Loiano - Impruneta

Oversikt over Firenze, Arno renner fredelig uinder Ponte Vecchio til venstre,
duomoen litt til høyre i bildet osv osv.....

Det har egentlig vært en ganske fin dag, dette!
Se turen her: Loiano - Impruneta

For all del - vi har hatt våre slitsomme stunder i dag og - men har også hatt noen særs spektakulære utforkjøringer!! Ikke ofte jeg kunne blitt tatt for råkjøring i 60-sone på tråsykkel, men vi hadde nok ligget tynt an om det var radarkontroll i noen av småstedene vi fòr igjennom i dag :-)
Sjekk farts- og høydekurver!

Rett etter avmarsj ble vi praiet av en smilende, tannløs, gammel gubbe på gata med en flott cap på hodet - prydet med det norske flagget! Det viste seg at hans kone har en søster som bor i Norge og hun hadde skaffet ham det flotte hodeplagget. Det måtte til en masse lykkeønskninger for turen og mange handshakes før vi endelig fikk slippe videre.  I det hele tatt får vi endel oppmerksomhet med våre atypiske sykler og -oppakning. Det er mye syklister her, men kun racersyklister med ditto utstyr. Andre tursyklister ser man aldri.
"Da dove siete?" hører vi ofte - "Hvor er dere fra?" - og så slår man av en liten prat. Det spiller ingen rolle om man ikke forstår noe, praten går like lett for det :-)

Lunch ble inntatt på Osteria Padollino i god tid før Firenze.
Det var enda et av disse rare stedene som må ha vært veldig fint og fullt av folk en gang, men som nå virker fullstendig forlatt - i alle fall nå utenom sesong. Man aner ikke om stedet er åpent før man går inn og evt får kontakt med noen. Så sitter man der som de eneste gjestene og får likevel servert fantastisk mat!
På Padollino gikk gamlefar og stullet og ryddet, den usedvanlig stillfarne middelaldrende sønnen i huset serverte og søsteren stod for maten.
I dag fikk vi "Ravioli con sugo di nocci", ravioli fylt med spinat og en HERLIG nøtte-ostesaus på toppen!


Det viste seg at resten av turen over Apeninnene ikke var så drepende som jeg fryktet, det høyeste punktet var på 968 moh. Det gikk litt sånn opp og ned og så gikk det så til de grader utforbakke ned til Firenze.
Men før det var det flott å stå der oppe på toppen og se utover dalen der Firenze ligger langs elva Arno.
Varmen veltet i mot oss på vei nedover og der nede i Firenze var det på grensa til helvetes hett! Jeg fatter ikke hvordan de orker - alle disse japanske turistene som toger rundt i samlet flokk og skal se alt. Da har jeg mer forståelse for slynglene som sitter i skyggen i smugene og drikker kaldt øl....
Bare sånn for dokumentasjonens skyld måtte vi over Ponte Vecchio, der har vi vært før.
Den er spektakulær, denne broa med alle sine bygninger som hoper seg oppå hverandre (veldig artig beskrevet i "Parfymen"...)
Men, herregud - det MYLDRER av folk! Og det ble ikke bedre av oss med våre sykler og vesker - og at en brite med en diger BMW motorsykkel med sidevesker og full pakke insisterte på å KJØRE over brua midt i folkehavet!!!

Dessverre nok en flott by vi bare måtte komme oss ut av, immer weiter....
Sitter i skrivende stund noen km sør for Impruneta i en B&B som en godhjertet hotelldame skaffet oss.
Hotellene i Impruneta var stuvende fulle av noen helvetes SYKLISTER som er med i noe slags ritt?? At ikke sånt pakk kan holde seg hjemme??

Mette hilser fra bloggerhulen

Dessuten var det åpenbart den store giftermålshelgen også, massevis av bryllupsgjester også.
Men alt gikk bra, vi bor flott i en diger, ekslusiv villa litt vekk fra veien, aircondition og alt.
Vi har fått vasket tøy og skal straks opp å spise på den lokale restauranten, "La Martinella". Den så grådig eksklusiv ut, vi får ta en forrett og tusle hjem...
I morgen venter Chianti!








