Veni, vidi, vici! Som vi sier, vi som inntar Roma :-)

Bare sånn for ordens skyld - så du ikke i tvil om hvor jeg er.....

En bonde som hadde levert 700 kg og nå satt sammen
med familien og ventet på å få gullet ut av olivenene

Siste etappe fra Bracciano til Roma gikk som en lek, medvinds og motsols: Bracciano - Roma
Syntes det var helt på sin plass at siste strekket ned til Roma sentrum gikk ned langs Via Trionfale - Triumftogveien :-)
Stor og hissig trafikk jo nærmere Roma jeg kom. På et tidspunkt ble jeg faktisk presset i grøfta av en trailer - DET var skummelt! Men det var også det eneste jeg har vært i nærheten av noe slikt på turen.
Her i Roma er forøvrig sykkelutleie en stor greie. Folk må jo være gale for å drive å sykle rundt i denne byen :-)  Risikosport!

Kvelden før i Bracciano gikk jeg og ventet på at Osteria Regina skulle åpne kl 19 og dumpet tilfeldigvis inn på et sted der de drev og presset olivenolje. Det var skikkelig moro få med seg DEN delen av det hele også, og så så gøy å oppleve entusiasmen og velvilligheten til de som var der, olivenbønder og fabrikkfolk. Jeg ble tatt i armen og bokstavelig talt halt med gjennom hele opplegget:
Først veies avlingen opp. Så fjernes blader og stilker og olivenene fraktes inn i en knusemaskin som lager en finmalt grøt av hele greia.

Mosing av oliven

Grøten sendes videre inn i en sentrifuge som i høy hastighet sentrifugerer ut oljen.
Og det hele gjøres ved lav temperatur, "freddo - freddo!!", det var viktig å få sagt! Dette er den edleste oljen - den som er presset direkte. Dette er extra vergine olje av høyeste kvalitet, silt men ikke filtrert.
I den andre enden av skalaen har man oljen som kan utvinnes ved oppvarming av restene.

Her renner gullet, med en helt
SYK grønngul farge

Det er helt sprøtt at oljen blir så god, for å spise en slik oliven bar smaker dritt, bare bittert og fælt!

Besøket på Osteria Regina hadde fortjent en egen historie det også, men får nøye meg med å si hvor utrolig herlig det er å finne slike genuine små bydelsosteriaer med fantastisk mat og en helt latterlig lav pris! Spiste en pastarett og deretter kanin og skyldte ned med 1/2 liter vin - 12 Euro!! Og SÅ godt, mmmmmm...

Dagen etter traff jeg Mette, Torhild og Hedda i Roma - vi ankom til den samme lille piazzaen like der vi skulle bo helt samtidig fra hver vår kant. DET er timing, det :-)
Torhild og Hedda er mor og datter, venner fra Vadsø og like italofile som oss. Vi har mange flotte minner fra turer sammen i Italia, og savner Morten som dessverre ikke fikk oppleve flere turer i Italia som han var så glad i....

Hedda, Torhild og Mette

Men sånn går no dagan her i Cittá Eterna, den evige by. Vi bor i en flott leilighet midt Trastevere. Området er en gigantisk turistfelle, men samtidig så sjarmerende at det er umulig å ikke trives her! Smale smug, åpne piazzaer, elv, broer, utallige spisesteder, barer, minimarkeder, turist-turister med kamera på magen og guidebok i hånda, mer eller mindre elegante lokale romere, såpeboblekunstnere, hippier som sover under broene om natta, amerikanere på Segway, gatemusikanter, kule kunstertyper, studenter, portrettmalere, biler, scootere osv osv.. Et svare liv på godt og vondt!

Mette og jeg har jo vært her før, så det er ikke SÅ om å gjøre å se alle de store attraksjonene, like bra å bare gå og slenge rundt og kikke og sette seg ned og kule'n med et glass vin i sola. Verre for stakkars Torhild som må holde følge med ungdommen som ikke har vært her i byen før og skal oppleve alt!
I morgen ser det ut til at det er enklest å sykle ut til flyplassen, den ligger ca 30 km herfra. Det er ikke bare bare å få transportert sykkelen uten videre på hverken taxi eller offentlig


PS 26/10: Turen til flyplassen ute ved Fiumincino gikk greit, den! Fumla meg ut på en vei det helt sikkert ikke var meningen at jeg skulle være på, men ettersom nesten all trafikk gikk INN mot Roma var jeg så godt som alene der, hell i uhellet.
Totalt ble turen på rett under 60 mil, omtrent som Trondheim-Oslo, bare på 11 dager :-)
Snipp, snapp, snute osv osv for denne gang!

De skal lage ny metro under Colosseum. Her hvor hver eneste stein er historisk og verdifull er ikke det helt
uten videre. ALT på overflaten må støttes opp og stives av. Hver eneste søyle, hver eneste buegang.....

Det er forskjellige meninger om alt, også homofilt ekteskap og adopsjon.
Men du henger ikke opp hva som helst i Roma uten at bymyndighetene klistrer "Støtende innhold" over!

En til den største bjørnen og en til den mellomste bjørnen og......

Noen inntrykk fra Bracciano

Se innlegget på Facebook:

https://www.facebook.com/marius.bjelland.5/videos/10205006885160009/

Hvor har de gjort av fjellene?

