Vikingene er tilbake i Miklagard - nå på motorsykkel!

Se filmen her: TGT 2024 - Epsiode 1

Opplegget på kaia i Brindisi er som det pleier i Italia - et slags organisert anarki.
Det ER skiltet og det ER tilrettelagt med oppmerking, og mannskapet på kaia dirigerer i alle ANDRE retninger og ingen vet riktig om man er på rett plass, man må bare HÅPE
PÅ en eller annen merkelig måte havnet likevel vi motorsyklister på samme sted nede i bunnen av båten et sted.

En liten gruppe forvirrede motorsyklister

Det KUNNE jo blitt en god natts søvn om de ikke måtte gjenta 5 (!!) ganger at alle som skulle av på Corfu i 4-tiden måtte komme til resepsjonen og legge igjen kabinkortet sitt - og det på 5 (!!) ulike språk

Og om mrs. Khan ikke har dukket opp enda så flyter hun vel rundt der ute et sted og mr. Khan har forhåpentligvis blitt buret inne.

Vi kom oss litt smaløyde i land i Igoumenitsa, som ligger inne i en trang fjord med høye fjell rundt - nesten litt vestlandsk. Vi fikk oss en deilig kaffekopp og litt bakverk på en kafe på brygga og så var det av gårde.

Nydelige svingete veier tok oss høyt opp i fjellsidene i morgensola, det var såre vakkert!
Det kunne minne litt om i Abruzzo i Italia, men med mye tørrere luft og landskap. 
Den tørrere lufta er en velsignelse, i Italia var vi permanent klisne over hele kroppen.

Flott landskap

Og overalt disse små "altrene" der folk har kjørt seg i hjel....

Overalt var det skiltet om ville dyr, men det villeste vi så var en diger skilpadde på sin møysommelige vandring over veien.

Lunsj på den lokale tavernaen

Vi fikk oss vår første, fantastiske greske salat på en lokal "tabepna" De voksne damene som jobber der er dårlige i engelsk, men "greek sallad" kan de si. Du vet denne salaten med grovhakkete, søte tomater, fetaost, oliven, løk og en agurk som virkelig smaker....agurk!
Alle de lokale hadde med flasker med egen ouzo som de koste seg med etter maten. Og midt oppi det hele tronet den lokale presten.

Jeg fikk et ublidt møte med en gresk veps - en liten rakker som kræsjet inn i hjelmen og ble liggende å surre en stund før den tok hevn og stakk meg på haka.
Det var litt vondt, men jeg tenkte ikke mer på det før etter 30 sekunder da hele fjeset flammet opp, hodet ville eksplodere og øynene poppe ut - en megareaksjon!
Fikk en solid hakeslepp som hang og slang i mange dager etterpå - se video:

Limnion Resort & Spa

Første kvelden i Hellas havnet vi  på Limnion Resort & Spa, et hotell en del over vår betalingsvilje og med en kleskode som ikke på noen måte matcher innholdet av mc-baggene våre, men det var deilig med litt luksus etter en lang, slitsom og flott dag.

Vi bestemte oss for å måtte  "ofre" Hellas litt, få mange km under hjulene raskt. Vi ser at vi har litt dårlig tid til vår date i Istanbul der vi skal møte 3. musketer Gaute og kona hans Tone

Så vi valgte mindre, men raske veier - litt kjedeligere kjøring til en liten baderesort øst for Thessaloniki

Dagen etter på samme vis - gøyale, raske veier der Google Maps også tok oss ut på grusveier et par ganger
Vi kjørte en stund gjennom et litt dystert landskap, enorme skogområder var svidd av. Det må ha vært veldig dramatisk for de små landsbyene som lå midt inni der. Har lest meg til at det raste noen skrekkelige branner i nord-Hellas i 2023 der mange menneskeliv gikk tapt, blant annet en gruppe på 18 flyktninger som hadde tatt seg over fra Tyrkia til Hellas og som ble fanget i flammene: Dødelig skogbrann

Interessant nok leder småveiene vi kjørte langsmed hovedveien helt fram til bommene på grensa mellom Hellas og Tyrkia.
Det sparte oss for mye tid og  merkelig nok aksepterer de at mc'er sniker i køen, de slipper deg til og med frem!? 

Grensa er unnagjort - inne på tyrkisk side

Grenseovergangen gikk greit; Passkontroll på gresk side, en enkel tollkontroll på tyrkisk side, etterfulgt av ny passkontroll og deretter kjøretøykontroll som inkluderte fremvisning registreringspapirer på mc'en, Green Card (forsikring grønt kort) etc, heldigvis hadde jeg alt på stell
Og på hver side av grensa stod alvorlige soldater i fullt kamputstyr. Svære hauger med piggtråd lå klart til å sperre veien over grenseelva. De er IKKE bestevenner tyrkerne og grekerne, for å si det mildt.

