Tunnelene Knutsen og Ludvigsen aldri bodde i.....

Saigon - 9 millioner innbyggere, 5 millioner scootere....

Original tunnel - legg merke til flaggermusene!

 I dag dro vi ut til "the Cu Chi tunnels" - et underjordisk nettverk laget av/for Viet Cong under Vietnamkrigen. Det vil si, det heter ikke Vietnamkrigen her - det heter "Amerikakrigen"
Det er et imponerende nettverk av tunneler, tilsammen 250 km i lengde. Disse fungerte som base og gjemmested for Viet Cong soldatene som angrep Saigon. De forbandt skyttergraver og oppholdsrom, sykestuer, verksteder, systuer osv. Systemet var laget i 3 etasjer i den hardpakkede leirjorda og selv et direkte treff av en stor bombe fra et B52-fly ødela normalt bare det øverste nivået. Ved angrep flyktet beboerne en etasje ned og i sikkerhet.

Undertegnede prøver en original nedgang. Den er så godt som
usynlig fra utsiden og når du er kommet ned er det for trangt
til å kunne bøye seg frem og begynne å krabbe

De originale gangene var lave og trange og alt for små for andre enn spinkle vietnamesere, jeg kikket inn i en og anslår at den var ca 3/4 meter i diameter. Ikke skjønner jeg hvordan de tok seg frem! De av oss som ville fikk prøve 100 meter under bakken i en tunnel som er utvidet for turister, men selv det var ganske jævlig for en velfødd nordmann. Det ble en blanding av krabbing, gåing i hockey og å skli på rumpa. Amerikanerne hadde store problemer med å finne Viet Cong her nede og det var ikke populært å begi seg inn i dem ettersom tunnelene var spekket med et utall sinnrike feller, fra enkle varianter som å falle gjennom gulvet og bli spiddet på bambusstokker til slange- og skorpionfeller.


Jeg tipper at bare redselen for disse fellene gjorde at lysten til å utforske gangene noe særlig var liten. Du kan lese mer om dem her Wikipedia: Cu Chi tunnels

En av de mer obskure severdighetene på området var skytebanen der du kunne kjøpe så mange skudd du ville, inntil 1000, og prøve ut hvilket som helst av våpnene som var i bruk på den tiden, fra AK47 og M16 til tunge maskingeværer. Selv prøvde jeg 10 skudd med en AK47. Skjøt ikke noe dårligere enn de østeuropeiske halvtullingene på banen bortenfor i alle fall.... Hadde ikke riflene vært festet godt til muren ville det skjedd mye uhell her, mye testosteron...!
Ganske sær attraksjon, egentlig?
Deretter var vi på War Museum. Interessant å se krigen fremstilt fra DEN siden for en gangs skyld.
Utrolig mye propaganda og svada, selvfølgelig, men også en annerledes og bra fremstilling - og slett ikke bare demoniserende overfor amerikanerne heller, merkelig nok.
Mye plass var viet støtten FNL fikk fra mange steder i verden, også fra Norge med disse bidragene. Teksten under bildet til venstre lyder: "Residents in MOSS quay (Kingdom of Norway) demonstrated..."
Moss, faktisk!?






Ettermiddagen tilbrakte vi bare med å rusle litt rundt i byen.
Fra det lille vi har sett av den er Saigon VELDIG annerledes enn Bangkok og Phnom Pehn.
Det er mer som å vandre rundt i en europeisk by med kjøpesentre og snobbebutikker som Versace Louis Vuitton etc. Borte er det meste av gatesalget, tuk-tukene og kaoset. Skjønt det kommer vel an på hvilken del av byen man er i, for Exodus har ordnet oss et riktig flott hotell i et fint strøk her!
Det er mye spektakulær belysning nattestid, under er bare en liten smakebit

Som en av de skotske jentene sa, "there is so much light, you fucking need sunglasses at night here" 

De liker å pynte litt!

Vietnam - en positiv overraskelse

Arbeidere på rismarkene på vei til lunch, kan du tenke deg hvilken Disneyfilm jeg fikk assosiasjoner til...?

