Sorrrento, Amalfikysten og sørover

Solnedgang over Ischia

I går tok vi oss en sighseeingdag - en kort tur: Sorrento - Positano
Vi syklet rundt Peninsola Sorrentina - halvøya der Sorrento ligger - bare for å kikke.

Kriminaliteten i Sorrento er så lav at det
holder med politimoped....

Det er nydelig utover der, med storslagen utsikt til Capri.
Det pågår en enorm båttrafikk mellom Sorrento og nabobyene og Capri, vi kunne til enhver tid se 3-4 passasjerbåter på vei frem og tilbake.

Capri

Den italienske familien som ga oss skyss til restauranten kvelden før bare himlet med øynene når de hørte at vi ikke hadde tenkt oss innom Capri: "No Capri - no party", fikk vi høre.

Da vi rundet neset og syklet sørøstover igjen begynte så smått Amalfikysten, la Costiera Amalfitana.
Her var det jeg atter fikk kontakt med min gamle uvenn høydeskrekken!!!
Kysten er så bratt, veiene så smale og går så høyt oppe i åssiden med havet stupbratt nedenfor at jeg ble helt svimmel av å sykle der! Det gjaldt å fokusere på veien og ikke se utover kanten!

Alt som finnes av veier og bebyggelse på den kyststripen er gravd ut av fjellet. De har veldig mye mer vertikal enn horisontal plass, for å si det mildt. Når man da legger til at Amalfikysten er et av de mest besøkte områder i Italia av turister fra hele verden skjønner man at trafikk, og ikke minst parkering, blir et megaproblem.
Biler, busser, mopeder, motorsykler og noen få syklister kjemper om den lille plassen som finnes. Å være syklist var faktisk en fordel, for vi kunne snike oss i mellom. En gang det oppstod trafikkork da en buss skulle runde et hjørne kunne vi lirke oss foran og dermed hadde vi plutselig ingen biler etter oss i lange tider. For alt jeg vet står de der enda :-) Og tuter! For de er glade i å bruke hornet! De tuter for å varsle, for å hilse, for å gi plass, for å ta plass, for å gi kred til oss syklister, når de er glade, når de er sinte, av vanvare og av gammel vane. Et øredøvende spetakkel innimellom, men vi har etterhvert lært oss til at det slett ikke behøver å bety noe negativt når noen tuter! Ofte gir de et lite støt i hornet for å si at "nå kjører jeg forbi" og mange ganger har vi opplevd at folk som kommer mot oss tuter og viser tommelen opp - det er hyggelig!

Positano rundt første nes

Vi overnattet i Positano, en by som slik som de andre Amalfi-byene henger i skråningen nedover mot sjøen. Vi bodde på et lite hotell som var dandert i trappetrinn nedover; Litt parkering på toppen, noen rom her, en resepsjon der, et spiseområde hist, noen nye rom pist osv...

Det må ha vært et vanvittig slit i gamle dager å transportere ting opp og ned i disse områdene. Vi så faktisk at muldyr fremdeles er i bruk for å bære bygningsmaterialer opp og ned langs bratte stier i skråningene.
Ellers brukes taubaner i stort monn og frakter mat, kald drikke og digg til alle som har våget seg ned stiene til sjøen og strandbarene inne i ravinene der nede.

Det er et kjempefint område som man bare bør ha opplevd! Men jeg satt og tenkte på denne formuleringen i morges: "Det er så vakkert at man ler - og så dyrt at man gråter", så det var bare å komme seg videre!

Vi har funnet vår favoritt-santo!
Vi tror det må være Santo Bici - han har i alle fall
like kule sykkelhansker som meg!

Vi kostet på og gjorde unna resten av Amalfikysten. Beina funker kjempebra, så litt opp og ned er bare fint for tiden!

Dagens tur: Positano - Agropoli

På høyde med Salerno senker terrenget seg ned mot havet igjen og vi kunne gi på sørover langs flate strender, forbi Paestum - et gammelt gresk område som vi skammelig nok HELLER ikke tok oss tid til å kikke på.
Man blir nemlig litt kilometerjunkie på denne måten. Vi regner på hvor langt vi HAR syklet, hvor langt vi har igjen, hvor mye vi må sykle i snitt og så øker vi på. Må aldri ligge bak skjema!! Aldri bak skjema!
I dag hadde vi sett oss ut byen Agropoli som mål, og det var bra; En koselig, passe stor by som vi nå skal ut og kikke litt på.

Vesuvio...
Et utbrudd fra denne aktive vulkanen vil
ramme 3-4 millioner mennesker......