Feliz Navidad!

24. - 27. desember 2017

Kanta Sana er et enkelt, men flott sted med hyggelige folk.
Bygningene, som for en stor del er bygget av bambus, mangler air condition, men er åpne og luftige og natteklimaet her er ganske så behagelig.

Morra-maracuyà-jugo

Myggnetting rundt sengene holder de fleste blodtørstige mosquitos unna. Men ikke alle, særlig Mads får seg noen seriøse stikk likevel - ganske plagsomme saker som blir betente og ekle.
Vi har "suitene" med både bad og senger, andre nøyer seg med hengekøye på en veranda og deler på fasilitetene. 

Frokost

Her er ikke så mye folk,  vi er en broket skare gjester; noen colombianere, noen backpackere, noen europeiske neo-hippier.
Som sine hippie-besteforeldre er de korrekt antrukket i flagrende jordfargede gevanter og med egenproduserte smykker. Det ser pussig nok ut til at det er VELDIG viktig for etterkommerne til gledesbarna at de ikke viser noen som helst glede over dette livet!

Husdyr... stor som en liten hånd

Geipen henger på dem alle sammen, men det er kanskje slik det blir etter veldig mange netter i hengekøye... Sittende eller liggende lider de seg gjennom dagen, mens de smutter på en øl eller en liten joint. Så drar de til neste sted for å lide videre.

Fra tidlig om morgen hører vi blenderen gå i hotellets enkle bar, det er ikke bare vi som har forelsket oss i maracuyà jugo - denne sterkt vanedannende drikken av banan, melk og marancuyà!
Bambusvegger er ikke spesielt lyddempende, så det er egentlig bare å komme seg opp og i gang.

Kanta Sana sin bar

Etter frokost tar vi oss en rundtur i landsbyen.
Ukjente som vi er havner vi inn i boligstrøkene istedenfor å gå mot havet. Det er nok ikke SÅ vanlig med godt voksne turister med kamera i disse gatene så vi får noen rare blikk, men de fleste hilser vennlig.

Det er jo ikke til å komme fra at denne delen av Colombia er svært fattig.
Noen steller rundt husene sine og holder forfallet sånn noenlunde i sjakk, andre bor i reine slummen.
Eller sa jeg reine?  Som bedrestilt turist slutter man ikke å undres over hvorfor folk i det minste ikke fjerner all søpla som flyter rundt hos dem selv? På den annen side forstår man jo at søppel kanskje ikke er den største utfordringen for mange av disse folka...

Street food - gryta står utenfor restauranten
og putrer på en bålplass bygd opp av leca - enkelt og greit

Etter noen dager vennet vi oss mer til det og kunne nyte landsbyen på en helt annen måte, for den har jammen sin sjarm på mange måter.

Livet her går saaaaakte i Colombian time....
På restaurantene tar kelneren bestillingen. Så kommer han tilbake med saltbøssen og blir borte en stund før han kommer tilbake med 2 av de 5 ølene som er bestilt.
Så kommer han med en til før han etter en stund må minnes på at vi faktisk er 5 tørste typer og går for å hente de siste 2.
Så gjentar hele skuespillet seg med maten der mesteparten av bestillingen uansett er glemt.

I butikken tar man gjerne den gooode, laaaaange praten med en bekjent fremfor å betjene nestemann - og det gjelder ikke bare oss turistene.
Det er bare å slappe av og ikke la seg irritere.

La famiglia på den fine stranden i Palomino med surfebølger!

Marianne sier colombianerne er marinert i tålmodighet. Jeg tipper at når alle forventer at ting skal ta tid blir det en ganske  selvforsterkende greie...

Man skulle selvfølgelig vært litt tøffere og prøvd mer av street food'en som serveres overalt. Men gamle dagers interrailerfaringer sitter i kroppen - minimum 3 dager på potta pluss en ukes rekonvalesens hver gang....

Julaften formiddag drar vi på "tubing" på elva.
Vi fraktes avgårde i badetøy på små motorsykler med hver vår digre lastebilslange rundt kroppen.
Det må være litt av et syn; disse små colombianske gutta som kjører som om de hadde djevelen i hælene med ganske velvoksne europeere bakpå.
Synd vi ikke har bilder fra denne turen, føltes som en dårlig ide å ta med seg kamera på elven...
Marianne stopper og kjøper øl og så bærer det over haug og hamrer til dit vi må starte å gå. Imponerende kjøring på skogsveier jeg hadde nølt på å kjøre på med min egen sykkel - og den er beregnet for slikt!!
Etter en spasertur gjennom jungelen kommer vi ned til elva som renner bred og rolig tilbake mot Palomino.

