Hjemreise - en lidelsesberetning i 3 akter.

Slik parkerer de nyrike i Constanta - og dem er det mange av i deres BMW'er, Mercedes'er,
Lamborghini'er, Mustang'er, Porscher.... Mens vanlige fok står parkert langs foratuet står de demonstrativt på tvers så folk må gå ute i veien.

De late, gode dagene i Constanta gikk som en røyk. Vi badet, spiste, syklet noen småturer og drev stort sett ellers bare dank.
Marianne var på Neversea festivalen en kveld, vi gamle bare surret rundt. Området bød på fine strender, en hyggelig havn og en trivelig "gamleby" med variert utvalg restaranter og alt som hører med.

Gjengen på hjørnet, om ettermidagen gikk de i samlet flokk ned til
sjøen for å bade

1. akt

Men jeg som stresser så mye med reiser begynte tidlig å bekymre meg for hjemturen.

Med god grunn, viste det seg! 

Vi bforsøkte raskt å skaffe billetter for oss og syklene til Buchuresti. På jernbanestasjonen ble vi - ikke uventet - møtt med mumling, skuldertrekk og et absolutt NEI til å frakte sykler med toget (tolket av noen velvillige festival-ungdommer som snakket litt engelsk) 

Ikke hadde vi noen bondefanger til å hjelpe oss denne gangen heller.

Så vi gikk til busstasjonen men fikk i utgangspunktet samme melding der.
Men igjen stod lykken oss bi! Hun som satt i billettluka der var en hyggelig og hjelpsom sjel som virkelig stod på for å hjelpe oss. Hun hadde jobbet i serviceyrker i 25 år rundt om i Europa og USA, fortalte hun, og hadde en litt annen tilnærming enn den gjeldende rumenske - nemlig at hun var der for å forsøke å HJELPE de reisende. Og det var ikke første gang hun stod ovenfor fortvilte sykkeleiere som oss :-)

Hun ringte rundt og forhandlet og klarte å finne et busselskap som aksepterte å ta med syklene - om de var "komprimerte". 

Man skjønner liksom ikke hvor mye vennlighet og hjelpsomhet betyr før man opplever det i en sånn setting, en blir jo helt på gråten av takknemlighet :-)

Avreisedag stilte vi tidlig på busstasjonen for å være først ute med bagasjehåndteringen.
Jeg kunne spart meg den søvnløse natta og bekymringene, for selv om det var en liten buss fikk syklene  fint plass i bagasjerommet.

"Komprimerte" sykler på vei til Buchuresti

Bussen tok oss uproblematisk direkte til Otopeni, den internasjonale flyplassen utenfor Buchuresti og for siste gang krysset vi over Donau som vi jo egentlig så litt for lite til på denne turen...

2. akt
På Otopeni ventet neste sykkelmareritt.
Syklene var nyvasket og fri for olje og skitt og jeg hadde vært på byggevareshop i Constanta og handlet inn bobleplast, tape og utstyr til å pakke dem inn slik vi pleier. 

Jeg spurte i innsjekkingen til BlueAir om det var greit å pakke slik og fikk bekreftelse på det. Litt seinere kom det også noen andre uniformerte bort og informerte en gang til om hvordan det skulle gjøres;  senke sete, snu pedaler, styret på langs osv - so far so good.
Vi bala med dette en times tid i heten og var ganske så svette og oppkava da vi kom til innsjekkingen - bare for å bli med møtt med et skuldertrekk og et "Nei, nei, nei, vi kan ikke frakte syklene slik!"

Før helwrapping. Dette har funket fint overalt ellers.

Min ganske så uttalte frustrasjon ble møtt med latter og hånflir. Det kunne umulig være noen fra BlueAir som hadde gitt DEN beskjeden, mente de. 

Det er sjelden jeg føler behov for å slå, men da, altså.....!!

Da hadde de sittet uvirksomme 10 meter fra oss og observert hele pakkeprosessen men følte absolutt ingen behov for å si fra før innsjekking. Jeg tror faktisk de satt og følte på en syk GLEDE over å vite at de snart skulle kunne få avvise oss.

Neida, syklene måtte helpakkes i plast slik noen gjør med kofferter.