Besøk på hybelen, søsknene Kattja og Skvettlana synes det er kjekt å leke i gardinene mine

Forrige gang jeg kom den her veien sutret og bar jeg meg skrekkelig pga en fjellovergang og noen grusomme stigninger, les her: Sammenbrudd...
Nå er jeg på omtrent samme sted, riktignok med adskillig færre km i lårene, men den forferdelige stigningen, hvor ble det av den? Dagens tur: Viterbo - Bracciano
Er jeg i bedre form? Det kan ikke stemme, italienerne må ha høvlet av fjellet? Eller?

Høst er ingen hindring for en appelsinavling til

I dag var første dagen jeg har syklet med langbukse hele dagen. Kanskje ikke 100% nødvendig, men ganske deilig. Det er jo ikke til å skjule at høsten er kommet hit også, trærne begynner å bli gule og løvet fyker i gatene. Temperaturen har ligget under 15 grader store deler av formiddagen i alle fall. Det er litt mer trafikk nå, og mye dårligere veier!
De dårlige veiene husker jeg vi kommenterte sist også. Med en gang jeg kom inn i regionen Lazio blir veiene så elendige, må virkelig holde øye med asfalten så jeg ikke går på trynet i et hull!
En liten strøtanke: Italienerne  elsker åpenbart sine barn og tåler ganske mye fra dem, særlig på restauranter om kvelden (hvor jeg nok hadde vært tilbøyelig til å skrike til de små drittungene) Men hvorfor i alle dager kjører de rundt med sikkerhetsbelte på seg selv og lar de små prinsene og prinsessene tumle løse rundt i bilen?

Var ellers innom Rinaldi som sykkelsjappe i Viterbo i morges og fikk sakkyndig hjelp til eiker og slanger etc. Har kjøpt x antall eiker og slanger, så nå føler jeg meg forholdsvis trygg på resten av turen. Takk, internett og Google, for adressen dit - hva GJORDE egentlig folk før i tiden?!

Kattja har sjekket eikene og funnet dem ok.

Er nå kommet til Bracciano - en by som ligger oppi åssiden ovenfor Lago di Bracciano, en av disse sirkelrunde innsjøene midt i landet som vel er gamle vulkankratere? Hvis jeg gadd - og det gidder jeg ikke - kunne jeg nok gått ned til sjøen på 10 minutter.
Har fått meg en leilighet gjennom Hotels.com og maken til mottakelse! Lore, eieren, var så hjelpsom og hyggelig at jeg ble nesten rørt! En ting er at de selvfølgelig gjerne vil tjene penger, men dette er mer enn som så - det er genuin gjestfrihet! Så er du en gang i disse trakter, så er det ikke så mye å lure på: Bella di Casa!

Castello del Bracciano og utsikt over Lago di Bracciano

I ettermiddag/kveld har jeg soset rundt i Bracciano og sett på borgen, fantastisk!
Har også smakt lokal IPA og Bionda (blonde). Er jo litt fælt å være i vinens "hjemland" og bare drikke øl, men det er virkelig bra det de lager! Jeg hadde avtalt møte med vertinnen, Lore, klokken 14:30. Hun sa - "gå og spis lunsj, så snakkes vi etterpå". Som jeg har lært, spurte jeg etter en "Birra artegianale" og han kom jaggu med en åpnet litersflaske!?! Så da måtte jeg ringe og be pent om å få komme litt seinere :-)

Er du noen gang her, så løp til Trattoria del Castello!!!

I kveld har jeg spist på Trattoria del Castello og det er bare å gi seg over....
Jeg ELSKER ravioli i fløtesaus med svart trøffel og grillet kalv med ovnsbakte poteter, for et måltid!
Jeg chat'et litt med Elin under måltidet og damen som serverte syntes det var dødskult at en dame i Norge satt og så på hjemmesiden deres i Italia. Hilsener gikk frem og tilbake over nettet til almen jubel. Det gav meg dessuten et avslag på regningen på 6 Euro, så takk for den, Elin!
(Og sikkert litt fordi jeg lovte å gi dem en 5-stjerners anmeldelse på TripAdvisor...)

I kveld har jeg hatt hyggelig selskap av to kattesøsken som har kost seg her inne sammen med meg. Utenfor ligger et par til som er litt mer vaktsomme. Katter er ålreite dyr!

Man føler seg liksom litt beæret når to så vakre vesener lar seg "temme"....

Sykkel er bra til så mye, også som klesstativ

Bigamist, jeg?

Ptigliano atter en gang??  Neida, dette er Orvieto!

Litt kult at de flagget for meg underveis, da....

Etter rundturen i Pitigliano-området fryktet jeg terrenget dagen derpå, men det kunne jeg spart meg! Pitigliano - Orvieto
Mesteparten av turen mellom Pitigliano og Orvieto gikk oppe på den samme åsryggen som Pitigliano ligger på. På veien krysset jeg det gamle sporet vårt fra den lange sykkelturen i 2012 i nærheten av Bolsena, litt kul følelse. Siden det ble en grei og behagelig tur kompenserte jeg heller med å ta en ekstra hviledag i Orvieto.  Orvieto har mye av det samme som Pitigliano har - og kanskje enda mer - men til gjengjeld MYE mer turistico! Her toger det amerikanere og japanere rundt i sånne lange tog bak "tante" med flagget og tar bilde på bilde av ALLE husene i byen....
Nei, jeg sverger nok til Pitigliano, den lille prinsessen - jeg er ingen bigamist :-)

Egentlig så hater jeg sånne byggverk.
Duomoen i Orvieto tror jeg har som
eneste hensikt å få folk til å føle
seg små innfor Gud.
Særlig de som faktisk har betalt for
galskapen med tiende og arbeide,,,

Hvis du er turist får du værsågod gå
betal-inngangen, skal du inn å be litt derimot....