Marianne og Oskar - takk for all sanden i kameraet!

Det er bare å hive seg på ringene og flyte med. Det føles unektelig litt sært! Mens andre ser på Disney og "Tre nøtter til Askepott" ligger vi altså midt i en colombiansk elv i jungelen, drikker øl og driver dank.

Idyllen avbrytes bare av noen mindre stryk, lavthengende trær og spredte forsøk på torpederinger fra familiemedlemmer som ikke er redd for å bli gjort arveløse.
Men ellers er det en deilig, rolig opplevelse. Ingen kaymaner, pirahnaer, kvelerslanger eller noe forstyrrer idyllen.

Det siste stykket blir vi kapret av noen små pirater som henger på ned til havet og viser oss hvor vi skal levere ringene. Marianne spør dem ut litt om jula; Joda, det blir vel noe god mat om det er penger til det. Den ene hadde fått julepresang også - foreldrene hadde gitt ham fotballen til broren!?!? Litt andre forhold, får en si....

Mads på det vi er litt usikre på om er
kunst, forsøpling eller bølgebrytere

Julaften tilbringer vi på hotellet som frister med julemeny; Suppe, biff, panna cotta og trommeshow!

Igjen litt utenom det vanlige, men helt greit!

Hundene og katten "Langbein", samler seg rundt oss dyrelskende nordmenn. De skjønner jo fort hvike turister som er de mest uskikkelige og forer dem ved bordet - skikkelig fy-fy!
Det er mange hunder overalt, 4-5 av dem  holder seg mer eller mindre permanent ved hotellet,
Noen få av dem er velstelte, men de fleste bærer preg av et tøft gateliv. 

Langbein i mystisk lys...

De behandles heldigvis ok,  ser ingen som er slemme med dem.
De ligger og sover midt i veien både dag og natt og rikker seg ikke - bilene må pent kjøre rundt!
Kjøretøybelysning er forøvrig noe for seg selv her; I den grad man har noe i det hele tatt er blått blinkende lys både foran og bak absolutt det hotteste!
Alle busser og lastebiler har et lysorgel på taket som ville gjort alle 80-tallets diskoløver fra seg av glede.

Noen dager med bade- og slaraffenliv i Palomino går fort unna og så er det avgårde igjen - Medellin neste!

Stort mer sydhavsøy blir det ikke - i Parque Tayrona

Mads og undertegnede før vi ble jaget av en fyr
som påpekte at det er LIVSFARLIG å sitte under et kokosnøttre!!

Et av mange julehus i Palomino

Diskret pyntet juletre - man kan ane det bak alle kulene.

Lang dags ferd mot natt

23. desember 2017 - Lille julaften

Etter frokost legger vi avgårde mot Palomino - en liten by 24 mil nordover langs kysten.
Først en halsbrekkende taxitur til bussterminalen som av en eller annen grunn ligger laaangt utenfor Cartagena by. Innfarten til terminalen er smal og kantet med alle slags små boder der folk forsøker å tjene noen slanter på de reisende.
Resultatet er at den tette trafikken av biler, busser, motorsykler, 3-hjulsdrosjer, håndkjerrer etc etc inn og ut av terminalen nesten er blokkert. Troen på hornet som et nyttig verktøy lever i høyeste grad og vi kommer oss inn ikke minst takket en ganske kreativ holdning til kjørefelter og spilleregler..

Kule busser

Inne på terminalen fortsetter moroa; en svær hall med en blanding av marked, serveringssteder, kasino og reisearrangører tett i tett.
En stor strøm av reisende kjemper for å komme seg til sine destinasjoner, så også vi.
Vi har ikke gjort noe forsøk på å finne ut av noe på forhånd - det er nytteløst, sier eksperten Marianne.
Og nå skjønner vi hva hun mener...
Et selskap sier de har en buss som kommer kl 12:30, men de vet ikke riktig hvor den er eller om det er plass på den.
Et annet sier de har en buss som skal til Palomino, men at de ikke vil kjøre dit likevel fordi det er for dyrt(!?)
Et tredje sier de har en buss kl 13:30
Det første selskapet forteller nå at bussen ikke kom og at det ikke blir noen tur.

Enda kulere buss

Omsider finner vi plassen der bussen til det 3. selskapet skal komme og håper på det beste.
Jeg får litt følelsen av hvordan det skal bli å bli gammel, litt forvirret og prisgitt omsorgen til sine barn...
Uten Mariannes språkkunnskaper hadde vi vært totalt ute av stand til å finne frem i denne vrimmelen.

