Den store TET-offensiven, dag 7 og 8

 

Og sånn går no dagan....

Dijon - ikke noe spor av sennep
noe sted!?

Natt til 21. mai ble tilbrakt i Dijon.

Fin by - og nesten rart å være på et sted der det var så mye folk etter å ha vært så lenge i ødemarka!?!?!

Men jeg har jo smått om senn begynt å forstå opplegget - det gir seg kanskje selv at TET ligger litt langt unna folk og sentra. 

Men det hadde vært et kjipt område å vært på sykkeltur i - uendelig langt mellom butikker, cafeer og overnattingssteder.

Jeg skal prøve å forklare litt hva TET ER for noe;

Trans Euro Trail er en organisasjon av frivillige motorsykkelentusiaster som har "scoutet" og plottet ruter i de ulike landene i Europa slik at vi andre kan følge dem - alldeles gratis.
Men en donasjon er selvfølgelig et must!
Og hvert land, sin "Linesman" - et stort opplegg.
Og det er en helt formidabel jobb de gjør - fatter nesten ikke at det er MULIG å finne så mange fine småveier - både på asfalt og ute i terrenget, over enger og stier i skog.

Dette er en oversikt over de rutene som finnes i bare Frankrike, tilsammen 29 løyper som ligger tilgjengelige som GPX-filer.

Disse kan vi så laste inn i en dertil egnet app som denne. Da kommer ruta opp som et spor på kartet og man kan følge det sporet. Man får ikke sånn "ta til høyre", "ta tredje i rundkjøringen" osv, men må følge med at man holder seg på sporet.
Og det fungerer veldig bra!


Dag 7 ble en slitsom og morsom dag, der vi virkelig fikk bruke oss i dype spor, i små elvekryssinger og opp særdeles ulendt terreng - faktisk et ganske grovt bekkefar på et tidspunkt.
Mestringsfølelsen er stor når vi klarer det, så får det heller stå sin prøve at vi får noen bulker i selvtilliten når vi velter.

Og det er det underlig nok JEG som gjør mest!?!?
Altså: Her snakker vi om to personer, der den ene (meg!) har investert tid, penger, krefter og tårer i en rekke begynnerkurs i gruskjøring og den andre er helt newbie.
Og newbien klarer seg irriterende godt og til dels bedre enn meg.
Livet er ikke rettferdig!!

Det skal ellers produseres en video fra denne turen en gang på høsten. Der vil alle de spicy detaljene komme bedre frem!
Følg med på https://www.youtube.com/@Geriatracks 

Vi har ellers endret strategi; Vi innser nå at vi aldri kommer til å nå Italia med den farten vi har på TET-løypene. Så vi har begynt på en Tour de France isteden og har vendt nesa vestover og nordover.

Og så velger vi litt annerledes; Vi booker et sted å overnatte om morgenen.
Så kjører vi så mye TET vi orker (eller tåler) og tar motorvei fram til hotellet til slutt.

Siste natt ble tilbrakt i Auxerre.
Igjen en kjempefin by, med noen helt utrolige katedraler.
Mette spurte om jeg er i ferd med å bli frankofil?
Det kjennes ikke HELT slik, men det ER mange fine steder her....

Auxerre - panoramabilde ved elven

Ellers kan jeg herved friskmelde verden, Maja Lunde!
Dette kommer til å gå helt fint!
Biene (og 1 million andre arter) er tilbake. Jeg har hatt veldig mange av dem på besøk inni hjelmen og mange har dessverre fått en ublid skjebne i sammenstøtet, RIP.

Temperaturen stiger. De siste dagene har vi hatt 24 grader - det er BRA det!
(Unntatt når vi er trøtte, varme og slitne, lengter etter en kald øl og jeg velger feil vei på motorveien med pluss 60km og 45 minutter ekstra som følge.,....)

I skrivende stund - i verdens fineste lille Sherpa Guest House i Reims.

Må gjøres.....

Den store TET-offensiven, dag 5 og 6

Kuer er ålreite dyr - og her er det MANGE av dem!!

