Feliz Navidad!

24. - 27. desember 2017

Kanta Sana er et enkelt, men flott sted med hyggelige folk.
Bygningene, som for en stor del er bygget av bambus, mangler air condition, men er åpne og luftige og natteklimaet her er ganske så behagelig.

Morra-maracuyà-jugo

Myggnetting rundt sengene holder de fleste blodtørstige mosquitos unna. Men ikke alle, særlig Mads får seg noen seriøse stikk likevel - ganske plagsomme saker som blir betente og ekle.
Vi har "suitene" med både bad og senger, andre nøyer seg med hengekøye på en veranda og deler på fasilitetene. 

Frokost

Her er ikke så mye folk,  vi er en broket skare gjester; noen colombianere, noen backpackere, noen europeiske neo-hippier.
Som sine hippie-besteforeldre er de korrekt antrukket i flagrende jordfargede gevanter og med egenproduserte smykker. Det ser pussig nok ut til at det er VELDIG viktig for etterkommerne til gledesbarna at de ikke viser noen som helst glede over dette livet!

Husdyr... stor som en liten hånd

Geipen henger på dem alle sammen, men det er kanskje slik det blir etter veldig mange netter i hengekøye... Sittende eller liggende lider de seg gjennom dagen, mens de smutter på en øl eller en liten joint. Så drar de til neste sted for å lide videre.

Fra tidlig om morgen hører vi blenderen gå i hotellets enkle bar, det er ikke bare vi som har forelsket oss i maracuyà jugo - denne sterkt vanedannende drikken av banan, melk og marancuyà!
Bambusvegger er ikke spesielt lyddempende, så det er egentlig bare å komme seg opp og i gang.

Kanta Sana sin bar

Etter frokost tar vi oss en rundtur i landsbyen.
Ukjente som vi er havner vi inn i boligstrøkene istedenfor å gå mot havet. Det er nok ikke SÅ vanlig med godt voksne turister med kamera i disse gatene så vi får noen rare blikk, men de fleste hilser vennlig.

Det er jo ikke til å komme fra at denne delen av Colombia er svært fattig.
Noen steller rundt husene sine og holder forfallet sånn noenlunde i sjakk, andre bor i reine slummen.
Eller sa jeg reine?  Som bedrestilt turist slutter man ikke å undres over hvorfor folk i det minste ikke fjerner all søpla som flyter rundt hos dem selv? På den annen side forstår man jo at søppel kanskje ikke er den største utfordringen for mange av disse folka...

Street food - gryta står utenfor restauranten
og putrer på en bålplass bygd opp av leca - enkelt og greit

Etter noen dager vennet vi oss mer til det og kunne nyte landsbyen på en helt annen måte, for den har jammen sin sjarm på mange måter.

Livet her går saaaaakte i Colombian time....
På restaurantene tar kelneren bestillingen. Så kommer han tilbake med saltbøssen og blir borte en stund før han kommer tilbake med 2 av de 5 ølene som er bestilt.
Så kommer han med en til før han etter en stund må minnes på at vi faktisk er 5 tørste typer og går for å hente de siste 2.
Så gjentar hele skuespillet seg med maten der mesteparten av bestillingen uansett er glemt.

I butikken tar man gjerne den gooode, laaaaange praten med en bekjent fremfor å betjene nestemann - og det gjelder ikke bare oss turistene.
Det er bare å slappe av og ikke la seg irritere.

La famiglia på den fine stranden i Palomino med surfebølger!

Marianne sier colombianerne er marinert i tålmodighet. Jeg tipper at når alle forventer at ting skal ta tid blir det en ganske  selvforsterkende greie...

Man skulle selvfølgelig vært litt tøffere og prøvd mer av street food'en som serveres overalt. Men gamle dagers interrailerfaringer sitter i kroppen - minimum 3 dager på potta pluss en ukes rekonvalesens hver gang....

Julaften formiddag drar vi på "tubing" på elva.
Vi fraktes avgårde i badetøy på små motorsykler med hver vår digre lastebilslange rundt kroppen.
Det må være litt av et syn; disse små colombianske gutta som kjører som om de hadde djevelen i hælene med ganske velvoksne europeere bakpå.
Synd vi ikke har bilder fra denne turen, føltes som en dårlig ide å ta med seg kamera på elven...
Marianne stopper og kjøper øl og så bærer det over haug og hamrer til dit vi må starte å gå. Imponerende kjøring på skogsveier jeg hadde nølt på å kjøre på med min egen sykkel - og den er beregnet for slikt!!
Etter en spasertur gjennom jungelen kommer vi ned til elva som renner bred og rolig tilbake mot Palomino.

