Hjemreise - en lidelsesberetning i 3 akter.

Slik parkerer de nyrike i Constanta - og dem er det mange av i deres BMW'er, Mercedes'er,
Lamborghini'er, Mustang'er, Porscher.... Mens vanlige fok står parkert langs foratuet står de demonstrativt på tvers så folk må gå ute i veien.

De late, gode dagene i Constanta gikk som en røyk. Vi badet, spiste, syklet noen småturer og drev stort sett ellers bare dank.
Marianne var på Neversea festivalen en kveld, vi gamle bare surret rundt. Området bød på fine strender, en hyggelig havn og en trivelig "gamleby" med variert utvalg restaranter og alt som hører med.

Gjengen på hjørnet, om ettermidagen gikk de i samlet flokk ned til
sjøen for å bade

1. akt

Men jeg som stresser så mye med reiser begynte tidlig å bekymre meg for hjemturen.

Med god grunn, viste det seg! 

Vi bforsøkte raskt å skaffe billetter for oss og syklene til Buchuresti. På jernbanestasjonen ble vi - ikke uventet - møtt med mumling, skuldertrekk og et absolutt NEI til å frakte sykler med toget (tolket av noen velvillige festival-ungdommer som snakket litt engelsk) 

Ikke hadde vi noen bondefanger til å hjelpe oss denne gangen heller.

Så vi gikk til busstasjonen men fikk i utgangspunktet samme melding der.
Men igjen stod lykken oss bi! Hun som satt i billettluka der var en hyggelig og hjelpsom sjel som virkelig stod på for å hjelpe oss. Hun hadde jobbet i serviceyrker i 25 år rundt om i Europa og USA, fortalte hun, og hadde en litt annen tilnærming enn den gjeldende rumenske - nemlig at hun var der for å forsøke å HJELPE de reisende. Og det var ikke første gang hun stod ovenfor fortvilte sykkeleiere som oss :-)

Hun ringte rundt og forhandlet og klarte å finne et busselskap som aksepterte å ta med syklene - om de var "komprimerte". 

Man skjønner liksom ikke hvor mye vennlighet og hjelpsomhet betyr før man opplever det i en sånn setting, en blir jo helt på gråten av takknemlighet :-)

Avreisedag stilte vi tidlig på busstasjonen for å være først ute med bagasjehåndteringen.
Jeg kunne spart meg den søvnløse natta og bekymringene, for selv om det var en liten buss fikk syklene  fint plass i bagasjerommet.

"Komprimerte" sykler på vei til Buchuresti

Bussen tok oss uproblematisk direkte til Otopeni, den internasjonale flyplassen utenfor Buchuresti og for siste gang krysset vi over Donau som vi jo egentlig så litt for lite til på denne turen...

2. akt
På Otopeni ventet neste sykkelmareritt.
Syklene var nyvasket og fri for olje og skitt og jeg hadde vært på byggevareshop i Constanta og handlet inn bobleplast, tape og utstyr til å pakke dem inn slik vi pleier. 

Jeg spurte i innsjekkingen til BlueAir om det var greit å pakke slik og fikk bekreftelse på det. Litt seinere kom det også noen andre uniformerte bort og informerte en gang til om hvordan det skulle gjøres;  senke sete, snu pedaler, styret på langs osv - so far so good.
Vi bala med dette en times tid i heten og var ganske så svette og oppkava da vi kom til innsjekkingen - bare for å bli med møtt med et skuldertrekk og et "Nei, nei, nei, vi kan ikke frakte syklene slik!"

Før helwrapping. Dette har funket fint overalt ellers.

Min ganske så uttalte frustrasjon ble møtt med latter og hånflir. Det kunne umulig være noen fra BlueAir som hadde gitt DEN beskjeden, mente de. 

Det er sjelden jeg føler behov for å slå, men da, altså.....!!

Da hadde de sittet uvirksomme 10 meter fra oss og observert hele pakkeprosessen men følte absolutt ingen behov for å si fra før innsjekking. Jeg tror faktisk de satt og følte på en syk GLEDE over å vite at de snart skulle kunne få avvise oss.

Neida, syklene måtte helpakkes i plast slik noen gjør med kofferter.

Så gikk det en time med å få organisert det; man kan jo bare forestille seg jobben med å surre inn en sykkel i plast på en slik lav maskin beregnet på kofferter. 2 mann jobbet så svetten drev og rullet dem inn en anseelig mengde meter grønn folie.

Opp til skranken igjen. 

Da var det sykkelveskene - damen bare pekte med en slapp finger og sa "what is this?" når veska ble lagt på båndet. 

Man DISKUTERER ikke med politiet her.
Denne hang på veggen til BnB'en etter at
eier hadde smådiskutert med noen
konstabler, uvisst om hva.
En bot på 3000 Lei = 6000 kr.
Det er MYE penger her, vertinnen
gråt nesten....

Men så tror jeg både hun og de andre ansatte der gjorde en rask realitetsvurdering og  anså det samlede blodtrykket i Bjellandfamilien til såpass høyt at hun gav opp og motstrebende sjekket oss inn. 

Det er den verste innsjekkingshistorien vi NOENSINNE har opplevd med sykler.  Hvis det finnes en egen plass for flyselskaper i Helvete så finner man nok BlueAir der ganske snart.

3. akt

Flighten var i utgangspunktet utsatt med en halv dag og deretter forsinket en time til, men vi kom oss nå til Oslo seint på kvelden. Nytt stress fordi vi ville få problemer med å rekke siste tog til Ås. 

Dvs. TOG - ikke... Buss-for-tog er sommerens melodi hos Vy. 

Jeg hadde stålsatt meg fordi jeg antok hva som ville skje, og ganske riktig: Bussjåføren på den siste bussen nektet å ta med sykler, "Dere får ta taxi!"

1/4 av lasterommet i den digre turbussen var fylt med kofferter, resten var et hav av plass. Ny tilting av en nokså sliten Bjelland med frue! Jeg var helt klar til å legge meg foran hjulene på bussen for å hindre ham i å dra uten oss og det fikk han høre i ganske klare ordelag.

Etter å ha kranglet oss gjennom Bulgaria og Romania og klart å berge med oss syklene hele veien skulle det f... meg ikke være Vy som hindret oss i å komme hjem!!!
Men igjen løste det seg jo. Tror bare ikke sjåføren var klar over hvor raskt en sykkel kan demonteres og få plass i et lasterom.

Vi skværet opp, tok hverandre i hånda og ble bestiser etterpå. Han hadde kjørt siden kl 5 om morgenen, så vi var nok slitne alle mann :-)

Veldig godt å være hjemme i Ås igjen!

Og neste år er vi klare for ny tur - trur eg....

Kveldsstemning i Constanta