Den franske landsbygda er stadig blendende vakker.
Kuer og sauer nikoser seg i grønne enger, og det gjør vi og.

Odd Arne kjører ALLTID rundt
med en baguette under armen.
Vi ER jo i Frankrike!

Som mennesker er vi nesten de eneste, vi ser jo nesten ikke andre folk??
Et hederlig unntak var de omlag 100 personene som gikk turmarsj langs veien.
Hver og en av dem skulte olmt på oss når vi kjørte forbi, enda så fint vi kjører når det er noen i nærheten...

Det har vært en god del smale, små asfaltveier de par siste dagene også. Men vi har lært oss å sette pris på vekslingen.
Vi er blitt SÅ mye barskere på grus, sti og gjørme så vi trenger de pausene, faktisk.

At det kan være så gøy å kjøre motorsykkel - dette må jo være SYND!!?

På slutten av dagen er vi helt RÅ. (Litt skummelt og - for noe av det skyldes nok at vi egentlig er ganske slitne og sløve)

Innimellom treffer vi på andre "TETicles"; Kun menn og mest tyskere.
Ofte stopper vi og slår av en prat.
Da juges, slarves, skrytes og skremmes det litt; "Forut ligger noen skikkelige gjørmehull og venter på dere"

Pytt, sa vi da vi kom dit - dette var da ingenting for OSS?

Men senere skjønte vi at det var ikke DE gjørmehullene de mente :-)
Det finnes nemlig noen VIRKELIGE gjørmehull ute i skogene her!

"A great mudpit ahead of you"

Det ser ikke så dramatisk ut på bildet, men legg til en 250 kg motorsykkel som skal holdes oppe, så....
Odd Arne har blant annet lært at man ikke skal klemme inn og låse bremsene inn mot en gjørmedam.
Det er UFATTELIG hvor fort ting skjer....
Den første innskytelsen var å snu - dette fikser vi ikke. Men hvordan snur man 250 kg mc ute i det der?
Så vi endte med å presse igjennom og er ganske stolte etterpå.  
Vi blir så oppkava og slitne at vi helt glemmer å dokumentere strabasene, shit!
Men nå ELSKER vi gjørmehull :-)

Vi er ellers blitt flinke til å spare litt; Hver morgen kjøper vi inn brød og pålegg og tar lunsjen ute.
Når Euroen koster 12,50 er det ganske dyrt her også!

Rimelig unsj i det fri

Overalt ligger det digre vedstabler.
Men jeg FATTER ikke hvordan ovnene i disse franske husene må se ut???

Den store TET-offensiven, dag 3 og 4

17. mai 2023

«Alt hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,»

Ja vi elsker dette landet!
Norge, altså!

Men VI er dessuten ganske glade i Utlandet og gruskjøring på TET også.
Vi så kanskje ikke så mange mødre som grein – men ingen skal si at ikke vi fedrene kjempet oss igjennom nasjonaldagen i alle fall!!

Dagen begynte med siste etappe ned til Schengen og deretter siktet vi oss inn på TET-ruta som starter der – Fransk TET nr 13

Motorsyklister er som små barn, vi ELSKER
klistremerker. Men nå er denne fortjent!

Schengen ligger akkurat der Luxembourg, Frankrike og Tyskland møtes ved elva Mosel - Landdreieck.

Så vi krysset frem og tilbake over landegrensene en stund - uten helt å vite hvor vi til enhver tid befant oss, før vi kom oss inn på ruta.
Den startet ellers vakkert, med idylliske små asfalterte veier.
«Dette går da veldig greit», tenkte vi. "TET er oppskrytt!"

Men vi skulle snart få vår ilddåp i en bakke ute i en fransk åker.
Bratt og j… og med DYPE spor. Selvfølgelig bet jeg snart i gresset - bokstavelig talt -  oppi der.
Mens gamlebonden sjøle stod nede i bakken og sikkert godta seg kraftig over å se disse utenlandske tullingene som grisekjører på jordene hans gå på trynet.

