Via Francigena juni 2026

Tirsdag 9. juni

Mette har funnet på at vi skal gå noen etapper langs Via Francigena.
Ruten strekker seg fra Canterbury i England til Roma (og enda litt lengre)

Man kjenner ruten fordi biskop Sigeric av Canterbury gikk til Roma i 990 og tilbake og dokumenterte hjemreisen: Via Francigena
Han døde bare 4 år etterpå, så det må ha tatt på!
Ildsjeler har gjort en kjempejobb med å forsøke å gjenskape veien han tok, dokumentere og skilte den for oss som kommer etter.
VÅR reise dekker bare en liten bit i Toscana, vi har karter og GPS og navigasjonsapper.
Jeg må si jeg beundrer disse reisende for over 1000 år siden som måtte spørre seg fram.

Onsdag 10. juni

Fremme i San Gimignano...

14,5 km skal egentlig ikke være så fryktelig langt, men i dag er jeg sliten og det verker i hofter og knær.
Gamlehjemmet kaller!

Startet fra Gardermoen i går i pøsende regnvær og det var som vanlig en fryd å lande i Pisa i deilig lunt Italiavær - omtrent som en veldig god norsk sommerdag. 

Starten i Gambassi Terme

Flyplassen i Pisa ligger omtrent på torget i byen, så vi hadde bare 15 minutter å gå til hotellet vårt.

Enkel og grei overnatting med to små hyperultraprosseserte plastinnpakkede kaker til frokost. 

Nærende og god start på dagen!

Hadde heldigvis hatt selvinnsikt nok til at vi ikke skulle starte med en 25 km etappe, så vi tok tog og buss til Gambassi Terme og startet der.

Var innom en alimentari og bunkret opp litt.
Det er en 5 timers tur til San Gimignano, advarte innehaveren!
Ble litt blek først, men så husket jeg at jeg jo aldri kan stole på en italiener som forteller om å bevege seg med noe annet enn bil.
Det er bare 14 km, prøvde jeg.
Ja - men det er mye opp og ned, sa han gravalvorlig...
Pfffft, vi er norske, svarte jeg hovmodig - og så gikk vi...

San Gimignano, langt der borte

Jojo - vi brukte bare 3 timer, men det VAR slitsomt og det VAR mye opp og ned og det var VELDIG godt å komme frem!
San Gimignano er utrolig flott, med sin gamleby og sine tårn.
Historien med alle tårnene her er den samme som i så mange andre steder vi ser i Toscana - rike menn som sammenlikner størrelse på utstyret sitt; Jo høyere tårn jo barskere fyr...

Men vi er slitne - og vi har vært her før. Da er det lov til bare å være turist på sparebluss, sette seg ned på piazzaen ganske raskt og ta et glass vin og bare nyte.

Torsdag 11. juni

Kom oss opp, beina var forunderlig bra etter gårsdagen.
Trasket igjennom San Gimignano og nå var det ganske annerledes, for nå kom alle turistbussene!!

Vi er jo turister selv, men det får da være måte på!
Når 100 busser tømmer lasten sin inn i den lille byen blir det trangt om saligheten.
Særlig når det er asiater som må gå med paraply for å være helt sikre på å unngå  å få en solstråle på seg.

I godt driv...en stund

Vi snakket med noen jenter fra Taiwan som var ute og vandret  samme rute som oss. De var innpakket fra tærne og opp til håret - langbukser, frakk, hansker hatt og skjerf foran fjeset. Fatter ikke at de orker i varmen!

Turen til Colle di Val d'Elsa var ca 15 km, men i dag gikk det lettere.
Enten fordi terrenget og høydekurvene var snillere eller så kan man jo også håpe at vi er blitt bittelitt inngått...?
Opp og ned i et ekstremt vakkert landskap - når man klarer å løfte blikket og nyte det.

