24. - 27. desember 2017
Kanta Sana er et enkelt, men flott sted med hyggelige folk.
Bygningene, som for en stor del er bygget av bambus, mangler air condition, men er åpne og luftige og natteklimaet her er ganske så behagelig.
Myggnetting rundt sengene holder de fleste blodtørstige mosquitos unna. Men ikke alle, særlig Mads får seg noen seriøse stikk likevel - ganske plagsomme saker som blir betente og ekle.
Vi har "suitene" med både bad og senger, andre nøyer seg med hengekøye på en veranda og deler på fasilitetene.
Bygningene, som for en stor del er bygget av bambus, mangler air condition, men er åpne og luftige og natteklimaet her er ganske så behagelig.
 |
| Morra-maracuyà-jugo |
Vi har "suitene" med både bad og senger, andre nøyer seg med hengekøye på en veranda og deler på fasilitetene.
 |
| Frokost |
Her er ikke så mye folk, vi er en broket skare gjester; noen colombianere, noen backpackere, noen europeiske neo-hippier.
Som sine hippie-besteforeldre er de korrekt antrukket i flagrende jordfargede gevanter og med egenproduserte smykker. Det ser pussig nok ut til at det er VELDIG viktig for etterkommerne til gledesbarna at de ikke viser noen som helst glede over dette livet!
 |
| Husdyr... stor som en liten hånd |
Fra tidlig om morgen hører vi blenderen gå i hotellets enkle bar, det er ikke bare vi som har forelsket oss i maracuyà jugo - denne sterkt vanedannende drikken av banan, melk og marancuyà!
Bambusvegger er ikke spesielt lyddempende, så det er egentlig bare å komme seg opp og i gang.
 |
| Kanta Sana sin bar |
Etter frokost tar vi oss en rundtur i landsbyen.
Ukjente som vi er havner vi inn i boligstrøkene istedenfor å gå mot havet. Det er nok ikke SÅ vanlig med godt voksne turister med kamera i disse gatene så vi får noen rare blikk, men de fleste hilser vennlig.
Det er jo ikke til å komme fra at denne delen av Colombia er svært fattig.
Noen steller rundt husene sine og holder forfallet sånn noenlunde i sjakk, andre bor i reine slummen.
Eller sa jeg reine? Som bedrestilt turist slutter man ikke å undres over hvorfor folk i det minste ikke fjerner all søpla som flyter rundt hos dem selv? På den annen side forstår man jo at søppel kanskje ikke er den største utfordringen for mange av disse folka...
Ukjente som vi er havner vi inn i boligstrøkene istedenfor å gå mot havet. Det er nok ikke SÅ vanlig med godt voksne turister med kamera i disse gatene så vi får noen rare blikk, men de fleste hilser vennlig.
Det er jo ikke til å komme fra at denne delen av Colombia er svært fattig.
Noen steller rundt husene sine og holder forfallet sånn noenlunde i sjakk, andre bor i reine slummen.
Eller sa jeg reine? Som bedrestilt turist slutter man ikke å undres over hvorfor folk i det minste ikke fjerner all søpla som flyter rundt hos dem selv? På den annen side forstår man jo at søppel kanskje ikke er den største utfordringen for mange av disse folka...
 |
| Street food - gryta står utenfor restauranten og putrer på en bålplass bygd opp av leca - enkelt og greit |
Livet her går saaaaakte i Colombian time....
På restaurantene tar kelneren bestillingen. Så kommer han tilbake med saltbøssen og blir borte en stund før han kommer tilbake med 2 av de 5 ølene som er bestilt.
Så kommer han med en til før han etter en stund må minnes på at vi faktisk er 5 tørste typer og går for å hente de siste 2.
Så gjentar hele skuespillet seg med maten der mesteparten av bestillingen uansett er glemt.
I butikken tar man gjerne den gooode, laaaaange praten med en bekjent fremfor å betjene nestemann - og det gjelder ikke bare oss turistene.
Det er bare å slappe av og ikke la seg irritere.
 |
| La famiglia på den fine stranden i Palomino med surfebølger! |
Marianne sier colombianerne er marinert i tålmodighet. Jeg tipper at når alle forventer at ting skal ta tid blir det en ganske selvforsterkende greie...
Man skulle selvfølgelig vært litt tøffere og prøvd mer av street food'en som serveres overalt. Men gamle dagers interrailerfaringer sitter i kroppen - minimum 3 dager på potta pluss en ukes rekonvalesens hver gang....