Odd Arne kuler'n i en litt mer vennligsinnet åker

Odd Arne hjalp meg opp med sykkelen som stod litt sånn på hodet.
Glad for å ha overlevd freste jeg opp resten av bakken - lykkelig uvitende om at stakkars Odd Arne gikk på trynet så snart jeg var vekk.
HAN måtte klare seg uten hjelp.
Det ble heldigvis ingen større skader på noen av oss - utover på selvtilliten, en litt skeiv koffert og en langfinger som er blitt enda litt mer rar.,

Han som har stått for rutene her - «The Linesman»  - har gjort en fantastisk jobb, vi har kjørt uendelig mange fine grusveier og "gressganger" i dag. 

Men rekkevidden blir så som så. Der vi går gjorde 60 mil klarte vi i dag knappe 10 før vi måtte gi oss og blinket inn i Saint Avond.

18. mai

Tidlig oppe og ingen griner – av gårde før kl 8 i strålende solskinn!!

Tro det eller ei - en 
vaskeekte baguette-automat!

Fransk TET nr 13 fornekter seg ikke; I hele dag har vi vekslet mellom idylliske asfaltveier, grusveier, «gressveier» og stier  på kryss og tvers i et veldig vakkert kulturlandskap og på steder der vi ikke kan forstå at det er lov å kjøre!??
Det er utrolig vakkert og velordnet og flott overalt og franskmennene og -damene er mye bedre enn sitt rykte. De behandler oss helt ok, selv om vi ikke forstår deres fransk og de ikke skjønner et pip engelsk.

Vi kjører helt tydelig i sporene av 2. verdenskrig.
Vi kommer forbi gamle bunkere inni skogen og veinavnene i  landsbyene er typisk «Rue General Patton» «Rue Americaine» og slikt.
Referansene til Maginotlinjen er mange og vi og passerer krigskirkegårder for både franske, amerikanske og tyske soldater.
Det er underlig  å tenke på at disse vakre, bølgende landskapene har vært åsted for så mye skrekkelig….

Gjørme!!

Det skrekkeligste som skjer i DAG, er kampen for å klare å holde seg oppreist på disse beistene av noen sykler på gjørmete små stier gjennom skauen. 

'Hverken GS’en eller Tigeren er OFFROAD-sykler, til det er de altfor tunge. Men det går med et nødskrik, utrolig nok er det ingen av oss som havner i bakken i dag.

Vi er kommet til Toule og har tilbakelagt nesten 15 mil i dag.
Det har ellers vært en VELDIG stille dag!
Jeg satt og tenkte «Hvor ER alle folkene??» - helt til vi husket at det er himmelspretten i dag – DET tar de på alvor her!

En veldig variert og veldig fin dag – kjøringa begynner å løsne litt, vi er blitt tryggere i salen og i morgen har Odd Arne lovet å spinne litt!  

Bare han nå ikke skremmer alle harene og fasanene som springer framfor syklene våre!

I en landsby vi kom forbi var det storkereder
i hver eneste stolpe bortover

 

Den store TET-offensiven, dag 1 og 2

I 2004 gjorde Ewan McGregor og Charley Borman en spektakulær motorsykkelreise, 31.000 km RUNDT jorda.
Det ble til en utrolig kul tv-serie - "The Long Way Round" - som jeg og millioner av andre motorsyklister slukte med hud og hår.

Gutta hadde opprinnelig tenkt å kjøre KTM-motorsykler, men KTM fikk kalde føtter og trakk seg fra samarbeidet fordi de ikke hadde tro på prosjektet deres. Så da vendte Ewan og Charley seg til BMW som kjente sin besøkelsestid og sponset dem med splitter nye R1150GS.
Det var lurt av BMW!
I alle år seinere, helt opp til i dag har BMW GS-serien  vært verdens mest solgte motorsykkel - til slike adventure wannabee tullinger som meg som sitter og drømmer seg bort med YouTube-videoer og tror de skal kjøre til Kasakhstan og Mongolia og forbi.