Colle di Val d'Elsa er som navnet sier en kolle i dalen til Elsa (som igjen vel EGENTLIG er navnet på elva i bånn) - en nydelig liten by som strekker seg utover toppen av en bratt åsrygg, omgitt av en bymur.
Finner en fin liten B&B rett i utkanten av bymuren
Et lite, herlig sted med en fantastisk frokosthage rett nedenfor murene

Bymuren til Colle di Val di'Elsa

Vi inntar en god middag der jeg i min naivitet bestiller Bisteccha di Fiorentina.
Damen SER på meg og sier "Det ER 1,3 kg minimum kjøtt, er du sikker?"
Så det er bare å rygge tilbake og bestille en adskillig mindre kotelett...

Fredag 12. juni

Ut fra byen Colle di Val di'Elsa stuper Via Francigena ned og følger elvedalen oppover.
Supervakkert med vann og skog og det er åpenbart et populært område for byens befolkning for å slappe av og ta seg et bad i det grå(!!) vannet
Gråfargen skyldes all kalken som skilles ut i vannet

Det var en nydelig start på dagen, men den skulle bli slitsom etterhvert...

Midtveis gikk jeg SKIKKELIG tom, både fysisk og mentalt.
Helt tomt...

Det var et ork å komme seg videre helt frem til målet, Monteriggioni.

Her hadde vi nok tatt oss litt vann over hodet, jeg er i alle fall ikke klar for 22 km i steikheten med sinte høydekurver.

Så det var en Bjelland på felgen som vaklet de siste metrene opp den stupbratte bakken til Monteriggioni på ettermiddagen.

Selv ikke en siesta i gresset var nok til å berge denne dagen

Monteriggioni

Monteriggioni er så liten at vi nesten kunne gått tvers igjennom den uten å merke det :-)
En miniby beskyttet av en mur hele veien rundt med EN liten piazza der de rigget i stand til en herlig RAVE (!!??!) på fredags ettermiddagen.
Sånt skulle da vært forbudt!!?! 

Fredagsrave i en pittoresk middelalderby som Monteriggioni!!?

Fremme i Monteriggioni

Skyggelek i Monteriggioni

Lørdag 13. juni

Vi fortsetter på vår vei mot Siena, stive og støle. 

Klok av skade deler vi den siste 22 km lange etappen i 2 og vandrer gjennom skoger og langs enger i det nydelige toscanske landskapet til vi kommer til Torre della Chiocciola, en B&B omtrent halvveis på veien.
Dette blir sånn opplevelse vi drømmer om og som vi husker seinere; Å bli tatt i mot av en blid vertinne som lover lasagne til middag og som i mellomtiden forsyner oss med vino bianco locale som hun henter fra fat i kjelleren.
Hun styrer på og kommer med bruschetta, potetgull og melon og vet ikke hva godt hun skal gjøre for oss. En ganske annen opplevelse enn et kjedelig hotell!

B&B Torre della Ghiocciola

Naboen, det EGENTLIGE Torre
della Giocciola

Velkomstpakke, vino e frutta

En herlig middag med nogo attåt inntas på plassen foran huset og så sitter vi bare og nyter og ser skumringen og etterhvert mørket komme.
Helt stille bortsett fra fugler, sirisser og noen høylytte frosker.
Noe så deilig!

Frokosten var også noe for seg selv, her er en vertinne som strekker seg langt for gjestene sine!

...og dette var bare starten, viste det seg.

Søndag 14. juni

Det er en nydelig etappe, det siste strekket mot Siena, med mye skogstier og grusveier med snille høydekurver.

Vi er godt restituerte, selv etter all vinen vi fikk i går.

Etter ca 15 km så er vi ved reisens mål, Siena.
Vi kommer samtidig med varmen også, heten denne ettermiddagen i Siena er heftig!

Den nordlige byporten til Siena

Det er søndag ettermiddag når vi kommer til byen og forberedelsene til det kjente hesteløpet, Il Palio, er i full gang.
De ulike bydelene har SINE hester og sine farger, flagg og uniformer og paraderer nå rundt i byen med heftig tromming som gir skikkelig gjenklang i de trange gatene omkranset av høye hus.
Vi har vært her før, men det var artig å se det igjen!
Det virker veldig sosialt; folk i alle aldre deltar i paradene og familiene trasker bak før de til slutt samles og tar et måltid sammen i "klubblokalet"

Det har vært en fin vandretur alt i alt, med mange flotte partier i det vakre toscanske landskapet - av mange omtalt som Italias svar på Ås...

