Hjemreise - en lidelsesberetning i 3 akter.

Slik parkerer de nyrike i Constanta - og dem er det mange av i deres BMW'er, Mercedes'er,
Lamborghini'er, Mustang'er, Porscher.... Mens vanlige fok står parkert langs foratuet står de demonstrativt på tvers så folk må gå ute i veien.

De late, gode dagene i Constanta gikk som en røyk. Vi badet, spiste, syklet noen småturer og drev stort sett ellers bare dank.
Marianne var på Neversea festivalen en kveld, vi gamle bare surret rundt. Området bød på fine strender, en hyggelig havn og en trivelig "gamleby" med variert utvalg restaranter og alt som hører med.

Gjengen på hjørnet, om ettermidagen gikk de i samlet flokk ned til
sjøen for å bade

1. akt

Men jeg som stresser så mye med reiser begynte tidlig å bekymre meg for hjemturen.

Med god grunn, viste det seg! 

Vi bforsøkte raskt å skaffe billetter for oss og syklene til Buchuresti. På jernbanestasjonen ble vi - ikke uventet - møtt med mumling, skuldertrekk og et absolutt NEI til å frakte sykler med toget (tolket av noen velvillige festival-ungdommer som snakket litt engelsk) 

Ikke hadde vi noen bondefanger til å hjelpe oss denne gangen heller.

Så vi gikk til busstasjonen men fikk i utgangspunktet samme melding der.
Men igjen stod lykken oss bi! Hun som satt i billettluka der var en hyggelig og hjelpsom sjel som virkelig stod på for å hjelpe oss. Hun hadde jobbet i serviceyrker i 25 år rundt om i Europa og USA, fortalte hun, og hadde en litt annen tilnærming enn den gjeldende rumenske - nemlig at hun var der for å forsøke å HJELPE de reisende. Og det var ikke første gang hun stod ovenfor fortvilte sykkeleiere som oss :-)

Hun ringte rundt og forhandlet og klarte å finne et busselskap som aksepterte å ta med syklene - om de var "komprimerte". 

Man skjønner liksom ikke hvor mye vennlighet og hjelpsomhet betyr før man opplever det i en sånn setting, en blir jo helt på gråten av takknemlighet :-)

Avreisedag stilte vi tidlig på busstasjonen for å være først ute med bagasjehåndteringen.
Jeg kunne spart meg den søvnløse natta og bekymringene, for selv om det var en liten buss fikk syklene  fint plass i bagasjerommet.

"Komprimerte" sykler på vei til Buchuresti

Bussen tok oss uproblematisk direkte til Otopeni, den internasjonale flyplassen utenfor Buchuresti og for siste gang krysset vi over Donau som vi jo egentlig så litt for lite til på denne turen...

2. akt
På Otopeni ventet neste sykkelmareritt.
Syklene var nyvasket og fri for olje og skitt og jeg hadde vært på byggevareshop i Constanta og handlet inn bobleplast, tape og utstyr til å pakke dem inn slik vi pleier. 

Jeg spurte i innsjekkingen til BlueAir om det var greit å pakke slik og fikk bekreftelse på det. Litt seinere kom det også noen andre uniformerte bort og informerte en gang til om hvordan det skulle gjøres;  senke sete, snu pedaler, styret på langs osv - so far so good.
Vi bala med dette en times tid i heten og var ganske så svette og oppkava da vi kom til innsjekkingen - bare for å bli med møtt med et skuldertrekk og et "Nei, nei, nei, vi kan ikke frakte syklene slik!"

Før helwrapping. Dette har funket fint overalt ellers.

Min ganske så uttalte frustrasjon ble møtt med latter og hånflir. Det kunne umulig være noen fra BlueAir som hadde gitt DEN beskjeden, mente de. 

Det er sjelden jeg føler behov for å slå, men da, altså.....!!

Da hadde de sittet uvirksomme 10 meter fra oss og observert hele pakkeprosessen men følte absolutt ingen behov for å si fra før innsjekking. Jeg tror faktisk de satt og følte på en syk GLEDE over å vite at de snart skulle kunne få avvise oss.

Neida, syklene måtte helpakkes i plast slik noen gjør med kofferter.

Så gikk det en time med å få organisert det; man kan jo bare forestille seg jobben med å surre inn en sykkel i plast på en slik lav maskin beregnet på kofferter. 2 mann jobbet så svetten drev og rullet dem inn en anseelig mengde meter grønn folie.

Opp til skranken igjen. 