Marianne og Oskar - takk for all sanden i kameraet!

Det er bare å hive seg på ringene og flyte med. Det føles unektelig litt sært! Mens andre ser på Disney og "Tre nøtter til Askepott" ligger vi altså midt i en colombiansk elv i jungelen, drikker øl og driver dank.

Idyllen avbrytes bare av noen mindre stryk, lavthengende trær og spredte forsøk på torpederinger fra familiemedlemmer som ikke er redd for å bli gjort arveløse.
Men ellers er det en deilig, rolig opplevelse. Ingen kaymaner, pirahnaer, kvelerslanger eller noe forstyrrer idyllen.

Det siste stykket blir vi kapret av noen små pirater som henger på ned til havet og viser oss hvor vi skal levere ringene. Marianne spør dem ut litt om jula; Joda, det blir vel noe god mat om det er penger til det. Den ene hadde fått julepresang også - foreldrene hadde gitt ham fotballen til broren!?!? Litt andre forhold, får en si....

Mads på det vi er litt usikre på om er
kunst, forsøpling eller bølgebrytere

Julaften tilbringer vi på hotellet som frister med julemeny; Suppe, biff, panna cotta og trommeshow!

Igjen litt utenom det vanlige, men helt greit!

Hundene og katten "Langbein", samler seg rundt oss dyrelskende nordmenn. De skjønner jo fort hvike turister som er de mest uskikkelige og forer dem ved bordet - skikkelig fy-fy!
Det er mange hunder overalt, 4-5 av dem  holder seg mer eller mindre permanent ved hotellet,
Noen få av dem er velstelte, men de fleste bærer preg av et tøft gateliv. 

Langbein i mystisk lys...

De behandles heldigvis ok,  ser ingen som er slemme med dem.
De ligger og sover midt i veien både dag og natt og rikker seg ikke - bilene må pent kjøre rundt!
Kjøretøybelysning er forøvrig noe for seg selv her; I den grad man har noe i det hele tatt er blått blinkende lys både foran og bak absolutt det hotteste!
Alle busser og lastebiler har et lysorgel på taket som ville gjort alle 80-tallets diskoløver fra seg av glede.

Noen dager med bade- og slaraffenliv i Palomino går fort unna og så er det avgårde igjen - Medellin neste!

Stort mer sydhavsøy blir det ikke - i Parque Tayrona

Mads og undertegnede før vi ble jaget av en fyr
som påpekte at det er LIVSFARLIG å sitte under et kokosnøttre!!

Et av mange julehus i Palomino

Diskret pyntet juletre - man kan ane det bak alle kulene.

Lang dags ferd mot natt

23. desember 2017 - Lille julaften

Etter frokost legger vi avgårde mot Palomino - en liten by 24 mil nordover langs kysten.
Først en halsbrekkende taxitur til bussterminalen som av en eller annen grunn ligger laaangt utenfor Cartagena by. Innfarten til terminalen er smal og kantet med alle slags små boder der folk forsøker å tjene noen slanter på de reisende.
Resultatet er at den tette trafikken av biler, busser, motorsykler, 3-hjulsdrosjer, håndkjerrer etc etc inn og ut av terminalen nesten er blokkert. Troen på hornet som et nyttig verktøy lever i høyeste grad og vi kommer oss inn ikke minst takket en ganske kreativ holdning til kjørefelter og spilleregler..

Kule busser

Inne på terminalen fortsetter moroa; en svær hall med en blanding av marked, serveringssteder, kasino og reisearrangører tett i tett.
En stor strøm av reisende kjemper for å komme seg til sine destinasjoner, så også vi.
Vi har ikke gjort noe forsøk på å finne ut av noe på forhånd - det er nytteløst, sier eksperten Marianne.
Og nå skjønner vi hva hun mener...
Et selskap sier de har en buss som kommer kl 12:30, men de vet ikke riktig hvor den er eller om det er plass på den.
Et annet sier de har en buss som skal til Palomino, men at de ikke vil kjøre dit likevel fordi det er for dyrt(!?)
Et tredje sier de har en buss kl 13:30
Det første selskapet forteller nå at bussen ikke kom og at det ikke blir noen tur.

Enda kulere buss

Omsider finner vi plassen der bussen til det 3. selskapet skal komme og håper på det beste.
Jeg får litt følelsen av hvordan det skal bli å bli gammel, litt forvirret og prisgitt omsorgen til sine barn...
Uten Mariannes språkkunnskaper hadde vi vært totalt ute av stand til å finne frem i denne vrimmelen.