Men det er ikke til å stikke under en stol at disse gamle kroppene har mange vondter etterhvert.

Det verker i hofter, knær, legger og føtter - og etterhvert rygg og skuldre fordi det er uvant å gå med sekk.
Så det spørs vel om vi ikke vender tilbake til sykkel som det foretrukne framkomstmiddelet, det er litt snillere for kroppen (bortsett fra rompa, da...)

Mandag 15. juni

Togstasjonen i Siena ligger dypt nede i dalen under byen.
Verdens lengste (?) rulletrapp bringer oss hele veien ned.
Irriterende at jeg ikke visste om den da vi syklet opp her i 2012... 😀 

Siste natta tar vi ute ved kysten, i Viareggio, bare 2 timer unna med tog.
Jeg opplever at det er god togdekning og rimelig presist i Italia.
Når de ikke streiker da, men det er i alle fall vanligvis kommunisert ganske god tid  i forveien.

Viareggio  er en skikkelig badeby, men på en ærlig måte - og vi er gudskjelov ute i god tid før turistsesongen.

For det meste tomme strender - foreløpig...

Utsikt til Grand Hotel Royal fra vårt LITT
mer nøkterne etablissement

Jo mer vi vandret i denne byen jo bedre blir det;

I nord har du strendene, bassengene, strandbarene og de dyre luksusmerkene, flotte gamle hoteller på rekke og rad.

Gammeldags art deco arkitektur preger kystlinjen.

Her bygges det!

..og her er monteringsarbeidet i full gang.

Går du inn mot yachthavna (et STORT kapittel for seg, her bygges og fortøyes noen av de største jeg har sett) og forbi kommer du inn i de litt enklere og trivelige bydelene med små serveringssteder, parker og kanaler.

Og den Pasta Vongole vi fikk her er kanskje den beste jeg har spist i Italia.

Og med det avrunder vi årets Italiatur (i alle fall den første... 😀 ) og går hjem

På skakke i Pisa

I går kveld opplevde jeg det statsministeren i den nye serien «Okkupert» kalte «noe øket tilstedeværelse av russere»

Og godt var det! Jeg har jo åpenbart arvet min mors retningssans og de som kjente henne vet hva DET kan bety for et stakkars menneske… 

Like skakt som vanlig.....

I alle fall klarte jeg å gå meg godt og grundig vill i Pisa og mobilen, dette fantastiske hjelpemiddelet med GPS, adresse og navn på hotellet og alt, gikk selvfølgelig tom for strøm. Jeg måtte gå inn på en kebabsjappe og be om å få lade litt og ble der umiddelbart adoptert av en gjeng unge russere som syntes det var artig å skulle hjelpe gamlefar.

Det endte med at vi hadde en hyggelig barrunde før de fulgte meg til døra på Pensione Rinascente.  Artige typer, selv om de var Putintilhengere!

Pisa by Saturday night var for øvrig skikkelig livlig, utrolig mange folk ute i gatene. Overalt hvor det var et serveringssted stod det store skarer med folk og hoiet utenfor, selv om kveldstemperaturene har fått et høstlig preg.

Det er litt merkelig å reise i Italia på høsten. For en kald nordboer oppleves det fremdeles som en god norsk sommer på dagtid. I dag har jeg syklet i shorts og t-skjorte mens den gjengse italiener er kledd i dunjakke og skjerf.

Turen startet omtrent ved det skjeve tårnet i Pisa og deretter syklet jeg langs elven Arno ut til kysten – i alle fall var det planen. Fikk meg en halvannen mils ekstra rundtur i en gigantisk park ved et uhell. Jeg spurte en kar om det var lurt å sykle inn i parken og jeg hørte nok at han sa et eller annet om å ta til høyre, men det brydde jeg meg selvfølgelig ikke om. Det kostet, men parken var forsåvidt fin den!