Så gikk det en time med å få organisert det; man kan jo bare forestille seg jobben med å surre inn en sykkel i plast på en slik lav maskin beregnet på kofferter. 2 mann jobbet så svetten drev og rullet dem inn en anseelig mengde meter grønn folie.

Opp til skranken igjen. 

Da var det sykkelveskene - damen bare pekte med en slapp finger og sa "what is this?" når veska ble lagt på båndet. 

Man DISKUTERER ikke med politiet her.
Denne hang på veggen til BnB'en etter at
eier hadde smådiskutert med noen
konstabler, uvisst om hva.
En bot på 3000 Lei = 6000 kr.
Det er MYE penger her, vertinnen
gråt nesten....

Men så tror jeg både hun og de andre ansatte der gjorde en rask realitetsvurdering og  anså det samlede blodtrykket i Bjellandfamilien til såpass høyt at hun gav opp og motstrebende sjekket oss inn. 

Det er den verste innsjekkingshistorien vi NOENSINNE har opplevd med sykler.  Hvis det finnes en egen plass for flyselskaper i Helvete så finner man nok BlueAir der ganske snart.

3. akt

Flighten var i utgangspunktet utsatt med en halv dag og deretter forsinket en time til, men vi kom oss nå til Oslo seint på kvelden. Nytt stress fordi vi ville få problemer med å rekke siste tog til Ås. 

Dvs. TOG - ikke... Buss-for-tog er sommerens melodi hos Vy. 

Jeg hadde stålsatt meg fordi jeg antok hva som ville skje, og ganske riktig: Bussjåføren på den siste bussen nektet å ta med sykler, "Dere får ta taxi!"

1/4 av lasterommet i den digre turbussen var fylt med kofferter, resten var et hav av plass. Ny tilting av en nokså sliten Bjelland med frue! Jeg var helt klar til å legge meg foran hjulene på bussen for å hindre ham i å dra uten oss og det fikk han høre i ganske klare ordelag.

Etter å ha kranglet oss gjennom Bulgaria og Romania og klart å berge med oss syklene hele veien skulle det f... meg ikke være Vy som hindret oss i å komme hjem!!!
Men igjen løste det seg jo. Tror bare ikke sjåføren var klar over hvor raskt en sykkel kan demonteres og få plass i et lasterom.

Vi skværet opp, tok hverandre i hånda og ble bestiser etterpå. Han hadde kjørt siden kl 5 om morgenen, så vi var nok slitne alle mann :-)

Veldig godt å være hjemme i Ås igjen!

Og neste år er vi klare for ny tur - trur eg....

Kveldsstemning i Constanta

1. klasses bestikkelser

Beskjeden parlamentsbygning på skarve 330.000 kvadratmeter.

Vi hadde hørt en del negativt om Buchuresti før vi kom dit, men jeg synes byen var bedre enn sitt rykte.
Kvelden tilbrakte vi i en veldig hyggelig, hipp og cool gamleby der de har alt hjertet, eller kanskje rettere sagt - magen - kan begjære. Et voldsomt folkeliv og masse trøkk!! Etterhvert kom vi på at det faktisk var lørdagskveld, så det var kanskje ikke så rart.

Sjekk fyren på nabotaket.
Vi hadde en del teorier om hva
han holdt på med. Mads mente han tok
albumbilder til Emo-bandet sitt

Byen har en mengde flotte monumentale bygg, ikke bare Ceausescu sitt lille krypinn for nasjonalforsamlingen bygget på byens høyeste punkt.
Problemet er bare at når man ser nærmere etter er alle byggene bare forblendet med tynne steinplater. Bak er det støp og byggestein og mye er i større eller mindre grad i forfall. Rusten pipler fra nakent armeringsjern og murverket smuldrer. Det er et trist syn, men vedlikehold er dyrt!

Vi lurte litt på om det kunne være fluktbilen til Nicolae og Elena
som var "utstilt" utenfor palasset men husker nå at de
fløy avgårde i helikopter den famøse desemberdagen ;-)

Vi brukte omtrent en hel formiddag på å gå rundt palasset til Ceauscescu. Det er omkranset av en høy mur med få åpninger. Området er så digert - det skjære vanviddet i et lite, fattig land!
Vi var inne i den lille fløyen som inneholder et museum, hver etasje er svimlende 20 meter høy. Forfallet er tydelig overalt, både inne og ute...