Så glad blir man av maracayà jugo :-)

Vi drøyer ventetiden med en smoothie og finner en ekstremt vanedannende drikk; Jugo con leche, maracuyà y banano - melk, banan, is og en syrlig frisk frukt som heter maracuyà - utrolig godt!
Bussene er små og store, for korte eller lange distanser, en herlig blanding av gamle kunstferdig pyntede, mer eller mindre falleferdige farkoster og forholdsvis moderne langtransportbusser.
Bussen vår, heldigvis en av de moderne med liggeseter og air condition, kommer omsider og vi går ombord etter et litt forvirrende rituale, bare for å finne at en familie på 4 har tatt våre plasser. Marianne prøver å få dem til å flytte seg, men får bare streng beskjed fra Mama om at de har hatt nok problemer før i dag, noe om at de ble flyttet over fra en annen buss som ble forsinket pga motorstopp - så de kommer ikke til å rikke seg fra plassene "sine" selv om de sitter feil!
Snart kommer de VI har tatt plassene til og spetakkelet begynner på nytt. Mama rikker ikke familien sin, det er er da ikke hennes skyld at den andre bussen hadde problemer! Dette forplanter seg selvfølgelig til omtrent hele bussen.
Bussjåføren forsøker å rydde opp men blir effektivt brakt til taushet av Mama som ikke er skåren for stemmebåndet og overhodet ikke redd for å heve røsten..
Han lusker tilbake til plassen sin mens han toer sine hender.
En annen ansatt, en litt tøffere type, forsøker seg, men må også gi seg med uforettet sak.
Omsider, 40 minutter forsinket pga kranglingen drar vi, Mama og familien sitter triumferende der de satt. Knallhard dame! :-)

Marancuyà

Underveis skremmes vi gjentatte ganger av at personer reiser seg og kommer med lange dramatiske utlegninger med høy stemme. Er det brutt ut krig? Blir vi kidnappet og solgt til en eller annen gerilja?
Igjen reddes vi av Mariannes språkkunnskaper...
Den første ville selge parfyme, viste det seg. Den andre skulle forklare at vi ble forsinket pga mye trafikk.
Hun derre nordkoreanske nyhetsoppleseren kan bare gå hjem og vogge når det kommer til drama og nerve i bekjentgjørelsene!
Sjåføren kjørte på med den mest enerverende colombianske trekkspillmusikken på fullt volum fra første stund. Kombinasjonen med stanken fra kjemidoet vi ble sittende utenfor ble ganske heftig, Mama visste hva hun gjorde...
Et par nestenulykker gjorde sjåføren mentalt ustabil, han snakket høylytt med seg selv mens han tredde den store bussen hissig rundt biler, morsykler, fotgjengere, hunder...
Det det var godt å sette på seg høretelefonene, stenge ulydene ute og rømme fra hele greia med noen episoder av Dexter.
Og forsinket ble vi, turen som skulle ta 4,5  timer tok 7....

Palomino by night

Det var mørkt da vi kom frem til Palomino. Veiene her bærer preg av at de må bli utsatt for noen heftige regnskyll regelmessig og at man har gitt opp å vedlikeholde, men vi fant frem til hostel Kanta Sana i mørket uten at noen forsvant i noen hull underveis.

Veiene i Palomino har sett bedre dager

Bienvenidos a Colombia!

20-23.desember 2017
Sitter på terrassen på leiligheten vår her i Cartagena. Klokken er litt over 6 om morgenen og det er lille julaften. Bare de gamle er våkne, ungdommen sover.
På denne tiden er det behagelig svalt å sitte her. Suset fra bølgene nede på stranda forsterkes mellom bygningene i store komplekset. Bassengfolka snakker lavt seg i mellom mens de jobber med å klargjøre de store bassengområdene før dagens innrykk.
Det er merkelig å tenke på at det er lille julaften, det er liksom ikke basseng, strand og varme som er assosiasjonene.
De superglorete juletrærne og reinsdyrene (!) som står rundt omkring gjør liksom ikke susen de heller.