Kambodsjaner som har etterplukket
på de allerede høstede rismarkene
og tørker fangsten  langs veien

Så syklet vi ut av Kambodsja, da - dette litt ulykkelige landet med sine vakre og vennlige mennesker.
Et land jeg føler har en litt uviss fremtid med all fattigdommen og all den korrupsjonen som florerer...
Et land der nabolandene investerer for harde livet men der mesteparten av overskuddet går i lommene på korrupte politikere eller trekkes ut av landet. Det var for eksempel vietnamesere som "eide" både Angkor og The Killing Fields, dvs tok billettinntektene.
Jeg unner kambodsjanerne alt godt, det var et hyggelig land å reise i!

Madrasser....

Turen bar over nok en travel grense og inn i Vietnam. På vietnamesisk side stod alle rismarkene grønne og fine og her høster de 3 ganger i året.
Dels har de naturen på sin side og dels har de mye mer utviklede irrigasjonssystemer med kanaler og rør og små og store pumper som står og putrer og går og fører elvevannet utover markene.

2 gamle damer i tradisjonsrike klær

 Vi hadde ikke før passert grensen før de første karakteristiske, spisse, vietnamesiske hattene dukket opp. Menneskene skiller seg også utseendemessig fra folket i Thailand og Kambodsja, de er høyere og har annerledes trekk uten at jeg helt klarer å definere det.

Nå begynte vi å nærme oss det berømte Mekong-deltaet, dette enorme sletteområdet dannet av elva Mekong som kommer helt oppe fra Tibet og renner ut i havet noen mil fra der vi er nå.
Kanaler og elveløp forgrener seg utover landskapet.

Hus på påler ut i kanalen

Vi tok av fra hovedveien og syklet inn på mindre veier. Disse er anlagt oppe på diker og bebyggelsen, som ligger tett i tett langs med veien, går fra dikene og ut på påler over kanaler og dammer.
Alle hus er dekket med bølgeblikk, både tak og vegger. Det så veldig fattigslig ut ved første øyekast, men når man kikket inn i husene så det helt greit ut, strøm og tv og alt på stell.


Sånn kan man bygge når livet likevel for det aller meste føres utendørs; arbeid, matlaging, avslapning. Dessuten er klimaet bra her, tyfoner og annet utøy rammer uhyre sjelden og temperaturen holder seg mellom 20 og 40 grader året rundt.



Jeg må nok si at vi har hatt noe av den mest eksotiske syklingen på hele turen her i Vietnam.
Alle dikene, kanalene, broene og vegetasjonen gir mer variasjon enn vi har hatt tidligere. Og så skjer det så fantastisk mye langs veien. Bebyggelsen er sammenhengende, vi har knapt syklet en meter uten bebyggelse! Her finnes små matvarebutikker, scooterverksteder, møbelsnekkere, mekaniske verksteder, båtbyggere, klesbutikker, nudelkokere, trelastindustri, grønnsakshandlere, tesjapper, bensinpumper, folk som reparerer gamle tv'er, alterfabrikanter, kokosgodteribuer, rismøller, baguettbakere, mursteinsfabrikker, hagemøbelfabrikanter - jeg kunne holdt på lenge enda.

Noe sier meg at disse ikke bare er ute og kjører en tur...

Og det samme gjentar seg her; Unge og gamle smiler, roper og vinker - "Hello, hello!!" Ungene helt ekstatiske og de eldre litt forbausede, tror jeg. Og så tror jeg de synes vi ser veldig rare ut, særlig de godt voksne damene peker og setter i en skoggerlatter :-) Men det føles veldig hyggelig - vi er velkomne!
Det er tross alt bare 15 år siden Vietnam åpnet opp for noe særlig turisme, så det er enda tidlig og Exodus tar oss med utenfor allfarvei.
Mange steder driver de fiskeoppdrett. Vietnameserne ELSKER fisk, det ser vi på menyene også. Mange steder driver de fugleoppdrett også, mye and og gås, noe vi ikke har sett tidligere på turen.

Klassisk, vakker vietnameserinne

Levestandarden er påtagelig høyere enn i Kambodsja og selv om de har nokså udemokratisk styresett ser det ut som om de har lyktes ganske godt i å innføre markedsøkonomi. Det er ingen skam å tjene penger her, tydeligvis.
Vietnam er fremdeles en kommunistisk ettpartistat, men i følge guiden vår er det rom for mange ulike meninger internt i partiet. Særlig står de unge mot de gamle og presser på for forandringer.
De har åpnet seg mer og mer mot omverdenen og handler ikke lenger bare med Kina.
Vietnameserne er et ungt folk. Da krigen var slutt i 1975 var de 25 millioner. Nå, nesten 40 år seinere, er de nesten 90 millioner!!

