 |
Mannen hvis eneste oppgave er å lage
omelett eller eggerøre porsjonsvis |
Startet dagen med en forsiktig frokost. La meg sjekke notatene....
Jepp, nettopp - nesten ubetydelig:
- Samosa med peppermyntesaus
- Svinekjøtt i paprika med svart pepper
- Stekte risnudler
- Naan brød
- Sushi
- Nudelsuppe med mel-, kjøtt- og
fiskeboller
- French toast og pannekaker med maple
syrup
. Youghurt med friske bær
- Kaffe og juice
Lenger kom jeg dessverre ikke før magen
rett og slett sa stopp...synd! Var jo bare halvveis i den sinnssyke
frokostbuffeten Hotel Ramada disker opp med!
 |
| Fersk frukt i mengder.... |
Her finnes en endeløs rekke med
varmretter, frukt, grønnsaker, søtsaker. De HAR de obligatoriske pølsene og
baconet, men der stopper også likheten. Her får man alt man kan begjære fra det
asiatiske kjøkken, helt fantastisk!
Vi startet dagen med å lete opp museet der
de oppbevarer de kongelige båtene.
 |
| Kongens båter, sikkert ikke hver dag disse er på sjøen... |
Det var lettere sagt enn gjort! Men igjen
opplevde vi det morsomme fenomenet at alle skjønte hvor vi var på vei og vinket
og geberdet oss videre. Vi fant det til slutt - stengt. Men vi fikk nå et glimt
av båtene og det var kanskje greit nok. Det som var mye bedre var at det viste
seg at museet lå inne i det som kalles Thanburi Khlongs, Bangkoks svar på de
flytende markeder (se gårsdagen)
Trange gangveier går langs smale kanaler,
til dels overdekket med trær. Plutselig er det helt stille og storbyen føles
langt unna. Bebyggelsen varierer fra den reine slummen med søppel i tjukke lag
til mer eksklusive villaer. Innimellom er det små hole-in-the-wall
serveringssteder. Folk oppholder seg på terrassene sine og lager mat eller vasker klær,
noen tar siesta. Et rolig avbrekk fra den ganske masete storbyen rett utenfor.
Deretter tok vi turen til Wat Arun, dette fantastiske, gamle tempelet
fra en kambodsjansk periode.
 |
| Wat Arun, The Temple of the Dawn |
Vi klatret opp så langt det var mulig å komme – langs stupbratte trapper, så bratte at det til tider oppstod
trafikkaos av livredde mennesker som skrekkslagne klamret seg til rekkverkene.
Tempelet er utrolig forseggjort med innfelte mosaikker, relieffer,
statuer. Flere steder var det restaureringsarbeid i gang, det så ut som et skikkelig
Sisyfos-arbeid.
Fra høyttalere rundt omkring lød lyden av det som etter alt å
dømme var en messe – en blanding av sånn tibetansk strupesang og noe som kunne
høres ut som en overivrig salgsmann på et marked
 |
| Utsnitt fra Wat Arun |
Vi tok båten over elva og bort til det kongelige palasset og
begynte å gå mot inngangen. Midtveis traff vi på en vakt som kunne fortelle at
pga en religiøs seremoni var palasset dessverre stengt for almenheten allerede
kl 12:30 – og viste til et offisielt skilt på thai der vi så klokkeslettet
blant alle «kråketærne»
 |
Det KAN bli kjedelig, selv for Buddha, å stå inne i disse
templene hele tiden. Så da tar han seg en tur rundt i byen.
Som andre gamle folk er han litt stiv i ryggen, så en pickup
er god å ha. |
Men masekoppen satte i gang å prakke på oss et alternativ
rundtursopplegg, tegnet opp på kartet og forklarte; Først et besøk hos «The
lucky Buddha», deretter til et sted der man kunne gjøre et kupp på gull og til
slutt «The happy Buddha». Vi var ikke så veldig ivrige på noe sånt opplegg, men han insisterte på at akkurat disse Buddhaene var det spesielt viktig å
oppsøke nå rett etter nyttår. Det ville bringe lykke, sa han oppstemt. Han
forklarte videre at det statlige «Mining cooperation» hvert år mellom 1. og 5.
januar hadde et slags spesielt «product promotion sale» der vi kunne gjøre
svært gode kjøp på gull og edelstener, så det ville være galskap å ikke benytte seg av dette nå – siste dagen av salget, løp og kjøp!!