Flyet til Frankfurt var en halvtime forsinket ut fra Gardermoen og det spiste opp for mye av transfertiden vår.
Det endte med at vi; Mette, Mads, Oskar (kjæresten til Marianne) og undertegnede - samt en skokk andre nordmenn løp som hodeløse høns gjennom de uendelige gangene på Frankfurt terminal 1 for å komme oss til gaten for Bogotaflighten. VI nådde flyet, men det gjorde selvfølgelig ikke bagasjen.
Turen over til Bogota gikk i en litt skuffende liten Airbus A340. Jeg stod og siklet på alle de svære jumboene og 2-etasjes Airbusene som var linet opp ute på flyplassen, men ikke denne gangen heller...
Men turen var bra den, Lufthansa stelte godt med oss og med min sedvanlige fly-insomnia fikk jeg med meg ca 4 1/2 film.
Fikk i alle fall glede av mine nyinnkjøpte støydempende høretelefoner, kjøpt inn for reisen.
Et sted underveis stilte vi klokka 6 timer tilbake, likevel var det bekmørkt når vi svingte inn over Bogota.
Det ble mye surr på flyplassen pga den manglende bagasjen og ventetiden ble lang for Marianne som stod i ankomsthallen og trippet. Hun har vært her som brigadist for Latinamerikagruppa siden august og skal være vår tolk og guide på dette ukjente kontinentet og -landet.
Men endelig kom vi oss igjennom og Marianne og Oskar fikk more publikum storlig med en heftig gjenforeningsscene - som tatt rett ut av "Love actually".

Vi fikk oss en kort natt i en Airbnb leilighet i Bogota. Marianne hadde sjekket inn på forhånd, handlet inn og laget quesedillas - vår første smak av det colombianske (egentlig mexicansk, visstnok) kjøkken, digg!

Quesedillasparty

Grytidlig neste morgen bar det videre med innenriksflight til Cartagena ute ved kysten.

Etter å ha innlosjert oss i en ny Airbnb leilighet i La Boquilla - en tynn landtunge ut mot havet - var det ut for å shoppe klær, toalettsaker osv. Men slitne som vi var etter reise og lite søvn var liksom ikke "kjøpegleden" på plass. Her som man skulle utnytte til fulle den erstatningen man har krav på i henhold til reiseforsikringen ender man opp med en skarve shorts, flip-flopper, en skjorte og tannbørste. Dårlig uttelling! :-)

I steikvarmen henger ikke hjernen med, det hjelper ikke å være forkjølet heller - alt går tregt som sirup. Man kan formelig kjenne hvordan tankene bare sleper seg omkring oppunder topplokket.
Og i den omtåkete tilstanden disse stadige angstsjokkene; hvor er passet, hvor er mobilen, hvor er lommeboka, hvor er passet, hvor er sekken, hvor er lommeboka, hvor er sekken, hvor er....

Vi (i alle fall Mette og jeg) fikk oss en høyt påkrevet rolig hjemmekveld og en ordentlig natts søvn og var fit for fight neste morgen for en båttur til en øy utenfor Cartagena.

Så venter vi da....

Ting er vel ikke så gjennomorganisert her som hjemme og vi fikk en første forsmak på colombian time - "ahorita"=nå, straks, veldig snart....
Selv om avreise er kl 09:30 er det helt greit å la folk sitte i båten en times tid mens man jakter på den som kan fylle den siste ledige plassen. Det måtte noen hissige argentinere til for å piske turen i gang.

Strandliv er vel ikke akkurat prio en for meg, men det var en artig opplevelse å komme ut dit. Et yrende folkeliv, flott strand med blå, varm sjø. En masse mas fra alskens kremmere hører med; is, kokosnøtter, krabber, smykker, massasje, leketøy, andre skalldyr, drikke, leie vannscooter, bli slept rundt på tube osv osv. Etterhvert blir man ganske immun og lar humla suse.
Ganske deilig å bare sløve i skyggen under et bambustak og nyte sitt livs første pina colada servert i en hel ananas.

Sløving....

Badefryd

Hjemturen ble en fuktig opplevelse i kraftige bølger. Jeg kjente på at det var helt greit å ha litt erfaring med slike våte båtturer fra hytta, og her er i alle fall sjøen som slår inn i båten varm. 2x200 hester på hekken driver båten raskt fram, men det er ikke helt tillitsvekkende at vi støtt må stoppe for å dra (!) i gang en av motorene.

Det går unna!!

Båtgutta sparer ikke på kruttet og gir full gass, de columbianske jentene som sitter foran hyler, først av fryd - senere i skjær skrekk og kaster fortvilte blikk bakover med bønn i blikket.
Mette, som ellers blir sjøsyk av å SE havet, frydet seg merkelig nok.
Stirred AND shaken og søkkvåte kommer vi oss tilbake til Cartagena havn der velstanden florerer - i ganske skarp kontrast til resten av byen.

