Se filmen her: TGT 2024 - Episode 2
 |
| Den blå moske |
Istanbul er en spesiell og flott by - om man overlever innfarten!
Jeg kunne skrevet side opp og side ned om denne byen, men jeg må fatte meg i korthet fordi jeg er så håpløst på etterskudd med bloggingen.
Det er store kontraster på små avstander her vi bor!
Byen er Fantastisk og Falsk, Flott og Forferdelig, Fattigslig og Fornem, Fager og Frynsete, Finurlig og Forglemmelig....
 |
| Og mer Blå Moskè |
 |
| Man må være pent kledd for å komme inn i den Blå Moske |
Så fikk vi en fin omvisning der vi vandret og fikk med oss mye flott, blant annet Den Blå Moskè, The Grand Bazaar, Hippodromen, utsiden av Hagia Sofia (vi gadd ikke betale de 30€ i skatt som Erdogan plutselig skal ha pr person for å slippe oss inn i 2. etasje(!))
Etterpå krysset vi på egen hånd elva over til andre siden og spiste det en berømt matkjenner her beskriver som den BESTE fiskewrap'en i hele Istanbul.
Artig da å se at fisken var makrell fra Norge :-)
 |
| Rikdom og fattigdom side om side |
 |
| Norsk makrell i Istanbulsk wrap |
Vi var også innom Sultan Ahmets grav, han som finansierte mye av moroa vi har sett på.
(Hele området heter faktisk Sultanahmet)
Der ligger han selv, sammen med et skjønnsomt utvalg fruer og et sjokkerende antall barn i kister.
Forklaringen på alle barnekistene var at da sultanen himself døde måtte sønnene slåss innbyrdes om makten og en av dem endte med å kverke ALLE de andre for å kunne overta som sultan.
Tøft liv å være sultansønn den gangen!
 |
| Stakkars sultansønner! |
Kvelden ble toppet på spektakulært vis med besøk i hammam - tyrkisk bad.
DET er en opplevelse på godt og vondt; Man blir vasket og massert så det knaker i en gammal skrott. Jeg ble fantastisk ren og fresh og hadde bare LITT vondt i ryggen og i høyre kne etter behandlingen, det gikk over på en liten ukes tid.
De gutta legger ingenting i mellom - annet enn skum og hampevott!
 |
| Før.... |
 |
| ...og etter |
Dagen etter måtte vi si farvel til Tone og reise ut til utleiesjappa der Gaute skulle leie mc. Sant å si begynte vi å lure på om det BLE noen sykkel, for det var en noget forvirrende kommunikasjon med selskapet.
Men vi kom, så og fikk chay (te) mens de balte med papirer og drev og monterte/demonterte det som etter sigende skulle være/bli Gautes mc.
På et tidspunkt vurderte de også å kjøre Gaute til en slags offisiell instans i byen. Der skulle han få LEST opp et milelangt dokument på engelsk som hadde et eller annet å gjøre med at vi skal forlate landet og inn i Georgia - for å være HELT sikker på at han forstod. Heldigvis ble det ikke noe av og vi kunne omsider komme avgårde.
 |
| Suksess - klart for tur! |
 |
| Og alltid blir vi budt chay - her på bensinstasjon i Sakarya |
Det var jo selvfølgelig bare tull, bare en 5-6 mil fra Istanbul - så nå havnet vi inn i industriområdene rundt byen.
Men til slutt var vi ute og det hele stilnet litt av.
 |
| Smykkemannen |
Som takk fikk vi hvert vårt armbånd som nå fungerer som lykkeamuletter og team symbol.
Vi er overbevist om at disse armbåndene har sikret oss gode hotellrom hele veien etterpå!
(Selv om Gaute nok vil hevde at hans overtalelsesevner også spiller inn)
 |
| TGT sine lykkeamuletter |
 |
| Hyggelig fruktmann med en hel kasse med druer og fersken |
Nå finner vi virkelig de små, fine veiene - gjennom små landsbyer, landbruksområder og skoger.
Det er grusomt varmt så vi tar en pause midt på dagen, kjører ned mot en elv der vi ser noen trær som kaster skygge.
Det viser seg fort at det er folk der som jobber i en frukthage like i nærheten.
Først bryr de seg ikke så mye, men så tør de opp.
De kommer med druer og fersken og NØDER oss til å forsyne oss. Og ikke bare for å spise der, men til å ta med!
Før han vet ordet av det har Gaute fått en pose med ca 10 kg druer og fersken i toppboksen sin, det nytter ikke å nekte! Og det går jo selvfølgelig som det må gå på en motorsykkel som humper og rister i 39 graders varme. På kvelden har han en herlig suppe i toppboksen og i baggen. Men utrolig hyggelig var det!
Og dette bare gjentar seg og gjentar seg gjennom turen, tyrkerne er så vennlige, gjestfrie og gavmilde. Vi får etter hvert et utall slike opplevelser, mer om det siden.
Språk er vanskelig, de fleste tyrkere snakker rett og slett ikke engelsk, i alle fall ikke på bygda.
Men vi har glede av Google Translate - i alle fall så lenge vi har internett, og DET er ikke overalt her på landet. Vi har lært oss å laste ned kart i Google Maps for offline bruk!
Om kvelden stopper vi i nærheten av Ankara og takket være lykkeamulettene (og litt Gaute...) får vi et flott hotellrom på Boss Otel (hotell) med tidenes parkering for mc'ene - inne i vestibylen, ved heisen!
Damene som jobbet i restauranten innenfor gikk helt i fistel og ropte og skrek, helt til hotellmannen kom tilbake og beroliget dem.
