Dag 6 - et hardt liv!

Det er alltid litt spennende å klippe håret i utlandet, særlig når man ikke er i stand til å si annet kvalitativt enn ”langt” og ”kort”. Frisøren i Calci er en tålmodig mann som forsøker å forstå hva jeg mener. Noen åndfull samtale ble det nødvendigvis ikke, men håret ble i alle fall kort nok, og 11€ kan jeg leve med!

Arvesynden

Det var etter denne seansen at jeg brått befant meg på bar, momsende på kremkake og caffe klokka 10 på morgenen. Italofili er en snikende sykdom, den rammer deg før du vet ordet av det. Man må ha et våkent øye for symptomene for å kunne komme raskt under behandling. Som Tage sier; ”Det var sånn det begynte med meg også, og så måtte jeg selge hus og hjem og flytte hit….”

Rystet bestemte jeg meg i alle fall for å lage min egen lunch, så jeg gikk innom COOP og handlet foccacia ligure, mozarella og tomater. En typisk norsk lunch, man skal passe litt på!

Fiskebilen

Her oppe i Montemagno, som ligger litt for seg selv oppe i åssiden,  kommer det fremdeles fiskebil til faste tider. 

Her kan man handle alt man måtte begjære av fersk fisk, ferske reker osv

Det var masse godt i den bilen til fiskemannen og han var synlig stolt av varene sine!

Jeg husker vi hadde fiskebil hjemme også, men det er leeeeeenge siden det! De kom en gang i uka i en Citroen kassebil - en sånn som så ut som om de var laget av bølgeblikk, remember?

Jeg skal ikke gjenta meg selv i dag også med beskrivelser av svingete veier og motorsykkelkjøring, bare konstantere at jeg også i går hadde en fantastisk dag i salen!

De områdene jeg velger er selvfølgelig de som er mest morsomme å kjøre i; opp og ned av åser/fjell og daler. Her er et eksempel fra et strekk i Piemonte fra dag 5: 90 svinger på 6 minutter

Det er grønt, veldig frodig og MASSE skog på åsene her i Toscana! Når du står oppe på en sånn ås og ser utover kan du ikke forestille deg at det finnes liv nedi der. Men når man kjører videre kommer man til den ene landsbyen etter den andre – små og større sentra der de har sine barer, kirker, bensinstasjon, circolo (forsamlingslokale) og butikk. De ligger ofte utrolig idyllisk til langs elven i bunnen av dalen, klorer seg fast i åssidene eller pranger helt oppe på toppen. Vakker, gammel steinbebyggelse med trange gater som ble designet i en annen tid og for andre kjøretøyer. Noen ganger så trangt at det er ille nok på motorsykkel! Det er så mye fint å se, jeg tenker ofte at DET der skulle jeg hatt bilde av! Men så er man forbi og det blir så mye pæs å snu og kjøre tilbake - så det blir som regel med tanken.
Det har sikkert ikke BARE vært idyll å bo i disse bortgjemte dalene i gamle dager. Man kan jo bare FORESTILLE seg hvordan livet har vært i landsbyen Femminamorte - som i mitt hode blir noe slikt som "Kvinnedød"...

A propos snu; Jeg ble liggende bak en semitrailer som fraktet vann oppigjennom en av disse dalførene i går - en sånn riktig lang en. Han var åpenbart lokalkjent, for han visste nøyaktig hvor han skulle legge seg helt ut i yttersving og hvor han skulle ligge på hornet før en sving for å varsle at han kom. HELE veibredden måtte utnyttes skulle han få DET kjøretøyet frem. Jeg lå bak med hjertet i halsen og så hvordan han sneiet rekkverkene på broene oppigjennom. Makan til milimeterpresisjon – og det i høy fart!

Utpå ettermiddagen kom jeg til en gammel kjenning – Ponte di Maddalena ved Bagni di Lucca. Broen som i følge historien (i alle fall i VÅR familie) ble bygget av Djevelen. Som betaling skulle han ha sjelen til førstemann over broa! Når folk våknet en morgen stod broa der, men ingen var naturlig nok så lystne på å krysse over til andre siden der Djevelen stod og ventet.  Men borgermesteren var en luring og jagde en katt over som førstemann. Djevelen var rasende, men stod ved sitt ord, tok pusen med seg og forsvant. Er det ikke sant, så er det i alle fall godt jugi!

Ponte di Maddalena

 Etterpå kjørte jeg gjennom Lucca, forbi den vakre gamlebyen som er omkranset av brede murer. Murene er så brede at det går en hel vei oppå der som turister og innfødte kan spasere/sykle på – hele veien rundt byen. Oppå der fikk Marianne sitt første frieri fra en betatt italiensk gutt for noen år siden. Det levde hun høyt på en stund, men det var nå en annen historie.

Tage cena, med fru Sissel -
"La capa di famiglia"

Klokken 20 var det tid for cena da Tage, middag, her på SiToscana.

Sissel og Tage sørger for å tilby mer enn bare overnatting; Den ukentlige cena’en er en av greiene. De planlegger, handler inn og setter sammen til en omfattende meny. Så inviteres alle deres gjester til å komme å spise. De av gjestene som har lyst får være med å tilberede maten. Så forteller han om maten og vinen(e) og fletter inn masse info om italiensk kultur, hverdagsliv, spisevaner osv osv – meget underholdende!

I går spiste vi asparges med egg, pasta med rød pesto, gresskarsuppe, peccorino med hjemmelaget sitronmarmelade, kalvekjøtt med tunfisk, jordbær og sitronterte. Alt med tilpassede viner, hvite, røde og Moscato d'Asti.
Det hele avrundet med caffe og limoncello (hjemmelaget sitronlikør). Et fantastisk måltid i hyggelig samvær med 7 andre gjester – og årsaken til at jeg ikke har fått sagt noe om gårsdagen før i dag.

Det er et hardt liv, bare så det er sagt!!


Dagens tur: Toscana rundt nr 1