Bagasjen var på flyplassen som avtalt. Godt å se den igjen - fint når ting funker.

Vi bor et stykke utenfor sentrum og benytter oss flittig av de små gule drosjene som det tilsynelatende finnes uendelige mengder av. Taxi er billig, sikkerhetsbelter er fraværende og 5 passasjerer i verdens minste Kia er helt på sin plass.
Trafikken er slik at jeg er UENDELIG glad for at vi aldri bestilte den leiebilen og ikke har jeg tenkt å gjøre det seinere heller!

Feid ut av Italia!

Trygve leker kelner med Aperol Spritz og snacksne aperitivos...

Det ble etterhvert veldig varmt der nede på Liguriakysten. De lokale sa det var like hett som i midten av juli! Så det beste av alt ble de svale ettermiddagene og kveldene!

Lettere alkoholisert ble man jo; En iskald øl på styrten etter å ha kommet hjem fra tur, deretter muligens et glass kald hvitvin på terrassen. Så ble det en slags vane å gå ut på moloen og nyte en Spritz med aperitivos før middag (med rødvin). 

....og damene Mette&Mette lar seg gladelig oppvarte

På baren "Il Molo" begynte de å kjenne oss igjen og foreslo selv "porta via al molo?" "ta med ut på moloen?" før jeg engang fikk spurt :-)
Så var det bare å velge og vrake i et utall spisesteder av alle slags kategorier for middag.
Og om noen hadde plass igjen etter det gikk det jo helt fint å bare sitte der med en caffé, grappa og en gelato og se på folket og på ungene som leker på havnepromenaden. 
Det er jo et kapittel for seg det med alle ungene! Noen nesten i koma av trøtthet, hylende og vrælende - med foreldre som ser ut som om de kunne trenge noen dagers søvn og en intensiv dose parterapi. Andre i toppform herjende rundt i sanda og lekeapparatene med stolte besteforeldre, nonno og nonna, på sidelinjen. Alle er med! 😊 

Laigueglia er akkurat passe stor, med passe mye folk. Byen forandrer seg fra dag til dag, helt etter hvilke serveringssteder og butikker som til enhver tid er åpne. 

Laigueglia beach by night

Det er helt snålt hvordan man kan gå de samme gatene og nesten ikke kjenne seg igjen. Etterhvert får man sine stamsteder og begynner å kjenne igjen folk, blir gjenkjent og hilst på, det er en del av sjarmen.

Jeg synes vi var flinke til å variere oppholdet i byen - det rakk aldri å bli kjedelig; Tur til nabobyen, sykkelutflukter og gåturer oppe i åsene over byen sammen med de gode vennene Mette og Trygve. 
Mulighetene er så mange i dette flotte området og vi benyttet oss bare av noen få av dem.

Sjøsetting av nyoppusset båt - trebåter er blitt et sjeldent syn
og ble behørig beundret av halve byen. De skulle sette garn, men gjorde
en tabbe slik at garnlenka røyk;
De hadde gjort en "Berlusconi" ifølge dem selv :-)

For å være litt høykulturelle gikk vi på vesper-messe en ettermiddag. 
Lille Laigueglia har av en eller annen grunn en av de største kirkene på hele Liguriakysten. Selv om jeg har et særdeles anstrengt forhold til kirker, både som bygg og ide, så skal man jo være mer enn kald for ikke å berøres bittelitt av et så vakkert bygg. Mette lurte på hva slags byggestil det kunne være og jeg vrengte som vanlig ut av meg noe vås; "Neoklassisisme!" 
Et lite Googlesøk viste at det faktisk var riktig! Blind høne kan velte stor tue, sier jeg bare....

San Matteo i Laigueglia - rappet et bilde fra Google...

Vesper er en messe der all tekst synges - av en forsanger pluss et lite kor som gjentar/fyller ut. Her eksisterer åpenbart et strengt hierarki med mange ulike "uniformer" og mer eller mindre gode plasser rundt alteret. 
Masse vandring frem og tilbake der oppe med kneling og korsing, menigheten reiser- og setter seg i en for oss ukjent koreografi, det var bare å henge med som best man kan. 
Rykende røkelseskar svinges både hit og både dit, blant eliten der oppe - men til slutt også EN avmålt liten sky i retning menigheten.
En helt spesiell opplevelse i en veldig flott kirke.....selv om jeg som sagt ikke kan fordra kirker!! 

Colla Micheri (Foto Mette Presterud)

Etter messen var det prosesjon. Hele menigheten toget ut av kirken og rundt i byen. Sangen ble kringkastet på høyttalere som ble båret med rundt i byen slik at INGEN skulle kunne gå glipp av noe som helst.