Så glad blir man av maracayà jugo :-)

Vi drøyer ventetiden med en smoothie og finner en ekstremt vanedannende drikk; Jugo con leche, maracuyà y banano - melk, banan, is og en syrlig frisk frukt som heter maracuyà - utrolig godt!
Bussene er små og store, for korte eller lange distanser, en herlig blanding av gamle kunstferdig pyntede, mer eller mindre falleferdige farkoster og forholdsvis moderne langtransportbusser.
Bussen vår, heldigvis en av de moderne med liggeseter og air condition, kommer omsider og vi går ombord etter et litt forvirrende rituale, bare for å finne at en familie på 4 har tatt våre plasser. Marianne prøver å få dem til å flytte seg, men får bare streng beskjed fra Mama om at de har hatt nok problemer før i dag, noe om at de ble flyttet over fra en annen buss som ble forsinket pga motorstopp - så de kommer ikke til å rikke seg fra plassene "sine" selv om de sitter feil!
Snart kommer de VI har tatt plassene til og spetakkelet begynner på nytt. Mama rikker ikke familien sin, det er er da ikke hennes skyld at den andre bussen hadde problemer! Dette forplanter seg selvfølgelig til omtrent hele bussen.
Bussjåføren forsøker å rydde opp men blir effektivt brakt til taushet av Mama som ikke er skåren for stemmebåndet og overhodet ikke redd for å heve røsten..
Han lusker tilbake til plassen sin mens han toer sine hender.
En annen ansatt, en litt tøffere type, forsøker seg, men må også gi seg med uforettet sak.
Omsider, 40 minutter forsinket pga kranglingen drar vi, Mama og familien sitter triumferende der de satt. Knallhard dame! :-)

Marancuyà

Underveis skremmes vi gjentatte ganger av at personer reiser seg og kommer med lange dramatiske utlegninger med høy stemme. Er det brutt ut krig? Blir vi kidnappet og solgt til en eller annen gerilja?
Igjen reddes vi av Mariannes språkkunnskaper...
Den første ville selge parfyme, viste det seg. Den andre skulle forklare at vi ble forsinket pga mye trafikk.
Hun derre nordkoreanske nyhetsoppleseren kan bare gå hjem og vogge når det kommer til drama og nerve i bekjentgjørelsene!
Sjåføren kjørte på med den mest enerverende colombianske trekkspillmusikken på fullt volum fra første stund. Kombinasjonen med stanken fra kjemidoet vi ble sittende utenfor ble ganske heftig, Mama visste hva hun gjorde...
Et par nestenulykker gjorde sjåføren mentalt ustabil, han snakket høylytt med seg selv mens han tredde den store bussen hissig rundt biler, morsykler, fotgjengere, hunder...
Det det var godt å sette på seg høretelefonene, stenge ulydene ute og rømme fra hele greia med noen episoder av Dexter.
Og forsinket ble vi, turen som skulle ta 4,5  timer tok 7....

Palomino by night

Det var mørkt da vi kom frem til Palomino. Veiene her bærer preg av at de må bli utsatt for noen heftige regnskyll regelmessig og at man har gitt opp å vedlikeholde, men vi fant frem til hostel Kanta Sana i mørket uten at noen forsvant i noen hull underveis.

Veiene i Palomino har sett bedre dager

Bienvenidos a Colombia!

20-23.desember 2017
Sitter på terrassen på leiligheten vår her i Cartagena. Klokken er litt over 6 om morgenen og det er lille julaften. Bare de gamle er våkne, ungdommen sover.
På denne tiden er det behagelig svalt å sitte her. Suset fra bølgene nede på stranda forsterkes mellom bygningene i store komplekset. Bassengfolka snakker lavt seg i mellom mens de jobber med å klargjøre de store bassengområdene før dagens innrykk.
Det er merkelig å tenke på at det er lille julaften, det er liksom ikke basseng, strand og varme som er assosiasjonene.
De superglorete juletrærne og reinsdyrene (!) som står rundt omkring gjør liksom ikke susen de heller.

