Feid ut av Italia!

Trygve leker kelner med Aperol Spritz og snacksne aperitivos...

Det ble etterhvert veldig varmt der nede på Liguriakysten. De lokale sa det var like hett som i midten av juli! Så det beste av alt ble de svale ettermiddagene og kveldene!

Lettere alkoholisert ble man jo; En iskald øl på styrten etter å ha kommet hjem fra tur, deretter muligens et glass kald hvitvin på terrassen. Så ble det en slags vane å gå ut på moloen og nyte en Spritz med aperitivos før middag (med rødvin). 

....og damene Mette&Mette lar seg gladelig oppvarte

På baren "Il Molo" begynte de å kjenne oss igjen og foreslo selv "porta via al molo?" "ta med ut på moloen?" før jeg engang fikk spurt :-)
Så var det bare å velge og vrake i et utall spisesteder av alle slags kategorier for middag.
Og om noen hadde plass igjen etter det gikk det jo helt fint å bare sitte der med en caffé, grappa og en gelato og se på folket og på ungene som leker på havnepromenaden. 
Det er jo et kapittel for seg det med alle ungene! Noen nesten i koma av trøtthet, hylende og vrælende - med foreldre som ser ut som om de kunne trenge noen dagers søvn og en intensiv dose parterapi. Andre i toppform herjende rundt i sanda og lekeapparatene med stolte besteforeldre, nonno og nonna, på sidelinjen. Alle er med! 😊 

Laigueglia er akkurat passe stor, med passe mye folk. Byen forandrer seg fra dag til dag, helt etter hvilke serveringssteder og butikker som til enhver tid er åpne. 

Laigueglia beach by night

Det er helt snålt hvordan man kan gå de samme gatene og nesten ikke kjenne seg igjen. Etterhvert får man sine stamsteder og begynner å kjenne igjen folk, blir gjenkjent og hilst på, det er en del av sjarmen.

Jeg synes vi var flinke til å variere oppholdet i byen - det rakk aldri å bli kjedelig; Tur til nabobyen, sykkelutflukter og gåturer oppe i åsene over byen sammen med de gode vennene Mette og Trygve. 
Mulighetene er så mange i dette flotte området og vi benyttet oss bare av noen få av dem.

Sjøsetting av nyoppusset båt - trebåter er blitt et sjeldent syn
og ble behørig beundret av halve byen. De skulle sette garn, men gjorde
en tabbe slik at garnlenka røyk;
De hadde gjort en "Berlusconi" ifølge dem selv :-)

For å være litt høykulturelle gikk vi på vesper-messe en ettermiddag. 
Lille Laigueglia har av en eller annen grunn en av de største kirkene på hele Liguriakysten. Selv om jeg har et særdeles anstrengt forhold til kirker, både som bygg og ide, så skal man jo være mer enn kald for ikke å berøres bittelitt av et så vakkert bygg. Mette lurte på hva slags byggestil det kunne være og jeg vrengte som vanlig ut av meg noe vås; "Neoklassisisme!" 
Et lite Googlesøk viste at det faktisk var riktig! Blind høne kan velte stor tue, sier jeg bare....

San Matteo i Laigueglia - rappet et bilde fra Google...

Vesper er en messe der all tekst synges - av en forsanger pluss et lite kor som gjentar/fyller ut. Her eksisterer åpenbart et strengt hierarki med mange ulike "uniformer" og mer eller mindre gode plasser rundt alteret. 
Masse vandring frem og tilbake der oppe med kneling og korsing, menigheten reiser- og setter seg i en for oss ukjent koreografi, det var bare å henge med som best man kan. 
Rykende røkelseskar svinges både hit og både dit, blant eliten der oppe - men til slutt også EN avmålt liten sky i retning menigheten.
En helt spesiell opplevelse i en veldig flott kirke.....selv om jeg som sagt ikke kan fordra kirker!! 