Gutta på verkstedet

Vi kom oss inn til Kesan noen mil fra grensa og stoppet på et mc-verksted for å få tak i noe greier - som de ikke hadde. Men en ung fyr heiv seg på mopeden og kjørte foran oss til et annet verksted som HADDE.

Etterpå loset han oss til et hotell, for en service!
Men jeg tror vi gjorde hans dag også - han stod i alle fall minst en time utenfor hotellet etterpå og snakket i telefonen og jeg kunne ane "Yamaha", "BMW", "contact spray","Norway, Hollandia" omatt att og omatt att. 

Dagen etter startet med bittelitte dramatikk da ingen av kontrollene på venstre side av styret funket; lys, blinklys, horn, cruisekontroll etc etc 
Vi svingte inn i en liten landsby der hønene, kattene og hundene sirklet rundt oss - samt en gammal kjerring som lot som om hun feide veien, men hun var bare supernysgjerrig på hva slags forunderlige turister som hadde forvillet seg inn i gata hennes

Guiden vår

Jeg ble litt lang i maska et øyeblikk, men Erik, somm har teknisk bakgrunn,  tok kontroll og foreslo det jeg som IT-mann burde tenkt på med en gang selv - en restart! Så det var bare å finne fram verktøy og få koblet av batteriet. Og jaggu meg - alt funket igjen!
For en lettelse!

Egen vilje, egen velt

Vi gjorde litt TET gjennom solsikkeåkrene - inklusive en velt - men det fant sykkelen på helt av seg selv, uten meg oppå.
Videre på en masse flere småveier og havnet til slutt i en liten landsby med en enkel kafe. Vi spurte om vi kunne betale med kort, men det kunne vi ikke, Erik vrengte lommeboka og viste at vi ikke hadde cash, tykiske lira. 

Imke noe problem, bare å komme inn! Her skulle vi ikke betale noe!
Vi fikk flere runder med kaffe og da vi skulle gå kom eieren med en pose til hver av oss med kaldt vann, Pepsi og to sorter kjeks. De er jo så vennlige og gjestfrie at man blir helt på gråten!
Snakket litt med en gubbe som hadde jobbet 40 år i Tyskland og som kunne litt tysk, han ville jaggu betale han også!

Erik, kaffe og godteposer

Tone og Gaute hadde skaffet plass på hotellet der de bodde, sentralt i Istanbul på "Det gyldne horn". Veldig behagelig for oss å ha et mål, samme sted som vikingene kom i land på i hin hårde dage.

Men trafikken inn mot  Istanbul var skrekkelig. Uhyre aggressiv, folk bryter alle lover og regler på alle tenkelige og utenkelige måter. Filer krysses i hytt og pine og scootere kommer som lyn i mellom og på utsiden.
I rundkjøringer er det førstemann til mølla!
Det er ikke som i Italia der trafikken også tilsynelatende er aggressiv, men der folk tar hensyn til hverandre. Dette var faktisk FARLIG!
Et voldsomt og langvarig skybrudd gjorde ikke saken noe bedre. Vi er blitt advart mot regn og glatte veier i Tyrkia og det stemmer - de har en helt spesielt type asfalt som blir såpeglatt når det regner
Så vi er kjempeforsiktige...

Istanbul er ikke som EN by, men som MANGE byer i en uendelig, sammenhengende tett bebyggelse over et utall mil.
Jeg syntes vi hadde kjørt i det uendelige inne i byen da Erik sier: "It is still 35 km to go"
Det bor da også 22 millioner der, i følge lokalbefolkningen...

Vi kom fram uten en skramme, det var ikke gitt!

Tone og Gaute hadde skaffet et fint hotell i et gammelt hus i en "stille" gate - alt er relativt i senter av Istanbul :-)
Tok en øl på kafeen på andre siden av gata etter ankomst. Det tyrkiske flyvåpnet øvde på 30.august-feiringen og fløy rett over hustakene. Det er en ganske skremmende og voldsomt støyete opplevelse med jetjagere noen titalls meter over hodet på deg!!

Bonusbilder:

Istanbulpuser

Gjengen samlet i Istanbul

Vel parkert utenfor hotellet

Fersken på vei

                                                     

Gutta på kafe i Hellas

Den store TET-offensiven, siste del

Bjelland krysser Rubicon - eller en liten sideelv til Rhinen var det visst

Fra nå av: Der vi før syntes det var ensomt, stille og forlatt - nå ble det nesten litt mye den andre veien igjen.