Og for å toppe det hele driver de nå og bygger verdens største ortodokse kirke i bakgården til presidentpalasset. Om jeg forstod det riktig lå det mye private donasjoner bak dette. Godt å se at det fremdeles finnes rike mennesker som prioriterer korrekt i et fattig land...

Leilighet i 7 etasje, det samme opplegget 
med syklene; En og en i en knøttliten heis

Overalt er det rent og ordentlig, det er søplekasser overalt og bikkjemøkk plukkes opp. Sånn var det i Serbia og Bulgaria også, her er det mange som hadde hatt noe å lære. Bilistene er hensynsfulle, stopper for fotgjengere og slipper syklister pent fram.

Romania er åpenbart et fattig land, og det er mye som ikke er slik vi er vant til. For eksempel er det å få kjøpt en togbillett ikke rett frem, selv på byens hovedjernbanestasjon. Språkkunnskapene er minimale og serviceinnstillingen enda mindre, så når man da plager dem med spørsmål om SYKLER er det ikke mye hjelp å få!
Da er det veldig behagelig at det dukker opp en underlig skrue med dårlige tenner og brei londonaksent som hjelper til og forklarer det hele. Vi skjønner selvfølgelig litt for seint at han er en sånn bondefanger som lever av å hjelpe turister, enten de vil det eller ikke.
Men akkurat i dette tilfellet var det ganske bra, for hvordan skulle vi vite at den eneste måten å få med syklene på er å bestikke en togkonduktør til å akseptere at de står der folk går av og på. Dette og mer forklarte vår nye venn oss. Han var ellers veldig godt kjent på veiene rundt om i Europa, hadde kjørt mye rundt der. Jeg lurte på om han kanskje kjørte trailer eller noe, men forklaringen var at hadde venner som ofte hadde behov for å få fraktet en bil fra f.eks Sverige til Romania så da reiste han og hentet den...

Vi fikk omsider billettene våre på 1. klasse med påkrevet plassreservasjon og alt.
Vår venn snakket med konduktøren og hjalp oss ombord etter å ha satt opp verdens tristeste ansikt over betalingen som han synes var helt under pari.
Toget så ut som noe de hadde funnet på diverse sidespor i historien, men det kom nå avgårde som det skulle. Vognene var av den vanlige typen med et lite inngangsparti med toalett og dør inn til stor, åpen kupe. Ute i inngangspartiet stod det, i tillegg til syklene, en haug med mennesker som tydeligvis ikke hadde plassreservasjon, men som antakelig kom avgårde på samme måte som vi fikk med syklene - ved å "snakke med" konduktøren.

Det skal være en kjempestor musikkfestival i Constanta
mens vi er her. Blir egentlig litt smigret over at de tror
at vi gamle er her pga DEN :-)

En kar installerte seg like godt inne på do med sine flasker og sigaretter og gikk bare høflig ut hver gang noen trengte å bruke den.
De få kronene ekstra det kostet på 1. klasse var vel anvendte penger, her var det i alle fall antydning til aircondition og det var bra i heten. Jeg syntes synd på dem som stod sammen med syklene, trangt og varmt. Vi er fanden så privilegerte!

Vi kom oss frem til Constanta og trillet avgårde til en BnB vi fant på booking.com. Ble tatt superhyggelig imot av paret som driver stedet og budt på øl og snacks og hjemmelagde, stekte aubergineskiver med ost. Hun er polsk, men snakker mest italiensk etter å ha bodd lenge i Italia. Så da får vi brushet opp italiensken litt også.

Når det gjelder det med å bli tatt vennlig i mot er det en merkelig greie i disse landene; Man ser sjelden et smil og viljen til å hjelpe deg er stort sett liten.
(Selv om vi har opplevd det motsatte også, se forrige innlegg)
At du opplever lite vennlighet eller hjelp på f.eks jernbanestasjoner og butikker har jeg begynt å vende meg til. Men at det samme gjelder på restaurantene og andre steder der de direkte lever av turistene er underlig.  Leppa henger ned så det er en gru. Det er så gjennomført at det må være en kultur for dette.