Hotellmannen påstod det var fordi de var så redde for oss :-)
Ble bestevenner etterpå.
Blir en morsom scene i filmen, alt er på tape :-)
 |
| Tidenes parkering! |
Vi fortsetter mot Kappadokya som er et delmål for turen.
PÅ veien kjører vi gjennom den lille landsbyen Everen. Vi blir fascinert av en voldsom musikk og tromming og stopper for å snoke litt - og VIPPS - er vi invitert i bryllup.
Vi blir halt inn til heftig akkompagnement av trommer og fløyter og nødet til å sette oss ned i herreavdelingen. Damene sitter i et tilsvarende telt på andre siden av gårdsplassen.
Vi blir servert mat og drikke og "prater" om løst og fast med de andre gjestene. Vi håndhilser på et utall folk og skjønner etter hvert i alle fall hvem som er brudgom og brudgommens far og bror. Bruden ser vi dessverre ikke noe til - bryllup pågår over flere dager og vi skjønte ikke helt hvor de var i prosessen.
Og det er ikke snakk om å gå før vi har gjort ære på selskapet ved å være med i sirkeldansen - mennene for seg og kvinnene for seg. Det er som å være på film, vi føler nesten at det er VI som blir hovedpersonene!
Varme, flotte mennesker!
Et lite inntrykk i videoen her, mer i filmen :-)
Turen tar oss over en smal landtunge tvers over Tuz Gölu, den store saltsjøen.
Det er stekende hett, den svære innsjøen er 1,5 meter dyp på det dypeste og det utvinnes salt i stor målestokk ved breddene.
 |
| Ikke akkurat Hardangervidda.... |
 |
| Erik |
 |
| Gaute |
 |
| Rødskjær i vannet |
Om kvelden når vi Göreme som er byen sentralt i Kappadokya.
Det er ikke fritt for at det er et litt nedslående førsteinntrykk, med eventbyråer, hundrevis av ATV'er (firhjulinger), jeeper, barer, restauranter - ekstremt turistifisert!
Men shit - vi er jo turister vi også....
Lykkeamuletten (og Gaute) skaffer oss et flott 3-mannsrom høyt oppe i byen. Det viser seg at ballongferden dagen etter er avlyst pga sterk vind, så vi bestemmer oss for å bli en ekstra dag for å få med oss dette spektakulære synet.
Området er kjent for sine spektakulære fjellformasjoner og alle hulene der det har bodd mennesker i uminnelige tider. Jeg lar bildene tale for seg:
 |
| Göreme by night |
 |
| De kaller det "Love Valley", ikke vet jeg.... |
 |
| Love Valley |
 |
| Men (and woman) in black |
Dag to står vi opp i otta, halv fem, og klatrer opp på åsryggen over hotellet.
Og vi får med oss det spektakulære synet av 150-200 ballonger som svever opp i soloppgangen med passasjerer under.
Et utrolig vakkert og fascinerende syn!
Se et lite videoklipp her;
Og mere bilder:
 |
| Alle vil se. |
 |
| Alle vil se. |
Vi reiser videre gjennom et landskap høyt oppe i fjellene, mellom 1500 og 2000 meter over havet og med veldig mye høyere fjell rundt. Det er enorme sletteområder der det dyrkes korn og veiene er helt sinnssykt bra! 4-feltsveier med god asfalt, og de er ikke redde for vilt bratte bakker og hårnålssvinger i topp og bånn!
Det ene smellvakre tablået etter det andre kommer frem.
Når du tror du har sett det flotteste og villeste dukker det opp noe ENDA flottere rundt neste sving.
Det føles av og til som om man skulle være på en annen planet når man stuper ned i bratte, trange daler og opp igjen. Spesielt i ettermiddagssolen kommer fargene fram i rødt, gult, grønt...
Etter en natt i Malatya når vi turens høydepunkt nummer to - Kemaliye Dark Canyon.
En grusvei som er karvet ut av- og inn i fjellsiden med håndemakt langs elven Eufrat - en 8 km vei så smal og svingete at det tar pusten fra en. Høyt oppe i dalsiden, delvis i tunnel. Her gjelder det å se fram og ikke ned! En feil her så er det over og ut - og ned.
Jeg innrømmer at jeg noen ganger tenker på hva i all verden jeg TENKTE på da jeg planla denne turen, jeg som har sånn høydeskrekk!
Men det går fint og når vi snur og kjører tilbake er den verste skrekken borte og jeg kan nyte tilbaketuren og til og med være litt bajas her og der.
Vi snakket med et ungt tyrkisk mc-par om litt løst og fast og kom inn på dette med de fantastisk gode veiene. Hun bare himlet litt med øynene og "det er Erdogan det"
Men det var ikke av begeistring, det skjønte vi jo fort - det var mer det at det var det ENE gode han hadde fått til.
Minner litt om en annen diktator vi vet om som også fikk fart på økonomien ved hjelp av veibygging og Volkswagen...
 |
| Fremme, da er det bare tilbaketuren igjen |
 |
| Fornøyd og eplekjekk |
 |
| To støvete herrer |
 |
| Erik |
 |
| Kemaliye Tas Yolu og Eufrat nedenfor |
Og noen helt useriøse er bare på hurratur...
Neste gang dreier det seg om "The Road Of Death" mellom Bayburt og Of - følg med!
Bonusbilder:
 |
| Tyrkerne elsker melon og dyrker masse av det |
 |
| Kaffebrygging i det fri |
 |
| Hyggelig kafevert som forsynte oss med digg fra egen hage |
 |
| Det var fritt frem å kjøre rundt i terrenget |
 |
| Og noen skal bare ta en selfie.... |