Da var det sykkelveskene - damen bare pekte med en slapp finger og sa "what is this?" når veska ble lagt på båndet. 

Man DISKUTERER ikke med politiet her.
Denne hang på veggen til BnB'en etter at
eier hadde smådiskutert med noen
konstabler, uvisst om hva.
En bot på 3000 Lei = 6000 kr.
Det er MYE penger her, vertinnen
gråt nesten....

Men så tror jeg både hun og de andre ansatte der gjorde en rask realitetsvurdering og  anså det samlede blodtrykket i Bjellandfamilien til såpass høyt at hun gav opp og motstrebende sjekket oss inn. 

Det er den verste innsjekkingshistorien vi NOENSINNE har opplevd med sykler.  Hvis det finnes en egen plass for flyselskaper i Helvete så finner man nok BlueAir der ganske snart.

3. akt

Flighten var i utgangspunktet utsatt med en halv dag og deretter forsinket en time til, men vi kom oss nå til Oslo seint på kvelden. Nytt stress fordi vi ville få problemer med å rekke siste tog til Ås. 

Dvs. TOG - ikke... Buss-for-tog er sommerens melodi hos Vy. 

Jeg hadde stålsatt meg fordi jeg antok hva som ville skje, og ganske riktig: Bussjåføren på den siste bussen nektet å ta med sykler, "Dere får ta taxi!"

1/4 av lasterommet i den digre turbussen var fylt med kofferter, resten var et hav av plass. Ny tilting av en nokså sliten Bjelland med frue! Jeg var helt klar til å legge meg foran hjulene på bussen for å hindre ham i å dra uten oss og det fikk han høre i ganske klare ordelag.

Etter å ha kranglet oss gjennom Bulgaria og Romania og klart å berge med oss syklene hele veien skulle det f... meg ikke være Vy som hindret oss i å komme hjem!!!
Men igjen løste det seg jo. Tror bare ikke sjåføren var klar over hvor raskt en sykkel kan demonteres og få plass i et lasterom.

Vi skværet opp, tok hverandre i hånda og ble bestiser etterpå. Han hadde kjørt siden kl 5 om morgenen, så vi var nok slitne alle mann :-)

Veldig godt å være hjemme i Ås igjen!

Og neste år er vi klare for ny tur - trur eg....

Kveldsstemning i Constanta

1. klasses bestikkelser

Beskjeden parlamentsbygning på skarve 330.000 kvadratmeter.

Vi hadde hørt en del negativt om Buchuresti før vi kom dit, men jeg synes byen var bedre enn sitt rykte.
Kvelden tilbrakte vi i en veldig hyggelig, hipp og cool gamleby der de har alt hjertet, eller kanskje rettere sagt - magen - kan begjære. Et voldsomt folkeliv og masse trøkk!! Etterhvert kom vi på at det faktisk var lørdagskveld, så det var kanskje ikke så rart.

Sjekk fyren på nabotaket.
Vi hadde en del teorier om hva
han holdt på med. Mads mente han tok
albumbilder til Emo-bandet sitt

Byen har en mengde flotte monumentale bygg, ikke bare Ceausescu sitt lille krypinn for nasjonalforsamlingen bygget på byens høyeste punkt.
Problemet er bare at når man ser nærmere etter er alle byggene bare forblendet med tynne steinplater. Bak er det støp og byggestein og mye er i større eller mindre grad i forfall. Rusten pipler fra nakent armeringsjern og murverket smuldrer. Det er et trist syn, men vedlikehold er dyrt!

Vi lurte litt på om det kunne være fluktbilen til Nicolae og Elena
som var "utstilt" utenfor palasset men husker nå at de
fløy avgårde i helikopter den famøse desemberdagen ;-)

Vi brukte omtrent en hel formiddag på å gå rundt palasset til Ceauscescu. Det er omkranset av en høy mur med få åpninger. Området er så digert - det skjære vanviddet i et lite, fattig land!
Vi var inne i den lille fløyen som inneholder et museum, hver etasje er svimlende 20 meter høy. Forfallet er tydelig overalt, både inne og ute...

Og for å toppe det hele driver de nå og bygger verdens største ortodokse kirke i bakgården til presidentpalasset. Om jeg forstod det riktig lå det mye private donasjoner bak dette. Godt å se at det fremdeles finnes rike mennesker som prioriterer korrekt i et fattig land...