Jeg hadde enda en gang tabbet meg med hotellbestillingen. Jeg syntes jo det var rart at jeg skulle bo på et 4-stjerners hotell på en lørdagsnatt for bare 500 kr? Og det skulle jeg jo selvfølgelig ikke heller - hadde nok en gang blingset og bestilt feil dag, mandag... Det var et så supereksklusivt hotell at jeg tror de foretrakk at han der ekle, svette syklisten ventet ute på gata mens de slo fast at han heldigvis ikke hadde noe der å gjøre :-) Jeg sjekket litt rundt, men det var bare sånne tilsvarende dyre hoteller i området. Ble litt redd der og da, for jeg hadde hatt tidenes verste stigning opp til byen og var redd for at jeg måtte ned i lavlandet igjen for å finne overnatting helt uten å ha opplevd byen.

Men da er Airbnb fine saker! I løpet av 10 minutter hadde jeg kommet i kontakt med Riccardo som skaffet meg en alle tiders liten leilighet i gamlebyen til en brøkdel av hva hotellene i området skulle ha. Og en ekstra natt for bare 30 Euro! :-)
Orvieto var en helt flott by å gå og sose i, fra den ene enden til den andre, på kryss og tvers.
Og jeg har funnet ut at jeg fra nå av skal be om "Birra artegianale" - håndverksøl, de har virkelig luktet lunten her!

Litt mekking må vi ha. Det ryker stadig noen
eiker og ventilene går i stykker. I morgen MÅ
jeg finne en sykkelbutikk og supplere!

I dag nok en ganske behagelig rute til Viterbo -Orvieto - Viterbo Når man kommer utenfra er Viterbo helt forferdelig med industriområder og kjøpesentra og gudene vet hva - men så snart man lirker seg inn gjennom bymuren til gamlebyen er man tilbake i ITALIA igjen....Endeløse smug og smale gater, piazzaer, trapper, tårn, fontener, barer, kirker, ristoranter osv osv.
Nok en natt med Airbnb - jeg hadde for en gangs skyld tatt mot til meg og tenkte jeg bare skulle leie et rom i en leilighet for å gjøre det litt billig. Men siden det hyggelige vertskapet pusset opp rommet "mitt" ble jeg "oppgradert" til min egen lille leilighet, fineste jeg har hatt så langt og 30 Euro natten - suverent!
Nå har jeg vært ute og spist på "3 Re", Tre Konger og jeg tror jeg har fått den beste raviolien med svart trøffel jeg noen gang har vært borte i - hver bit en nytelse....
At noe kan være så godt - det må være SYND!!! Får holde meg til betalinngangen på duomoen likevel....

Barkatten Theo, med egen krakk med pute på baren utenfor duomoen i Orvieto. Et greit liv!

Grilling og salg av kastanjer

Jeg er forelska!

Pitigliano, citta del tufo

Går det an å bli forelska i en by? Men Pitigliano er så vakker....

Du skjønner du er på bærtur når veien ser slik ut...

I går ble det også en ganske utfordrende løype!

Grosseto - Pitigliano

Jeg lot igjen mr. Garmin få legge opp løypa og du verden for noen veier han fant!?!?

Jeg må innrømme at jeg ble en smule fortvila og sliten innimellom når jeg befant meg langt ute på bondelandet, ute i vinmarkene og mr. Garmin tviholdt på at jeg skulle gjennom den låste porten og

opp den steinura!

Så er man sliten og sulten, og så dukker
det bare opp en koselig trattoria midt ute i ingenting

Opp, opp, opp ville han, det var så bratt at jeg tidvis måtte dytte og delvis bære sykkelen!

Men i alle fall kommer den lille italienske jeg kan til gode i sånne situasjoner. Jeg traff på noen jegere som kunne berolige meg med at joda, «sempre diritto», rett fram, så skulle jeg komme ut på veien igjen. Jadda, særlig! Det ene Y-krysset etter det andre fulgte og jeg kunne ikke annet enn stole på mr. Garmin sin retningssans. Men på toppen av en bakke, da jeg var helt utkjasa, traff jeg på en gammel mannsling som stod og fikset gjerder. Han smilte med de få tennene som var igjen, hvorav ingen noengang har vært i kontakt med en tannlege, og lovet at nå var det bare 2 km igjen til ASFALTEN.

«Tanti belle cose» ropte han og vinket meg av gårde – «Mange gode ting». Det var en hyggelig hilsen og han HADDE rett, straks etterpå kom jeg ut på veien igjen. Herregud så glad man kan bli for å se litt asfalt! 

Selfie uten selfiestang!

Utpå ettermiddagen kom jeg til Pitigliano og det var et imponerende skue å se denne byen som troner utover en langstrakt klippe. Jeg hadde avtalt møtetid ut fra ankomsttid på GPS'en med ham jeg leier leilighet av. Men det var gjort før jeg visste hvor langt det var opp fra dalen til byen! Han hadde uansett dratt for å levere tvillingene på ettermiddagsbolken av skoledagen, så det gjorde ingenting. De har laaaaang pause i skolen midt på dagen og så på’an igjen på ettermiddagen. At de gidder!?