Samme kveld startet Jazzfestivalen i byen med musikk fra flere utendørsscener, så vi stakk av fra opptoget og gikk heller dit. 
Men det var ikke snakk om å starte noe som helst musikk før prosesjonen hadde returnert til kirka, nei! Her har man respekt for religion og tradisjoner!

Søndagen ble vi formelig BLÅST ut av Italia og over grensa til Frankrike.

Bjelland i åsen over Laigueglia

Jeg tok det absolutt ikke som et forsøk på å feie oss ut av landet, snarere som en vennlig og hjelpsom dytt i ryggen og et ønske om at vi snart skal sees igjen - og det skal vi jo. Neste tur er allerede bestemt :-)

Sjøen gikk hvit i i det ellers så blå vannet som har gitt kysten på franskesiden sitt navn, Cote d’Azur. 
En heftig dag for kiterne og brettseilerne, ikke like stas for solbaderne som slet med å holde på håndklær og parasoller.

Det var litt vemodig å være i gang på sin siste ferie- og sykkeldag etter å ha hatt så fine dager på turen og som fastboende i Laigueglia, samtidig som det var deilig å være underveis igjen!

Vi delte opp turen til Nice i to med en stopp i Sanremo. 
Til tross for alle de trivelige småbyene på den Italiensk Riviera, de til tider vanvittig flotte sykkelstiene på gamle jernbanespor og -tunneler var det nok Monaco og Monte Carlo som gjorde mest inntrykk på denne siste delen.

Fra Riva-havnen - Italienske Riva er kjipe billigbåter til kun noen få
millioner stykket. Sannsynligvis jollene til de ordentlige båtene lenger bak .-)

Du kommer rundt en sving og er plutselig i noe som likner på Singapore! 
Monte Carlo består tilsynelatende av to bukter og en åsside og er fullstappet av de mest kvalmende tegn på rikdom undertegnede noen gang har opplevd.

Bare den følelsen av å bli forbikjørt av et skrålende par i en diger Rolls Royce cabriolet!
Husene, bilparken og båtene (de fleste hjemmehørende på Cayman Islands, seff...) gir en smule pekepinn på hva slags formuer noen sitter på, det er til å bli svimmel av!

Hele Promenade des Anglais er under
ombygging for å øke sikkerheten

Det var egentlig bare å komme seg derifra og videre ned til Nice hvor vi skulle fly hjem fra.
DER stod forøvrig alle privtaflyene til båteierne, linet opp på rekke og rad....

Det er litt stress dette med pakking av syklene på flyplasser. Vi trenger bobleplast eller liknende og tape for å beskytte sykkelen og for å beskytte andres bagasje mot oljesøl. Søndag ettermiddag var det ikke så lett å oppdrive noe slikt i Nice. Tape fikk jeg til slutt i en SPAR-butikk, og morbid nok fant vi så mye bobleplast vi kunne ønske oss i søpla på Promenade des Anglais. Stålsperrene som blir satt opp langs hele promenaden etter den uhyggelige lastebilterroren i fjor hadde vært pakket inn i stoffet. Akkurat DER skal det i alle fall aldri skje noe tilsvarende igjen! 

Sykkelpakking....

Fløy med Norwegian sin Dreamliner hjem, nydelig med god beinplass og filmer!

Dette var nok en fantastisk fin tur!
Har du enda ikke bestemt deg for å dra på sykkelferie i Italia må du se til å skjerpe deg!
Det er så velegnet!
Det er så enkelt!!
Det er så deilig!!!

Men snipp, snapp, snute  - for oss var eventyret ute - for denne gangen!




Ci vediamo, Italia!

Via Diavola - en helvetes sykkeltur!!

I svima etter endelig å ha nådd sivilisasjonen

Var det varmen? For lite mat? Bare generelt dårlig form? Eller restene av gårsdagens magesjau?

Vet ikke, holder en knapp på den siste.
Men greia er i alle fall at jeg sitter her nå, tilbake i leiligheten, særdeles redusert og kun i halvveis bevisst tilstand etter den mest forferdelige sykkelturen jeg har vært med på.

Bikemap.net er skumle saker, den kjenner ikke bare små og store veier, men til og med hvert elendige eseltråkk og smuglerrute i skogen.

Det startet veldig sjarmerende der oppe på Colla Micheri.