Byen Eindhoven viste seg å være verden største party-kryss!
Aldri i mine levedager har jeg sett SÅ mange skjenkesteder på et såpass lite areal; Gata ned fra hotellet vårt og veien som krysset over denne nede ved kirka.
Da vi gikk ut  tidlig kveld var det en jamn, fin, forventingsfull summing i lufta.
Da vi gikk hjem noen timer seinere var det blitt til et BRØL av skrålingen til 10.000-vis av feststemte nederlendere.

Om morgenen dagen etter fikk vi en ny erfaring som TET Nederland er kjent for: SAND.

Som vanlig taklet Odd Arne - som aldri har prøvd det før - det lett som ingen ting.
Undertegnede, med opptil flere sandtreninger bak seg, gikk på trynet. Verden er ikke rettferdig!

Litt seinere måtte vi krysse en laaang slette med sand.
Trickset med sand er egentlig å holde god fart, lene seg bakpå og la styret dingle fra side til side mens man stoler på at vi sånn i snitt kommer dit vi skal.
Men det var ikke så himla enkelt så lenge det også ble arrangert en slags form for turmarsj på den samme sletta. Jeg var LIVREDD for å velte over noen!

Erik The chef in action med en av mange retter

Vi var inne i pinsen, langhelg og med godt vær i vente. Så det var enormt mange ute og tråsyklet.
De fleste på elsykkel som her hjemme og mange med full oppakning med telt og det hele.

Det er i det hele tatt lagt VELDIG opp til sykling mange steder i Nederland;
Et bredt sykkelfelt på hver side og et smalt felt i midten som bilene skal dele på.
Her TULLER du ikke med syklisters rettigheter, altså!

Vi var blitt invitert av Erik, en venn fra en tidligere tur med MC Adventure Tours, til å ligge over siste natta hos ham i Tubbergen på vei hjem. 

I steinrøysa nedi bakken i Nederland

Erik, fruen og et par hjemmeboende sønner serverte en alldeles sinnsvak mengde herlig grillmat og øl i sitt hyggelige hus/hage.
En av sønnene ble forøvrig kastet ut fra rommet sitt og måtte bo i telt i hagen for å huse disse hersens bikerne - han påstod det var greit...

Det var vanskelig å komme seg fra bordet og til sengs i tide - men vi hadde fremdeles en god del mil til ferga siste dag så det var bare å bite tenna sammen og finne køya..
Det var utrolig deilig å tilbringe en kveld og natt IKKE på restaurant og hotell.

Paret er norgesvenner så det holder!
De reiser på ferietur til Norge hvert år og kjenner landet på kryss og tvers og langs adskillig mye bedre enn meg, pinlig mye bedre...
I hagen har de til og med bygget opp en steinrøys a la DNT, komplett med den røde T'en malt på toppen :-)

Avreise fra Tubbergen

Siste dag bød på rein og kjedelig transport opp til Cuxhaven og ombord i ferga til Kristiansand.

Vel ombord i MS Dramatica igjen - sammen med noen flere enn
de 5-6 syklene som var med nedover.

Det er ellers EN god ting med transportetappene - podcasts!

Fordi det er fomlete å prøve å styre NRK Radio-appen på mobil, med hansker, er det bare å la den ene avløse den andre.
Har hørt vanvittig mye interessant jeg nok ellers ikke ville ha valgt.
F.eks historien om Ari Behn, om Skandalefestivalen Quarten, om norske fremmedkrigere på begge sider, om meklinger i forliksrådet og "Balladen om Håkon Banken", den mediesky dansebandsmusikeren med de alvorlige tekstene fra sitt eget litt triste liv. 
En fyr man knapt har hørt om, men som har solgt enormt med kassetter(!) i et miljø jeg ikke kjenner.
Men skulle komme til å ferdes i fotsporene hans helgen etter da jeg var på gruskjøring på Finnskogen og i Värmland.

TET er ferdig....

SÅ - det var første tur langs TET, og hva har jeg lært?

• Det er komplett GALSKAP å tenke på å gjøre noe slikt alene!
  Jeg fatter virkelig ikke hva jeg tenkte på :-)
  3 viktige ting: 
• Sikkerhet - vi var heldige, det skjedde ikke noe. Men det KUNNE det lett ha gjort.
• Sosialt - topp å ha noen å dele turen med og Odd Arne var et ypperlig reisefølge.
• Pris - og da spesielt med tanke på overnatting, spleise på hotellrom.
  
