Modena - Loiano

Uh-oh, I can see mountains....

OK, jeg lovet mer lidelseshistorie!
Men det rare er at nå som det verste er overstått virker det ikke så forferdelig likevel. Merkelig hvor fort organismen glemmer lidelse...
Hvis dere ser på denne turen, i alle fall på slutten av den, ser dere jo at det har vært utfordringer - i alle fall for dere som er vant til å bevege dere litt:

Dagens: Modena - Loiano

Vi syklet ut av Modena med det for øyet at vi måtte finne roligere veier!!

Det skjeve tårn i Bologna

Kvelden før var bare FOR jævlig, så vi googlet og FANT en rolig vei, og svelget glatt det faktum at den var 2 mil lenger enn nødvendig - bare for å slippe unna trafikken.
Posletta begynte faktisk å bli litt kjedelig med alt sitt landbruk, kanaler og småsteder da vi langt der borte i disen bak Bologna så at landet begynte å heve seg, se bildet over.
For å drive de vonde tankene om nådeløse stigninger på flukt tok vi straks inn på Trattoria Amedea og spiste "Tortellini al tartufo e pera" Utrolig digg!! Tortellini med trøffel og skiver med tørket pære. Kanskje den beste pastaretten vi har smakt så langt - og helt klart den dyreste, det fant vi jo ut etterpå.... 
Bologna duret vi bare rett gjennom, konstanterte bare at enhver italiensk by med respekt for seg selv må stille med et skjevt tårn eller flere.
At veidekket også kan være fra romertiden får vi bare ta med oss, men det er nokså slitsomt å sykle på!

Brostein i Bologna

Det er jo litt skrekkelig at vi i så liten grad får sett disse stedene vi farer gjennom, men sånn er livet....
Etter Bologna begynte det å stige, og verre skulle det bli!
Vi som hadde cruiset i vei på flatmark eller utforbakke i dagesvis var blitt grundig bortskjemte. Gir som før hadde vært forbeholdt bakken opp til hytta nede fra veien ble nå hverdagskost.
Farten seig ned i 5 km/t - omtrent så mye at man ikke faller av sykkelen, svetten drev, lungene kollapset, hjertet prøvde å banke seg ut av brystkassa og lårene skrek!
Vannflaskene gikk tomme fortere enn vi rakk å fylle dem, men gudskjelov fantes det mange vannposter langs veien der man kan tanke fra kilder.


 Jeg var overlykkelig da vi nådde fram til et lite sted med hotell, Loiano. Og überhappy for at de hadde ledig rom på Hotel Pineta. Det var først etterpå vi fikk den litt krypende følelsen av å ha havnet på hotellet i "The Shining"... Den eneste betjeningen var en gammel dame som tuslet mumlende rundt i silkeslåbrok og tilsynelatende drev hele stedet mutters alene - kun i selskap med hotellkatten Alice. Et skikkelig forlorent 50-tallshotell som oste av fordums prakt - med lysekroner, stilmøbler og brunlaserte finerplater på veggene. Nå ganske slitent og ingen gjester bortsett fra oss.....

Sykkel på bar.
Oppførte seg like fin dagen etterpå, kun litt
skjev i bremseskiva....

Syklene fikk for en gangs skyld en anstendig plassering og fikk tilbringe natten i baren!

Litt sært det hele, men vi hadde en fantastisk natt med god søvn etter et besøk nede på byens pizzeria. Der var halve befolkningen innom for å kjøpe med seg pizza til fotballkampen Italia-Bulgaria.

Jeg stusser over at italienerne har begynt å drikke ØL til maten!?!?
ER dette landet i ferd med å gå i hundene?