Pitigliano er kanskje den fineste italienske byen jeg har sett! Jeg ser jo at den er «turistico» så det holder, men den har likevel MASSE sjarm og autensitet! Her finnes alt man trenger og det er masse leiligheter til salgs – med utsikt over dalen, hmmmm....

Frstemmende å se at også her, ved den vakre, gamle jødiske synagogen har de blitt nødt til å plassere ut tungt bevæpnede vakter. Soldatene passer liksom så dårlig inn i disse omgivelsene...

Hjemme

Jeg ba verten om å få bli en dag til og besluttet meg for å ta en rundtur i området.

Mamma mia, så sliten jeg er i skrivende stund! 61 km i Maremma er ikke det samme som å putle rundt i Oslo-området! 

Rundtur rundt Pitigliano

Opp og ned hele dagen og jeg tabba meg ut med ikke å spise ordentlig, det merker man VELDIG godt. Men så er det ekstra godt å komme «hjem» igjen da!

Hadde som mål de varme kildene i Saturnia. Artig greie, vet ikke riktig hvor det varme vannet kommer ut av fjellet, men overalt langs vassdraget utover en stor slette drev folk og badet og koste seg i et kraftig svolvelholdig vann. 

Det er første gang på turen at italienerne har hatt mindre på seg enn meg :-)
Det ER litt kjølig i lufta.

Vel hjemme i Pitgliano igjen klarer jeg ikke å la være å undres over det elektriske opplegget her i Italia. Det slår aldri feil! Bryteren til lyset på badet er i stua, lyset i stua styres fra soverommet, soverommets lys skrus på nede i trappegangen. Er det to brytere på samme sted er det helt bænkers at den ene peker ned når den er PÅ og den andre opp. Ja, ja, så lenge det funker så.

Le terme di Saturnia. Det kalkholdige vannet har dannet terrasser med bassenger nedover

Blir man ikke varm på annen måte får man gå på pizzeria

A Luccalike

Bymurene i Grosseto

Dagen starter brått med Roger som ringer fra EVRY - "Nå tror jeg du har glemt noe her!"
Oooopsssss.......!
Hjernen har tatt ferie fra alt, den jobben jeg skulle ha sørget for ble gjort i går kveld forsvant i tåka..... Nei, nei, nei - KRISE!!!!

....eller ER det egentlig det...? Jeg er jo på et ok hotell, ute regner det bikkjer og katter, jobbpc'en er med og her er veldig bra internett. Pyttsann - dette ordner seg :-)

Brede murer holdt sikkert skurkene unna

Jeg er i Grosseto, en by som på mange måter likner litt på Lucca, selv om den ikke på langt nær er like storslått. Det trivelige Centro Storico er omkranset av høye murer med dype vollgraver utenfor. Murene er så brede at man kan kjøre 4 i bredden oppå dem og det er flott utsikt både over gamlebyen og bebyggelsen utenfor.

Turen hit i går var behagelig kort, bare 52 km; Follonica - Grosseto
Den startet litt hustrig med piskende vind og regn. Men jeg fikk i alle fall testet jakka jeg fikk av Mette til bursdagen og den bestod prøven - den ER både vind- og vanntett!
Heldigvis ga drittværet seg snart og gikk over i en litt fuktig varme. Siste strekket hadde jeg vinden og sola  i ryggen og oste bortover slettene - lykke!

Det er litt irriterende! Jeg prøver å dyrke rosmarin hjemme, men det skjer
veldig lite. HER vokser den som ugress i veiskråningene,,,

Heller ikke i går var det en så veldig begivenhetsrik dag - rent bortsett fra da dette insektet som plutselig kom inn i hjelmen surret seg fast i håret og STAKK...
Jeg skvatt noe så inmari!!
Det må jo ha vært et syn for guder å se denne syklisten i full fart fike seg selv så hardt i trynet at både briller og hjelm hang på halv tolv og deretter sette kursen rett i grøfta :-)

Mor og sønn "dasker" oliven

Ellers fikk jeg overvære høsting av oliven. Jeg har ikke vært her så mye så seint på året at jeg har sett selve plukkingen.
De bruker noen lange stenger med en slags "daskere" i enden som ved hjelp av trykkluft dasker ganske forsiktig på grenene slik at olivenene løsner og faller ned. På marka rundt trærne legger de ut store nett som de så enkelt samler olivenene opp i.
Så frakter de hele greia til en frantoio hvor olivenene presses til olje. Jeg spurte hvor lang tid det tok før de kunne bruke oljen ? De bare smilte litt overbærende og forklarte at det var ikke som med vin - denne skulle på bordet om 4 dager. Og jeg som trodde den måtte lagres...
Den ferskpressede extra virgine oljen skal jo være så sunn, så det heter seg at de i gamle dager hver høst  henter ut de gamle, kledde av dem og rullet dem en runde på bambusmattene olivenene var blitt presset mellom. Så holdt de et år til! :-)

Da blir det fridag i dag. Bare regnet gir seg, noe det visst ikke har tenkt å gjøre, skal jeg ut og glo litt mer på byen og ellers bare kose meg.
Because I deserve it! :-)

Olive!

Jeg trodde jeg hadde sett alle polititypene i Italia,
men her var det jaggu meg ENDA en!!

A horroad trip

Ikke helt min ide om en god og nærende frokost for
syklister, men sånn er det her

I dag har det vært en forholdsvis begivenhetsløs dag. 