Er norsk. Blir liksom ikke helt fortrolig med kassesalg
av Tuborg på bensinstasjonen 

Her i Constanta bygges det ENORMT langs strendene; hoteller, ferieleiligheter, barer, restauranter. I dag syklet vi langs 15 km sammenhengende bebyggelse av denne typen, MASSE nytt er under oppføring, det må kunne romme flere hundre tusen i høysesong.
I mitt stille sinn tenker jeg at skal de tiltrekke seg turister fra andre deler av Europa må de gjøre noe med serviceinnstillingen sin. Jeg tenker ikke på sånn overflatisk liksomhyggelighet, men det skal da vel ikke være slik at du føler deg uvelkommen...?

Men nok negativt snakk - vi har det fint her i Constanta. Nå skal vi snart bort i gamlebyen og spise middag, velkomne eller ei.

Stranda "vår", fikk litt sånne IS-assosiasjoner :-)

Fra sykkeltur til interrail

Alle steder har sin sjarm etter at tusmørket faller på, så også Negotin.
Marianne og jeg vandret på måfå gjennom byen til vi fant en liten grillsjappe. Masse folk i  kø borger som regel for noe kvalitet, så vi linet opp for burgere og pizza vi også. Handla med litt drikke på et annet hjørne og tilbrakte resten av kvelden på hotellrommet med aircondition og Netflix.

Dagen etter tok Bulgaria i mot oss med gode veier og en herlig medvind, vi feide lett de 45 km inn til byen Vidin.
Hånda til Mette plager henne og vi blir advart mot senskader ved ikke å gjøre noe av en legevenn så vi bestemmer oss for å oppsøke et sykehus for å få undersøkt den.
Vi vurderte å finne noe i Negotin, men etter å ha sett denne anmeldelsen av det lokale sykehuset besluttet vi oss for  vente til Vidin :-)

Vi klarte ikke finne Røde Kors-klinikken i Vidin på Google maps så vi spurte en fyr på gata.
Det viste seg å være et lykketreff! Ikke bare snakket han litt engelsk, men han tok oss under sine vinger og guidet oss videre, syklet foran i rasende fart.

Fra venstre mot høyre:
Søvnig lege, gipsmannen, Cyryl og den skadede

Hadde det ikke vært for Cyryl hadde vi vært fullstendig hjelpeløse, for her er engelskkunnskapene totalt fraværende! Hvordan skulle vi funnet dette røntgenstedet? Og hvordan skulle vi forstått at vi måtte dra et ANNET sted med bildet? Og hvordan skulle vi funnet ut hvor vi skulle gå på det svære, tilynelatende forlatte, stille sykehuset som helt klart har sett sine beste dager (for minst 50 år siden)?

Mette smiler tappert, men det er jo
egentlig ikke så gøy akkurat dette....

Ikke et menneske å se i gangene, ingen skilting, ingen resepsjon. Men Cyryl springer foran og guider oss stødig til et kontor der det faktisk befinner seg et søvning menneske som noe motvillig ser på bildet og konstanterer at det ER et brudd i selve håndleddet. En annen kar kommer til og drar Mette med seg på et annet rom og gipser armen. Cyryl må omsider tilbake på jobben og vi kommer til å ha dårlig samvittighet lenge fordi vi ikke fikk takket ham bedre enn vi gjorde.
Hele greia kom på 250 kroner, så akkurat DET skal vi ikke klage på.


Vi tar inn på et lite hotell i utkanten av byen og får en hyggelig kveld ved bredden av Donau.
Byen har en slags folkorefestival denne kvelden med innslag av sangere og dansere fra de tre nabolandene Romania, Serbia og Bulgaria. Det er en forrykende forestilling med kul uptempo balkanmusikk fremført av  veldig proffe musikere. Dansere i lokale folkedrakter danser og synger og skriker!  Kjempeartig!
Prisnivået her er bare gøy, en halvliter koster 10 kroner og middag for alle tre rundt 200!

Festival

Vanskelighetene med å finne overnattinger på veien, hånda til Mette som nå er enda litt mer i veien, heten, varsel om vesentlig dårligere veier foran, et mylder av mygg - dette og mer gjør at vi til slutt bestemmer oss for å avbryte SYKKEL-turen.
Fra nå av er vi på Interrail istedenfor.