GS nr 1.
GS'en er brukandes til så mangt, her har 
jeg vært på hagesenter og handlet bøk 

Selv kjøpte jeg min første GS i 2012 i håp om at også jeg nå skulle bli en barsk adventure rider, men det ble stort sett med pendling til jobb.

Etterhvert kom jeg i det minste i gang med litt gruskjøring.
Jeg er sikkert den i Norge som har vært flest ganger på grunnkurs i gruskjøring!
Som med all annen mc-kjøring for meg var det i utgangspunktet 80% angst og 20% gøy, så terskelen for å gå videre har vært høy!

Men man må  jo beherske det, for veiene i Mongolia er som kjent heller dårlige - om de i det hele tatt finnes!

Så nå kommer vil til TET - Trans European Trail.

Dette er et nettverk av grusveier og/eller scenic routes som "linesmen" i de fleste europeiske land på frivillig basis har kartlagt og tilgjengeliggjort som nedlastbare ruter på TET sitt nettsted.

GS nr 2.
Godt i gang med gruskjøring. 7 tryninger
på to dager med splitter ny sykkel....

I år vil jeg for første gang teste ut hvordan en lengre tur på grus vil arte seg. 
Planen er å koble seg på TET ved Schengen i Luxembourg og kjøre sørover i Frankrike og østover i Italia - om vi kommer så langt.

"Vi" - for i siste øyeblikk heiv Odd Arne, en kollega fra jobben, seg med på turen.
Det er bra, for om det skjer noe er det en trygghet å være flere.
Og veldig hyggelig!

Omtrent slik ser TET-ruta vår ut

Odd Arne er en blid gutt!

Dag1, 15. mai:
Vi la avgårde og feide ned til Kristiansand for å kjøre ombord i MS "Romantica" fra det nokså nye Holland-Norway Lines.
Båten blir av onde tunger også kalt MS "Dramatica" fordi man aldri riktig ved hvilken havn den går til på kontinentet. Strengt tatt skal den gå til Eemshaven i Nederland, men i vårt tilfelle havnet vi i Cuxhaven i Tyskland, men pytt!
Overfarten var stille og rolig og begivenhetsløs.

Dag 2, 16. mai:
Laaaaaang transportetappe.
Det ser ikke så ille langt ut på kartet fra Cuxhaven til Schengen, men det ER det!
60 mil tilbakelagt i dag. Og som vanlig i Tyskland er det veiarbeid og innsnevringer over alt. Så turen hadde nok kunnet gått fortere enn den gjorde. Men greit å ikke kjøre FOR fort heller, skumle sidevinder er ganske uhyggelig i høy hastighet!

Lettere utmattede endte vi opp i Bitburg med stadig 10 mil gjenværende til Schengen. Helt greit - for det er her den (i alle fall i VÅR familie) berømte pilsen "Bitburger" kommer fra.

I morgen begynner TUREN, gleder meg!

Bitte, ein Bit!!

Helgelandskysten; Fra fricamping til Michelinopplevelser og et digert høl

Vi fortsetter turen sørover med sykkel og følgebil.

Folket på vei over Helgelandsbrua, en luftig opplevelse

 

Planespotting i Sandnessjøen. Broren i
forgrunnen, en av søstrene i bakgrunnen

I dette strekket er det mye tunneler og folk er litt slitne i beina fra dagen før så vi ender med å kjøre en hel del og  tar kvelden nede i Sandnessjøen på en campingplass sør for byen.
Her kan vi glede oss over en natt i hytte og umiddelbar nærhet til flyplassen. For oss søringene er det moro å stå og betrakte Widerøes små maskiner komme og gå på rullebanen rett bortenfor hytta.

Om kvelden tar vi med grillen ned til sjøen og nyter en herlig varm kveld i sola, omtrent som på hytta  i Sandefjord, men med en noe mer spektakulær utsikt.

