Endelig på veien

Togstasjonen i New Delhi

Dagen etter reiste vi fra New Dehli og jeg tror ikke noen var spesielt lei seg for det.

Vi ble fraktet til togstasjonen med buss, men den kunne ikke komme helt fram i kaoset utenfor stasjonen. En uhorvelig mengde folk skulle reise og alle skal gjennom en sikkerhetskontroll a la på flyplasser. 
I tillegg virker det som om folk bor på stasjonen, noen ligger rett på gulvet, andre plastflak -- og sover, midt i mylderet.

Takket være vår indiske guide kom vi oss til rett plattform og tog, dette hadde ikke vært enkelt -- eller overhodet mulig - på egen hånd!!

Toget var helt ok det, 1. klasse, air condition og god forpleining hele veien.

Etter en 3 timers togtur kommer vil til Kalka, der vi skifter over til "The Toy Train".

The Toy Train

Trangt om saligheten

Det er et lite, smalsporet tog, opprinnelig bygget av britene rundt forrige århundreskifte, og modernisert bittelitt seinere.
"Leketoget", som ligger på Unescos bevaringsliste, haler oss opp de svingete 100 km sporene til Shimla.
Det tok 5 timer og var en artig opplevelse, men vognene er bygget for en annen tid da folk var mindre og aksepterte forferdelige seter a la kirkebenker.

For storvokste nordmenn ble 5 timer i meste laget!!

Shimla

Shimla er britenes gamle sommerhovedstad, hit flyttet de administrasjonen når det ble for varmt om sommeren.

Byen ligger innhyllet i dis og det er veldig fuktig overalt.
Her ligger det mye gammel kolonial historie i alle vegger og er nok den dag i dag et sted for overklassen.

Men vi skal bare overnatte så vi ser ikke så mye av byen, dessverre.

Da vi skal dra morgenen etter har en bande apekatter okkupert motorsyklene våre og gir dem bare  fra seg under høylytte protester!

Gangstere

Nå begynner selve mc-turen, utrolig fint å være på veien etter all heten, kaoset og støyen.

I Shimla er det behagelig svalt, men utover dagen beveger vi oss ned i dalene og det blir fryktelig varmt, måler 42 grader på syklene.
16 mil er nok i slik hete.

Veiene er av veldig varierende standard.
Det går greit å kjøre på venstre side, men snart får flere av oss de første påminnelsene når man av gammel vane unnviker ved å kaste sykkelen mot høyre grøftekant - dit den møtende bilen også har tenkt seg.
Det oppstår noen situasjoner men ingen større uhell.

Man må lære seg den indiske kjørestilen som går på at det ingen veier er for smale til at man ikke kan ligge minst 3 i bredden.
Og det på veier som i utgangspunktet er smale og ofte veldig dårlige!

Det virker fullstendig vanvittig i starten, men man lærer etterhvert.
Hornet brukes HELE veien tiden for å varsle at man kommer og kjører forbi.
Man lærer seg at de skumleste er de som kjører forbi UTEN å tute.
Blinke gjør man IKKE, for det betyr at du vil at de bak skal kjøre forbi.

Vi har med oss to indiske hjelpere på mc, og tre ii følgebilene. De guider og fikser alt mulig underveis, det er helt uvurderlig med noen som kjenner kulturen og snakker språket!

Turen går høyt oppe i åssider og ned i dype, trange daler.
En utrolig ødelagt og smal vei er hovedveien til det lille tettstedet Sharahan der natta tilbringes.
Det er vanskelig å forstå at det går an å ha fungerende samfunn rundt omkring med SÅ dårlig ankomstvei. Men her kjører bussene, lastebilene, privatbilene og motorsyklene og konkurrerer hardt om den lille plassen som er.

Utsikten fra hotellet kunne vært fantastisk, men også her er det mye dis.
De klærne jeg vasket om ettermiddagen og hang til tørk var om mulig enda våtere morgenen etter 😞 

Buddisttempel

Netste dag går i samme tralten, det starter svalt og godt mens vi besøker et digert buddistkloster i nærheten. Men grademåleren dirrer snart oppunder 40 denne dagen også.

Vi kjører utrolig morsomme svinget veier, alt fra brede asfalterte veier til utraste humpeveier der halve veibanen har forsvunnet og man ser rett ned i dalen.

Man skal virkelig passe på som en smed hele tiden

Guidene har fortalt oss at om natten skal vi ligge i telt i Sangla
Jeg må innrømme at jeg ikke var spesielt entusiastisk ved tanken, men det viste seg å være litt godlynnet skremming.
Det viste seg å være solid "glamping" - store luksuriøse telt med eget baderom og det hele.

Vi kjører indiskproduserte Royal Enfield Himalayan, ensylindrede 450cc sykler som passer veldig godt til denne slags kjøring.

Før vi setter syklene fra oss om ettermiddagen går sjefsmekanikeren fra person til person og spør om tilstanden på sykkelen. Er det noe som helst fikses det i løpet av kvelden og sykkelen er like fin om morgenen.
Disse gutta er RÅ på reparasjoner og har en masse greier med seg i de to følgebilene.
I fjor byttet de gearkassen på en av syklene mens deltakerne spiste lunsj!! 😀 

Kjøreferdigheten hos de 21 deltakerne er overraskende god, alle mestrer det vi får presentert uten problemer.

Til lunsj og andre stopper degger inderne for oss med mat og drikke, vi blir grundig skjemt bort.

Snacksbord

Gaute og jeg har intercom og skravler i vei hele tiden.
Men det har en god sikkerhet innebygget også; Vi sørger for å få 3-4 andre mellom oss slik at det blir litt avstand. Da kan den som kjører først varsle om biler i mot, stein i veien, fine fotomotiver etc.

Det er en enorm aktivitet overalt, det bygges hoteller og fikses vei, men behovene er tilsynelatende uendelige. Mye arbeid utføres manuelt, kvinner står side om side med menn og skuffer og hakker og spar. Det ser tungt ut i heten....

Vi kjører nordover og langs grensen til Tibet. Folkene vi ser langs veiene er tydelig mer "kinesisk" utseende og buddistttempler overtar for hindutempler.

Buddistmunker, foto Gaute Munkeby

Vi ankommer Tabo i turens første regnvær, et skikkelig monsunregnskyll med lyn og torden.
Små grusras skremmer oss litt på det siste stykket, en får en stein i et gaffelbein slik at det skades, men ingen hendelser ellers.

Kvelden tilbringes i nær stummende mørke det meste av tiden fordi lynet har slått ut strømmen, men vi lider ingen nød. Mat lages på gass!

Stearinlys er koselig det