Lang dags ferd mot natt

23. desember 2017 - Lille julaften

Etter frokost legger vi avgårde mot Palomino - en liten by 24 mil nordover langs kysten.
Først en halsbrekkende taxitur til bussterminalen som av en eller annen grunn ligger laaangt utenfor Cartagena by. Innfarten til terminalen er smal og kantet med alle slags små boder der folk forsøker å tjene noen slanter på de reisende.
Resultatet er at den tette trafikken av biler, busser, motorsykler, 3-hjulsdrosjer, håndkjerrer etc etc inn og ut av terminalen nesten er blokkert. Troen på hornet som et nyttig verktøy lever i høyeste grad og vi kommer oss inn ikke minst takket en ganske kreativ holdning til kjørefelter og spilleregler..

Kule busser

Inne på terminalen fortsetter moroa; en svær hall med en blanding av marked, serveringssteder, kasino og reisearrangører tett i tett.
En stor strøm av reisende kjemper for å komme seg til sine destinasjoner, så også vi.
Vi har ikke gjort noe forsøk på å finne ut av noe på forhånd - det er nytteløst, sier eksperten Marianne.
Og nå skjønner vi hva hun mener...
Et selskap sier de har en buss som kommer kl 12:30, men de vet ikke riktig hvor den er eller om det er plass på den.
Et annet sier de har en buss som skal til Palomino, men at de ikke vil kjøre dit likevel fordi det er for dyrt(!?)
Et tredje sier de har en buss kl 13:30
Det første selskapet forteller nå at bussen ikke kom og at det ikke blir noen tur.

Enda kulere buss

Omsider finner vi plassen der bussen til det 3. selskapet skal komme og håper på det beste.
Jeg får litt følelsen av hvordan det skal bli å bli gammel, litt forvirret og prisgitt omsorgen til sine barn...
Uten Mariannes språkkunnskaper hadde vi vært totalt ute av stand til å finne frem i denne vrimmelen.

Så glad blir man av maracayà jugo :-)

Vi drøyer ventetiden med en smoothie og finner en ekstremt vanedannende drikk; Jugo con leche, maracuyà y banano - melk, banan, is og en syrlig frisk frukt som heter maracuyà - utrolig godt!
Bussene er små og store, for korte eller lange distanser, en herlig blanding av gamle kunstferdig pyntede, mer eller mindre falleferdige farkoster og forholdsvis moderne langtransportbusser.
Bussen vår, heldigvis en av de moderne med liggeseter og air condition, kommer omsider og vi går ombord etter et litt forvirrende rituale, bare for å finne at en familie på 4 har tatt våre plasser. Marianne prøver å få dem til å flytte seg, men får bare streng beskjed fra Mama om at de har hatt nok problemer før i dag, noe om at de ble flyttet over fra en annen buss som ble forsinket pga motorstopp - så de kommer ikke til å rikke seg fra plassene "sine" selv om de sitter feil!
Snart kommer de VI har tatt plassene til og spetakkelet begynner på nytt. Mama rikker ikke familien sin, det er er da ikke hennes skyld at den andre bussen hadde problemer! Dette forplanter seg selvfølgelig til omtrent hele bussen.
Bussjåføren forsøker å rydde opp men blir effektivt brakt til taushet av Mama som ikke er skåren for stemmebåndet og overhodet ikke redd for å heve røsten..
Han lusker tilbake til plassen sin mens han toer sine hender.
En annen ansatt, en litt tøffere type, forsøker seg, men må også gi seg med uforettet sak.
Omsider, 40 minutter forsinket pga kranglingen drar vi, Mama og familien sitter triumferende der de satt. Knallhard dame! :-)

Marancuyà

Underveis skremmes vi gjentatte ganger av at personer reiser seg og kommer med lange dramatiske utlegninger med høy stemme. Er det brutt ut krig? Blir vi kidnappet og solgt til en eller annen gerilja?
Igjen reddes vi av Mariannes språkkunnskaper...
Den første ville selge parfyme, viste det seg. Den andre skulle forklare at vi ble forsinket pga mye trafikk.
Hun derre nordkoreanske nyhetsoppleseren kan bare gå hjem og vogge når det kommer til drama og nerve i bekjentgjørelsene!
Sjåføren kjørte på med den mest enerverende colombianske trekkspillmusikken på fullt volum fra første stund. Kombinasjonen med stanken fra kjemidoet vi ble sittende utenfor ble ganske heftig, Mama visste hva hun gjorde...
Et par nestenulykker gjorde sjåføren mentalt ustabil, han snakket høylytt med seg selv mens han tredde den store bussen hissig rundt biler, morsykler, fotgjengere, hunder...
Det det var godt å sette på seg høretelefonene, stenge ulydene ute og rømme fra hele greia med noen episoder av Dexter.
Og forsinket ble vi, turen som skulle ta 4,5  timer tok 7....

Palomino by night

Det var mørkt da vi kom frem til Palomino. Veiene her bærer preg av at de må bli utsatt for noen heftige regnskyll regelmessig og at man har gitt opp å vedlikeholde, men vi fant frem til hostel Kanta Sana i mørket uten at noen forsvant i noen hull underveis.

Veiene i Palomino har sett bedre dager