotell i Citta di Castello for å få tørket opp og varmet oss.

Min versjon av det italienske
flagget anno 2024

Vel innlosjert der blir jeg ORDENTLIG dårlig utover ettermiddagen, Erik er en omsorgsfull person og stikker ut og skaffer en Covid-test - og ganske riktig....

VAR kanskje ikke så rart at jeg ble så utrolig sliten oppi lia der, da?
Natta og dagen derpå var horribel; tungpusta, høy feber, hoste og hodepine. Våkna på toppen av et vannbad, psyken lå på bånn.
Heldigvis fikk vi tryglet oss til en ekstra natt og jeg tilbragte tiden med dårlige amerikanske serier. De der som er såpass skrotete at man må spole over sekvensene der mann og kone diskuterer livet, barneoppdragelse etc...

Men - under over alle under - allerede neste dag var formen bedre og vi kom oss av gårde igjen.
Ned gjennom de supervakre regionene Marche og Abruzzo bar det. Høye, dramatiske fjell og dype daler og superfine mc-veier, virkelig flott! Her er det virkelig potensiale for mer feriering, på mc eller sykkel!

Ikke HELT i superform :-)

Nysgjerrige som vi er var vi også oppom L'Aquila som ble så skrekkelig rammet av jordskjelv i 2009. Store deler av det gamle sentrum ligger fortsatt i ruiner og mange av bygningene ellers i byen er skadet og midlertidig stivet opp med tre- og stålbjelker i påvente av mer permanent reparasjon.

Fikk ikke tatt noen bilder der, men det kommer på videoen til høsten.

Vi slet litt med å finne hotell denne fredagen. Det er visst ferieslutt for vanlige arbeidsfolk, selv om skolene ikke åpner før i september.
Så vi endte opp litt ute i huttaheiti, i Raiano, for å få tak over hodet.

Det viste seg å være et lykketreff  - det var en riktig hyggelig liten by med en stor fiesta på gang. Og fiestaer i små italienske byer skal man ikke kimse av!

Først religion, selvfølgelig - messe med påfølgende prosesjon rundt i byen.

Noen som tør

Deretter fest på torget med musikk og innleid band. Bra musikk, publikum satt høflig på stoler og så på, ikke EN var ute og danset. 

Jo - EN afrikansk kvinne med sin lille sønn svingte seg.

Det hele ble avsluttet med et heidundrende fyrverkeri ved midnatt. Redd for skogbranner er'em, men raketter skar'em ha!
Spektakulært og i takt med musikken, vent på videoen :-)

Så får det heller være at Erik nesten ble grisebanket av to strenge politidamer fra Polizia Locale for å ha parkert i gågata inne i Centro Storico.
Vi ble gode venner etterpå og fikk, etter å ha vist anger og ydmykhet, parkere på innegjerdet og avlåst kommunal grunn :-)

Turen gikk videre sydover i helt magisk nydelig natur.
Det er jo ikke slik at jeg er så veldig glad i å klyve rundt i fjellet, men å SE på dette landskapet er noe helt annet! Og veiene var fortsatt veldig bra.

Og været har jo blitt helt FANTASTISK bra. Sola skinner og temperaturen makser på mellom 36 og 39 grader, dag etter dag, det er helt forferdelig så bra det ble!

Et hyggelig møte mellom de langbente

I det vi entrer Puglia flater landskapet ut og blir helt preget av landbruk. Uendelige områder med oliven, druer og frukt.

Og nå er vi skikkelig sydpå igjen. Ute langs veiene er det søppelberg med jamne mellomrom, inne i byene flyter det i gatene.
Jeg skjønner ikke hvordan det kan endre seg så brått, mistenker at det har noe med kulturen å gjøre?

Forstemmende

Og å parkere på gata er plutselig nesten ikke LOV lenger.

