De vinterstengte lido'ers land

Tomme lidoer....

San Francesco

I går ettermiddag slet vi oss opp fra hovedveien nede langs sjøen. Motet sank i takt med høyden opp gjennom de stupbratte gatene som snirklet seg oppover i byen. Makan til trist og kjedelig by! Skulle DETTE liksom være belønning for å ha syklet denne turen: Castrocucco - Paola??
Det er jo ikke DETTE man har gledet seg til å komme frem til der man har ligget og svettet seg frem langs veiene - en trist, bratt, eksosfylt og grå by??

Og hotellet var nå også noe for seg! Jeg mistenkte at det måtte være noe religiøst forbundet med det, for minibaren var tom og han her til høyre hang over senga som eneste pynt: San Francesco fra Paola. Gaten og hotellet het for sikkerhets skyld også San Francesco (gata her vi bor i natt heter også via San Francesco, så jeg antar at vi snakker om en meeeeget berømt herre)
Mye snakk om charitas i forbindelse med San Francesco. Charitas betyr - i følge wikipedia - "Love of God" og "Charity", veldedighet - gjøre gode gjerninger.
Vel - kommer tilbake til det.


Nok en gang ble vi lurt av førsteinntrykket. Paola hadde selvfølgelig sin fine gamle bydel, med trange gater, smug og piazzaer omkranset av småbutikker, ristoranter og andre tilbud.
SOM byene forandrer karakter når mørket faller på!! Med litt lyssetting endres fasadene dramatisk. Plutselig ble Paola VAKKER!

I en ikke ALT for
fjern fortid....

Vi spurte hotellmannen hvor vi burde spise, fulgte hans råd og nok en gang fikk vi en av disse fantastiske matopplevelsene på et sted som ser SÅ unnselig ut fra gaten.
Inne på "Vecchia Paola" fikk vi et herlig måltid, herlig carpaccio som antipasto og penne con funghi porcini (penne med steinsopp i fløtesaus) som primi. Verten kom med et lurt smil og et fat med bittesmå chillier og bød oss til pastaen. Vi tenkte at dette var en turisttest, så vi tok selvfølgelig for oss for å kjekke oss - men det var et perfekt tilbehør til fløtesausen. Husets vin, vino della casa, er ikke alltid superbra, men her VAR den det. Fyldig og smakfull og kostet nesten ikkeno'... Nam, nam, nam....
Og selvfølgelig ble det hele avrundet med gratis limoncello,en fin gest!

Morgentrafikk i Paolas gamle bydel

Som i de fleste andre italienske byer vi har vært er ikke gatene og husene i de gamle bydelene designet for dagens biltrafikk. I den tiden de ble bygget var det sikkert  beregnet på fotgjengere og en sjelden hest og kjerre. Derfor er det alltid trafikkaos inne i de smale gatene og plassene. Trafikkpolitiets hissige fløyter blander seg med tuting og rusing av biler og mopeder som vil fram. Trafikkbetjentene gjør sitt beste for å holde styr på trafikken, bøtene hagler til feilparkerte biler og ingen nåde vises.


Men vi skal ut på veien igjen - dagens tur: Paola - Pizzo.
Terrenget er mye snillere nå. Fremdeles er det plenty høye fjell i øst som har utløpere ned mot sjøen, men de stopper og etterlater seg en mye bredere landtunge langs sjøen enn lenger nord. Det gjør det mulig å sykle ganske så flatt, faktisk så flatt at det er på grensa til litt kjedelig.
Trodde ikke jeg noen gang skulle høre meg selv si det, men det er nesten så jeg savner litt bakker i blant :-)

Strendene, lidoene, er flotte og uendelig lange.
Båtene er tatt på land og står og venter på bedre tider neste sommer. For en nordmann virker det helt naturstridig å ta opp båten mens det fremdeles er 30 varmegrader, men ferien ER slutt.
Overalt ser vi arbeidsfolk som er i ferd med å ta ned strandbarer og andre bygg for vinteren - ALT demonteres og kjøres vekk. Hvorfor fjerner de ALT? Venter de høststormer?

Noen ristoranter holder åpne langs veien og da det var lunchtid stoppet  vi hos Zio Artu, Onkel Artu.
Vi kan ikke noe for det, men vi faller for steder med hyggelig personale som ubedt setter foran deg antipasti med ristet brød med hvitløkssmør og tapenade - og som ikke vil la deg gå før du har smakt på husets tiramisu. Kjempetrivelig!

Kanskje HADDE San Franscesco med sin "charitas" virket inn på oss i natt, for vi hadde et par opplevelser i dag som gikk på det med gode gjerninger....
Vi hadde var slitne, hadde sluppet opp for vann og stod i skyggen utenfor en port langs hovedveien og hvilte rumpene våre litt. Jeg spurte signoraen som holdt på i hagen innenfor om jeg kunne ta litt vann fra hageslangen hennes. Men nei, det var ikke drikkbart.
Men VENT, sa hun, jeg går og henter! Straks etterpå kom hun tilbake med en diger flaske med iskaldt vann fra kjøleskapet. Kaldt vann når man er tørst kan bare ikke verdsettes høyt nok!
Vi hadde en hyggelig liten prat der ved porten, hun og barnebarnet som hun passet syntes nok det var litt artig, for det var første gang to utenlandske syklister hadde stoppet foran DERES port :-)

Litt senere fikk vi sjansen til å gjøre en god gjerning selv, da vi støtte på en syklist (den første vi har sett på flere dager)  som gikk og trillet og var så lei - med sin spillernye, men akk så punkterte sykkel. Han hadde reserveslange, men ikke pumpe. Og aldri hadde han skiftet en slange før heller, skjønte jeg. Så, vi var happy med å kunne gi en håndsrekning og så regner jeg med at San Francesco sitter og smiler og drar seg litt i skjegget der hvor han sitter....

Mette punkterte også i dag - for 4. gang!?!?
Jeg begynner å lure på om hun styrer etter alt det fine, glitrende hun ser på bakken?

Her står syklene trygt parkert
i via San Franscesco

Vi er kommet til Pizzo, som ved siden av å være kjent for å være en særs vakker by er kjent for sin gelato "Tartufo".
Fordi den likner på en trøffel, off course.
Det er en vaniljeis med en kjerne av sjokolade og sjokoladestrø utenpå.
Det påstås at den er berømt i hele Italia, ja i hele VERDEN!! Den ligger faktisk på 5. plass på scoringen over de beste italienske dessertene.
Vel, vel, den var god, men ikke SÅÅÅ god, da...

Litt vel søt med all den sjokoladen.

Tartufo. Rappet dette bildet på nett,

mitt så liksom ikke like

lekkert ut....

Gutta spiller fotball på piazzaen i Pizzo.
Bommer de her går resten av kvelden med til å lete etter ballen nede i nedre-byen....