Sånn skal jeg ha hjemme!

Guiden påstår at befolkningsveksten i Mekongdeltaet er dalende siden de fikk strøm og TV her for 10-15 år siden, for nå har de andre ting å bruke kveldene på :-)

Matlaging på homestay - all koking foregår med ved

Bananer

Den andre kvelden vi var her bodde vi på et såkalt "Homestay", et privat hjem på en øy ute i Mekong. Vi hadde vært forberedt på svært enkle forhold og ble veldig overrasket over det standarden på huset vi skulle bo i. Pappvegger halvveis opp til taket, katteslagsmål på rommet om natta og bikkjegneldring til tross - det var flott og annerledes opphold hos utrolig hyggelige folk.


Jeg må jo si det føltes veldig eksotisk å gå tur rundt på øya, blant banan, kokos, mango, jackfruit, og en masse andre frukter som jeg ikke husker navnet på.

Fisken som ble servert til middag - deep fried Elephant Ear fish!
Det var damefisker, ergo må de serveres med blomst i munnen

d

Veldig gode, husker ikke hva de heter

Dagligliv på Mekong

2 gutter drev og trente haner til hanekamp på øya.
Det er veldig forbudt - og veldig populært!

I ettermiddag kom vi til Ho Chi Minh-byen (Saigon) og sykkelturen er over. Nå skal vi bruke et par dager her og så bærer det hjemover.

Kreativt!

Kreativt!

Kaffen serveres som en minitrakter

Vår vietnamesiske guide,
mr. Lam, serverer kaffe

Hvis man vil ha en liten sterk en etter maten kan man alltids
få litt risbrennevin med skorpion - den har sting!!

Hus/butikk på øya

Flytende salgsboder

Dagligliv på Mekong

  

Dagligliv på Mekong

Elvehyasint, en rotløs skapning som flyter i klynger.
Amerikanerne var livredde for disse under krigen og fyrte løs på dem mens de kjørte på elva -
for ikke sjelden skjulte viet cong soldatene seg i disse.

Kontraster: Palasser og "the killing fields"

Fra minnemonumentet i Choeung Ek

Nok en dag full av kontraster her i Kambodsja og Phnom Pehn.
Vi startet med en tur til det kongelige palass. Som alle palasser er det stint av gull, sølv og edelstener, vakre bygninger og flotte parkanlegg - og kanskje ikke så veldig interessant i lengden.
Det mest interessante er egentlig hvordan dette (i alle fall det meste) kunne bestå gjennom borgerkriger og Røde Khmers herjinger på 70-tallet.

Apekatt i jernpaleet - frekk type, tok tak i objektivet med
begge hender og stirret fascinert inn i det 

Franskmennene har satt mange spor etter seg - også i palasset. Kambodsja var jo fransk koloni fra 1863 etter at de ba Frankrike om hjelp for ikke å bli oppslukt av nabolandene. Det gir sånne små vittigheter som at midt inne på området står en heller malplassert jernbygning. Denne hadde Napoleon III fått laget til seg selv, men det sies at hans frue ikke likte den.
Hva gjør man med en bygning der alt er merket med "N"?
Jo man gir den den til kong Norodom som pent måtte innlemme den blant palassets andre bygninger. Der har den stått siden og er i dag mest brukt av apekatter.

Napoleon med Norodomhode

En annen morsomhet er den flotte rytterstatuen.
Den forestilte i utgangspunktet Napoleon og franskmennene hadde egentlig tenkt å ta den med tilbake til Frankrike.
Det viste seg vanskelig fordi den var laget av så skrøpelig materiale, betong(?)
Løsningen ble å hugge hodet av den og erstatte det med kong Norodoms vakre ansiktstrekk - så der sitter den kambodsjanske kongen den dag i dag og svinger så kjekt sin napoleonshatt :-)








OK, da ETT bilde fra palasset: Det kongelige seremonirom. En storslått hall som kun brukes ved STORE begivenheter, som for eksempel at den vietnamesiske statsministeren er på besøk - slik han var i dag

Det kongelige seremonirom

Litt Kambodsja trivia plukket opp fra vår guide, Mr. Rana - han var ikke mye optimist, særlig med hensyn til den eventyrlig utbredte korrupsjonen...:

- Det koster 95$ å ta lappen på en kjøreskole, 160$ å få den i posten
- Skal dine barn få en ok skolegang må de gå på privatskole. Går de i offentlig skole avhenger resultatene av hvor mye læreren får betalt på siden
- Phnom Pehn MYLDRER av luksus-suv'er; Toyota Landcruiser, Lexus, Ford Explorer, Range Rover, Audi. Når du ser en slik vet du at det dreier seg om en offentlig ansatt
- Kina finansierer mye veibygging (en slags krigserstatning etter Røde Khmer "blunderen") , halvparten av pengene går i lomma på de statsansatte og finansierer bl.a. bilene nevnt over pluss luksusboliger etc... Resultatet er det guiden kaller "tofu roads", veier som holder i 2 år og deretter er like dårlige
- Gjennomsnittlig levealder er 60 for menn, 65 for kvinner. En flaske cambodian whisky koster en drøy dollar...
- Helsevesen er dyrt, men man kan kjøpe alle medisiner på apotek - om man har råd. Tenk deg at du bare har råd til en to-dagers antibiotikabehandling ved en alvorlig infeksjon...
- 50% av alle bryllup er arrangerte og mannen betaler medgift til sin kone og flytter inn i hennes familie.
- Det finnes ingen offentlig transport i Phnom Pehn, bruk tuk-tuk og taxi!
- Guidens svigermor jobber som smugler, hun smugler kaffe fra Vietnam.
- Tekstilarbeidere, den viktigste eksportindustrien, tjener 100$ i måneden




ADVARSEL! Under følger en liten historieleksjon med noe ubehagelig informasjon. Orker du ikke slikt får du stoppe her....


THE KILLING FIELDS

Så var tiden inne for en vandring i en MEGET spesiell epoke i nyere Kambodsjansk historie...
En historie som overgår det meste jeg har hørt om i sin fantastiske råskap, brutalitet og direkte ondskap - Røde Khmers herjinger fra 1975 til 1979.
Det vil bære for langt å forsøke å forklare hvordan Røde Khmer kom til makten. Ikke forstår jeg alt og kambodsjansk historie er nokså forvirrende.
Utgangspunktet var i alle fall en miks av Khmer-folkets nasjonalisme og rasisme, blandet med hat mot franskmenn og kolonivelde, hat mot amerikanerne som bombet Kambodsja for å ramme viet cong i Mekongdeltaet (men som selvfølgelig rammet sivilbefolkningen like mye), hat mot Thailand og særlig Vietnam som gjennom tidene hadde utbyttet og okkupert landet, en blodig borgerkrig mellom kommunistene og det høyreorienterte Lon Nol regimet osv osv.
Resultatet var i alle fall at Røde Khmer overtok makten 17. april 1975, da marsjerte de inn i Phnom Pehn til jubel fra folket.
Dagen etter brøt helvete løs: Phnom Pehn og alle andre store byer ble tømt for folk under påskudd av at amerikanerne kom for å bombe dem. Alle ble jaget ut, ikke engang sengeliggende pasienter på sykehusene ble spart. I virkeligheten ble befolkningen drevet ut på landet for å drive jordbruk, alt skulle starte på nytt - det var "År Null" i "Broder 1", Pol Pots hode.

Folk ble satt til å jobbe steinhardt i kollektiver under umenneskelige forhold, 17 timer i døgnet. Familier ble splittet, menn og kvinner bodde separat og barna ble tatt fra dem for å fostres opp av partiet. Angkar, "organisasjonen", styrte ALT fra forplantning til død.
Røde Khmer drømte om et samfunn med EN klasse - bondeklassen, alle andre klasser skulle avskaffes. Derfor satte de i gang klappjakt på alle med utdannelse, akademikere, lærere, leger, helsepersonell, prester og munker, offiserer. Ikke bare de mistenkte selv, men hele deres familie skulle utryddes. "Skal man fjerne gress må man fjerne røttene også, ellers gror det tilbake" var tesen - ingen skulle kunne komme tilbake og hevne seg.
I tillegg ble en rekke minoriteter hardt utsatt, muslimer, vietnamesere og kinesere. Andre utlendinger ble heller ikke spart for de kunne reise til sine hjemland og fortelle hva som skjedde.