Hotelverten i Cerignola ("Italy is the best country in the world, and Puglia is the best region in Italy!") guider oss lange veier til en låst, privat garasje.
Flott service, men synd at det skal behøve å være slik.

Siste etappe i Italia tar oss gjennom det brennheite, gule landskapet ned til Brindisi, havnebyen i sør.
Varmen tærer på, den tømmer energien din og evnen til å tenke og beslutte selv de enkleste ting.
Alt er fuktig og klebrig, selv passet som ligger i en lukket plastpose er lefsete og ekkelt.
Man MÅ jo ha kjøreutstyr som tåler en velt, men kroppen skriker etter å kaste skiten og kjøre California style slik de lokale gjør.

Cooling down: A man's gotta do what a
man's gotta do!

Kjøling som funker, helle
masse vann inn i jakka - og gjenta

Man vil bare kjøre og kjøre. Står man stille blir man stekt, beveger man seg får man i alle fall LITT luft og kjøling. Man drikker og drikker og alt bare fordamper. Urinen blir oransje, om det kommer noe i det hele tatt. Å stoppe for å se på noe blir stadig mindre sannsynlig.

Casa di trullo

Stoppet likevel et øyeblikk for å betrakte noen av de berømte trulli-husene som Puglia er så kjent for - de kommer i alle slags størrelser og varianter.
Noen ligger i ruiner, noen fungerer som lager og andre er tatt i bruk og innkorporerert i moderne boliger.
Ganske kule med den koniske toppen.

Cerignola: Jeg trodde det var en slags gravplass, men det viste seg å være gamle korrnlagre
De har ikke gjort maksimalt ut av stedet for å si det sånn!

Cerignola: OK, da - det hender de rydder også, det skal de ha!

Minoan Lines Brindisi - Igoumenitsa

Da er det bare å takke Italia for seg for denne gangen og komme seg på båten til Hellas og neste del av turen!!

PS: Her i Italia får vi endelig litt valuta for pengene, for her elsker selv gamle damer syklene våre. De synes de (og vi?) er GRISETØFFE!
Eller var det BARE gamle damer, nå husker jeg ikke helt....

Jeg vil hjem!

Trangt om saligheten på Autozug

Når det regner får man kose seg
som best man kan med litt dansk 
sikringskost i teltet

Se filmen: TGT 2024 - Episode 1

Hva slags land ER det jeg har havnet i??

Det regner jo gud bedre hele tiden her - Bergen er en ørkenby i forhold til dette.
Det var da IKKE slik det var planlagt :-)
I mitt hode var det alltid sol, passe varmt og vind i håret.

Det startet allerede ved ankomst København. Det var sol i det jeg forlot båten, bare slik at jeg skulle kunne bli god og våt uten regntøy noen minutter seinere.
Motorsykkel i regn er ikke noe gøy, det verste er at man ser så lite med vann på visiret. Og så blir det glatt! Våt, nylagt asfalt kan være skikkelig skummelt og alt av hvite linjer, fotgjengerfelter etc blir som skøyteis.

Jaja, jeg kom meg helskinnet ned til Hamburg etter litt camping i pisseregnet. Det er forøvrig også oppskrytt - alt blir vått og klamt!

Motorsykkel er veldig sosialt - det er lett å komme i snakk med folk.
Mange blir veldig interesserte når de ser at man har full turoppakning; Hvor kommer du fra, hvor skal du, ååååh det var langt!

Jeg fikk mine første tips om "what to see in Georgia" fra en skjeggete dansk biker på herretoalettet på en bensinstasjon langs veien - en riktig god prat der altså, pissoar-passiar.