Leilighet i 7 etasje, det samme opplegget 
med syklene; En og en i en knøttliten heis

Overalt er det rent og ordentlig, det er søplekasser overalt og bikkjemøkk plukkes opp. Sånn var det i Serbia og Bulgaria også, her er det mange som hadde hatt noe å lære. Bilistene er hensynsfulle, stopper for fotgjengere og slipper syklister pent fram.

Romania er åpenbart et fattig land, og det er mye som ikke er slik vi er vant til. For eksempel er det å få kjøpt en togbillett ikke rett frem, selv på byens hovedjernbanestasjon. Språkkunnskapene er minimale og serviceinnstillingen enda mindre, så når man da plager dem med spørsmål om SYKLER er det ikke mye hjelp å få!
Da er det veldig behagelig at det dukker opp en underlig skrue med dårlige tenner og brei londonaksent som hjelper til og forklarer det hele. Vi skjønner selvfølgelig litt for seint at han er en sånn bondefanger som lever av å hjelpe turister, enten de vil det eller ikke.
Men akkurat i dette tilfellet var det ganske bra, for hvordan skulle vi vite at den eneste måten å få med syklene på er å bestikke en togkonduktør til å akseptere at de står der folk går av og på. Dette og mer forklarte vår nye venn oss. Han var ellers veldig godt kjent på veiene rundt om i Europa, hadde kjørt mye rundt der. Jeg lurte på om han kanskje kjørte trailer eller noe, men forklaringen var at hadde venner som ofte hadde behov for å få fraktet en bil fra f.eks Sverige til Romania så da reiste han og hentet den...

Vi fikk omsider billettene våre på 1. klasse med påkrevet plassreservasjon og alt.
Vår venn snakket med konduktøren og hjalp oss ombord etter å ha satt opp verdens tristeste ansikt over betalingen som han synes var helt under pari.
Toget så ut som noe de hadde funnet på diverse sidespor i historien, men det kom nå avgårde som det skulle. Vognene var av den vanlige typen med et lite inngangsparti med toalett og dør inn til stor, åpen kupe. Ute i inngangspartiet stod det, i tillegg til syklene, en haug med mennesker som tydeligvis ikke hadde plassreservasjon, men som antakelig kom avgårde på samme måte som vi fikk med syklene - ved å "snakke med" konduktøren.

Det skal være en kjempestor musikkfestival i Constanta
mens vi er her. Blir egentlig litt smigret over at de tror
at vi gamle er her pga DEN :-)

En kar installerte seg like godt inne på do med sine flasker og sigaretter og gikk bare høflig ut hver gang noen trengte å bruke den.
De få kronene ekstra det kostet på 1. klasse var vel anvendte penger, her var det i alle fall antydning til aircondition og det var bra i heten. Jeg syntes synd på dem som stod sammen med syklene, trangt og varmt. Vi er fanden så privilegerte!

Vi kom oss frem til Constanta og trillet avgårde til en BnB vi fant på booking.com. Ble tatt superhyggelig imot av paret som driver stedet og budt på øl og snacks og hjemmelagde, stekte aubergineskiver med ost. Hun er polsk, men snakker mest italiensk etter å ha bodd lenge i Italia. Så da får vi brushet opp italiensken litt også.

Når det gjelder det med å bli tatt vennlig i mot er det en merkelig greie i disse landene; Man ser sjelden et smil og viljen til å hjelpe deg er stort sett liten.
(Selv om vi har opplevd det motsatte også, se forrige innlegg)
At du opplever lite vennlighet eller hjelp på f.eks jernbanestasjoner og butikker har jeg begynt å vende meg til. Men at det samme gjelder på restaurantene og andre steder der de direkte lever av turistene er underlig.  Leppa henger ned så det er en gru. Det er så gjennomført at det må være en kultur for dette.

Er norsk. Blir liksom ikke helt fortrolig med kassesalg
av Tuborg på bensinstasjonen 

Her i Constanta bygges det ENORMT langs strendene; hoteller, ferieleiligheter, barer, restauranter. I dag syklet vi langs 15 km sammenhengende bebyggelse av denne typen, MASSE nytt er under oppføring, det må kunne romme flere hundre tusen i høysesong.
I mitt stille sinn tenker jeg at skal de tiltrekke seg turister fra andre deler av Europa må de gjøre noe med serviceinnstillingen sin. Jeg tenker ikke på sånn overflatisk liksomhyggelighet, men det skal da vel ikke være slik at du føler deg uvelkommen...?

Men nok negativt snakk - vi har det fint her i Constanta. Nå skal vi snart bort i gamlebyen og spise middag, velkomne eller ei.

Stranda "vår", fikk litt sånne IS-assosiasjoner :-)