Jeg har syklet gjennom et nokså kjedelig landskap og hatt litt trist vær; vind og småregn. Derfor har jeg ikke så mye å fortelle om så jeg har heller bestemt meg for å skrive en liten fortelling for dere.
Den er DELVIS basert på virkelige hendelser, men enhver likhet med døde eller nålevende personer er utilsiktet…

MARIOS DAG

Mario lastet veskene på sykkelen og trillet fornøyd ut på gaten. Han lukket porten bak seg til Airbnb-leiligheten der han hadde tilbrakt natten og dro inn den litt krydrede luften mens han myste opp mot den lyse himmelen

-Dette blir en ny og deilig dag på sykkeltur!

GPS’en var som vanlig montert på styret og løypa «Costiera Toscana» som han fant på internett var lagt inn.  Mario sendte en takknemlig og kjærlig tanke til disse uselviske, oppofrende menneskene som bruker masse tid og energi på å legge opp ferdige ruter slik at andre kan følge disse uten å behøve å tenke selv.

Kilometer på kilometer.....

Snart tok ruten ham ut mot havet og Mario frydet seg over å sykle inn på den litt dunkle hulveien under pinjetrærne. Disse folkene KAN det, tenkte han, de vet virkelig hvordan de skal legge løypene langt unna allfarvei, turister og kommers. Han nøt følelsen av sykkelen som trillet nesten lydløst over det tykke teppet av pinjenåler som dekket veien. Bare nå og da måtte han stoppe for å plukke nåler ut av skivebremsene og kjedet. Kilometer på kilometer tilbakela han på denne måten inntil kaffetørsten fikk ham til å lure på om ikke løypa snart ville bringe ham forbi en kaffebar?

DER! Mario så en landsby i det fjerne, DER skal det bli kaffepause!

Men plutselig ville ruta ha ham med på en sving østover og mens han syklet i en vid bue rundt landsbyen lurte han på om disse løypemenneskene kanskje ikke var så opptatt av kaffe? Tøysekopper, smilte han for seg selv!

Klokken gikk mot lunsjtid og Mario kom omsider fram til en spaghetteria der han spiste lunch. Melkesyra hadde begynt å sette seg skikkelig i lårene og det hadde begynt å småregne. Humøret sank en smule mens han tok fram GPS’en for å sjekke ruta videre fremover og oppdaget at den snart ville svinge 270 grader og gå flere kilometer BAKOVER før den vendte sørover igjen.

-Nei, nå tuller dere med meg, tenkte han og smilte litt irritert inni seg.
-Det er vel ikke meningen at jeg skal sykle bakover heller bare for å se enda en sånn sti? Nei, det er nok best at jeg følger denne veien rett frem. Den er kjedelig, men det er i det minste rett vei.
Han la ut over slettene, motvinden var blitt ganske sterk og trafikken økte.

Da han kom inn på løypa igjen en mil lenger sør lo han for seg selv.

-Jeg lurte dere, tenkte han og tråkket på.

-Jeg kan ikke følge med på alt det tullet dere finner på heller!

Men der nå utrolig vakre, disse pinjene

Kilometerne passerte langsomt, svetten drev og lårene begynte å verke. Slettene var lange og ensformige og syntes ikke ha noen ende.

-Det var da skrekkelig så langt dette var da, tenkte han.

Han tok en ny kikk på gps’en litt seinere og så at ruta snart ledet 5 km sørover og deretter 5 km nordøstover før den igjen la seg på sørlig kurs.

-Dere kødder med meg jævler, tenkte han

-Hva er dere for slags innesnødde gærninger som legger opp løypene slik?? Prøver dere å ødelegge meg helt? Jeg skal f.. meg vise dere! Jeg sykler heller her på denne sterkt trafikkerte hovedveien med bilene susende tett forbi enn å bli med på enda en av disse idiotiske runddansene bare for å se enda en gård og et pinjetre og fandens oldemor. Har dere aldri hørt ordet empati? Dere tror vel det er en matrett, dere h... innavla italienske posørsyklister!

Jeg vil frem, jeg vil ikke se mer italiensk countryside, jeg SPYR av skiten!!

Mario syklet nå frem som i ørske mens han ropte og raste og nedkalte de skrekkeligste forbannelser over det samlede korps av verdens løypemakere. Hvis han hadde hatt dem foran seg skulle han slått dem ned med sykkelpumpa, alle som en - no pardon! Svin!!

Folk han passerte smilte blidt til ham og han skrek ilskt tilbake:

-Jeg smiler ikke til dere for helvete, jeg skjærer grimaser for å holde brillefaenskapet oppe, de sklir i svetten!

I hans formørkede sinn var det ikke lenger plass for glede og han følte at slutten var ganske nær.

Men, plutselig, som ved et under så han hvordan byen han skulle til dukket opp i kanten av gps-bildet.

-Jeg er reddet, tenkte han mens han kjente hvordan livet sakte vendte tilbake. Lårene lystret igjen og blodtåka la seg sakte.

-Regnet har sluttet, og sola skinner? Når skjedde det? Jeg er fremme, og der er en bar der de selger Birra Morretti!

Mario sjanglet frem til baren, bestilte med kraftløs stemme og datt deretter ned på en stol der han helte innpå halvparten av en grande Moretti.

-Nok en fin dag på sykkel takket være de fantastiske løypemakerne, tenkte han og helte innpå resten.
-Og i morgen skal jeg videre, jeg gleder meg!

Snipp, snapp, snute osv.