Flyet til Frankfurt var en halvtime forsinket ut fra Gardermoen og det spiste opp for mye av transfertiden vår.
Det endte med at vi; Mette, Mads, Oskar (kjæresten til Marianne) og undertegnede - samt en skokk andre nordmenn løp som hodeløse høns gjennom de uendelige gangene på Frankfurt terminal 1 for å komme oss til gaten for Bogotaflighten. VI nådde flyet, men det gjorde selvfølgelig ikke bagasjen.
Turen over til Bogota gikk i en litt skuffende liten Airbus A340. Jeg stod og siklet på alle de svære jumboene og 2-etasjes Airbusene som var linet opp ute på flyplassen, men ikke denne gangen heller...
Men turen var bra den, Lufthansa stelte godt med oss og med min sedvanlige fly-insomnia fikk jeg med meg ca 4 1/2 film.
Fikk i alle fall glede av mine nyinnkjøpte støydempende høretelefoner, kjøpt inn for reisen.
Et sted underveis stilte vi klokka 6 timer tilbake, likevel var det bekmørkt når vi svingte inn over Bogota.
Det ble mye surr på flyplassen pga den manglende bagasjen og ventetiden ble lang for Marianne som stod i ankomsthallen og trippet. Hun har vært her som brigadist for Latinamerikagruppa siden august og skal være vår tolk og guide på dette ukjente kontinentet og -landet.
Men endelig kom vi oss igjennom og Marianne og Oskar fikk more publikum storlig med en heftig gjenforeningsscene - som tatt rett ut av "Love actually".

Vi fikk oss en kort natt i en Airbnb leilighet i Bogota. Marianne hadde sjekket inn på forhånd, handlet inn og laget quesedillas - vår første smak av det colombianske (egentlig mexicansk, visstnok) kjøkken, digg!

Quesedillasparty

Grytidlig neste morgen bar det videre med innenriksflight til Cartagena ute ved kysten.

Etter å ha innlosjert oss i en ny Airbnb leilighet i La Boquilla - en tynn landtunge ut mot havet - var det ut for å shoppe klær, toalettsaker osv. Men slitne som vi var etter reise og lite søvn var liksom ikke "kjøpegleden" på plass. Her som man skulle utnytte til fulle den erstatningen man har krav på i henhold til reiseforsikringen ender man opp med en skarve shorts, flip-flopper, en skjorte og tannbørste. Dårlig uttelling! :-)

I steikvarmen henger ikke hjernen med, det hjelper ikke å være forkjølet heller - alt går tregt som sirup. Man kan formelig kjenne hvordan tankene bare sleper seg omkring oppunder topplokket.
Og i den omtåkete tilstanden disse stadige angstsjokkene; hvor er passet, hvor er mobilen, hvor er lommeboka, hvor er passet, hvor er sekken, hvor er lommeboka, hvor er sekken, hvor er....

Vi (i alle fall Mette og jeg) fikk oss en høyt påkrevet rolig hjemmekveld og en ordentlig natts søvn og var fit for fight neste morgen for en båttur til en øy utenfor Cartagena.

Så venter vi da....

Ting er vel ikke så gjennomorganisert her som hjemme og vi fikk en første forsmak på colombian time - "ahorita"=nå, straks, veldig snart....
Selv om avreise er kl 09:30 er det helt greit å la folk sitte i båten en times tid mens man jakter på den som kan fylle den siste ledige plassen. Det måtte noen hissige argentinere til for å piske turen i gang.

Strandliv er vel ikke akkurat prio en for meg, men det var en artig opplevelse å komme ut dit. Et yrende folkeliv, flott strand med blå, varm sjø. En masse mas fra alskens kremmere hører med; is, kokosnøtter, krabber, smykker, massasje, leketøy, andre skalldyr, drikke, leie vannscooter, bli slept rundt på tube osv osv. Etterhvert blir man ganske immun og lar humla suse.
Ganske deilig å bare sløve i skyggen under et bambustak og nyte sitt livs første pina colada servert i en hel ananas.

Sløving....

Badefryd

Hjemturen ble en fuktig opplevelse i kraftige bølger. Jeg kjente på at det var helt greit å ha litt erfaring med slike våte båtturer fra hytta, og her er i alle fall sjøen som slår inn i båten varm. 2x200 hester på hekken driver båten raskt fram, men det er ikke helt tillitsvekkende at vi støtt må stoppe for å dra (!) i gang en av motorene.

Det går unna!!

Båtgutta sparer ikke på kruttet og gir full gass, de columbianske jentene som sitter foran hyler, først av fryd - senere i skjær skrekk og kaster fortvilte blikk bakover med bønn i blikket.
Mette, som ellers blir sjøsyk av å SE havet, frydet seg merkelig nok.
Stirred AND shaken og søkkvåte kommer vi oss tilbake til Cartagena havn der velstanden florerer - i ganske skarp kontrast til resten av byen.

Bagasjen var på flyplassen som avtalt. Godt å se den igjen - fint når ting funker.

Vi bor et stykke utenfor sentrum og benytter oss flittig av de små gule drosjene som det tilsynelatende finnes uendelige mengder av. Taxi er billig, sikkerhetsbelter er fraværende og 5 passasjerer i verdens minste Kia er helt på sin plass.
Trafikken er slik at jeg er UENDELIG glad for at vi aldri bestilte den leiebilen og ikke har jeg tenkt å gjøre det seinere heller!