Søtt lite tog til Romania, grensekontroll før vi går ombord.

Så dagen etter tusler vi bort på togstasjonen og får oss billetter til Buchuresti.
Det er en vanvittig omstendelig prosess og jeg har GOD tid til å vandre noen kvartaler unna for å finne en minibank mens Marianne holder på med billettprosessen.
Toget ser ut som et lite t-banesett med to vogner og rusler i rolig tempo med omtrent bare oss og syklene over elva til Romania.
Blir litt forundret over alle formalitetene på grensa mellom to EU-land.
Mye politi, grensekontroll etc... Vi har ikke noe problemer med våre røde pass, men den tyrkiske backpackeren bak oss må omtrent strippe på perrongen.

På vei til Buchuresti

En grenseovergang som ikke finnes - og en by som knapt burde....

Kveldsstemning i Donji Milanovac. Jeg ville ikke spist noe de fanger i denne elven, men....

Pussig å våkne opp i lille Donji Milanovac og plutselig befinne seg blant hundrevis av blåhårede gamle - og enda eldre - amerikanere.
I morgentimene har en diger cruisebåt lastet med turister lagt til ved brygga.
De stavrer seg i land og inn i det lille håndarbeidsmarkedet som så behendig har dukket opp i løpet av natta.

I følge verten der vi bor er det eneste de kjøper sprit, sigaretter og batterier på det lokale supermarkedet før de drar videre. I sesongen kan 3-4 slike båter ligge utenpå hverandre ved brygga, så folka her er nokså avslappet når det gjelder turister.
Jeg hilser på en av dem for å høre hvor de kom fra.
Han løper vekk så fort han kan, han trodde nok jeg skulle selge ham en heklet duk fra bestemor... Men Jack fra South Carolina forteller at de er på vei fra Budapest til Transilvania.

Vi får en uventet og veldig hyggelig frokost av vertskapet. Fikk til og med sportstilskudd fra apoteket.
Kanskje som kompensasjon fordi døra gikk i vranglås kvelden før og stakkaren måtte bore seg gjennom døra for å få oss inn. Tror de syntes det var passe pinlig :-)

Hjerteknuser i Donji Milanovac

Vi lar amerikanerne seile videre på sitt flytende hotell og vi sykler videre mot Romania på veldig gode veier, det beste strekket så langt.
At man kan bli så glad i god asfalt!!?

Mad cat lady

Decebalus skuer utover elva på Romaniasiden. 

Det eneste problemet på dette strekket er at vi støter på en del tunneler som er minst like mørke som dem i hin hårde dage på vestlandet.

Ikke så høye i hatten når det suser biler forbi bakfra her

Marianne sykler foran med en mobil med lommelyktfunksjon stukket ned i BH'en og jeg bak med det baklyset jeg var så heldig å huske å ta med hjemmefra, alt går....

Opplyst og lettkledd ungdom

Etterhvert kommer vi til Jernporten 1 - et imponerende damanlegg som kombinerer sluse og kraftverk - digert.
Denne er også grenseovergangen mellom Serbia og Romania, og etter litt dikkedarier er vi over i et nytt land.

Vi støter på en skremmende trafikkert Europavei med lite plass for syklister, men kommer oss helskinnet inn til Drobeta Turnu Severin som viser seg å være en veldig trivelig liten by full av parker og lave bygg.

Vi har en følelse av å ha kommet til et mer konservativt land da Marianne må finne seg i å bli adskillig mye mer beglodd enn tidligere når hun sykler lettkledd inn i byen.
Av en eller annen grunn er de ikke like opptatt av foreldrene.
Språket er forbausende likt italiensk og når jeg påpeker det til damen i butikken sier hun "Neida ikke i det hele tatt" - på italiensk, nesten..

Mange vakre partier langs elva. Smalt i denne delen

Hvis du ler av Equinor og Vy,
se hva bensinstasjonene HER
heter :-)

Vi kunne godt tilbrakt mere tid i Drobeta, men veien kaller!
Heten slår i mot oss når vi entrer syklene igjen neste dag.