Ikke nok med det, han hanket resolutt inn en tuk-tuk fra gata, beordret den stakkars sjåføren til
å kjøre oss runden for en fast pris på latterlige 60 baht (12 kr)
Det var varmt, han var skrekkelig masete og pågående og vi tenkte - whatever,
vi har jo tiden til det. Så før vi visste ordet av det var vi på vei!
 |
| Sleeping Buddha |
Så for vi av sted gjennom Bangkok igjen. Det er pussig
hvordan handlegatene har konsentrert seg rundt de samme produktene. I en gate
selger alle butikkene bare Buddhaer i alle størrelser og fasonger. I neste gate
selger de tilsynelatende bare clutchlameller, i neste gate hadde alle butikkene dreide bordbein i
teak! I en gate reparerte de scootere og i en annen solgte de knapper i alle former og farger.
Omsider nådde vi tempelet til «The lucky Buddha». Sjåføren vår viste oss til
riktig bygning, merkelig nok et ganske lite og unnselig tempel i utkanten av det store området.
Det var veldig stille der inne, kun ett annet menneske satt der inne og
kontemplerte. Etter en liten stund spurte han på feilfritt engelsk hvor vi kom
fra. Han forklarte at han het Andy, var thai opprinnelig og nå bosatt i
England. Han hadde jobbet for Skanska i Sverige i noen år og hadde mange norske
kolleger og venner, blant andre Tore som bodde på Lysaker! Verden er ikke så stor,
gitt!
 |
The lucky Buddha. Jeg tror at
hvis Buddha visste hva de
bruker templene hans til hadde
han blitt ganske bøs! |
Han fortalte at Tore reiste ned til Thailand hvert
år på disse tider. Reisene finansierte han – og vel så det – ved å handle
billig gull på det statlige "Mining Cooperation" salget. Han pleide å handle for ca 20.000 kroner, vel
hjemme igjen kunne han selge smykkene for det dobbelte av hva han hadde gitt for dem til David-Andersen på Karl Johan eller Gullfunn.
Vi tok farvel med den litt glatte Andy og reiste
videre i tuk-tuk’en. En varselbjelle ringte stadig høyere i hodet. Dette hørtes
jo unekt
elig litt fantastisk ut..? Hvorfor GJØR de det, hvorfor har de disse
fantastiske salgene – og i en så begrenset tidsperiode? Og hvorfor skulle de ville
være SÅ snille med turistene..? Men det kunne jo ikke være lureri heller, både
palassvakten og Andy fortalte jo samme historien?
Jeg tok for sikkerhets skyld frem mobilen og
googlet «Bangkok Mining Cooperation»
Og der STRØMMET det på, gitt!! Beskrivelser helt
identiske med denne over… Palassvakten som sa det var stengt pga en religiøs
seremoni, den helt utrolig billige rundturen i tuk-tuk’en, den vennlige engelskspråklige
i tempelet osv osv…..
Juks og fanteri fra ende til annen!
Vi kom omsider fram til utsalgsstedet der vi ble
tatt vel imot ute på gaten. Store skilt utenfor butikken viste at det var
kameraforbud inne. Vi forklarte sjåføren at vi ikke var interessert. Da ble han
lettere hysterisk og veivet og vinket for å vise at vi måtte gå inn og gjøre
kuppet vårt!
Irritert over hele opplegget ga jeg ham de 60
bahtene og så gikk vi. Stakkars – han så helt knust ut J
 |
| Solnedgang over elva |
HAH - til pass for ham, for et utkrøpent opplegg, med så mange folk
involvert og i så mange ledd!!
Og så bra de hadde gjort leksa si med mye detaljkunnskap
om de ulike landene folk kommer fra. David-Andersen på Karl Johan, liksom!!?
Jeg leste raskt gjennom noen av lidelseshistoriene på nett, det er mange som
lar seg lure. Når de kommer hjem finner de ut at gullet og edelstenene ikke ekte,
eller av ussel kvalitet.
Vi hadde nok neppe kommet til å kjøpe noe, til det
var vi blitt altfor mistenksomme til hele greia, men uansett – thank you,
Google!!!!
Men sånn i etterkant blir det jo en en morsom historie..
Resten av dagen tilbrakte vi hovedsak på en kafe
nede ved elva der vi ventet på solnedgangen. Vi hadde spist der to kvelder før,
når vi nå så stedet i dagslys, nøyde vi oss med øl, derfor litt forsinket
posting i dag J
 |
| Byggene på den ene siden av elva speiler seg i glassbyggene på den andre |