Nåja, turen opp dit var egentlig noe dritt det også etter som de h… bremsene hang på hele tiden. Skivebremser kan være en kraftig mental utfordring!! Sitte og høre på bremser som subber når man sykler oppover i 60 grader helning i 35 varmegrader er syyyyykt irriterende!

Men vi kom da opp, bremsene gikk seg litt til og alt så lysere ut med tanke på utforkjøringen på andre siden.

Mens løypa enda var en slags "middelaldervei"

Løypa ledet videre inn på en "middelaldervei" – det skrøt i alle fall skiltene av. Antakelig den gamle veien som gikk over åsen mellom Laigueglia og nabobyene. Mulig den en gang var fint steinlagt, nå er det mest røys.. En skikkelig drittvei, er det! Men Bikemap.net vet om den og anbefaler den!!

Vi kom oss nå omsider ned på asfaltert vei igjen og alt så lyst ut en stund. Vi syklet i grei helning oppover i serpentinersvinger og kom høyt opp på neste åsrygg til asfaltveien plutselig stoppet og skiltene til Via Faraldi pekte oppover røff grusvei.
Et lite stykke oppe i lia gikk den over i en ufattelig steinete skogssti! En skikkelig drittsti som det knapt er mulig å forsere til fots!!
Men Bikemap.net synes dette er en anbefalelsesverdig, fin sykkelvei!

Start på den fine sykkelstien

Hva slags syke sjeler er det som SYKLER på noe slikt!?!?
Man måtte jo BÆRE den forj… sykkelen oppover!
Jeg ble etter hvert så sliten at jeg sjangla og vingla – mitt eneste ønske var å komme opp denne forbannede åsen - Via Faraldi og/eller dø!
.

Legg merke til blikket!

Mette gikk selvfølgelig helt uanfektet bak og kom med gode råd om håndtering av sykkel i steinrøys, hvor det er best å holde på ramma, gode råd og innspill om ernæring med mer.




Døden nær nådde (jeg) vi toppen.

Og selvfølgelig!! Der Via Faraldi skulle ligget startet bare en h…utforkjøring av akkurat samme kaliber som oppoverturen på andre siden. Så var det å sjage nedover igjen da - og prøve å unngå å miste sykkelen. I så fall måtte man jo helt ned i dalen for å finne igjen helvetesmaskinen.

H...jungel!

Drittvei!!

Vi kom omsider ned på veien til Via Faraldi.
Ikke tale om at jeg orket å sykle de få metrene opp til byen og til eventuelle berømte og bejublede restauranter – det var kursen strake veien utforbakke, ned til havet og hjem!!!

Fruen forserer skitveien uanfektet på god cyclocrossmaner

Drittur!

Aldri mer stole på Bikemap.net!!! Trur eg....


ETTERSKRIFT DAGEN DERPÅ:
bikemap.net har egentlig gjort en strålende jobb på denne turen og funnet en mengde fine sykkelveier vi aldri hadde funnet av oss selv, eller bare ved hjelp av Garmin.
Den må bare holdes skikkelig i øra - rutene må sjekkes grundig slik at man ser at det ikke er lagt opp til terreng- eller toppturssykling, med mindre det er det man vil da... :-)

Laigueglia

Leketøy for livets glade gutter og jenter på havna i Spotorno

I dag er det en uke siden vi syklet avgårde fra Malpensa.
Det virker himla lenge siden!
Vi kom oss til slutt frem til reisens mål - Laigueglia - etter et par tøyseetapper langs kysten her;
Fredag: Varazze - Spotorno
Lørdag: Spotorno -Laigueglia

Utsikt fra hotellet i Spotorno

På den ene siden er det veldig kjekt å være fremme. Selv om vi har mange fine dager foran oss er det likevel litt vemodig at selve sykkelturen er over.

Mekkepause

Jeg slår meg selv på kjeften om igjen og om igjen - jeg snakker jo alltid om hvor gjerne jeg skulle hatt et sted her nede. Et sted som var vårt eget og som vi kunne vende tilbake til, et sted der man kjente omgivelsene, folka, butikkene osv.




Men når det kommer til stykket er det jo sykkelturene som virkelig har gitt de største inntrykkene - det å være underveis og se steder og landskaper forandre seg. Man opplever og sanser alt rundt seg, lukter, lyder, vær. Man kan stoppe opp akkurat hvor det passer samridig som man har skikkelig rekkevidde.
Uten bil er man veldig fri - vet ikke hvor mange ganger vi har sagt underveis: "Å, jeg er SÅ glad vi ikke har bil her!" Italienske byer  er sjarmerende, men ofte fryktelige å ta seg frem i. Husker en italiener vi traff utenfor Firenze en gang som sa at det var bare GALE mennesker som begir seg inn i Firenze med bil! De gamle bydelene ble ikke akkurat dimensjonert for 4-felts veier....
På sykkel kommer man seg frem, litt sånn mot kjøreretningen, gjennom noen fotgjengerfelt, over en havnepromenade osv.