Fin kveld i sola

Campingen ligger rett nedenfor fjellene De syv søstre og morgenen etter pakker vi i bilen og drar bort til søstrene, nærmere bestemt ved foten av to av dem - Skjerdingen og Tvillingan.
Ingen dag er jo komplett uten å klatre rundt i en steinur med hamrende puls og hvesende lunger, så vi går og krabber oss opp.

Frk. Skjerdingen og frk. Tvillingan bak, tullingan foran

Pusten er ikke hva den en gang aldri har vært - og spesielt ikke etter all ond lediggangen i forbindelse med skulderen...

Campinplassbestyreren anslo at dette er en tur som ville ta oss omtrent like lang tid som rekorden på ALLE toppene; 3 timer og 43 minutter (!!!!)
Det finnes en del galne folk der ute som er skrudd sammen av noen ganske andre materialer enn undertegnede,,,,

Bratt!

NOEN av oss føler at de MÅ helt til toppen på Skjerdingen, mens andre synes det er tilstrekkelig å nå det punktet der man må velge mellom søstrene - man skal jo ikke forskjellsbehandle!

Oppe på toppen treffer Mette og Marianne selvfølgelig Guri, en kjenning fra Ås - hvor ville vel være mer naturlig?

Utsikt fra toppen (nesten)

Etterpå "gjør" vi Sandnessjøen mer eller mindre ufrivillig. Vi må jo blant annet rette opp igjen etter tragedien i Kilboghavn...
Men den lille byen viser seg å ha flere enveiskjøringer og et mer intrikat kjøremønster enn Oslo-helvetet, så selv om vi vet omtrent hvor polet er ender vi med temmelig mange æresrunder.
Vi får i alle fall sett byen - noen ganger.

Helgelandskysten var en viktig del av tyskernes "Festung Norwegen" under 2. verdenskrig
Her er utsikten fra et av kanonfortene de bygde, Grønsvik Kystfort

Marianne er ivrig på at vi skal "fricampe". Dette forslaget kommer opp igjen og igjen og støttes av hennes mor og bror, men faller ikke i spesielt god jord hos hennes mer tilårskomne og komfortsøkende far. Ingen do og kjøkken, ingen butikk, dårlig bunn for telt, ingen strøm, ikke vann...
Vel vel, jeg må gi meg for overmakta og vi tar fergen ut til Dønna og finner Breivika, visstnok et populært sted for den slags trasige aktiviteter.

Camp Breivika

Bjelland inntar hvilestilling

Men det viser seg jo å være SÅÅ flott! En nydelig strand med en perfekt mark for camping på oversiden, rett under fjellet Dønnamannen.
Mette og Marianne prøver seg på en liten topptur men stoppes av tåke. Mads og jeg drar og handler og går ellers tur langs sjøen.
Det er faktisk så bra på Breivika at vi tar 2 netter der. Det er dessverre ganske kaldt, det blåser og vi blir etterhvert ganske kraftig forkjøla (tror vi, i alle fall i disse Coronatider...?)
Første kvelden nøyer vi oss med å sitte rundt grillen, men neste fyrer vi videre med noe ved noen hadde etterlatt seg. Så tar det ene det andre, Mads stikker ut i krattskogen bak stranda med saga og kommer halende ut med noen stokker av nedfallsved (sier han i alle fall), så det blir etterhvert et riktig så trivelig leirbål som varmer godt.

Leirbål på Breivika

Rundt oss sitter folk og fryser og jeg har et snev av dårlig samvittighet for at vi ikke inviterer dem inn i varmen, men det går fort over.

Marianne fricamper - før regnet kom....

Marianne tar fricampingen sin enda et hakk videre og legger seg i sovepose nede på stranda.
Siden det er så lyst legger hun noe over fjeset for å få sove og merker derfor ikke regnværet som
kommer trommende før hun plutselig er nesten gjennomvåt og må berge seg inn i teltet. Det ble en litt tvilsom natt for stakkaren.
Men kanskje greit at det gikk slik, ingen tenkte på at sjøen kunne ha dratt avgårde med luftmadrassen med henne oppå :-)

Den glade husmor på Breivika

Apropos vind - På Reipå camping før Kilboghavn legger jeg merke til at de har tjoret en sånn
grillhytte fast til bakken med stålvaiere! Jeg spør om dette virkelig er nødvendig?
Hun ser litt skeptisk på meg (søringen) og forklarer at etter at garasjen forsvant vinteren for noen år siden hadde de tjoret både grillhytte og alle utleiehyttene :-)
Litt heftigere forhold enn vi er vant til her hjemme...

