Fra sykkeltur til interrail

Alle steder har sin sjarm etter at tusmørket faller på, så også Negotin.
Marianne og jeg vandret på måfå gjennom byen til vi fant en liten grillsjappe. Masse folk i  kø borger som regel for noe kvalitet, så vi linet opp for burgere og pizza vi også. Handla med litt drikke på et annet hjørne og tilbrakte resten av kvelden på hotellrommet med aircondition og Netflix.

Dagen etter tok Bulgaria i mot oss med gode veier og en herlig medvind, vi feide lett de 45 km inn til byen Vidin.
Hånda til Mette plager henne og vi blir advart mot senskader ved ikke å gjøre noe av en legevenn så vi bestemmer oss for å oppsøke et sykehus for å få undersøkt den.
Vi vurderte å finne noe i Negotin, men etter å ha sett denne anmeldelsen av det lokale sykehuset besluttet vi oss for  vente til Vidin :-)

Vi klarte ikke finne Røde Kors-klinikken i Vidin på Google maps så vi spurte en fyr på gata.
Det viste seg å være et lykketreff! Ikke bare snakket han litt engelsk, men han tok oss under sine vinger og guidet oss videre, syklet foran i rasende fart.

Fra venstre mot høyre:
Søvnig lege, gipsmannen, Cyryl og den skadede

Hadde det ikke vært for Cyryl hadde vi vært fullstendig hjelpeløse, for her er engelskkunnskapene totalt fraværende! Hvordan skulle vi funnet dette røntgenstedet? Og hvordan skulle vi forstått at vi måtte dra et ANNET sted med bildet? Og hvordan skulle vi funnet ut hvor vi skulle gå på det svære, tilynelatende forlatte, stille sykehuset som helt klart har sett sine beste dager (for minst 50 år siden)?

Mette smiler tappert, men det er jo
egentlig ikke så gøy akkurat dette....

Ikke et menneske å se i gangene, ingen skilting, ingen resepsjon. Men Cyryl springer foran og guider oss stødig til et kontor der det faktisk befinner seg et søvning menneske som noe motvillig ser på bildet og konstanterer at det ER et brudd i selve håndleddet. En annen kar kommer til og drar Mette med seg på et annet rom og gipser armen. Cyryl må omsider tilbake på jobben og vi kommer til å ha dårlig samvittighet lenge fordi vi ikke fikk takket ham bedre enn vi gjorde.
Hele greia kom på 250 kroner, så akkurat DET skal vi ikke klage på.


Vi tar inn på et lite hotell i utkanten av byen og får en hyggelig kveld ved bredden av Donau.
Byen har en slags folkorefestival denne kvelden med innslag av sangere og dansere fra de tre nabolandene Romania, Serbia og Bulgaria. Det er en forrykende forestilling med kul uptempo balkanmusikk fremført av  veldig proffe musikere. Dansere i lokale folkedrakter danser og synger og skriker!  Kjempeartig!
Prisnivået her er bare gøy, en halvliter koster 10 kroner og middag for alle tre rundt 200!

Festival

Vanskelighetene med å finne overnattinger på veien, hånda til Mette som nå er enda litt mer i veien, heten, varsel om vesentlig dårligere veier foran, et mylder av mygg - dette og mer gjør at vi til slutt bestemmer oss for å avbryte SYKKEL-turen.
Fra nå av er vi på Interrail istedenfor.

Søtt lite tog til Romania, grensekontroll før vi går ombord.

Så dagen etter tusler vi bort på togstasjonen og får oss billetter til Buchuresti.
Det er en vanvittig omstendelig prosess og jeg har GOD tid til å vandre noen kvartaler unna for å finne en minibank mens Marianne holder på med billettprosessen.
Toget ser ut som et lite t-banesett med to vogner og rusler i rolig tempo med omtrent bare oss og syklene over elva til Romania.
Blir litt forundret over alle formalitetene på grensa mellom to EU-land.
Mye politi, grensekontroll etc... Vi har ikke noe problemer med våre røde pass, men den tyrkiske backpackeren bak oss må omtrent strippe på perrongen.

På vei til Buchuresti