Forhørsrom i Tuol Sleng, gulv og vegger er fremdeles
flekkete etter alt blodsølet...

De mistenkte i Phnom Pehn ble først ført til Tuol Sleng (S21), en tidligere barneskole som ble gjort om til tortursenter og konsentrasjonsleir. Det var åpenbart viktig å få torturert frem tilståelser av fangene - for ordens skyld. Med den behandlingen de fikk tilstod de selvfølgelig all verdens;  de hadde jobbet for CIA, KGB, stjålet mat, motarbeidet revolusjonen, utført diverse kriminelle handlinger osv.

Piggtråd foran alle åpninger så fanger ikke skulle
hoppe ut og begå selvmord.

Alt ble nøye dokumentert, alle fanger hadde en egen mappe med bilde, "cv" og tilståelse. En tilståelse jeg leste gikk på at en gruppe hadde stjålet kokosnøtter om natten. Det var ikke fordi de var sultne, selvfølgelig, ingen led nød i dette agrarkommunistiske "paradiset". Nei, det var fordi de var kontrarevolusjonære og ville gjøre folk trøtte slik at de jobbet dårligere på dagen og dermed motarbeidet Angkar sin visjon!!


Etter tilståelse ble de holdt fanget under umenneskelige forhold, lenket sammen 10 og 10 på gulvet i et klasserom inntil de på nattestid ble fraktet på lastebiler ut til Choeung Ek og henrettet på primitivt og grusomt vis.
Opprinnelig hadde Choeung Ek vært en kinesisk gravplass. Den lå litt avsides til, få mennesker bodde i nærheten, så den egnet seg ypperlig til formålet.

Noen utgravde massegraver

Ammunisjon var kostbart og skulle ikke kastes bort på revolusjonens fiender så avrettingene skjedde med bambusstokker, økser og kniver. Fangene måtte knele bakbundet og med bind for øynene foran en grop og ble der slått i hjel før de ramlet ut i gropen. Kjemikalier ble helt over likene, dels for å dempe lukt, dels for å ta livet av dem som ikke allerede var døde.

Guiden demonstrerer bruk av palmegrein...

Små barn og deres mødre havnet hulter til bulter i gravene - vi fikk høre så mange grusomme og hjerteskjærende detaljer om hvordan dette foregikk, det egner seg ikke på trykk...

I en grav fant de likene av vietnamesiske krigsfanger, alle manglet hode. Disse var blitt halshogget ved hjelp av palmegreiner som har en veldig skarp, sagtakket kant, det sies at det tok 6-7 minutter pr fange...

Dette var EN av de beryktede "killing fields". Bare her fant de 129 massegraver. Noen få av dem, med tilsammen 8945 lik, ble gravet ut og hodeskallene deres er samlet i et slags minnesmerke. Resten av ofrene ligger fortsatt begravet. Guiden fortalte at de hadde funnet 343 killing fields rundt om i landet med tilsammen nesten 20.000 massegraver.

Rester av et plagg kommer opp av bakken

Beinrester og tenner...

Grunnforhold og regntid gjør at likrester stadig kommer frem fra jorden; bein, tenner og rester av klær synes mange steder. Vi gikk og vandret blant slike uhyggelige levninger, det føltes ganske rart og litt respektløst å tråkke rundt over dem...






Vietnameserne gikk til slutt inn i 1979 og jaget Røde Khmer ut.
Da hadde allerede ca 1,7 millioner mennesker blitt henrettet på killing fields - 1/5 av befolkningen! Ytterligere 1,3 millioner døde som følge av sult, mishandling og sykdom. Dette er tall som FN kommer med - og som er fullstendig ufattbare!!!
Og enda mer ufattelig er det at i det kompliserte politiske landskapet i Kambodsja finnes fremdeles de røde kadrene i ledende stillinger i samfunnet. Bare noen ytterst få av lederne i Røde Khmer er blitt stilt for retten, og kun en, "Duch" - sjefen for Tuol Sleng, er blitt dømt. Han sitter i husarrest under luksuriøse forhold.

Dette er røttene som måtte graves opp slik at det ikke grodde til igjen - også barna måtte tas av dage
Bildene i Tuol Sleng gjorde sterkt inntrykk.....

Kambodsja Highway 6 - En rystende opplevelse!

