A horroad trip

Ikke helt min ide om en god og nærende frokost for
syklister, men sånn er det her

I dag har det vært en forholdsvis begivenhetsløs dag. 

Jeg har syklet gjennom et nokså kjedelig landskap og hatt litt trist vær; vind og småregn. Derfor har jeg ikke så mye å fortelle om så jeg har heller bestemt meg for å skrive en liten fortelling for dere.
Den er DELVIS basert på virkelige hendelser, men enhver likhet med døde eller nålevende personer er utilsiktet…

MARIOS DAG

Mario lastet veskene på sykkelen og trillet fornøyd ut på gaten. Han lukket porten bak seg til Airbnb-leiligheten der han hadde tilbrakt natten og dro inn den litt krydrede luften mens han myste opp mot den lyse himmelen

-Dette blir en ny og deilig dag på sykkeltur!

GPS’en var som vanlig montert på styret og løypa «Costiera Toscana» som han fant på internett var lagt inn.  Mario sendte en takknemlig og kjærlig tanke til disse uselviske, oppofrende menneskene som bruker masse tid og energi på å legge opp ferdige ruter slik at andre kan følge disse uten å behøve å tenke selv.

Kilometer på kilometer.....

Snart tok ruten ham ut mot havet og Mario frydet seg over å sykle inn på den litt dunkle hulveien under pinjetrærne. Disse folkene KAN det, tenkte han, de vet virkelig hvordan de skal legge løypene langt unna allfarvei, turister og kommers. Han nøt følelsen av sykkelen som trillet nesten lydløst over det tykke teppet av pinjenåler som dekket veien. Bare nå og da måtte han stoppe for å plukke nåler ut av skivebremsene og kjedet. Kilometer på kilometer tilbakela han på denne måten inntil kaffetørsten fikk ham til å lure på om ikke løypa snart ville bringe ham forbi en kaffebar?

DER! Mario så en landsby i det fjerne, DER skal det bli kaffepause!

Men plutselig ville ruta ha ham med på en sving østover og mens han syklet i en vid bue rundt landsbyen lurte han på om disse løypemenneskene kanskje ikke var så opptatt av kaffe? Tøysekopper, smilte han for seg selv!

Klokken gikk mot lunsjtid og Mario kom omsider fram til en spaghetteria der han spiste lunch. Melkesyra hadde begynt å sette seg skikkelig i lårene og det hadde begynt å småregne. Humøret sank en smule mens han tok fram GPS’en for å sjekke ruta videre fremover og oppdaget at den snart ville svinge 270 grader og gå flere kilometer BAKOVER før den vendte sørover igjen.

-Nei, nå tuller dere med meg, tenkte han og smilte litt irritert inni seg.
-Det er vel ikke meningen at jeg skal sykle bakover heller bare for å se enda en sånn sti? Nei, det er nok best at jeg følger denne veien rett frem. Den er kjedelig, men det er i det minste rett vei.
Han la ut over slettene, motvinden var blitt ganske sterk og trafikken økte.

Da han kom inn på løypa igjen en mil lenger sør lo han for seg selv.

-Jeg lurte dere, tenkte han og tråkket på.

-Jeg kan ikke følge med på alt det tullet dere finner på heller!

Men der nå utrolig vakre, disse pinjene

Kilometerne passerte langsomt, svetten drev og lårene begynte å verke. Slettene var lange og ensformige og syntes ikke ha noen ende.

-Det var da skrekkelig så langt dette var da, tenkte han.

Han tok en ny kikk på gps’en litt seinere og så at ruta snart ledet 5 km sørover og deretter 5 km nordøstover før den igjen la seg på sørlig kurs.

-Dere kødder med meg jævler, tenkte han

-Hva er dere for slags innesnødde gærninger som legger opp løypene slik?? Prøver dere å ødelegge meg helt? Jeg skal f.. meg vise dere! Jeg sykler heller her på denne sterkt trafikkerte hovedveien med bilene susende tett forbi enn å bli med på enda en av disse idiotiske runddansene bare for å se enda en gård og et pinjetre og fandens oldemor. Har dere aldri hørt ordet empati? Dere tror vel det er en matrett, dere h... innavla italienske posørsyklister!

Jeg vil frem, jeg vil ikke se mer italiensk countryside, jeg SPYR av skiten!!

Mario syklet nå frem som i ørske mens han ropte og raste og nedkalte de skrekkeligste forbannelser over det samlede korps av verdens løypemakere. Hvis han hadde hatt dem foran seg skulle han slått dem ned med sykkelpumpa, alle som en - no pardon! Svin!!

Folk han passerte smilte blidt til ham og han skrek ilskt tilbake:

-Jeg smiler ikke til dere for helvete, jeg skjærer grimaser for å holde brillefaenskapet oppe, de sklir i svetten!

I hans formørkede sinn var det ikke lenger plass for glede og han følte at slutten var ganske nær.

Men, plutselig, som ved et under så han hvordan byen han skulle til dukket opp i kanten av gps-bildet.

-Jeg er reddet, tenkte han mens han kjente hvordan livet sakte vendte tilbake. Lårene lystret igjen og blodtåka la seg sakte.

-Regnet har sluttet, og sola skinner? Når skjedde det? Jeg er fremme, og der er en bar der de selger Birra Morretti!

Mario sjanglet frem til baren, bestilte med kraftløs stemme og datt deretter ned på en stol der han helte innpå halvparten av en grande Moretti.

-Nok en fin dag på sykkel takket være de fantastiske løypemakerne, tenkte han og helte innpå resten.
-Og i morgen skal jeg videre, jeg gleder meg!

Snipp, snapp, snute osv.

Nei, nå går jeg ut og spiser :-)