Etterskrift:
Har vært oppe og spist og det var slett ikke så verst. Nydelige kjøttboller i tomatsaus og bittelitt vin. Nå er det snart bingen!
Vaskemaskinen går på 5. timen, ikke vet jeg hva den holder på med, hadde vært litt greit å få hengt det opp før vi skal reise igjen....

Modena - Loiano

Uh-oh, I can see mountains....

OK, jeg lovet mer lidelseshistorie!
Men det rare er at nå som det verste er overstått virker det ikke så forferdelig likevel. Merkelig hvor fort organismen glemmer lidelse...
Hvis dere ser på denne turen, i alle fall på slutten av den, ser dere jo at det har vært utfordringer - i alle fall for dere som er vant til å bevege dere litt:

Dagens: Modena - Loiano

Vi syklet ut av Modena med det for øyet at vi måtte finne roligere veier!!

Det skjeve tårn i Bologna

Kvelden før var bare FOR jævlig, så vi googlet og FANT en rolig vei, og svelget glatt det faktum at den var 2 mil lenger enn nødvendig - bare for å slippe unna trafikken.
Posletta begynte faktisk å bli litt kjedelig med alt sitt landbruk, kanaler og småsteder da vi langt der borte i disen bak Bologna så at landet begynte å heve seg, se bildet over.
For å drive de vonde tankene om nådeløse stigninger på flukt tok vi straks inn på Trattoria Amedea og spiste "Tortellini al tartufo e pera" Utrolig digg!! Tortellini med trøffel og skiver med tørket pære. Kanskje den beste pastaretten vi har smakt så langt - og helt klart den dyreste, det fant vi jo ut etterpå.... 
Bologna duret vi bare rett gjennom, konstanterte bare at enhver italiensk by med respekt for seg selv må stille med et skjevt tårn eller flere.
At veidekket også kan være fra romertiden får vi bare ta med oss, men det er nokså slitsomt å sykle på!

Brostein i Bologna

Det er jo litt skrekkelig at vi i så liten grad får sett disse stedene vi farer gjennom, men sånn er livet....
Etter Bologna begynte det å stige, og verre skulle det bli!
Vi som hadde cruiset i vei på flatmark eller utforbakke i dagesvis var blitt grundig bortskjemte. Gir som før hadde vært forbeholdt bakken opp til hytta nede fra veien ble nå hverdagskost.
Farten seig ned i 5 km/t - omtrent så mye at man ikke faller av sykkelen, svetten drev, lungene kollapset, hjertet prøvde å banke seg ut av brystkassa og lårene skrek!
Vannflaskene gikk tomme fortere enn vi rakk å fylle dem, men gudskjelov fantes det mange vannposter langs veien der man kan tanke fra kilder.


 Jeg var overlykkelig da vi nådde fram til et lite sted med hotell, Loiano. Og überhappy for at de hadde ledig rom på Hotel Pineta. Det var først etterpå vi fikk den litt krypende følelsen av å ha havnet på hotellet i "The Shining"... Den eneste betjeningen var en gammel dame som tuslet mumlende rundt i silkeslåbrok og tilsynelatende drev hele stedet mutters alene - kun i selskap med hotellkatten Alice. Et skikkelig forlorent 50-tallshotell som oste av fordums prakt - med lysekroner, stilmøbler og brunlaserte finerplater på veggene. Nå ganske slitent og ingen gjester bortsett fra oss.....

Sykkel på bar.
Oppførte seg like fin dagen etterpå, kun litt
skjev i bremseskiva....

Syklene fikk for en gangs skyld en anstendig plassering og fikk tilbringe natten i baren!

Litt sært det hele, men vi hadde en fantastisk natt med god søvn etter et besøk nede på byens pizzeria. Der var halve befolkningen innom for å kjøpe med seg pizza til fotballkampen Italia-Bulgaria.

Jeg stusser over at italienerne har begynt å drikke ØL til maten!?!?
ER dette landet i ferd med å gå i hundene?