  
• Man skal ikke undervurdere avstander. Spesielt ikke de dagene man kjører TET, vi var nede i under 10 mil pr dag noen ganger. Slik kommer man ikke til Italia!
  Og man skal ikke undervurdere hvor slitsomme transportetapper er, man får vondt over absolutt ALT - nevnelige og unevnelige steder.
  
  
• All den kule "Monsen-filmingen" jeg hadde planlagt ble det heller ikke så mye av....
  Du vet slik der Lars Monsen klatrer opp på en topp, setter fra seg kameraet og klatrer ned igjen, for så å la seg filme mens han klatrer opp igjen for å hente kameraet før han klatrer ned igjen.
  Slikt tar (for) MYE tid! :-)
  Men en liten filmsnutt blir det nå, utpå høsten på Geriatracks - på en skjerm nær deg.

• TET er gøy og skal gjentas!!!

Den store TET-offensiven, dag 3 og 4

17. mai 2023

«Alt hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,»

Ja vi elsker dette landet!
Norge, altså!

Men VI er dessuten ganske glade i Utlandet og gruskjøring på TET også.
Vi så kanskje ikke så mange mødre som grein – men ingen skal si at ikke vi fedrene kjempet oss igjennom nasjonaldagen i alle fall!!

Dagen begynte med siste etappe ned til Schengen og deretter siktet vi oss inn på TET-ruta som starter der – Fransk TET nr 13

Motorsyklister er som små barn, vi ELSKER
klistremerker. Men nå er denne fortjent!

Schengen ligger akkurat der Luxembourg, Frankrike og Tyskland møtes ved elva Mosel - Landdreieck.

Så vi krysset frem og tilbake over landegrensene en stund - uten helt å vite hvor vi til enhver tid befant oss, før vi kom oss inn på ruta.
Den startet ellers vakkert, med idylliske små asfalterte veier.
«Dette går da veldig greit», tenkte vi. "TET er oppskrytt!"

Men vi skulle snart få vår ilddåp i en bakke ute i en fransk åker.
Bratt og j… og med DYPE spor. Selvfølgelig bet jeg snart i gresset - bokstavelig talt -  oppi der.
Mens gamlebonden sjøle stod nede i bakken og sikkert godta seg kraftig over å se disse utenlandske tullingene som grisekjører på jordene hans gå på trynet.

Odd Arne kuler'n i en litt mer vennligsinnet åker

Odd Arne hjalp meg opp med sykkelen som stod litt sånn på hodet.
Glad for å ha overlevd freste jeg opp resten av bakken - lykkelig uvitende om at stakkars Odd Arne gikk på trynet så snart jeg var vekk.
HAN måtte klare seg uten hjelp.
Det ble heldigvis ingen større skader på noen av oss - utover på selvtilliten, en litt skeiv koffert og en langfinger som er blitt enda litt mer rar.,

Han som har stått for rutene her - «The Linesman»  - har gjort en fantastisk jobb, vi har kjørt uendelig mange fine grusveier og "gressganger" i dag. 

Men rekkevidden blir så som så. Der vi går gjorde 60 mil klarte vi i dag knappe 10 før vi måtte gi oss og blinket inn i Saint Avond.

18. mai

Tidlig oppe og ingen griner – av gårde før kl 8 i strålende solskinn!!

Tro det eller ei - en 
vaskeekte baguette-automat!

Fransk TET nr 13 fornekter seg ikke; I hele dag har vi vekslet mellom idylliske asfaltveier, grusveier, «gressveier» og stier  på kryss og tvers i et veldig vakkert kulturlandskap og på steder der vi ikke kan forstå at det er lov å kjøre!??
Det er utrolig vakkert og velordnet og flott overalt og franskmennene og -damene er mye bedre enn sitt rykte. De behandler oss helt ok, selv om vi ikke forstår deres fransk og de ikke skjønner et pip engelsk.

Vi kjører helt tydelig i sporene av 2. verdenskrig.
Vi kommer forbi gamle bunkere inni skogen og veinavnene i  landsbyene er typisk «Rue General Patton» «Rue Americaine» og slikt.
Referansene til Maginotlinjen er mange og vi og passerer krigskirkegårder for både franske, amerikanske og tyske soldater.
Det er underlig  å tenke på at disse vakre, bølgende landskapene har vært åsted for så mye skrekkelig….

Gjørme!!

Det skrekkeligste som skjer i DAG, er kampen for å klare å holde seg oppreist på disse beistene av noen sykler på gjørmete små stier gjennom skauen. 

'Hverken GS’en eller Tigeren er OFFROAD-sykler, til det er de altfor tunge. Men det går med et nødskrik, utrolig nok er det ingen av oss som havner i bakken i dag.

