Den store TET-offensiven, dag 7 og 8

 

Og sånn går no dagan....

Dijon - ikke noe spor av sennep
noe sted!?

Natt til 21. mai ble tilbrakt i Dijon.

Fin by - og nesten rart å være på et sted der det var så mye folk etter å ha vært så lenge i ødemarka!?!?!

Men jeg har jo smått om senn begynt å forstå opplegget - det gir seg kanskje selv at TET ligger litt langt unna folk og sentra. 

Men det hadde vært et kjipt område å vært på sykkeltur i - uendelig langt mellom butikker, cafeer og overnattingssteder.

Jeg skal prøve å forklare litt hva TET ER for noe;

Trans Euro Trail er en organisasjon av frivillige motorsykkelentusiaster som har "scoutet" og plottet ruter i de ulike landene i Europa slik at vi andre kan følge dem - alldeles gratis.
Men en donasjon er selvfølgelig et must!
Og hvert land, sin "Linesman" - et stort opplegg.
Og det er en helt formidabel jobb de gjør - fatter nesten ikke at det er MULIG å finne så mange fine småveier - både på asfalt og ute i terrenget, over enger og stier i skog.

Dette er en oversikt over de rutene som finnes i bare Frankrike, tilsammen 29 løyper som ligger tilgjengelige som GPX-filer.

Disse kan vi så laste inn i en dertil egnet app som denne. Da kommer ruta opp som et spor på kartet og man kan følge det sporet. Man får ikke sånn "ta til høyre", "ta tredje i rundkjøringen" osv, men må følge med at man holder seg på sporet.
Og det fungerer veldig bra!


Dag 7 ble en slitsom og morsom dag, der vi virkelig fikk bruke oss i dype spor, i små elvekryssinger og opp særdeles ulendt terreng - faktisk et ganske grovt bekkefar på et tidspunkt.
Mestringsfølelsen er stor når vi klarer det, så får det heller stå sin prøve at vi får noen bulker i selvtilliten når vi velter.

Og det er det underlig nok JEG som gjør mest!?!?
Altså: Her snakker vi om to personer, der den ene (meg!) har investert tid, penger, krefter og tårer i en rekke begynnerkurs i gruskjøring og den andre er helt newbie.
Og newbien klarer seg irriterende godt og til dels bedre enn meg.
Livet er ikke rettferdig!!

Det skal ellers produseres en video fra denne turen en gang på høsten. Der vil alle de spicy detaljene komme bedre frem!
Følg med på https://www.youtube.com/@Geriatracks 

Vi har ellers endret strategi; Vi innser nå at vi aldri kommer til å nå Italia med den farten vi har på TET-løypene. Så vi har begynt på en Tour de France isteden og har vendt nesa vestover og nordover.

Og så velger vi litt annerledes; Vi booker et sted å overnatte om morgenen.
Så kjører vi så mye TET vi orker (eller tåler) og tar motorvei fram til hotellet til slutt.

Siste natt ble tilbrakt i Auxerre.
Igjen en kjempefin by, med noen helt utrolige katedraler.
Mette spurte om jeg er i ferd med å bli frankofil?
Det kjennes ikke HELT slik, men det ER mange fine steder her....

Auxerre - panoramabilde ved elven

Ellers kan jeg herved friskmelde verden, Maja Lunde!
Dette kommer til å gå helt fint!
Biene (og 1 million andre arter) er tilbake. Jeg har hatt veldig mange av dem på besøk inni hjelmen og mange har dessverre fått en ublid skjebne i sammenstøtet, RIP.

Temperaturen stiger. De siste dagene har vi hatt 24 grader - det er BRA det!
(Unntatt når vi er trøtte, varme og slitne, lengter etter en kald øl og jeg velger feil vei på motorveien med pluss 60km og 45 minutter ekstra som følge.,....)

I skrivende stund - i verdens fineste lille Sherpa Guest House i Reims.

Må gjøres.....

Den store TET-offensiven, dag 5 og 6

Kuer er ålreite dyr - og her er det MANGE av dem!!

Den franske landsbygda er stadig blendende vakker.
Kuer og sauer nikoser seg i grønne enger, og det gjør vi og.

Odd Arne kjører ALLTID rundt
med en baguette under armen.
Vi ER jo i Frankrike!

Som mennesker er vi nesten de eneste, vi ser jo nesten ikke andre folk??
Et hederlig unntak var de omlag 100 personene som gikk turmarsj langs veien.
Hver og en av dem skulte olmt på oss når vi kjørte forbi, enda så fint vi kjører når det er noen i nærheten...

Det har vært en god del smale, små asfaltveier de par siste dagene også. Men vi har lært oss å sette pris på vekslingen.
Vi er blitt SÅ mye barskere på grus, sti og gjørme så vi trenger de pausene, faktisk.

At det kan være så gøy å kjøre motorsykkel - dette må jo være SYND!!?

På slutten av dagen er vi helt RÅ. (Litt skummelt og - for noe av det skyldes nok at vi egentlig er ganske slitne og sløve)

Innimellom treffer vi på andre "TETicles"; Kun menn og mest tyskere.
Ofte stopper vi og slår av en prat.
Da juges, slarves, skrytes og skremmes det litt; "Forut ligger noen skikkelige gjørmehull og venter på dere"

Pytt, sa vi da vi kom dit - dette var da ingenting for OSS?

Men senere skjønte vi at det var ikke DE gjørmehullene de mente :-)
Det finnes nemlig noen VIRKELIGE gjørmehull ute i skogene her!