Vi har et problem med å finne bosteder langs ruta, rett og slett. Det gjør at veivalget til en stor grad blir bestemt av hvor vi kan finne neste hotell eller airbnb.
Så nå setter vi kursen tilbake mot Serbia i retning Negotin.

Det blir en varm dag med mye hverdagsdramatikk!
Jeg sitter som vanlig og fikler med Garmin - som har enda en av sine dårlige dager -  og når en bil kjører forbi i motsatt retning er han skarve 10 cm fra å fjerne gamle Bjelland fra denne tilværelsen, scary!

Deretter hopper plutselig to katter i vill kamp over et høyt gjerde og forfølger hverandre over veien rett foran oss med noen heftige unnamanøvre som følge.

Høydepunktet var da 3 schæferaktige beist forfulgte oss brølende og glefsende lange veier fra der de holdt til - det var IKKE gøy! Hadde vært fint med noe pepperspray, en stokk eller bare en god gammeldags hagle...

Lunsj i det grønne

Omsider når vi Jernporten 2 - Portile de Fier - en ny grenseovergang mellom Romania og Serbia.
Det er nok et slikt imponerende damanlegg med en kombinasjon av kraftstasjon og sluseanlegg - på begge sider.
Det interessante er at Garmin er totalt uvitende om denne overgangen, den vises overhodet ikke på (det nylig oppdaterte) kartet. Jeg begynner å lure på om det kan være noe sånt gammelt rask fra Sovjettiden da kartene ikke skulle innholde strategiske ting?
Garmin har i alle fall brukt hele formiddagen til å trygle meg om å snu....
Men Google vet heldigvis alt!

Sluser på Serbiasiden

Midt mellom Romania og Serbia får vi anledning til å se en slusepassering. Det er imponerende å se disse skipene som er lange som et godstog manøvrere seg gjennom de smale passasjene.

Grenseovergang

Denne grenseovergangen må forøvrig være den minst trafikkerte i denne delen av verden og det blir nesten litt komisk med 4 stopp, pass, toll, pass og toll igjen.
"Do you have anything to declare..."
Den siste på serbisk side hilste oss med "tusen takk" på norsk og vinket oss videre med et smil :-)

10 km inne på serbisk side venter Negotin - og det var bra, for varmen har slått oss helt ut!
Rommet ligger på en busstasjon og byen - tja..... kanskje vi bare blir på rommet i natt :-)
Her er i alle fall deilig aircondition og gode senger.

An den schønen grauen Donau

Vi hadde den smuuudeste avreisen ever.

Masse tid på flyplassen, nervene fullstendig under kontroll.

Fryktelig trist at ikke Mads kan være med på turen, men sannelig deilig at han kjørte oss opp til Gardermoen, da!

Vi begynner å bli skikkelig drevne; styrer skal snus, pedaler vendes inn, luften slippes ut av dekkene, alle viktige ting pakkes i bobleplast, en veske sjekkes inn- den andre går som håndbagasje. Mindre bagasje enn noen gang, nesten skummelt at man kan reise med så lite og klare seg helt fint. Mat og tablets med filmer i sekken, klare for en fin tur til Beograd.

Fit for fight!

Syklene kom fram hele og like fine og vi tråkket de 13 km inn til sentrum. Krysset for første gang Donau, den er SVÆR! Og møkkete!! Begynner å forstå hvorfor det var vanskelig med redningsarbeidet etter båtkræsjen i Budapest...

Ikke mye "An den schønen blauen Donau", der altså.

Vi fant vår airbnb midt i smørøyet i Beograd i det lille området som kalles gamlebyen. Et livlig område på kveldstid!

Et lite problem oppstod etter at vi hadde båret sykler og bagasje opp 4 etasje - det stemte rett og slett ikke med beskrivelsen. Det viste seg selvfølgelig at vi var i feil oppgang, men pytt, det var jo bare å bære alt ned og begynne på'an igjen....

Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere :-)

Kjempestort grønnsaksmarked rett ved der vi bodde, 150++ stands

Vi klarte å forlate byen uten å ha sett så mye annet enn borgen som gir byen navn, Beograd - den hvite borgen. En ganske så forglemmelig by, men vi ga den jo egentlig aldri noen sjanse.....

