Fra karibiske strender til kaffeland

27. desember  - 1. januar

Tidlig opp for ny reisedag, først med bil til Cartagena og deretter med fly til Medellin.

Det som ifølge hotellet skulle være en romslig, luksuriøs minibuss viser seg å være nok en fislete, liten Kia - en slik med et "svigermorssete" bakerst. Der blir stakkars Marianne sittende sammenbrettet blant de bager og sekker som ikke må stroppes fast på taket. Vi andre sitter rett opp og ned som på hin hårde dagers kirkebenker.

Planene legges raskt om - ikke f... om vi sitter i denne trange kjerra i 7 timer!
Så vi drar til nærmeste by med litt størrelse, Santa Marta - forøvrig den første byen som ble opprettet i Colombia av conquistadorene på 1500-tallet - og tar en buss videre derfra.
Vi velger en mindre buss fordi selskapet skryter av at de kjører mer direkte, dvs ikke stopper i byen Barranquilla.
Dette viser seg igjen å være en sannhet med modifikasjoner ettersom de triller sakte forbi omtrent hvert eneste veikryss, og overalt hvor det står folk i håp om å få med seg flere. Konduktøren henger ut av den åpne døra eller springer ved siden av bussen og roper: "Cartagena, Cartagena, Cartagena!!?"

Aldri en dag uten jugo maracuyá

Nok en ny dramatisk annonsering friskner på adrenalinet;
Denne gangen viser det seg å være en slags betalgudstjeneste der herrens tjener står foran og øser seg opp og deler ut det gode budskap til stor applaus fra menigheten. Etterpå samler han inn penger før han hopper av. Han skulle visst reise til Brasil...
Det er mange måter å tjene noen slanter på, også for de som stadig kommer ombord for å selge mat og drikke, iskrem, snop osv. hver gang bussen gjør et opphold.
Men vi er blitt durkdrevne, vi har handlet inn empanadas og fritert kylling på bussterminalen og er selvforsynte med digg frokost!

Vi flyr til fra Cartagena til Medellin, tidligere hjemsted for Pablo Escobar og Medellinkartellet - ref "Narcos" på Netflix. Det er helt utrolig så svær den byen er der den brer seg ut i bunnen av en laaang dyp og bred dal. Dalen er omgitt av et fascinerende forrevet landskap; fjell, platåer og dype daler på kryss og tvers og alt er grønt, grønt, grønt!
Leiligheten vår ligger høyt oppe i dalsiden over byen i 17. etasje i en høyblokk.
Å kikke ut og ned av vinduene er rimelig skummelt, det er bare å holde blikket rettet rett frem for de av oss som kjenner på angsten. 

Blek og fattet

Marianne og Oskar har på forhånd booket time hos hver sin tatoverer - ulike stilarter, visstnok. Mette og jeg hiver oss i en av de mange, små, gule og billige drosjene og blir med Marianne dit hun skal.
Det går ikke bedre enn at gamlefar lar seg overtale til en liten tattis han også, bare en bitte liten sykkel på innsiden av venstre overarm.
Det var forbausende mye arbeid for tatovereren, jeg trodde i min naivitet at dette var mye mer frihåndsarbeide?
Først ble det tegnet på pc, printet, overført til noe slags kopipapir og til slutt over på armen før selve tatoveringen startet.
Det var så klart ubehagelig, men slett ikke forferdelig. Men med tanke på min lille 6 cm lange strekfigur kan jeg ikke fatte hvordan noen frivillig lar seg tatovere på store deler av kroppen!?!?!?
Uansett, ifølge ungdommen er jeg nå 20 år yngre fordi jeg er så kul! :-)

"Nå må jeg tenke litt på pustingen her..."

Hele gjengen er nå til enhver tid mer eller mindre syke med hoste, hodepine og utmattelse og hele resten av reisen blir litt preget av dette.
Denne ettermiddagen slår forkjølelsen jeg har dratt med meg hjemmefra ut i full blomst.
Hosten river så jeg tror ribbeina knekker og tempen stiger til de store høyder.
Eneste fordelen er at jeg får litt tiltrengt trening av magemusklene, men det føles utrolig trist å kaste bort verdifull ferietid på å være syk.
På den annen side sett; Medellin er en alt for stor by til å finne ut av på så kort tid at vi gikk kanskje ikke glipp av så mye. 

Kontrasten fra det svært enkle liv i Palomino til en moderne storby som Medellin er STOR. Byen likner mer en vanlig europeisk storby, den har til og med en Metrobane - som forøvrig Pablo egenhendig finansierte. Mannen som tjente så mye penger på kokain at han til slutt måtte begynne å grave dem ned for å få dem av veien.

Bussturen videre til Salento ble ingen høydare, dels fordi vi var syke og dels fordi vi hadde en åpenbart suicidal sjåfør. Eller så hadde han bare et svært uavklart forhold til høyre og venstre fil, midtrabatter og til antall mulige kjørefelt på en smal og svingete vei. Han kjørte så karosseriet skrapte i bakken i svingene og den stakkars dieselmotoren hylte av smerte.

Forbikjøring i sving var regel - ikke unntak, at vi lever er søren meg bare en tilfeldighet....

På vei til OKIMOKI

Vi skulle videre ut til eko-hostellet OMOKI, som ligger litt avsides til på landsbygda utenfor Salento. 

Veiene utover dit er så dårlige at det eneste som duger er 4-hjultrekkere med høy klaring. Ikke til å undres over at byens drosjeflåte består av, tildels veldig, tilårskomne Willy's jeeper. Disse har plass til 2 passasjerer foran og 6 bak på lasteplanet, men de påstår at de frakter inntil 20 personer med dem!!
 Den vi kjører mest med mangler store deler av gulvet slik at vi sitter og ser rett ned på motor og girkasse og bakken som farer forbi under. Eksosen fra det ødelagte eksosanlegget trenger direkte inn i bilen og får en til å hoste og øynene renner og svir, men sjåføren virker merkelig uanfektet der han sliter med å finne giret i den helt usannsynlig slærkete girkassa. Lyset veksler helt tilfeldig mellom av, fjernlys, parklys og nærlys

Den verste, før akslingen røk,

Støtdemping og fjæring var der sikkert opprinnelig, men har for lengst takket for seg - slik drivakslingen også gjorde på en av turene ungdommene gjorde.
Til gjengjeld er det billig - en halv times kjøretur koster 35.000 pesos, ca 100 kr.

Vi blir tatt varmt imot på OMOKI av "Freddy", som er biolog og oppvokst i området, og kona hans. Tyske Ameli hadde jobbet for WWF i Colombia og hadde truffet Freddy på en dansetilstelning og dett var dett! Nå driver de en liten gård samt hostellet med en stor grad av idealisme og økologisk tankesett.

Utrolig hyggelige, omsorgsfulle og hjelpsomme folk. Overalt der de gikk fulgte også de 6 (!) hundene deres. Hostellet er som vanlig uhyre enkle greier, men OMOKI ligger flott til. 

Klimaet er ganske så ulikt det vi kom fra, OMOKI ligger på ca 1600 meter. Vi som kom fra karibisk varme må nå finne frem genser og jakke på kveldstid.

Rundt om ligger små gårder der det ved siden av litt husdyrhold dyrkes banan, mango, papaya, avocado, yucca og fremfor alt KAFFE - vi er tross alt midt i det viktigste kaffeområdet i Colombia.
Mer om det i neste innlegg!

Utsikt fra terrassen på OMOKI

Tenk så glad Mette var når hun fant denne under skoen...

Oskar med noen av hundene