Laigueglia

Vi kom frem til Laigueglia tidlig lørdag. Litt seinere kom våre gode venner Mette og Trygve med tog fra Nice.
Vi skal kampere sammen her i byen nesten en uke i et helt topp leilighetshotell vi fant på booking.com, Hotel Recidence Laigueglia Det kan trygt anbefales om noen har tenkt seg hit!
Tipp topp liten leilighet med alt man trenger.
Laigueglia er en veldig trivelig småby som har alt, akkurat passe stor for en liten ferie.


På kollen over Laigueglia ligger Colla Micheri der Thor Heyerdahl tilbrakte store deler av sitt liv og hvor urnen hans også er begravet. Han bidro i sterk grad til å restaurere denne lille middelalderlandsbyen til å bli den lille perlen som den er i dag.

Glimt frra Colla Micheri

Al mare!

Varazze på Liguriakysten, vest for Genova

Mette etter at vi nådde havet og jeg fikk brukket henne
løs fra styret. 

Hah - dagens tur som jeg gruet meg sånn til ble en fis i sivet :-)
Ovada - Varazze:

Vi klarte omsider å overliste Mr Garmin/Bikemap.net - de hadde i fellesskap egentlig lagt en usedvanlig ond plan om å lure oss over alle de verste toppene i hele Piemonte.
Men løsningen var såre enkel, vi bare syklet hovedveien isteden :-)
Ikke så mye trafikk her nå.

Toget er tøffere; Selv en Myrmel må av og til stoppe opp
i oppoverbakkene, godt for noen andre som kan få igjen pusten.

Joda, vi syklet 2,5 mil oppover, men til gjengjeld fikk vi 1,5 mil heftig utforkjøring etterpå - hele veien oppe fra fjellet og ned til kysten. Flere nedover- enn oppovermeter på denne turen, altså!

Det var en såpass heftig utforkjøring at jeg forsiktig måtte brekke dyrlegens fingre løs fra styret etterpå. Hun kunne ikke formulere seg på et forståelig norsk før etter et kvarter, stakkar...


På den måten havnet vi i Varazze på Liguriakysten ganske så tidlig på dag. Man blir jo nesten litt satt ut av å plutselig å ha så mye tid til rådighet - uten å være sliten engang! Hva gjør vi da?
Men det var overhodet ikke noe problem: Først unnet vi oss en en lang, deilig ettermiddag på hotellterrassen, deretter surret vi litt rundt i Varazze. Det er en middels stor og ganske så trivelig by med lange smale gater, trivelige piazzaer og et utall spennende matbutikker.

Noe godt i glasset og litt aperitivi - kan leve med det!

                                                     
Seinere gikk vi en runde ut i båthavna - les yachthavna.
Varazze er tydeligvis hjemmehavn for en hel del av båtene/skipene til den mer lekne og velstående  delen av den europeiske befolkningen. Morsomt å se at en hel del av yachtene er registrert i Sveits, som meg bekjent ikke har særlig mye kyst :-)
Vanvittig mange, store og velholdte båter. Ingen slinger i valsen - alle hadde "dørmatte" på brygga der skoene stod linet opp på rekke og rad.


Herlig middag med bresaola som vi har lært å kjenne på denne turen - marinert og tørket biffkjøtt. Helt herlig, fullt på høyde med skinken som vi ellers hiver innpå mye av her.
Spaghetti vongole, spaghetti med små krydrede skjell, og ravioli med spinat og ostefyll i fløte-/nøttesaus glir også helt greit ned!
I går i Ovada fikk vi forresten noe vi ikke har prøvd før - farinata: En slags velling som stekes i vide, lave fat i vedovn slik at det blir en slags tykk pannekake som så serveres med alt mulig forskjellig smakstilsetninger. Morsomt, men det blir kanskje ikke en schläger hjemme hos oss.

I morgen blir det kort kosetur siden jeg har bommet med en dag. Vi har altså en dag ekstra til rådighet, huff og huff, GROV tabbe .....:-)

Sykling i gamle togtuneller:

Langs kysten er mange steder de gamle togtunnellene gjort om til gang- og sykkelvei

De KAN det der med å bygge veier høyt oppe her i landet!

Ovada