Man skulle selvfølgelig vært litt tøffere og prøvd mer av street food'en som serveres overalt. Men gamle dagers interrailerfaringer sitter i kroppen - minimum 3 dager på potta pluss en ukes rekonvalesens hver gang....
Julaften formiddag drar vi på "tubing" på elva.
Vi fraktes avgårde i badetøy på små motorsykler med hver vår digre lastebilslange rundt kroppen.
Det må være litt av et syn; disse små colombianske gutta som kjører som om de hadde djevelen i hælene med ganske velvoksne europeere bakpå.
Synd vi ikke har bilder fra denne turen, føltes som en dårlig ide å ta med seg kamera på elven...
Marianne stopper og kjøper øl og så bærer det over haug og hamrer til dit vi må starte å gå. Imponerende kjøring på skogsveier jeg hadde nølt på å kjøre på med min egen sykkel - og den er beregnet for slikt!!
Etter en spasertur gjennom jungelen kommer vi ned til elva som renner bred og rolig tilbake mot Palomino.
 |
| Marianne og Oskar - takk for all sanden i kameraet! |
Idyllen avbrytes bare av noen mindre stryk, lavthengende trær og spredte forsøk på torpederinger fra familiemedlemmer som ikke er redd for å bli gjort arveløse.
Men ellers er det en deilig, rolig opplevelse. Ingen kaymaner, pirahnaer, kvelerslanger eller noe forstyrrer idyllen.
Det siste stykket blir vi kapret av noen små pirater som henger på ned til havet og viser oss hvor vi skal levere ringene. Marianne spør dem ut litt om jula; Joda, det blir vel noe god mat om det er penger til det. Den ene hadde fått julepresang også - foreldrene hadde gitt ham fotballen til broren!?!? Litt andre forhold, får en si....
Men ellers er det en deilig, rolig opplevelse. Ingen kaymaner, pirahnaer, kvelerslanger eller noe forstyrrer idyllen.
Det siste stykket blir vi kapret av noen små pirater som henger på ned til havet og viser oss hvor vi skal levere ringene. Marianne spør dem ut litt om jula; Joda, det blir vel noe god mat om det er penger til det. Den ene hadde fått julepresang også - foreldrene hadde gitt ham fotballen til broren!?!? Litt andre forhold, får en si....
 |
| Mads på det vi er litt usikre på om er kunst, forsøpling eller bølgebrytere |
Julaften tilbringer vi på hotellet som frister med julemeny; Suppe, biff, panna cotta og trommeshow!
Igjen litt utenom det vanlige, men helt greit!
Hundene og katten "Langbein", samler seg rundt oss dyrelskende nordmenn. De skjønner jo fort hvike turister som er de mest uskikkelige og forer dem ved bordet - skikkelig fy-fy!
Det er mange hunder overalt, 4-5 av dem holder seg mer eller mindre permanent ved hotellet,
Noen få av dem er velstelte, men de fleste bærer preg av et tøft gateliv.
Det er mange hunder overalt, 4-5 av dem holder seg mer eller mindre permanent ved hotellet,
Noen få av dem er velstelte, men de fleste bærer preg av et tøft gateliv.
 |
| Langbein i mystisk lys... |
De behandles heldigvis ok, ser ingen som er slemme med dem.
De ligger og sover midt i veien både dag og natt og rikker seg ikke - bilene må pent kjøre rundt!
Kjøretøybelysning er forøvrig noe for seg selv her; I den grad man har noe i det hele tatt er blått blinkende lys både foran og bak absolutt det hotteste!
Alle busser og lastebiler har et lysorgel på taket som ville gjort alle 80-tallets diskoløver fra seg av glede.
Noen dager med bade- og slaraffenliv i Palomino går fort unna og så er det avgårde igjen - Medellin neste!
 |
| Stort mer sydhavsøy blir det ikke - i Parque Tayrona |
 |
| Mads og undertegnede før vi ble jaget av en fyr som påpekte at det er LIVSFARLIG å sitte under et kokosnøttre!! |
 |
| Et av mange julehus i Palomino |
 |
| Diskret pyntet juletre - man kan ane det bak alle kulene. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Takk for kommentar!
Husk at du ikke MÅ være pålogget noe som helst for å kunne kommentere, velg eventuelt bare "Kommenter som Navn/Nettadresse" og skriv inn navnet ditt.
Alle bilder kan klikkes på for STOR størrelse!