Lange-Erik og en lettere
sammentrykket Marius

Jeg møtte min nederlandske kompis Erik på en kafe i nærheten av Altona stasjon i Hamburg, der biltogene starter fra, og litt etter bordet vi toget.
De setter opp noen vanlige vogner foran og en lang rekke med 2 etasjers transportvogner bak. Motorsykler og små biler går i første etasje, større biler på toppen. Så må man entre fra enden av toget og så langt inn man skal. Takhøyden er lav, skalla skikkelig et par ganger. Man ligger med hodet nesten nede på tanken og hjelm er et must!
For Erik som er over 2 meter høy og med snev av klaustrofobi er det bare så vidt det er MULIG å komme seg inn. Hjelmen hans så ikke ut etter ublid kontakt med taket.

Men med tysk presisjon forlot toget Altona presis på sekundet og vi ble fraktet hele veien gjennom natta til Innsbruck i Østerrike. Det er et drøyt stykke som det er godt å slippe!!

Så var det samme lidelseshistorien for å komme seg ut av f...skapet igjen og så kunne den EGENTLIGE turen starte.
Vi hadde planlagt å holde oss langt unna Autobahn og bare kjøre på de mindre veiene. Det gikk fint det, helt til vi ble stoppet av en brysk politimann som kunne fortelle at veien vi kjørte på var stengt for motorsyklister på lørdager!!??!
Så da havna vi ut på Autobahn da - over Brennerpasset og ned i dalen på italiensk side.
Nær Bolzano trakk skyene vekk en stund og solen tittet frem - og vipps var det 39 grader.
Det er varmt med fullt kjøreutstyr og regntøy over!!! Dampen veltet ut fra innsiden av pølseskinnet!

Det var bare å vrenge opp mot fjellet, vi var jo heldigvis rett ved Dolomittene. Oppe i høyden var det en mye mer levelig temperatur - og også mer regn og tåke, herlig!
Hotellprisene i dette turistområdet er sinnssyke så vi gikk for camping i Canazei og det funket ok, for værgudene var noenlunde medgjørlige denne kvelden/natten.

Canazei, Dolomittene i bakgrunnen

Dagen etter brøt helvetet løs igjen. Ett minutt etter avreise var det å bråstoppe langs veien og få hivd på seg regntøyet igjen og resten av formiddagen foregikk i høljeregn og tåke.
Vi krysset noen fine fjellpass, bl.a. Passo Pordoi. Jeg har hørt at det skal være fint oppå der, men har ingen anelse om hvordan det så ut.
Utpå ettermiddagen kastet vi inn (det våte) håndkledet - raskeste veien til Bologna og 2 netter på hotell!

Erik har en avtale i dag med en utstyrsleverandør, GP Mucci, en halvtime fra Bologna.
De lager blant annet solide bash plates, den beskyttelsen adventure motorsykler som våre har under motoren.
Erik skal på en mye lengre tur enn meg (og Gaute som vi treffer i Istanbul) - blant annet en lang runde i Iran, det gale mennesket. Så for ham er det enda viktigere at alt er på stell.

Bologna er en kjempefin by (anbefales!!) og hele veien rundt kjernen av byen finner man rester av den gamle bymuren og mange av de opprinnelige inngangsportalene.
Vi fant et supert og rimelig hotell nær Porta Maggiore med flott parkering for mc i en avlåst bakgård. 
Der står de fint under tak og fungerer som tørkestativ for telt etc.

Porta Maggiore med hotel Predini i bakgrunnen

Noe som er veldig spesielt med Bologna er i portici - de overbygde gatene.
Dette stammer, etter det jeg forstår, fra skatteleggingssystemet noen hundreår tilbake. Huseiere betalte skatt for hus etter grunnflaten på bakkenivå. Så det løste man elegant med å lage andre- og de påfølgende etasjene mye større slik at de henger over veien på begge sider.
Så her kan man stort sett gå tørrskodd over alt, selv med slikt uvær vi har hatt i dag.
Her er en liten timelapse video jeg lagde da vi var her i november 2022 med Mette og Marianne - veien fra kirken oppe i åsen og ned i byen. Sjekk alle portici'ene!

