 |
Kjerringh.... i ferd med å
forsere brattbakken. Selv ligger
jeg halvdød i bånn.... |
|
Hjertet hamrer som en ensylindret snekkemotor på fullt
turtall, de siste sekundene før den skjærer seg.
Pusten går i hivende tak, oksygeninntaket funker ikke lenger.
Svetten drypper fra kanten av hjelmen ned over solbrillene
og gjør det vanskelig å se.
Inne i hjelmen er det 90 grader. Vannet jeg helte inn i
den istad er for lengst fordampet og jeg har ikke mer. En sky av damp står
rundt hodet.
Leggene skriker og lungene er i ferd med å kollapse.
Og g langt der oppe springer hun så lett, den f…. kjerringa
og roper ”Gå på tærne så du ikke sklir på jernet”
I sånne øyeblikk er det lett å hate……
Det begynte (og sluttet) så bra i dag.
Vi dro utover denne kysten som kalles Costa Cilento, og
jeg sier dere: Vi har funnet vår kyst!!!!
Eller sagt på en annen måte, La Costa Nostra – den er kriminelt fin!
Her ligger perlene på rekke og rad.
Det er stille og fredelig og
eksepsjonelt lite trafikk langs veiene.
 |
| Pisciotta |
Det er mulig vi blir litt lurt fordi det er utenfor
turistsesong.
Italienerne begynte skolen denne uka og det er blitt merkbart
stillere. Og hit ned tror jeg ikke de utenlandske turistene finner veien i
samme grad som lenger nord.
Agropoli er en by vi kan anbefale som reisemål, her ville
mange ha likt seg. Her finnes absolutt alt av fasiliteter samtidig som det er
en vaskeekte italiensk by.
Vi bodde på verdens hyggeligste lille hotell,
Vecchio Saracino, der vi fikk kaffe og vann da vi kom og oppskåret frukt og hjemmelaget kake til frokost. Sånt har vi ikke vært bortskjemt med.
Skulle jeg kjøpt et sted i Italia hadde jeg kikket på
kysten mellom Agropoli og Pisciotta. Frodig, grønt, variert og vakkert….. Fine,
offentlige strender. Santa Maria Castellabate, Acciaroli, Pisciotta - HIT skal
vi tilbake!!
 |
| Bukta der Palinuro lokker i det fjerne.... |
Men tilbake til starten; Vi rota oss bort i en
forunderlig vei i dag. Den var merket som vanlig ”riksvei” på kartet, men
herregud – der kom den ene bakken etter den andre, så bratte at vi måtte gå av
syklene og dytte. Det nyttet bare ikke sitte på, da bare tok vi baklengs salto
ned bakken igjen (nesten, da…) Noen steder var det så bratt at man begynte å
skli baklengs nedover igjen på metallbeslaget under sykkelskoene. Det var da de
bevingede ord falt….
”Gå på tærne så du ikke sklir på jernet”
Helvete!!!
Det hjalp selvfølgelig ikke at vi atter en gang hadde
glemt å spise. Det eneste vi hadde hatt i oss siden frokost var en kakebit som
vi stjal på hotellet før vi dro.
Men SÅ var vi da omsider oppe og alt var glemt i
utforkjøringene ned mot Palinuro og en velfortjent øl på balkongen på Hotell
Eden…
 |
| Oooops, she did it again..... |
Vi har begynt å forhåndsbestille hotell nå. Det er veldig
bra rabatter å få på sånn siste-sjans booking, vi må bare vite hvor langt vi
kommer hver dag.
- HERREGUD, nå begynner fordundre meg
kirkeklokkene igjen for andre gang på 13 minutter!?!?!?!?
Vi opplever at folk her nede er vennligere og roligere enn rundt byene og turistattraksjonene.
- Men i svarte - der begynner de IGJEN!?!?! Hva er dette for et sted??
Og mat- og drikkeopplevelsene står i kø....
- Men i aller heite, hule...?????????