Nei, nå går jeg ut og spiser :-)

På skakke i Pisa

I går kveld opplevde jeg det statsministeren i den nye serien «Okkupert» kalte «noe øket tilstedeværelse av russere»

Og godt var det! Jeg har jo åpenbart arvet min mors retningssans og de som kjente henne vet hva DET kan bety for et stakkars menneske… 

Like skakt som vanlig.....

I alle fall klarte jeg å gå meg godt og grundig vill i Pisa og mobilen, dette fantastiske hjelpemiddelet med GPS, adresse og navn på hotellet og alt, gikk selvfølgelig tom for strøm. Jeg måtte gå inn på en kebabsjappe og be om å få lade litt og ble der umiddelbart adoptert av en gjeng unge russere som syntes det var artig å skulle hjelpe gamlefar.

Det endte med at vi hadde en hyggelig barrunde før de fulgte meg til døra på Pensione Rinascente.  Artige typer, selv om de var Putintilhengere!

Pisa by Saturday night var for øvrig skikkelig livlig, utrolig mange folk ute i gatene. Overalt hvor det var et serveringssted stod det store skarer med folk og hoiet utenfor, selv om kveldstemperaturene har fått et høstlig preg.

Det er litt merkelig å reise i Italia på høsten. For en kald nordboer oppleves det fremdeles som en god norsk sommer på dagtid. I dag har jeg syklet i shorts og t-skjorte mens den gjengse italiener er kledd i dunjakke og skjerf.

Turen startet omtrent ved det skjeve tårnet i Pisa og deretter syklet jeg langs elven Arno ut til kysten – i alle fall var det planen. Fikk meg en halvannen mils ekstra rundtur i en gigantisk park ved et uhell. Jeg spurte en kar om det var lurt å sykle inn i parken og jeg hørte nok at han sa et eller annet om å ta til høyre, men det brydde jeg meg selvfølgelig ikke om. Det kostet, men parken var forsåvidt fin den!

Sånne er det mange av - lokal kebab :-)
Basically en hel liten gris surret sammen og grillet, nam nam!

Søndag er åpenbart markedsdag her. Da jeg omsider kom ut til sjøen syklet jeg gjennom kilometerlange utendørsmarkeder med alt som tenkes kan fra klær og sko til mat og drikke, leker og sportsartikler, husholdningsvarer og tepper, møbler og krimskrans, nytt og brukt.

De allestedsnærværende afrikanernes største salgsartikkel, ved siden av Armanivesker og Rolexklokker, ser i år ut til å være selfiestenger av ulike typer. Og de er populære! Overalt ser man tullinger som står og gliser imbesilt opp mot sin egen mobil i enden av en stang. Herregud, tenk å måtte SE feriebildene deres, o’skrekk!

Jeg holdt meg langs sjøen stort sett resten av veien. Snill løype i dag, nesten flat. Ruta tok meg bl.a. igjennom Marina di Pisa og Livorno, veldig mange fine steder å se underveis og stort sett godt tilrettelagt for sykkel! Jeg ble overrasket av to-tre bakker helt på tampen men det var egentlig (nesten) bare en fin avveksling.Turen ble ca 70 km totalt, litt lenger enn jeg hadde tenkt første dagen, men sånn går det. Dagens tur: Pisa - Castiglioncello

Mitt beskjedne Airbnb krypinn :-)

Nå er jeg på plass i Castiglioncello, installert i en grei leilighet i et digert gammelt herskapshus. Dette er min første erfaring med Airbnb og den har vært veldig bra på alle måter. Patrizia, som jeg har hatt kontakt med på nett, tok imot og forklarte og ordnet. I morgen lar jeg bare nøklene ligge og smekker døra når jeg går. 45 Euro er ikke noe å si på for en så bra plass!

Men NUH er det ut og spise, because I deserve it!

No plan, no headache

Har du prøvd å springe så fort du kan med en sykkel innpakket i papp, 2 stappfulle sykkelsekker i en søppelsekk, en laptop og en styreveske i hendene? 

Gjennom store folkemasser som tilsynelatende ikke har noe annet fore på en lørdag ettermiddag enn å surre formålsløst rundt på Oslo S, gå 5 i bredden og stoppe for å ta en prat akkurat der det er trangest? Totalt blottet for empati med en som tilfeldigvis skal nå Eidsvoldstoget til Gardermoen om 3 minutter?

Ikke?

Njæææææ, du har vel ikke gått glipp av noe særlig, egentlig….

Dette er jo bare den vanlige starten på enhver ferietur for undertegnede, hva ER det jeg gjør feil? 

Selv når jeg har god tid kommer jeg alltid opp i disse uførene og havner som vrak på Gardermoen med harehjerte og sur stressvette rennende ned over kroppen. Men jeg rekker det alltid, pussig det der...

Får sykle noen runder rundt denne i morgen
(Tjuvlånt bilde)

Nåja, alt det der er glemt nå som jeg sitter i baren på Gardermoen med en IPA og stresser ned (må huske å nå flyet...!)

Har jobbet mye i høst og har mye avspasering å ta ut, er på vei til mitt elskede Italia for å nyte litt ferie, lander i Pisa i kveld.

(Hvorfor var det ingen som var overrasket nå?)

Skal sykle uten plan og mening i Toscana, Umbria og Lazio. Det eneste jeg vet er at jeg skal treffe Mette, Torhild og Hedda i Roma 23. oktober.