Det har vært deilig med et opphold fra regnet.
Men om noen dager har jeg en snikende følelse av at vi kommer til å savne 25 grader og regn.
For i morgen kommer godværet i følge yr.no

Så jeg tror jeg blir en stund til likevel, når jeg tenker meg om :-)

Et lite Bologna-inntrykk:

Modena - Loiano

Uh-oh, I can see mountains....

OK, jeg lovet mer lidelseshistorie!
Men det rare er at nå som det verste er overstått virker det ikke så forferdelig likevel. Merkelig hvor fort organismen glemmer lidelse...
Hvis dere ser på denne turen, i alle fall på slutten av den, ser dere jo at det har vært utfordringer - i alle fall for dere som er vant til å bevege dere litt:

Dagens: Modena - Loiano

Vi syklet ut av Modena med det for øyet at vi måtte finne roligere veier!!

Det skjeve tårn i Bologna

Kvelden før var bare FOR jævlig, så vi googlet og FANT en rolig vei, og svelget glatt det faktum at den var 2 mil lenger enn nødvendig - bare for å slippe unna trafikken.
Posletta begynte faktisk å bli litt kjedelig med alt sitt landbruk, kanaler og småsteder da vi langt der borte i disen bak Bologna så at landet begynte å heve seg, se bildet over.
For å drive de vonde tankene om nådeløse stigninger på flukt tok vi straks inn på Trattoria Amedea og spiste "Tortellini al tartufo e pera" Utrolig digg!! Tortellini med trøffel og skiver med tørket pære. Kanskje den beste pastaretten vi har smakt så langt - og helt klart den dyreste, det fant vi jo ut etterpå.... 
Bologna duret vi bare rett gjennom, konstanterte bare at enhver italiensk by med respekt for seg selv må stille med et skjevt tårn eller flere.
At veidekket også kan være fra romertiden får vi bare ta med oss, men det er nokså slitsomt å sykle på!

Brostein i Bologna

Det er jo litt skrekkelig at vi i så liten grad får sett disse stedene vi farer gjennom, men sånn er livet....
Etter Bologna begynte det å stige, og verre skulle det bli!
Vi som hadde cruiset i vei på flatmark eller utforbakke i dagesvis var blitt grundig bortskjemte. Gir som før hadde vært forbeholdt bakken opp til hytta nede fra veien ble nå hverdagskost.
Farten seig ned i 5 km/t - omtrent så mye at man ikke faller av sykkelen, svetten drev, lungene kollapset, hjertet prøvde å banke seg ut av brystkassa og lårene skrek!
Vannflaskene gikk tomme fortere enn vi rakk å fylle dem, men gudskjelov fantes det mange vannposter langs veien der man kan tanke fra kilder.


 Jeg var overlykkelig da vi nådde fram til et lite sted med hotell, Loiano. Og überhappy for at de hadde ledig rom på Hotel Pineta. Det var først etterpå vi fikk den litt krypende følelsen av å ha havnet på hotellet i "The Shining"... Den eneste betjeningen var en gammel dame som tuslet mumlende rundt i silkeslåbrok og tilsynelatende drev hele stedet mutters alene - kun i selskap med hotellkatten Alice. Et skikkelig forlorent 50-tallshotell som oste av fordums prakt - med lysekroner, stilmøbler og brunlaserte finerplater på veggene. Nå ganske slitent og ingen gjester bortsett fra oss.....

Sykkel på bar.
Oppførte seg like fin dagen etterpå, kun litt
skjev i bremseskiva....

Syklene fikk for en gangs skyld en anstendig plassering og fikk tilbringe natten i baren!

Litt sært det hele, men vi hadde en fantastisk natt med god søvn etter et besøk nede på byens pizzeria. Der var halve befolkningen innom for å kjøpe med seg pizza til fotballkampen Italia-Bulgaria.

Jeg stusser over at italienerne har begynt å drikke ØL til maten!?!?
ER dette landet i ferd med å gå i hundene?