Folk hjemmefra varsler, avisene og NRK melder om det; Kaos i fergetrafikken på Helgelandskysten!
Og ikke nok med det, det fortelles tåredryppende historier om folk som har overnattet i bilene sine i enorme fergekøer, spesielt på akkurat den distansen vi skal for å komme oss innover fra Dønna; Tjøtta - Forvik.
Vi blir en smule urolige, men vi ser gudskjelov aldri noe til disse enorme køene. Likevel er det åpenbart mye mer trafikk nordover enn sørover, så det var nok et heldig trekk at vi bestemte oss for å reise mot strømmen; fra Bodø og nedover!

Torghatten camping sett oppe fra hatten.

Neste etappe er full av tunneler og ikke mindre enn tre fergestrekninger og blir tatt i bilen av samtlige. Det er fantastisk mye vakker natur å se. Fjellene er fremdeles ville, men litt mindre alpine enn lenger nord.
Men jeg som sitter i bilen dagen lang griper meg igjen i å være litt skuffet over at det er så lite ANNET å se! Vi så en robåt med en 4-hester på da vi var på Breivika, men det er er i grunnen det eneste vi har sett av aktivitet på havet bortsett fra fergene.
Jeg hadde trodd det ville være flere fiskevær, mer folk, mer hjeller med tørrfisk etc?

Mads prøver å grine seg til en Gråtass på Torget.
Han fikk det ikke denne gangen heller.

Vi ender opp på øya Torget sør for Brønnøysund, på en flott campingplass ved foten av Torghatten. Vi hadde googlet plassen før vi dro fra Breivika og hadde sett at mange omtalte maten på den tilhørende restauranten i blomstrende ordelag. "Fantastisk, men dyr" var omkvedet.
Vi enkle fricampere får jo litt hakeslepp da vi hørte prisen for 8-retteren, men tenker at vi ikke kan la denne sjansen til et festmåltid med lokale råvarer gå fra oss.
Og for et festmåltid det blir!!!
Vi tar vinpakke til og bare de kombo'ene med mat og vin er verdt prisen!!

Røket laks med honningristet knekkebrød.....

 Det aller meste er sjømat hentet fra området; laks, kveite og torsk, dessuten suppe på egendyrket asparges og erter, røsti (av egne poteter, selvfølgelig) med løyrom og rømme, ripssorbet med bringebærsaus, sjokoladetrøfler, rømmegrøt...
Kontrasten fra fricamping i telt med bål, øl og pølse til hvite duker, denne matopplevelsen og engangs frottèhåndklær på do blir STOR :-)

Ripssorbet med bringebærsaus og
-strø, ristet hvit sjokolade

Etter noe slikt er det greit å røre litt på flesket, så dagen etter er det tid for Torghatten.
Vi starter med å gå opp fra campingplassiden. Fjellet er ikke så høyt, men ganske bratt i partier. Belønningen er en fantastisk utsikt på toppen over de lave øyene i havet rundt. Etterpå går vi ned igjen og rundt på baksiden og opp igjen gjennom hullet. Det er så mye større enn jeg hadde forestilt meg! Et digert hull vasket ut av sjøen fra begge sider en gang da landet lå mye lavere enn i dag. En meget spesiell opplevelse!

Mette på vei inn i Torghatten-hullet

Folket sykler inn til Brønnøysund der vi har fått tak i et trivelig lite airbnb-hus. Trusselen om regn og skitvær ligger over oss hele tiden så vi vil gjerne under tak. Både Mads, Marianne og jeg er ganske sylta nå, så den planlagte dagsturen ut til Vega dagen etter går i vasken - til Mettes store fortvilelse. "Åååå, så kom jeg meg aldri til Vega", jamres det..