Det gir meg 12 dager på sykkel i rolig tempo – raskeste vei er ca 35 mil, så jeg må nok gjøre noen avstikkere underveis – eller kanskje bare feriere en dag eller to om jeg finner et fint sted.

Da vi syklet gjennom Italia i 2012 ble vi litt «kilometerjunkies» - vi skulle jo skikkelig langt og vi følte hele tiden at det å være litt FORAN schedule var tid i banken. Vi endte opp med 3 dager til «overs» til slutt, men man vet jo aldri…. 

Men nå skal jeg bare kose meg – følg med, følg med!

"The Civil Rights Tour" og nogo attåt

Lysskulpturer av resirkulerte plasflasker i botanisk hage i Atlanta

Siste delen av turen ble nesten det Lonely Planet kaller "The Civil Rights Tour" - en tur i kjølvannet av tidligere tiders slavehold, undertrykkelse, segregering, rasehat, terror, oppstand, demonstrasjoner og en laaaaang, seig kamp for svartes rettigheter - som fortsatt pågår....

Første stopp etter Natchez var omvisning på en gammel plantation, Frogmore; En av utallige bomullsfarmer i sørstatene som hadde brukt slaver i stort monn.
I mitt hode har slaveri allti vært forbundet med lenker, pisking, mishandling og sult. Guiden pyntet ikke på noe, men forklarte at en slave var en ganske stor investering. En mannlig slave i beste alder kunne være "verdt" opp mot 400.000 kr omregnet til dagens verdi! Det fantes selvfølgelig djevler blant dem, men de fleste slaveeiere ønsket ikke å mishandle ihjel sin investering - uten at det dermed gjør saken noe bedre.
Men vi skulle få lære mer om den slags seinere....

USS Cairo. 6 sånne pansrede og heftig bestykkede trebåter bidro til
nordstatenes seier i borgerkrigen. Akillesen var at de bare var pansret OVER
vannlinjen, så da denne gikk på en mine sank den.
Ble seinere hevet, er nå fascinerende syn på museum i Vicksburg.
På mannskapslista fant vi ikke mindre enn 3 nordmenn!

Vi satte kursen mot Vicksburg som har en svært viktig plass i den amerikanske borgerkrigshistorien. Byen ligger på en høyde over elva og herfra kunne sørstatsstyrkene bombardere all transport på Mississippi. Det ble derfor strategisk veldig viktig å innta denne byen og et vendepunkt i krigen da nordstatsstyrkene, etter en 49 dager lang beleiring og utallige falne soldater og sivile, endelig inntok byen.
Slagfeltene er i god, amerikansk ånd gjort om til en drive-thru park der man fra bilen kan se alle de viktigste stedene - litt pussig, men ok :-)


Etter Vicksburg kom vil Birmingham, byen som sammen med Selma og Montgomery synes å være selve arnestedet for det som etterhvert skulle bli borgerrettighetsbevegelsen for fargede.
Det var en lang kjøretur som passerte uten noen særlig dramatikk, bortsett fra da jeg av rein kjedsommelighet begynte å utforske knappene på dashboard, speil etc. På en av knappene på speilet stod det "SOS" og den måtte jo selvfølgelig forsøkes. Idet jeg trykket på den ante det meg at dette var dumt for nå skjedde det veldig mye rart på midtkonsollen!! Jeg prøvde febrilsk å avbryte hva det nå var jeg hadde startet - mens jeg kjørte - men plutselig skjærer en damestemme inn; "We have received your emergency message, how can we help you?" Online - direkte til en alarmsentral!
Litt flat måtte jeg bare forklare damen at jeg hadde fiklet med knappene av rein kjedsommelighet og ikke var i den minste nød - heldigvis lo hun bare og ønsket god tur videre. Vidunderlige nye verden, altså!

I Birmingham besøkte vi "Civil Rights Institute" og det var en usedvanlig interessant opplevelse!
Her fikk vi hele historien om de fargedes kamp for likeverd fra borgerkrigens slutt i 1865 og fram til i dag.

Segregering - på ALLE plan....

Jeg ble veldig grepet av dette og skal prøve å gi et kort resyme, men om du ikke holder ut så får du hoppe ned noen sider....;
Alt så lysere ut for fargede etter 1865, Washington slo med sine 13. og 15 amendment fast at slaveri var forbudt og ga svarte menn stemmerett og like rettigheter som sine hvite likemenn....
Slik gikk det selvfølgelig ikke og det fantes utallige måter for de hvite å sabotere de svartes rettigheter på! Birmingham, Selma, Montgomery og andre byer i denne delen av sørstatene utviklet seg til å bli noen av de mest segregerte og undertrykkende samfunnene i hele Unionen.
Det begynte med "crop sharing" som ble et tilbud for slaver (og fattige hvite) - som ikke hadde så mange steder å gå. Det innebar at de fikk hus og jord mot å jobbe for grunneieren 5-6 dager i uken. Det de høstet på egen grunn kunne de selge til grunneier. Problemet var bare at mange jordeiere betalte i "tokens", ikke dollar. Med disse tokens (og på kreditt) kunne de tidligere slavene kun handle i grunneierens egne butikker til de priser han nå måtte fastsette og de satte seg i stadig dypere gjeld. På ny var de "lenket" fast - også kalt peonage