Sånne er det mange av - lokal kebab :-)
Basically en hel liten gris surret sammen og grillet, nam nam!

Søndag er åpenbart markedsdag her. Da jeg omsider kom ut til sjøen syklet jeg gjennom kilometerlange utendørsmarkeder med alt som tenkes kan fra klær og sko til mat og drikke, leker og sportsartikler, husholdningsvarer og tepper, møbler og krimskrans, nytt og brukt.

De allestedsnærværende afrikanernes største salgsartikkel, ved siden av Armanivesker og Rolexklokker, ser i år ut til å være selfiestenger av ulike typer. Og de er populære! Overalt ser man tullinger som står og gliser imbesilt opp mot sin egen mobil i enden av en stang. Herregud, tenk å måtte SE feriebildene deres, o’skrekk!

Jeg holdt meg langs sjøen stort sett resten av veien. Snill løype i dag, nesten flat. Ruta tok meg bl.a. igjennom Marina di Pisa og Livorno, veldig mange fine steder å se underveis og stort sett godt tilrettelagt for sykkel! Jeg ble overrasket av to-tre bakker helt på tampen men det var egentlig (nesten) bare en fin avveksling.Turen ble ca 70 km totalt, litt lenger enn jeg hadde tenkt første dagen, men sånn går det. Dagens tur: Pisa - Castiglioncello

Mitt beskjedne Airbnb krypinn :-)

Nå er jeg på plass i Castiglioncello, installert i en grei leilighet i et digert gammelt herskapshus. Dette er min første erfaring med Airbnb og den har vært veldig bra på alle måter. Patrizia, som jeg har hatt kontakt med på nett, tok imot og forklarte og ordnet. I morgen lar jeg bare nøklene ligge og smekker døra når jeg går. 45 Euro er ikke noe å si på for en så bra plass!

Men NUH er det ut og spise, because I deserve it!

No plan, no headache

Har du prøvd å springe så fort du kan med en sykkel innpakket i papp, 2 stappfulle sykkelsekker i en søppelsekk, en laptop og en styreveske i hendene? 

Gjennom store folkemasser som tilsynelatende ikke har noe annet fore på en lørdag ettermiddag enn å surre formålsløst rundt på Oslo S, gå 5 i bredden og stoppe for å ta en prat akkurat der det er trangest? Totalt blottet for empati med en som tilfeldigvis skal nå Eidsvoldstoget til Gardermoen om 3 minutter?

Ikke?

Njæææææ, du har vel ikke gått glipp av noe særlig, egentlig….

Dette er jo bare den vanlige starten på enhver ferietur for undertegnede, hva ER det jeg gjør feil? 

Selv når jeg har god tid kommer jeg alltid opp i disse uførene og havner som vrak på Gardermoen med harehjerte og sur stressvette rennende ned over kroppen. Men jeg rekker det alltid, pussig det der...

Får sykle noen runder rundt denne i morgen
(Tjuvlånt bilde)

Nåja, alt det der er glemt nå som jeg sitter i baren på Gardermoen med en IPA og stresser ned (må huske å nå flyet...!)

Har jobbet mye i høst og har mye avspasering å ta ut, er på vei til mitt elskede Italia for å nyte litt ferie, lander i Pisa i kveld.

(Hvorfor var det ingen som var overrasket nå?)

Skal sykle uten plan og mening i Toscana, Umbria og Lazio. Det eneste jeg vet er at jeg skal treffe Mette, Torhild og Hedda i Roma 23. oktober.

Det gir meg 12 dager på sykkel i rolig tempo – raskeste vei er ca 35 mil, så jeg må nok gjøre noen avstikkere underveis – eller kanskje bare feriere en dag eller to om jeg finner et fint sted.

Da vi syklet gjennom Italia i 2012 ble vi litt «kilometerjunkies» - vi skulle jo skikkelig langt og vi følte hele tiden at det å være litt FORAN schedule var tid i banken. Vi endte opp med 3 dager til «overs» til slutt, men man vet jo aldri…. 

Men nå skal jeg bare kose meg – følg med, følg med!