Welcome to Hellway 6

I går reiste vi fra Siem Reap til Phnom Penh, en avstand på 35 mil.
Turen tok 8 timer, inklusive pauser!

Disse typene her møtte vi midt på Highway 6 -
de brukes i stor grad som trekkdyr fremdeles

Vi kjørte langs Highway 6, altså en av landets store hovedveier. Den var bokstavelig talt i RYSTENDE dårlig forfatning. Humper og dumper som vi ellers bare kjenner fra 30-soner og politisperringer hjemme er regelen. Innimellom måtte bussen ta digre svinger forbi "pot holes"; store, dype hull i veien, som lett kunne slukt en liten japansk bil.
Nå skal det sies at de er i gang med å jobbe med det. Eller KINESERNE er - mer om det i morgen....Faktisk er hele strekket et eneste stort anleggsområde, veien skal gjøres bedre og bredere. Det gjør at man mange steder kjører på grus og det støver så sikten noen ganger kryper ned mot null.
Landskapet er flatt, paddeflatt! Det er så flatt at det eneste lille høydedraget vi så på veien var blitt tatt til steinbrudd - man tager hva man haver..

Noen få steder, der de kunne lede vannet naturlig inn, står risen grønn

Rismarker strekker seg så langt øyet kan se, men de fleste ligger grå og brakk på denne tiden. Det skyldes at de mangler skikkelige vanningsanlegg. Hadde de hatt muligheten til å pumpe vann inn over markene sine kunne de høstet ris 2-3 ganger i året slik de gjør i Thailand.

Nå må de stort sett følge årstidene og oversvømmelsene som følger av regntiden og høste kun en gang.
Resten av tiden mangler bøndene jobb og inntekt.

Construction, construction, construction....

Vi har hatt en guide i hele dag som har vist oss rundt i Phnom Penh og han har også fortalt mye om dagliglivet her i byen og i Kambodsja. Det er ganske forstemmende med all korrupsjonen som trives og all dritten som følger med, mer om det i morgen... Bøndene blir lett stemmekveg for rike politikere - når de mangler inntekter blir den lille summen de får betalt for å stemme på det "riktige" partiet avgjørende.
Så da sper man på inntektene ved salg av diverse artikler langs veien. Uendelige mengder frukt, grønnsaker, drikkevarer, drivstoff, redskaper, klær, møbler og snacks selges i boder langs veien eller i markeder rundt småstedene.

Her er produksjon av en populær dessert.
Man tager et bambusrør, fyller det med ris og rosiner, fyller på med vann og tetter med et blad og litt halm. Så får det stå og trekke over natt før det settes til grilling over et trekullbål i et par timer. Resultatet er en klebrig, søt masse - veldig godt!

Bambusrør med risblandingen inni grilles

Det ferdige resultatet - etter at røret er fagmessig åpnet av salgsdamen

Vi stoppet i den såkalte "Spider Village", en opplevelse som ble noe mindre scary enn guiden hadde truet med. Men du verden hva de spiser som snacks i dette landet, hva med;

Bambusorm og svarte biller?

Små frosker, store frosker og småfugl?

Riktig store vannbiller med vårløk og chili?

Crickets med vårløk og chili?

Grasshoppers?

Og sist, men absolutt ikke minst: Palmeedderkopp, store svarte edderkopper som lever rundt stammene på palmetrærne og koser seg med nedfallet. Serveres hele - grillet, yummie, yummie!!

Denne blide damen selger grillet edderkopp. Legg merke til det levende
eksemplaret på brystet hennes - detalj nedenfor.

Hadde ikke lyst på, jeg....

Antar det ikke er så mye verre enn reker, kreps og krabbe for noen - men det fristet liksom ikke... :-)

Det blir mer og mer klart for oss at Kambodsja er et ganske så fattig land og at folk flest sliter med å få endene til å møtes. Noen ganger føler jeg meg som tilskuer til en BBC Documentary når vi kjører forbi i bussen vår, man ser jo rett inn i folks dagligliv som for det aller meste skjer utendørs.

Forskjellen mellom fattig og rik er stor og ble veldig mye større når vi kom til Phnom Pehn. 

Her finnes den ytterste nød og den mest overdådige rikdom side om side. Det ER litt rart å sitte på en fortausrestaurant om kvelden når en mor legger sine tre barn for natten bak søplespannene ved siden av - det gir en viss bismak på ølen......