Colla Micheri (Foto Mette Presterud)

Etter messen var det prosesjon. Hele menigheten toget ut av kirken og rundt i byen. Sangen ble kringkastet på høyttalere som ble båret med rundt i byen slik at INGEN skulle kunne gå glipp av noe som helst.

Samme kveld startet Jazzfestivalen i byen med musikk fra flere utendørsscener, så vi stakk av fra opptoget og gikk heller dit. 
Men det var ikke snakk om å starte noe som helst musikk før prosesjonen hadde returnert til kirka, nei! Her har man respekt for religion og tradisjoner!

Søndagen ble vi formelig BLÅST ut av Italia og over grensa til Frankrike.

Bjelland i åsen over Laigueglia

Jeg tok det absolutt ikke som et forsøk på å feie oss ut av landet, snarere som en vennlig og hjelpsom dytt i ryggen og et ønske om at vi snart skal sees igjen - og det skal vi jo. Neste tur er allerede bestemt :-)

Sjøen gikk hvit i i det ellers så blå vannet som har gitt kysten på franskesiden sitt navn, Cote d’Azur. 
En heftig dag for kiterne og brettseilerne, ikke like stas for solbaderne som slet med å holde på håndklær og parasoller.

Det var litt vemodig å være i gang på sin siste ferie- og sykkeldag etter å ha hatt så fine dager på turen og som fastboende i Laigueglia, samtidig som det var deilig å være underveis igjen!

Vi delte opp turen til Nice i to med en stopp i Sanremo. 
Til tross for alle de trivelige småbyene på den Italiensk Riviera, de til tider vanvittig flotte sykkelstiene på gamle jernbanespor og -tunneler var det nok Monaco og Monte Carlo som gjorde mest inntrykk på denne siste delen.

Fra Riva-havnen - Italienske Riva er kjipe billigbåter til kun noen få
millioner stykket. Sannsynligvis jollene til de ordentlige båtene lenger bak .-)

Du kommer rundt en sving og er plutselig i noe som likner på Singapore! 
Monte Carlo består tilsynelatende av to bukter og en åsside og er fullstappet av de mest kvalmende tegn på rikdom undertegnede noen gang har opplevd.

Bare den følelsen av å bli forbikjørt av et skrålende par i en diger Rolls Royce cabriolet!
Husene, bilparken og båtene (de fleste hjemmehørende på Cayman Islands, seff...) gir en smule pekepinn på hva slags formuer noen sitter på, det er til å bli svimmel av!

Hele Promenade des Anglais er under
ombygging for å øke sikkerheten

Det var egentlig bare å komme seg derifra og videre ned til Nice hvor vi skulle fly hjem fra.
DER stod forøvrig alle privtaflyene til båteierne, linet opp på rekke og rad....

Det er litt stress dette med pakking av syklene på flyplasser. Vi trenger bobleplast eller liknende og tape for å beskytte sykkelen og for å beskytte andres bagasje mot oljesøl. Søndag ettermiddag var det ikke så lett å oppdrive noe slikt i Nice. Tape fikk jeg til slutt i en SPAR-butikk, og morbid nok fant vi så mye bobleplast vi kunne ønske oss i søpla på Promenade des Anglais. Stålsperrene som blir satt opp langs hele promenaden etter den uhyggelige lastebilterroren i fjor hadde vært pakket inn i stoffet. Akkurat DER skal det i alle fall aldri skje noe tilsvarende igjen! 

Sykkelpakking....

Fløy med Norwegian sin Dreamliner hjem, nydelig med god beinplass og filmer!

Dette var nok en fantastisk fin tur!
Har du enda ikke bestemt deg for å dra på sykkelferie i Italia må du se til å skjerpe deg!
Det er så velegnet!
Det er så enkelt!!
Det er så deilig!!!

Men snipp, snapp, snute  - for oss var eventyret ute - for denne gangen!




Ci vediamo, Italia!