Undertegnede i akvariet i Atlanta

Dette systemet ble over tid avskaffet ved lov, men bare fantasien setter grenser for hvor mye dritt man kan utsette sin medmennesker for: Det var akutt behov for arbeidskraft, både blant farmere og i den hurtig voksende industrien. Akkurat som i Stalins GULAG begynte fengslene å selge fangenes arbeidskraft for en billig penge. Og akkurat som i Sovjetunionen oppstod det et system der lokale lover og -straffeutmåling ble justert i takt med behovet for arbeidskraft. Selv de minste forseelser kunne føre til årevis i fengsel. "Løsgjengeri" ble forbudt og vi hørte de mest fantastiske historier som folk (svarte, selvfølgelig) som ble direkte kidnappet på gata og solgt som "løsgjengere" via korrupte lovmenn til fengslene. En mann hadde satt inn en jobbsøkerannonse i lokalavisen tidlig på 1900-tallet, det var nok til at han havnet innenfor som løsgjenger.
DETTE systemet var brutalt! Plantasje- og fabrikkeiere betalte en slikk og ingenting for arbeidskraften og utnyttet den til fulle med 18 timers hardt slavearbeid 6 dager i uka. Utsulting, grov mishandling, pisking og til og med drap var alminnelig - folk, deriblant jobbsøkeren ovenfor, forsvant sporløst i hopetall...

Det er på denne tiden disse "chain gangs", som vi har sett på film, oppstod - fanger som lenket jobbet side om side i solsteika.
De svarte som var utenfor murene ble terrorisert på utallige måter for å forhindre dem i å etablere noen posisjon i samfunnet; Raseskillet var beinhardt og man innførte lokale lover for stemmerettigheter - for å stemme måtte man plutselig kunne dokumentere at ens farfar var innfødt amerikaner (noe som naturlig nok var vanskelig for 1. og 2. generasjons slaver/-etterkommere), man måtte eie egen jord, man måtte kunne skrive og lese, man ble utsatt for quizer ved stemmelokalet med spørsmål som f.eks "Hvor mange bobler finnes i et såpestykke?" - i det hele tatt!
Ved siden av fantes den rent fysiske terroren utøvet av hvite ekstremister og fra dette miljøet vokste Ku Klux Klan frem. Museet hadde mange bilder av glade, hvite, folkemengder foran en eller flere hengte "negre". Én hadde f.eks på 1930-tallet sagt "Hei" til- og SETT på en hvit kvinne. Hun fortalte det til sin mann og dagen etter var saken "løst".

Modige Rosa Parks - en stor, liten dame

Motstanden vokste sakte, men sikkert og på 60-tallet oppstod borgerrettighetsbevegelsen med store, karimatiske ledere som Fred Shuttlesworth og Martin Luther King jr. De kom fra de utallige svarte kirkene (700 bare i Birmingham!) og stod for en ikke-voldelig linje. Utallige ganger ble de bokstavelig talt slått sønder og sammen av mobb og lokalt politi, men fortsatte protestene.

Nedlagt telefonsentral - LIVE telefonsvarer, du!

Den ikke-voldelige motstanden kunne bestå av demonstrasjonstog, men også "sit-ins". Fargede opptok alle plasser i "hvite" serveringssteder, vel vitende om at de ikke fikk servering - men de forhindret også hvite i å bruke stedet. Modige mennesker som Rosa Parks protesterte mot å sitte på de "svarte" setene bakerst i bussen. Da hun ble arrestert for å sitte på en "hvit" plass boikottet de fargede busselskapene i områdene i et år helt til selskapene ble tvunget til å oppheve "the color line" (litt uheldig valg av navn for vårt hjemlige rederi...) for ikke å gå konkurs. Det ble ført utallige rettssaker for å hevde svartes rettigheter og regjering og høyesterett i Washington spilte en litt merkelig, vinglete rolle - noen ganger dømte de i favør og andre ganger i disfavør av de fargede, en underlig historie i ettertid. Rettigheter ble etterhvert lovfestede, men ble åpent sabotert av de enkelte statene. I 1957 måtte president Eisenhower sette inn 1300 US Army soldater og konfrontere den lokale National Guard som guvernøren i Alabama brukte for å hindre at 9 svarte studenter brukte sin lovfestede rett til å gå på high school i Little Rock. HÆREN mot Nasjonalgarden pluss tusenvis av rasende hvite. Det sier litt om forholdene!!?

Deilig for store og små med slike badefontener
når temperaturene kryper opp mot 40!

Ja, ja - jeg tar helt av her, men jeg synes dette var en fantastisk gripende og interessant del av nyere historie. Og fantastisk at de fargede oppnådde det de gjorde gjennom en seig, langvarig ikkevoldelig kamp! Og at de aldri har hevnet seg?









De siste dagene ble det storbyferie i Atlanta - en by i likhet med flere andre vi så underveis ikke hadde noe eksakt "downtown", men flere bykjerner. Hadde en natt med turens eneste ubehagelige hotellopplevelse der vi fikk tildelt et rom med EN king size bed til hele familien - og etter en del klaging et torturredskap de kalte en roll-up-bed. Stakkars Marianne...
Avsluttet ferien i god stil med å kjøre/traske rundt og bare slappe av, var innom sentra, parker, så lysshowet i botanisk hage, det enorme avariet, gode mikrobryggerier osv osv - og alle var enige om at det hadde vært en flott ferie! :-)

Ufattelige mengder led-pærer og fiber var lagt ut i botanisk hage,
utrolig kult når mørket krøp på

Nærbilde

Marianne poserer foran en lysskulptur av resirkulerte plastflasker i botanisk hage

To gode kompiser i akvariet i Atlanta