Vi er kommet til Toule og har tilbakelagt nesten 15 mil i dag.
Det har ellers vært en VELDIG stille dag!
Jeg satt og tenkte «Hvor ER alle folkene??» - helt til vi husket at det er himmelspretten i dag – DET tar de på alvor her!

En veldig variert og veldig fin dag – kjøringa begynner å løsne litt, vi er blitt tryggere i salen og i morgen har Odd Arne lovet å spinne litt!  

Bare han nå ikke skremmer alle harene og fasanene som springer framfor syklene våre!

I en landsby vi kom forbi var det storkereder
i hver eneste stolpe bortover

 

Den store TET-offensiven, dag 1 og 2

I 2004 gjorde Ewan McGregor og Charley Borman en spektakulær motorsykkelreise, 31.000 km RUNDT jorda.
Det ble til en utrolig kul tv-serie - "The Long Way Round" - som jeg og millioner av andre motorsyklister slukte med hud og hår.

Gutta hadde opprinnelig tenkt å kjøre KTM-motorsykler, men KTM fikk kalde føtter og trakk seg fra samarbeidet fordi de ikke hadde tro på prosjektet deres. Så da vendte Ewan og Charley seg til BMW som kjente sin besøkelsestid og sponset dem med splitter nye R1150GS.
Det var lurt av BMW!
I alle år seinere, helt opp til i dag har BMW GS-serien  vært verdens mest solgte motorsykkel - til slike adventure wannabee tullinger som meg som sitter og drømmer seg bort med YouTube-videoer og tror de skal kjøre til Kasakhstan og Mongolia og forbi.

GS nr 1.
GS'en er brukandes til så mangt, her har 
jeg vært på hagesenter og handlet bøk 

Selv kjøpte jeg min første GS i 2012 i håp om at også jeg nå skulle bli en barsk adventure rider, men det ble stort sett med pendling til jobb.

Etterhvert kom jeg i det minste i gang med litt gruskjøring.
Jeg er sikkert den i Norge som har vært flest ganger på grunnkurs i gruskjøring!
Som med all annen mc-kjøring for meg var det i utgangspunktet 80% angst og 20% gøy, så terskelen for å gå videre har vært høy!

Men man må  jo beherske det, for veiene i Mongolia er som kjent heller dårlige - om de i det hele tatt finnes!

Så nå kommer vil til TET - Trans European Trail.

Dette er et nettverk av grusveier og/eller scenic routes som "linesmen" i de fleste europeiske land på frivillig basis har kartlagt og tilgjengeliggjort som nedlastbare ruter på TET sitt nettsted.

GS nr 2.
Godt i gang med gruskjøring. 7 tryninger
på to dager med splitter ny sykkel....

I år vil jeg for første gang teste ut hvordan en lengre tur på grus vil arte seg. 
Planen er å koble seg på TET ved Schengen i Luxembourg og kjøre sørover i Frankrike og østover i Italia - om vi kommer så langt.

"Vi" - for i siste øyeblikk heiv Odd Arne, en kollega fra jobben, seg med på turen.
Det er bra, for om det skjer noe er det en trygghet å være flere.
Og veldig hyggelig!

Omtrent slik ser TET-ruta vår ut

Odd Arne er en blid gutt!

Dag1, 15. mai:
Vi la avgårde og feide ned til Kristiansand for å kjøre ombord i MS "Romantica" fra det nokså nye Holland-Norway Lines.
Båten blir av onde tunger også kalt MS "Dramatica" fordi man aldri riktig ved hvilken havn den går til på kontinentet. Strengt tatt skal den gå til Eemshaven i Nederland, men i vårt tilfelle havnet vi i Cuxhaven i Tyskland, men pytt!
Overfarten var stille og rolig og begivenhetsløs.

Dag 2, 16. mai:
Laaaaaang transportetappe.
Det ser ikke så ille langt ut på kartet fra Cuxhaven til Schengen, men det ER det!
60 mil tilbakelagt i dag. Og som vanlig i Tyskland er det veiarbeid og innsnevringer over alt. Så turen hadde nok kunnet gått fortere enn den gjorde. Men greit å ikke kjøre FOR fort heller, skumle sidevinder er ganske uhyggelig i høy hastighet!

Lettere utmattede endte vi opp i Bitburg med stadig 10 mil gjenværende til Schengen. Helt greit - for det er her den (i alle fall i VÅR familie) berømte pilsen "Bitburger" kommer fra.

I morgen begynner TUREN, gleder meg!

Bitte, ein Bit!!