Tvers over Donau igjen støtte vi på Eurovelo 6-skilting på en vei jeg ikke helt trodde kunne være riktig - en sti utover på dikene langs elven

Starten på Eurovelo 6 i åkeren

Ut i åkeren

Det MÅTTE jo gå galt, Mette tryna i et gjørmehull, var uheldig, tok seg for med hånda og dermed røk håndleddet. Ikke brudd, men kjempevond og ubrukelig.
Krise, turen som nesten var over før den var startet....

(Etterskrift: Å joda, det store beinet i armen VAR brukket, stakkars Mette....)

Vi måtte finne tilbake til hovedveien, over åker og eng, opp en skråning og lempe syklene over autovernet. Der ble vi umiddelbart nesten ihjelkjørt av en bussjævel som tviholdt på retten til å være alene i bussfeltet, millimeterklaring!! Marianne var sikker på at hun skulle bli foreldreløs der og da.

Heldigvis kom vi oss raskt inn på mindre veier.

Mette bet tenna sammen og syklet videre med en hånd. Heldigvis er Marianne sin sykkel bedre egnet for dette, mer oppreist sittestilling og uten bukkestyre.

Ellers skal det sies at serberne er ganske hensynsfulle i trafikken, men veiene er smale og tildels dårlige....

Sånn kom vi oss frem til Smederevo, etter et par punkteringer og veldig varmt vær.

Airbnb'en lå rett over veien for det lokale sykehuset, men vi vendte oss heller til Google og lærte oss hvordan man taper et håndledd. Mette sykler videre med en hånd, hun er beintøff!

Smederovo er også en nokså forglemmelig by med 2 - TO - severdigheter tegnet inn på bykartet. Vi vil nok huske den best for det vanvittige himmelske fyrverkeriet som satte inn om kvelden og natta og det vanvittige flyshowet Serbias flyvåpen satte inn om morgenen. Det er ganske skremmende med 2 jagere som flyr i sirkler rett over hodet på deg...!

Venstrehåndssykling

Dagen etterpå prøvde vi oss igjen på Eurovelo 6, men endte fort i idylliske stier i åkeren igjen og måtte snu. Slikt blir for skummelt for en enarmet syklist. Ble en veldig lang, varm og slitsom dag! 90 km i 30++ grader.

Slitne sykkeldamer

Veiene er variable for å si det mildt, alt fra den herligste, glatteste asfalt der det triller som bare juling til veidekke laget av pukk med bittelitt asfalt som bindemiddel. Enorm forskjell på rullemotstand, noen ganger er det som å få lim under hjulene!
Og så glemmer vi alt vi har lært, glemmer å spise, glemmer å ta pauser.... 

En tung dag.

Noen kule snarveier....

Så utrolig deilig å komme fram til Golubac, en vakker liten by ved en utposning av Donau, med en fin strandpromenade der unger og hunder leker seg og det finnes koselige serveringssteder langsmed.
Lykken med en kald pivo etter en slik tur er nesten ubeskrivelig!

Vertsskapet på Apartement Nana visste ikke hva godt de skulle gjøre for oss og brukte masse tid på å forsøke å frembringe norsk tv :-)

Koselige Apartment Nana i Golubac

Etter flere skikkelige KJØTTmåltider var det deilig å finne en italian style restaurant med pastaretter, yummie! Stedet var eid av de samme som eide leiligheten vi leide.
Veldig hyggelig gest å få sendt en flaske vin til bordet med hilsen verten, sånne småting er trivelige! Ikke fordi vi ikke kunne ha råd til det selv, prisene her er latterlig lave. Vi har enda ikke klart å spise for mer enn 400 kroner tilsammen, med drikke og dessert, kaffe og rakija.

Lykken over å ha overlevd en tung dag :-)

Borgen rett utenfor Golubac hvorfra tidligere herskere kunne rule over elva på et smalt parti

I dag har vi hatt en snill dag, bare 56 km langs Donau på en ganske fredelig vei til Donji Milanovac som også er en nydelig liten "badeby" langs Donau.
Ingen her ved sine fulle fem bader i den elva, men helt greit å sitte å blogge ved bredden :-)

Yours truly. Har fått litt hjelp til alle de flaskene...

Hadde glemt hvor dyrt det er utenfor EU, men i morgen er vi i Romania som er medlem (heia EU!)