Hurtigruta på vei ut fra Brønnøysund

Vi bestemmer oss for at nok er nok og tar fatt på hjemturen.
Brønnøysund-Ås via Dovre og Oslo er en seig tur! 90 mil og 15 timer seinere, ca 3 på natta er vi hjemme - ganske segne. Marianne har øvelseskjørt mesteparten av veien både opp og ned og må da snart være klar for å få lappen :-)
Pusene er lykkelige for å se oss selv om de har fått godt stell av snille nabo Rolf Otto.
Miller har hatt kvalitetstid med onkel Otto i snart 14 dager.
Det skal bli fint å se ham igjen også når samtlige snart reiser til hytta resten av ferien!

På sykkeltur langs Helgelandskysten - med og uten sykkel

Vi skriver det Herrens Coronaår anno 2020 og som for alle andre er det ferie innaskjærs som gjelder i år. Som veldig mange andre sørpå har vi vendt blikket nordover. Endelig skal Mette få vilja si - dette blir året vi skal oppleve Kystriksveien (fylkesvei 17)  langs Helgelandskysten - på sykkel.
I alle fall Mette, Marianne og Mads...

Jeg hadde et spektakulært tryn på rulleskøyter i april; alt for fort ned en bakke, mistet kontrollen og dro rett i grøfta i 45 km/t.
Når en stakkars skulder skal holde igjen for 90 kg Bjelland som kommer bak gikk det som det måtte gå. Jeg kjente det knaste da jeg skulle reise meg, guffen følelse...
Det ble operasjon på Ahus der de skrudde sammen bitene. Hadde flaks fordi det nesten ikke var folk der pga Corona og de hadde akkurat åpnet opp igjen etter å ha vært mer eller mindre stengt. De var faktisk ganske glade for å få "kunder". Som hun ene pleieren sa - da jeg beklaget at jeg hadde gjort dette akkurat når vi hadde fått beskjed om å skåne helsevesenet for unødvendig støy - "Jaja, men se deg rundt'a - ser det ut som om vi har det travelt, eller?"

5 uker etterpå måtte jeg under kniven IGJEN fordi det gikk infeksjon i bruddet; Gammelt metall ut, rens og spyl og ny og større plate og skruer inn. Lå innlagt en uke mens de forsøkte å finne rett antibiotikakur.
Så i år tar jeg ikke sjansen på å sykle. Jeg er i det hele tatt blitt som en gammel dame som er engstelig for å falle ;-)
Derfor kjører jeg følgebil og resten av familien kan nyte at vi kan ha med alt mulig stash og de slipper å ha bagasje på sykkelen.

Vi startet med to lange transportetapper, først Ås - Steinkjer og deretter Steinkjer - Saltstraumen. Marianne er sjåfør, hun skal ta lappen i sommer og trener treningen.
Ikke så mye å melde fra den turen.
Sånne biletapper er rimelig kjedelige til tross for både hjort, elg og reinsdyr over veien underveis.


Marianne badet i Snåsavannet og mente å merke en helt spesiell effekt, hun fikk veldig varme hender etterpå, sa hun?
Jeg tror det bare var j... kaldt.

Snill start på campinglivet---

Snåsavannet

I Mosjøen var det en eller annen som fant ut at å gå rett fra koma i bilen til en rask tur opp en 3000 trinns sherpabygget trapp ville være en glimrende ide. Dette var jo selvfølgelig fint, men resulterte også i at hele familien var latterlig støle etterpå. De presumptivt sprekeste menneskene på campingplassen så i flere dager ut som en gjeng hundreåringer på luftetur der de stønnet og bar seg på vei inn og ut av teltet

Mosjøen laaaangt der nede

Sprekinger på vei opp Mosjøtrappa

Vi hadde debuten som campingturister i Saltstraumen rett før Bodø.