"A great mudpit ahead of you"

Det ser ikke så dramatisk ut på bildet, men legg til en 250 kg motorsykkel som skal holdes oppe, så....
Odd Arne har blant annet lært at man ikke skal klemme inn og låse bremsene inn mot en gjørmedam.
Det er UFATTELIG hvor fort ting skjer....
Den første innskytelsen var å snu - dette fikser vi ikke. Men hvordan snur man 250 kg mc ute i det der?
Så vi endte med å presse igjennom og er ganske stolte etterpå.  
Vi blir så oppkava og slitne at vi helt glemmer å dokumentere strabasene, shit!
Men nå ELSKER vi gjørmehull :-)

Vi er ellers blitt flinke til å spare litt; Hver morgen kjøper vi inn brød og pålegg og tar lunsjen ute.
Når Euroen koster 12,50 er det ganske dyrt her også!

Rimelig unsj i det fri

Overalt ligger det digre vedstabler.
Men jeg FATTER ikke hvordan ovnene i disse franske husene må se ut???

Den store TET-offensiven, dag 3 og 4

17. mai 2023

«Alt hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,»

Ja vi elsker dette landet!
Norge, altså!

Men VI er dessuten ganske glade i Utlandet og gruskjøring på TET også.
Vi så kanskje ikke så mange mødre som grein – men ingen skal si at ikke vi fedrene kjempet oss igjennom nasjonaldagen i alle fall!!

Dagen begynte med siste etappe ned til Schengen og deretter siktet vi oss inn på TET-ruta som starter der – Fransk TET nr 13

Motorsyklister er som små barn, vi ELSKER
klistremerker. Men nå er denne fortjent!

Schengen ligger akkurat der Luxembourg, Frankrike og Tyskland møtes ved elva Mosel - Landdreieck.

Så vi krysset frem og tilbake over landegrensene en stund - uten helt å vite hvor vi til enhver tid befant oss, før vi kom oss inn på ruta.
Den startet ellers vakkert, med idylliske små asfalterte veier.
«Dette går da veldig greit», tenkte vi. "TET er oppskrytt!"

Men vi skulle snart få vår ilddåp i en bakke ute i en fransk åker.
Bratt og j… og med DYPE spor. Selvfølgelig bet jeg snart i gresset - bokstavelig talt -  oppi der.
Mens gamlebonden sjøle stod nede i bakken og sikkert godta seg kraftig over å se disse utenlandske tullingene som grisekjører på jordene hans gå på trynet.

Odd Arne kuler'n i en litt mer vennligsinnet åker

Odd Arne hjalp meg opp med sykkelen som stod litt sånn på hodet.
Glad for å ha overlevd freste jeg opp resten av bakken - lykkelig uvitende om at stakkars Odd Arne gikk på trynet så snart jeg var vekk.
HAN måtte klare seg uten hjelp.
Det ble heldigvis ingen større skader på noen av oss - utover på selvtilliten, en litt skeiv koffert og en langfinger som er blitt enda litt mer rar.,

Han som har stått for rutene her - «The Linesman»  - har gjort en fantastisk jobb, vi har kjørt uendelig mange fine grusveier og "gressganger" i dag. 

Men rekkevidden blir så som så. Der vi går gjorde 60 mil klarte vi i dag knappe 10 før vi måtte gi oss og blinket inn i Saint Avond.

18. mai

Tidlig oppe og ingen griner – av gårde før kl 8 i strålende solskinn!!

Tro det eller ei - en 
vaskeekte baguette-automat!

Fransk TET nr 13 fornekter seg ikke; I hele dag har vi vekslet mellom idylliske asfaltveier, grusveier, «gressveier» og stier  på kryss og tvers i et veldig vakkert kulturlandskap og på steder der vi ikke kan forstå at det er lov å kjøre!??
Det er utrolig vakkert og velordnet og flott overalt og franskmennene og -damene er mye bedre enn sitt rykte. De behandler oss helt ok, selv om vi ikke forstår deres fransk og de ikke skjønner et pip engelsk.

Vi kjører helt tydelig i sporene av 2. verdenskrig.
Vi kommer forbi gamle bunkere inni skogen og veinavnene i  landsbyene er typisk «Rue General Patton» «Rue Americaine» og slikt.
Referansene til Maginotlinjen er mange og vi og passerer krigskirkegårder for både franske, amerikanske og tyske soldater.
Det er underlig  å tenke på at disse vakre, bølgende landskapene har vært åsted for så mye skrekkelig….

Gjørme!!

Det skrekkeligste som skjer i DAG, er kampen for å klare å holde seg oppreist på disse beistene av noen sykler på gjørmete små stier gjennom skauen. 

'Hverken GS’en eller Tigeren er OFFROAD-sykler, til det er de altfor tunge. Men det går med et nødskrik, utrolig nok er det ingen av oss som havner i bakken i dag.

Vi er kommet til Toule og har tilbakelagt nesten 15 mil i dag.
Det har ellers vært en VELDIG stille dag!
Jeg satt og tenkte «Hvor ER alle folkene??» - helt til vi husket at det er himmelspretten i dag – DET tar de på alvor her!

En veldig variert og veldig fin dag – kjøringa begynner å løsne litt, vi er blitt tryggere i salen og i morgen har Odd Arne lovet å spinne litt!  

Bare han nå ikke skremmer alle harene og fasanene som springer framfor syklene våre!

I en landsby vi kom forbi var det storkereder
i hver eneste stolpe bortover