Kjente litt på at vi var ganske rustne på camping og hadde med oss en pakke fordommer mot alle de ANDRE som vi måtte bite i oss etterhvert.
Vi skulte f.eks. stygt da det kom to flak av noen amerikanere med en gjeng suspekt utseende folk som la seg til ved siden av oss. Men det viste seg å være verdens fredeligste folk som la seg tidlig og var oppe med fuglene. Jeg er redd det var vi som bråkte mest...
Er imponert over hvor bra campingplassene har blitt, med gode fasiliteter - kjøkken, bad og vaskemuligheter.
Sånne teltere som oss er nesten i mindretall, bobiler og campingvogner i alle størrelser dominerer der vi har vært. Det hele foregår stort sett stille og rolig.
Vi har vært skitheldige med været så langt, stort sett sol og flott, men også noe vind.

Campingdebut!

Vakkert ved Saltstraumen

Vi har pakket bilen til randen sånn at vi  omtrent må bruke skohorn hver morgen for å komme avgårde.
Bord og stoler, primuser, kopper og kar, oppblåsbare madrasser, dyner og puter, mat, vin og øl, sandaler, sykkelsko og fjellsko, badetøy og dunjakker - Glamping kalles det visst.

Skikkelig Saltstraumsøl!

Saltstraumen, verdens sterkeste tidevannsstrøm, gjorde stort inntrykk med sine strie stryk og strømvirvler. Fascinerende å se havet oppføre seg som en elv!

Liten videosnutt fra Saltstraumen:
https://youtu.be/2wTSSXOOBUk



Naturen på første del av Helgelandskysten er utrolig spektakulær. Alpine fjell skyter rett til værs fra havet, det ene høyere og flottere enn det andre. Veiene slynger seg rundt nes, inn i fjordarmer, opp og ned, temmelig så kupert for dem som sykler.

Glamping med bil har mange fordeler. På grunn av lange og gufne tunneler er den foreslåtte sykkelruta mange steder lagt bort fra fylkesvei 17. Vi har lært at fergesambandene som IKKE ligger langs denne veien slett ikke er enkle å ha med å gjøre. Det er så lite som 2 avganger om dagen noen steder og det gjør det krevende å planlegge. Da er det greit å heller kunne samles, laste syklene på bilen og KJØRE gjennom tunnelene isteden.

Full fart, Svartisen i bakgrunnen

Mange fine fergeturer

Fergetur:  https://youtu.be/F_wLHMaaNMQ


En annen ting vi har lært oss er at det ikke alltid finnes en Joker eller COOP rundt hver sving - det kan være laaaangt til neste butikk og åpningstidene er heller ikke som vi er vant til. Så det kan være lurt å planlegge handlingen litt også.

Se verdens vakrest beliggende Matkroken: https://youtu.be/aQcm0XN-ycM

På lørdag måtte jeg bråkjøre 2,5 mil ut til en utpost der det fantes en Bunnpris som holdt åpen til kl 16. Alt annet i området (og det var ikke mye) stengte kl 15!!
Jeg hadde ikke store forhåpningene til utvalget ute i huttaheiti, men der langt ute i havgapet finner jeg altså en Bunnpris med DET utvalget! Matvarer, byggevarer, fiskeutstyr, båter og påhengsmotorer - skikkelig kysthandelssted, veldig kult!

Fram til Kilboghavn hadde vi egentlig bare ET alvorlig uhell. Det skjedde på campingen da jeg måtte flytte litt på bilen fordi vi fant en bedre plass til teltet. Ulykkeligvis så jeg ikke posen med matvarer - og framfor alt vindunken jeg hadde handlet på Ørnes og som stod ved siden av bilen. En liten sving på rattet og - poff! - fikk vi sådd plenen med jasminris, vannet med den edleste franske Sauvignon Blanc og gjødslet med Tikka masala fra glass...
Det førte til en kortvarig og forbigående depresjon hos enkelte av turdeltakerne som hadde gledet seg til et lite glass vin etter syklingen. Vi klarte å skvise tre glass ut av vrakgodset, puh.... ;-)